hvordan komme seg over utroskap?

[Gjest tristjente]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 3 år. Jeg fikk vite for snart 3 månder siden at kjæresten min hadde vært utro med en god "vennine" av han. Kjæresten min og denne venninen har vært gode venner så lenge som jeg har kjent han.

 

Historien bak:

Vi hadde bestilt sydentur, og jeg skulle skrive ut billettene til turen. For å gjøre dette gikk jeg inn på kjæresten min sin mail, da billettene var der. Inne på mailen var det en mail fra facebook, fra denne venninen. Jeg klarte ikke å unngå fristelsen, da jeg hadde fra før av en liten følelse av at disse to var mer enn bare venner. På mailen stod det noe som: "du må fortelle det til henne, ellers gjør jeg det".

 

Jeg fikk en klump i halsen, og uten å tenke meg om ringte jeg rett til kjæresten min som da var på jobb. Jeg spurte hva dette var, og han kunne fortelle meg at han hadde hatt sex med henne, og hun hadde blitt gravid. Jeg viste ikke hva jeg skulle si, men etter mye snakking og gråting på telefonen den kvelden, viste det seg at han hadde vært utro flere ganger, med henne. De hadde bare hatt sex den ene gangen, men de hadde gjort diverse andre ting mange ganger, og brukte ofte å ha "nettsex" over webcam. Dette hadde foregått over lang tid!

 

Dette var en veldig vanskelig situasjon, som jeg enda sliter med. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre, eller hvordan jeg skulle takle dette. Kjæresten min sa at det var ingen følelser i bildet, og at de skulle kutte all kontakt. Jenta tok abort. 2 dager etter at jeg fant ut dette, skulle vi reise til syden. Vi bestemte oss for å legge dette bak oss på ferien, for å kunne nyte ferien på best mulig måte.

 

Vi har snakket en del om dette, men jeg føler at hver gang jeg prøver å spørre om noe som omhandler dette blir han sur. Jeg skjønner jo at jeg må prøve å legge det bak meg, og komme meg videre, men det er faktisk ikke så enkelt. Og det verste av alt er at jeg spurte kjæresten min før jeg fikk vite om dette, om det var noe mellom de, for de sendte ofte melding og snakket på MSN. Og de gangene jeg var der, så sporte ofte jenta om jeg var her. For å sjekke om de kunne snakke om det de ville snakke om.

 

Jeg tilga kjæresten min, noe som kanskje mange ville ha vært i mot. Men jeg elsker han så høyt! Men jeg har store problemer med å stole på han. Jeg prøver hardt, men jeg tar meg selv i å snike på telefonen hannes, og på mailen hannes.

 

Så det jeg søker her er tips. Hvordan skal jeg kunne komme meg over dette? Hvordan skal jeg kunne stole på han etter noe slikt? Jeg skulle ønske jeg kunne snakket med kjæresten min om dette, men føler at han blir sur da, og ikke vil snakke om det. Han kommenterer ofte at jeg ikke stoler på han, men tror han virkelig at det er så lett? Jeg tenker på dette hver dag, og det spiser meg opp innvendig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

[DNA]

Du burde ikke tilgitt han.

 

Han var helt lucid da han var utro; han visste helt klart hva han gjorde.

 

Det kunne vært forstålig hvis det hadde skjedd en gang og han kom til deg og forklarte situasjonen med skyldfølelse. Istedet var det du som måtte finne det ut for å få en slutt på det. Hvis du ikke hadde funnet det ut så hadde han fortsatt den dag i dag.

 

Han løy til deg og var utro bak ryggen din da du snudde deg. Din tillit ble missbrukt på det sterkeste. Han kommer helt klart til å gjøre det samme igjen når han får sjansen siden han vet at han kan komme unna med det.

 

Han er ikke lei seg for det han gjorde, men heller at han ble tatt.

Endret 12. september 2010 av DNA

[C-angel]

 

Så det jeg søker her er tips. Hvordan skal jeg kunne komme meg over dette? Hvordan skal jeg kunne stole på han etter noe slikt? Jeg skulle ønske jeg kunne snakket med kjæresten min om dette, men føler at han blir sur da, og ikke vil snakke om det. Han kommenterer ofte at jeg ikke stoler på han, men tror han virkelig at det er så lett? Jeg tenker på dette hver dag, og det spiser meg opp innvendig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Vel. Det å komme over et utroskap handler jo stort sett om tid. Enkelte mennesker evner å legge ting bak seg fort, mens andre trenger litt lengre tid. En god venninne av meg tilga også kjæresten sin etter et utroskap, men selv etter flere år hadde hun ikke klart å gi slipp på tanken om at han kanskje hadde en på lur. Hun orket ikke å leve slik lenger en 3 år, og gjorde slutt på forholdet. 

 

Jeg tror nok det kanskje kan være lurt å skille tiden det tar å komme over utroskapet, og tillit (kunne stole på han igjen) Jeg er ikke så sikker på at tilliten vil gi nevneverdig innvirkning på tiden det tar å komme over hans utroskap, men heller om den tiden er med eller uten han.

 

Du sier at han ikke vil snakke om det. Hva med å skrive et brev. Beskriv hva som er viktig for deg for at tilliten sakte men sikkert skal kunne komme tilbake. Du har etter min mening all rett til å ikke stole på han, samt også sette visse "kjøreregler" som han må forholde seg til. Krev det du må for at du skal kunne få gjenskapt tillit, så får han ta valget om han ønsker å etterleve dette.  

 

Du må selvfølgelig også måtte klare og innse når "nok er nok" Du må tørre å ta noen valg som godt kan medføre at han ikke ønsker et forhold med deg. Tørr du å forholde deg til de punkter som er viktige for deg, og ta valg hvis de neglisjeres, eller vil du "høre" på forelskelsen? 

 

 

 

 

 

 

 

 

[FlinkeFreddy]

Har lest på statistikk at de gangene en av partene er utro i et forhold, og forholdet overlever, vil det sjeldnere ende med skilsmisse.

 

Jeg ville sett vekk fra dette, og dumpa han fortere enn fortest. Engang utro, alltid utro. Du kan aldri stole på ham, han kommer til å bli lei, og DU blir den som blir dumpa. Med andre ord; han er utro, deretter dumper han deg. Gidder du å finne deg i det?? NEI!

[Lekr]

Han har vært utro gjentatte ganger og viser ingen forståelse for at du synes det er vanskelig å stole på han i ettertid.

 

Det er essensen i innlegget ditt, og burde være mer enn nok til å dumpe han. Du vil gå på flere smeller med han her.

 

Jeg skjønner at du elsker han, men du ødelegger deg selv om du skal tilgi og godta disse sidene ved han.

[-Léon-]

Støtter vel alle de andre her som sier du ikke burde tilgitt han og du har ikke godt av å være sammen med han. Tid leger alle sår? Tja, er visse ting som ikke er så enkelt å komme over, og det vil jeg si stemmer i ditt tilfelle.

Hvis du ikke stoler på han lenger (noe som er forstålig) så vil jeg si at et videre forhold vil bli alt annet enn enkelt. Du vil nok sikkert holde på å tenke mye på hva kjæresten din gjør på, kanskje ta en titt på mailen/mobilen hans for å sjekke ting og tang.

Uansett hva han kommer til å gjøre i framtiden, så vil jeg tro du vil sitte med en baktanke bak alt han gjør, og siden du ikke stoler på han så ser jeg ikke noe framtid for dere. (sorry).

[Habitats]

Du skal ikke behøve å dra deg selv gjennom dette. Du kommer ikke få noe godt ut av det, noen gang.

 

Er enig i det de fleste skriver her, og du skulle aldri ha tilgitt han. Jeg ville gått fra han, og om han virkelig hadde hatt følelser for deg, hadde han kjempet for å få deg tilbake. Om han ikke gjør dette, må du bare bite i det sure eplet å se sannheten i dette.

 

Utvilsomt en vanskelig situasjon du er i, men slik er livet, og man ser seg ofte blind på den man elsker, og lar det etter hvert gå utover en selv. Dette fører aldri til noe som helst godt.

[Isbilen]

Når du sier at du "elsker ham så høyt", tror jeg du ubevisst baker alt ubehaget et oppgjør ville medført, inn i uttrykket. Du har så klart lyst til å ha en å være glad i, det er kjipt å slå opp og alt det der, men det motsatte er ikke kjærlighet. Kjærlighet er større enn språk, så magefølelse er viktigere enn argumenter - ikke la ord binde følelsene dine.