5 enslige år og hva det har gjort med meg

[Gjest gs]

Jeg har bare vært på denne jorden i 18 år så jeg er langt i fra noen guru, men vil likevel dele noe livsvisdom, kanskje like mye for min egen del som for andres siden jeg har båret på dette en god stud nå. Etter daglige besøk i snart 3 år er det rimelig tydelig at det er mange brukere ute der som sliter sosialt og jeg vet og at når mann sliter sosialt er det så veldig enkelt og bare sette livet på pause og gjemme seg. Sånn gikk det for meg:

 

Fra 1. til 5. klasse var livet mitt rimelig bra. Majoriteten av klassen synes jeg var en taper, jentene sukket eller rullet med øynene dersom de var så uheldige at de havnet i samme gruppe som meg og det kom en slengkommentar av og til. Den dag i dag har jeg problemer med og forstå hvorfor jeg var så mislikt, likevel var livet bra. Jeg hadde 3 gode venner og vi var alltid på besøk/overnatting hos hverandre.

 

Det ar i 6. klasse at ting begynte og gå nedover. Sosial status og det motsatte kjønn ble med ett de viktigste tingene her i verden og 2 av vennene dumpet meg på stedet. Jeg hadde fortsatt 1 igjen og på den tiden var jeg rimelig selvsikker så jeg gjorde det jeg kunne for å møte nye venner og ved inngangen av 7. klasse hadde jeg anskaffet meg en ny "gjeng," men vi ble aldri så close som jeg trodde jeg var med de 2 andre før det overså meg.

 

Ungdomskolen kom og med den kom festingen og den typiske "bygdafylla." Festing og drikking var alt som sto i hodene på folk. Jeg mente og mener fortsatt at 13 åringer på fylla er helt latterlig, så jeg holdt meg hjemme. For en som ikke hadde de nærmeste venner var dette sosialt selvmord, og ved starten av 9. hadde vennene mine degradert meg til bekjent. Jeg sa til meg selv at dersom de ikke ville være sammen med meg fikk de bare ha det så godt, og benket meg foran PCen. Min status som taper styrket seg og jeg kunne ikke bry meg mindre. Jeg hang med mine bekjente i friminuttene og låste meg inne med PCen på ettermiddagene og i helgenene.

 

10. klasse utspilte seg omtrent på samme måte. I sommerferien etter 10. klasse lagde ikke mobilen min en eneste lyd og jeg sa ikke et eneste ord til noen andre en foreldrene mine og ulike kassadamer. Det var da jeg innså hvor "far gone" jeg egentlig var og at at livet mitt måtte forandre seg. Jeg begynte på videregående i samme bygden og jeg var innstilt på og få venner igjen. Jeg gikk på festene og alt sånt, men jeg hadde mistet det lille jeg hadde av sosiale ferdigheter. Jeg fikk gode "friminuttvenner," men aldri mer. Jeg ble fortsatt ekskludert fra fester, vorspiel og filmkvelder.

 

Jeg ble mer og mer deprimert og de siste året på VG3 ble kjempevanskelig. Karakterene, humøret, den fysiske formen, alt gikk til helvete bortsett fra fraværet som gikk til himmels. Livet mitt var rett og slett elendig, men jeg smilte og sa "neida, alt er bra!" som vanlig.

 

Bottom line er at jeg falt av hesten, og istedenfor og komme meg oppå igjen så avlivet jeg den jævelen og kastet liket på elva. Nå sitter jeg her i storbyen og er bitter, en følelse jeg før trodde var reservert for de over 60.

Jeg er bitter for at jeg ikke gjorde mer med barndommen min og skapte flere gode minner. Ingen førstekyss eller barndomsforelskelse historier, ingen ville fester, ingen utskeielser i russetiden (kjedet meg gjennom 2 hele fester )

Jeg er bitter for at jeg ikke ga skolens alfamale et velfortjent spark mellom beina.

Jeg er bitter for at jeg ikke sa til de populære jentene at jeg var glad de likte seg så godt på skolen for med deres karakterer kom de antakeligvis til å ta gulvvasken her om noen år.

Jeg er bitter for alle gangene jeg lot folk bruke meg som en dørmatte.

 

Begynt på ny skole med helt nye folk, men er helt ubrukelig sosialt etter å ha vert ute av "gamet" så lenge. Kaldsvetter bare ved tanken på å sitte i et klasserom fult av ukjente mennesker, likevel er jeg innstilt på å få venner og at ting for en gangs skyld skal gå den rette veien for meg. Thats it, godt å få sagt til noen

[Cho-san]

Flott at du framleis tør å prøve! Det å ha 1001 venner, er på ingen måte nødvendig. Men å ha ein gjeng på 2-4 stk. Gjer utruleg godt for sjølvtillit og den psykiske helsa!

Ting ser mykje lysare ut når du kan dele det med ein venn!

[Oreokjeks]

Kastet selv bort perioden fra 8 klasse til VG3 med å spille WoW, hadde lite/ingen kontakt med folk utenom skolen. Men jeg orker ikke å være bitter av den grunn, det gjelder å fokusere framover.

Du har den rette innstillingen, sikkert godt for deg å få "fortalt historien din" her, men ikke gjør noe mer ut av det. Men den innstillingen du har er det bare å kjøre på og ikke se deg tilbake

[KarlRoger]

18 år er fortsatt ungt. Du trenger ikke bekymre deg så mye for forhold ennå. Dvs. vær sosial når du kan, men det du bør fokusere på er å fullføre utdanningen din og få deg en ordentlig jobb som du kan trives med. Gi deg selv et godt grunnlag og ikke utsett livet.

[aleh]

Litt av en tankevekker. Jeg er forsåvidt enig med Oreokjeks, det er fremover som gjelder nå. Prøve å være åpen for andre mennesker, men samtidig beholde det som definerer deg. Ved å lese innlegget ditt fikk jeg oppfatningen at du er en sterk og innsiktsfull person. Kanskje litt for mye innsiktsfull til å være 18 år. Livet slutter ikke ved 18. <Klisjé advarsel!> Du har hele livet foran deg. Hvis du kaldsvetter av å være i et rom full av mennesker, besøk en hall full av mennesker. Deretter gå tilbake til rommet.

 

EDIT: skriveleif

Endret 22. september 2010 av aleh

[Bandidos-Pelle]

Når du blir eldre så skjønner du at de første 18 årene av livet ditt omtrent er en joke. Den ordentlige moroa begynner først etter det.

 

Når det er sagt så sier du at du er bitter for en del ting. Jeg skjønner at det er ting du ønsker du gjorde før, men problemet er at dette vil bare gnage din psyke. En veldig viktig evne er det å kunne innse at det som har skjedd, har skjedd, og det er ingenting å gjøre med det. For å være ærlig, jeg er ikke den med de råeste historiene før jeg ble 18 heller, men fy faen så mye gøy jeg har hatt etter.

 

Det er nå moroa begynner. Drit i hva som har skjedd før. Lykke til videre!

Endret 22. september 2010 av Bandidos-Pelle

[Nik0]

Dette går fint, du kommer deg på nivået snart. Vet om en som minner litt om deg, hadde de to raringene han hang med, men ingen likte de. Han var faktisk veldig grei, mens de to andre vennene hans, spesielt han ene, var bare en idiot som ingen likte.

 

Jeg og noen venner trakk han ene litt ut fra de, og vel.. gjorde ting som vi i ettertid ser på kanskje ikke så kult. Fikk han til å denge han gamle kompisen sin inne på skolen, og gjorde han litt til latter med filmer etc.

 

Men tror ikke han skjønte at vi kødda med han i starten. Så joda, tok han med på noen fester osv, men han virket veldig spesiell i starten og enkelte folk skjønte ikke hva han gjorde der. Men den dag i dag er han absolutt sosial, og jeg tør påstå at ingen vil kjenne igjen denne personen som den han var for 4-5 år siden, nå går det i damer og alkohol, noe han aldri han snakka om for 5 år siden. Alltid tid til å forandres.

[Partlow]

Du bør ta et oppgjør med bitterheten du føler over fortida. Det hjelper ikke til noe, spesielt ikke til å klare å bygge deg opp ett nytt liv. Bitterhet, angeren og all den dårlige magefølelsen for det som har skjedd vil fortsette å trekke deg ned dersom du ikke aktivt prøver å ta avstand fra den. Lett å si følgende, men dette er i stor grad sant: Fortid er nettopp det, fortid og har særdeles lite med din fremtid å gjøre. Du er merket av den, men du bestemmer selv hvor stort utslag den skal ha på det du vil gjøre fremover.

 

Ikke vær bitter for alt du tror du ikke har gjort. De første 20 årene av livet ditt er i stor grad en mølje av usikkerhet, ting som ikke henger sammen og annet rusk og rask. Alt det man tror hører hjemme som lykkelig barndom, første kjærlighet, ungdomsfester, vennskap og andre opplevelser du mener du har gått glipp av er på mange måter en illusjon - det er ikke så fantastisk man gjerne tenker seg det er. Så ikke romantiser. Du kan gå å angre så mye du vil, men det hjelper ingenting.

 

Du er kun 18 år og det virker som du har fått utdelt en sunn dose selvinnsikt, så jeg tror absolutt at ting vil ordne seg for deg nå som du sakte blir mer voksen og verden faller mer på plass. Selvfølgelig så lenge du aktivt prøver å forbedre situasjonen din da. Kast deg ut i nye situasjoner. Prøv og feil. Du har vært i dritten, så det kan ikke bli noe verre! Aldri gi opp

[PrincepBaker]

"Jeg ble mer og mer deprimert og de siste året på VG3 ble kjempevanskelig. Karakterene, humøret, den fysiske formen, alt gikk til helvete bortsett fra fraværet som gikk til himmels. Livet mitt var rett og slett elendig, men jeg smilte og sa "neida, alt er bra!" som vanlig."

 

Jeg synes dette var morsom lesning. Alt gikk liksom ned, og det eneste som gikk opp fra fraværet, ha ha.

 

Men greit...jeg er ikke mye bedre selv.

 

Og jeg har ingen trøstens ord, dessverre. Hadde jeg vært deg, hadde jeg gitt fullstendig opp. Kanskje er jeg naturalistisk av meg, men slik er det bare.

 

Men hvis du velger å "give yourself a break" og gi opp, så kan det jo fortsatt ikke skade å snakke litt med folk og være blid i den situasjonen du er i. Alt er jo relativt, og hvem vet - kanskje endres skjebnen til slutt.

 

Dessuten: Godta ting til en viss grad slik som de er, så forsvinner det bitre.

Endret 22. september 2010 av PrincepBaker

[InToRv]

Jeg har aldri fortsått hvorfor folk tror de har kastet bort livet sitt, fordi de ikke har gjort det "samfunnet" mener er bra.

Du som alle andre har forhåpentligvis gjort det du likte best, og er det ikke slik vi vil leve? Livet er for kort til å gjøre hva samfunnet sier vi skal gjøre, til enhver tid.

 

 

Gjør som du vil, du har bare 3xxx dager på deg

[Gjest gjest]

Kjenner meg ganske godt igjen i det du skriver. Jeg "ga opp" for et par måneder siden og har nå satt livet helt på pause. Eneste jeg gjør er å jobbe og trene. hver eneste dag. Dette er det eneste jeg er god til og det eneste jeg kan utrette noe i.Snakker ikke med noen utenom en kamerat som jeg trener med. Prøver å finne motovasjon til å prøve på nytt,men har mislykkes så mange ganger at jeg frykter løpet er kjørt. Det er visse spilleregler i samfunnet jeg ikke forstår og jeg har store problemer med å tilpasse meg. Veldig dårlig i sosiale settinger. Har prøvd å snakke med folk og har lest mamnge bøker om selvutvikling og sosialdynamikk, men det nytter ikke. Nå sitter jeg her og kjeder meg en fredagskveld. skal jobbe i hele morgen og trene hele søndagen. Har også tatt steget med å å kjøpe steroider selv om jeg i utgangspunktet er imot det og vet det er farlig. Tenker at jeg har jo ikke noe å tape lenger ,Har ikke tatt noe enda, men begynner å stikke på mandag. Kan like godt gjøre noe "gøy" ut av situasjonen.

[Lekr]

Jeg har aldri fortsått hvorfor folk tror de har kastet bort livet sitt, fordi de ikke har gjort det "samfunnet" mener er bra.

Du som alle andre har forhåpentligvis gjort det du likte best

 

Jeg tviler sterkt på at han har gjort det han likte best, eller hadde mest lyst til. Det virka åpenbart.

[InToRv]

Jeg har aldri fortsått hvorfor folk tror de har kastet bort livet sitt, fordi de ikke har gjort det "samfunnet" mener er bra.

Du som alle andre har forhåpentligvis gjort det du likte best

 

Jeg tviler sterkt på at han har gjort det han likte best, eller hadde mest lyst til. Det virka åpenbart.

 

Som jeg skrev, det virker som om han ikke har gjort det "samfunnet" sier er en optimal form for "bra" liv.

[dkny]

Kjenner meg ganske godt igjen i det du skriver. Jeg "ga opp" for et par måneder siden og har nå satt livet helt på pause. Eneste jeg gjør er å jobbe og trene. hver eneste dag. Dette er det eneste jeg er god til og det eneste jeg kan utrette noe i.Snakker ikke med noen utenom en kamerat som jeg trener med. Prøver å finne motovasjon til å prøve på nytt,men har mislykkes så mange ganger at jeg frykter løpet er kjørt. Det er visse spilleregler i samfunnet jeg ikke forstår og jeg har store problemer med å tilpasse meg. Veldig dårlig i sosiale settinger. Har prøvd å snakke med folk og har lest mamnge bøker om selvutvikling og sosialdynamikk, men det nytter ikke. Nå sitter jeg her og kjeder meg en fredagskveld. skal jobbe i hele morgen og trene hele søndagen. Har også tatt steget med å å kjøpe steroider selv om jeg i utgangspunktet er imot det og vet det er farlig. Tenker at jeg har jo ikke noe å tape lenger ,Har ikke tatt noe enda, men begynner å stikke på mandag. Kan like godt gjøre noe "gøy" ut av situasjonen.

 

 

Jeg tror ikke du er så dårlig sosialt som du selv tror. Du har jo for eksempel et greit nok språk skriftlig. Kanskje du bare synes du har så lite til felles med andre og ikke klarer å slippe deg løs. Da lønner det seg å være med noen der man er sammen for en grunn og ikke bare for å være sosial. F.eks. en felles hobby.

 

Bli med i en forening eller noe sånt. *tenke* Turgruppe, fallskjermhoppekurs, fjellklatregruppe...sånne foreninger har ofte arrangementer også.

 

Eller om du er i starten av 20-årene, studer noe og bli kjent med folk der.

 

Tenk deg frem til om 10 år, om du vil se tilbake og kun ha brukt masse år på kun jobbe+trene.

Endret 25. september 2010 av dkny

[Lekr]

Jeg har aldri fortsått hvorfor folk tror de har kastet bort livet sitt, fordi de ikke har gjort det "samfunnet" mener er bra.

Du som alle andre har forhåpentligvis gjort det du likte best

 

Jeg tviler sterkt på at han har gjort det han likte best, eller hadde mest lyst til. Det virka åpenbart.

 

Som jeg skrev, det virker som om han ikke har gjort det "samfunnet" sier er en optimal form for "bra" liv.

 

Og heller ikke det han selv hadde lyst til.

[Habitats]

Kastet selv bort perioden fra 8 klasse til VG3 med å spille WoW, hadde lite/ingen kontakt med folk utenom skolen. Men jeg orker ikke å være bitter av den grunn, det gjelder å fokusere framover.

Du har den rette innstillingen, sikkert godt for deg å få "fortalt historien din" her, men ikke gjør noe mer ut av det. Men den innstillingen du har er det bare å kjøre på og ikke se deg tilbake

This. Jeg knakk, for så å kaste mine sosiale antenner i søpla i perioden 8-9 -> 2-3 vgs. Er 20 nå, og jobber forsatt med å få gjenopprettet sosiale ferdigheter, og det eneste som hjelper er å bare hoppe i det. Antageligvis vil du både drite deg ut, og møte motstand, men det vil aldri være forgjeves. Du vil lære minst like mye av hver situasjon, slik at man neste gang kan gjøre det riktig.

 

Og til OP: Livet ditt er på ingen måte kastet bort eller gått i glemmeboka. Du er enda ung, og for de aller fleste er begynner livet først når man begynner å studere. Da møter man gjerne et helt nytt sett med folk, og man starter med blanke ark. Og akkurat her har du kanskje en fordel overfor mange andre. Du vil være obs på å ikke kjøre i grøfta en gang til, og kan bevisst konsentrere deg over det du vet er viktig, som du kanskje ikke ville gjort ellers. Riktignok litt filosofisk det her, men poenget mitt var at du har ingenting å være bitter over. Se heller på det som gode erfaringer å ha med seg videre i livet

 

Lykke til!

[Bjarnemann]

Opplevde mye av det samme som TS når jeg gikk i 9. klasse. Vennene mine begynte å drikke og ha det gøy, mens jeg nektet å være med av prinsipp. Tilslutt ble jeg aldri spurt med på noe, hadde lav selvtillitt, satt inne og spilte pc og hele regla.

 

Så en dag kom jeg over sjekketråden her på forumet, og det gikk med ett opp for meg at det ikke var en grunn i verden til at jeg skulle være redd for å snakke med jenter, at jeg skulle la meg bli dårlig behandla, eller at jeg skulle være redd for å snakke med kule folk.

 

Ble invitert på noen fester her og der, og sluttet også å ta livet så jævla seriøst. Isteden for å gå rundt å være redd for hva folk tenkte om meg hadde jeg det bare gøy isteden. Jeg begynte etterhvert å ta iniativ til ting selv, mtp fester eller andre ting, og siden den gangen i 1. da jeg oppdaga det har det bare gått jevnt oppover. I dag har jeg ca 10 gode nære venner, og 10 ganger så mange vanlige venner jeg finner på ting med. Har aldri et kjedelig eller ensomt øyeblikk lengerog er egentlig altfor sosial.

 

Jeg var også negativ og irritert over at jeg hadde kasta bort hele ungdomsskolen og starten av første på å spille Tibia, og være en kjedelig moralsk vokter. Som etterhvert mistet nesten all kontakt med de vanlige vennene sine.

 

Vet ikke hva poenget mitt er, men det er kanskje noe i den duren at det alltid ordner seg til slutt. Slutt å ta ting så seriøst, ordn opp i selvtillitten, så kommer resten av seg selv, etterhvert.

Endret 26. september 2010 av Bjarnemann