Kjærlighetssorg som aldri ender :/

[Gjest :(]

Hei, jeg er en gutt på 14 år. For to år siden hadde jeg et forhold, et relativt lite forhold til en jente. Det gikk bra de første to ukene også begynte ting å skjære seg. Det var ikke no store greier og tok det ikke tungt i det hele tatt, vi ville begge ende det. Problemet derimot oppstod to måneder etterpå igjen, jeg fikk de samme følelsene tilbake, ganget med 100. Jeg tok mer og mer kontakt og vi ble mer nærme. Vi snakket sånn en stund, 30-40 sms om dagen, om alt, ja alt. Det var herlig, men jeg hadde jo følelser og det hadde ikke hun.

 

Da jeg begynte på ungdomsskolen ble alt forandret, hun ble sammen med en god venn av meg. De har holdt på siden vi slo opp, og hun elsker han veldig mye. Forsatt så virker det som at hun har noen små følelser igjen for meg. (Dette er ikke en big deal, men det betyr litt for meg og jeg blir ganske forvirret.) Første gang hun gang hun ga et kyss til kjæresten, så sa en jeg kjennet hun skulle kysse meg, det var egentlig ment som kødd. Jeg begynte å le men så gjor hun det, den kvelden satte jeg et spørsmålstegn med alt som hadde skjedd den dagen? Hun hadde endelig turd å ta steget til kjæresten, også går hun på meg rett etterpå? Dette har nogen lunde forsettet, det virker som hun prøver å ha meg der hun vil, selv om jeg aldri kunne tenke meg det for hun er drit grei og ønsker ikke at noen skal ha det ondt eller noe lignende. Jeg har fortalt om følelsene mine for hun flere ganger, men siden det ble kleint når jeg møtte hun og snakket med hun i ettertid sa jeg at de var gått over. Noe de ikke var.

Flere andre ganger har hun sittet seg oppå fanget mitt men vi så film for eksempel, helt ut av det blå? Og en natt så snakket vi litt dirty og at hun skulle komme bort til meg og "underholde meg". Jeg greier ikke å si nei heller, jeg bare må snakke med hun, uansett om det er kompisen min sin kjæreste... Jeg greier heller ikke å slutte kontakten med hun, det har jeg prøvd men det ender alltid opp med at det begynner igjen på en eller annen måte.

 

En annen ting er at hver gang jeg små irriterer hun så svarer hun bare: Jeg vet du er gla i meg/liker meg/elsker meg. Uten at hun egentlig har peiling på det for jeg holder det gaaaanske skjult. Liker hun meg på noen som helst måte eller er det bare jeg som tolker alt dette feil? For noen uker siden så var jeg såppass nede at jeg orker ikke mer, skikkelig kjærlighetssorg, nermere depresjon og dårlig forhold til familien. Hvorfor jeg kom så langt ned var fordi når det var en eller annen stjerneskudd helg da det var mye stjerneskudd, så ønsket jeg for hvert stjerneskudd at hun skulle få følelser for meg. Senere på kvelden så begynte vi å snakke på sms og da hadde hvis hun også ønsket seg noe, og det virket veldig personlig og jeg trodde mitt hadde gått i oppfyllelse der og da. (høres sikker helt idiotisk ut.) Senere på kvelden fikk jeg vite at det hadde ingenting med det å gjøre, og grunnen til at hun sa det var fordi jeg skulle si mitt, noe jeg ikke vil i ettertid. Hun maser og maser om det ønsket nå og jeg tørr rett og slett ikke å si det, nå som hun har det så bra. Jeg vil ikke ødelegge noe, jeg vil bli kvitt følelsene, samtidig kunne jeg ønske hun hadde kommet tilbake til meg, fordi jeg mener jeg hadde behandlet hun bedre. Jeg er ikke ute etter bare en flørt, jeg vil ha et forhold. Uansett på et mirakuløst vis kom jeg opp fra driten, og ble nogen lunde normal, men nå føler jeg at jeg er på vei ned igjen, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg føler meg så stuck at jeg har bare lyst til å flytte langt langt vekk.

 

Det ble verre fordi nå har de begynt og ta det mer seriøst, og det nermer seg soverommet. Og selvfølgelig får jo jeg vite hver jævla detalj om hun og han fra kompisen min. Det hjelper jo ikke bedringen min, men jeg kan ikke gå fra de heller, de blir bare enda verre. Og nå nylig så var jeg med hun hver dag i nesten en uke, da ble kompisen min sur og sendte meldinger på koffor hun var med meg hele tiden, selv om vi hadde ringt til han om at han og skulle komme ut til oss osv. Forsatt var han sur, og hun skrev til han: Jeg er bare med han for jeg trodde du likte å være med han. Jeg vet ikke om det bare var kødd for å roe han ned, eller om hun mente det.. Jeg ble kraftig såret når kompisen min viste den meldingen. Og hver gang jeg kommer opp av søla, blir jeg bare dratt ned verre og verre for hver gang.

Nå imorgen vil de jeg skal se film med kun de, noe jeg egentlig er litt skeptisk til. Har jeg nok krefter til å se de kose seg sammen i 2 timer, mens jeg holder på å bli knust inni meg dag for dag.. Det har vart i 1 og et halvt år nå og det virker ikke som det gir seg, en ting er sikkert og det er at hvis jeg ikke får et forhold til hun dette eller neste år så begynner jeg på videregående i byn vekke fra de.

 

Det jeg vil frem til er om dere har noen tips, måter jeg kan gjøre ting bedre på og om jeg i det hele tatt har en sjangs på hun.. Dette var også en utblåsning siden dette er det kun jeg som vet, og da måtte jeg bare få det ut på en eller annen måte. Jeg blir veldig takknemlig for svar og beklager for skrivefeil og dårlige formuleringer av setninger.

[Gjest :(]

Merket mange skrivefeil nå jeg Kan ikke redigere innlegget heller :/

[Gjest :o)]

Hei Gjest!

 

Jeg ser du har lagt inn frustrasjonen din veldig sent, håper du har fått sove noen timer etter dette. Det er bra at du utnytter muligheten for å komme med sånn her, det å uttrykke seg kan noen ganger hjelpe ganske mye (men vi som kommenterer vil gjøre det ut i fra våres ståsted, så ta med det beste vi sier og glem resten).

 

Du er i en fase i livet der det er vanlig å begynne å legge følelser i relasjoner til det motsatte kjønn. Jeg husker selv hvor sterkt og nytt dette var i starten - noen ganger berusende godt andre ganger direkte vondt. Dette kommer av at hormonproduksjonen i hodet ditt driver å tilpasser seg voksentilværelsen og dette blir vanligvis enklere og bedre å forstå etter hvert.

 

Det å være skikkelig forelsket i en person som ikke skjønner en eller vil gjengjelde sine egne følelser og fantasier er ikke noe greit. Jeg har selv kjent den følelsen av maktesløshet og at man kompenserer med å prøve enda hardere. Jeg synes du skal si til deg selv at det du tenker de tenker om deg ikke nødvendigvis samsvarer med virkeligheten.

 

Jeg synes du bevisst skal holde avstand, oppholde deg minst mulig sammen med henne og kjæresten hennes. Å holde avstand en periode demper følelsene dine og gjør tilværelsen lettere. Jeg synes også at du skal slette henne + kjæresten fra Facebook, MSN og ikke sende flere SMS. Dette er universalrådet som vanligvis har best effekt for å bli mindre trist og lei i sånne sammenhenger. Du må også si til deg selv at du ikke taper personen permanent i livet ditt på denne måten, man kan alltid gjenoppta kontakten senere. Jeg synes heller ikke at du skal vente til hun er ferdig med forholdet til kjæresten sin, for så prøve igjen. Da klamrer du deg til et håp som kanskje ikke er realistisk, i det minste vil du da holde på tristheten din i lang tid.

 

Hvis jeg skal komme med et siste råd: Prioriter venner og familie. Å komme seg ut blant folk mens man har det tungt hjelper veldig på å avlede tankene. Å sitte på rommet og gruble hjelper ingenting. Kanskje du skulle prøve noen nye miljøer for å treffe andre fine damer?

[Gjest :(]

Hei Gjest!

 

Jeg ser du har lagt inn frustrasjonen din veldig sent, håper du har fått sove noen timer etter dette. Det er bra at du utnytter muligheten for å komme med sånn her, det å uttrykke seg kan noen ganger hjelpe ganske mye (men vi som kommenterer vil gjøre det ut i fra våres ståsted, så ta med det beste vi sier og glem resten).

 

Du er i en fase i livet der det er vanlig å begynne å legge følelser i relasjoner til det motsatte kjønn. Jeg husker selv hvor sterkt og nytt dette var i starten - noen ganger berusende godt andre ganger direkte vondt. Dette kommer av at hormonproduksjonen i hodet ditt driver å tilpasser seg voksentilværelsen og dette blir vanligvis enklere og bedre å forstå etter hvert.

 

Det å være skikkelig forelsket i en person som ikke skjønner en eller vil gjengjelde sine egne følelser og fantasier er ikke noe greit. Jeg har selv kjent den følelsen av maktesløshet og at man kompenserer med å prøve enda hardere. Jeg synes du skal si til deg selv at det du tenker de tenker om deg ikke nødvendigvis samsvarer med virkeligheten.

 

Jeg synes du bevisst skal holde avstand, oppholde deg minst mulig sammen med henne og kjæresten hennes. Å holde avstand en periode demper følelsene dine og gjør tilværelsen lettere. Jeg synes også at du skal slette henne + kjæresten fra Facebook, MSN og ikke sende flere SMS. Dette er universalrådet som vanligvis har best effekt for å bli mindre trist og lei i sånne sammenhenger. Du må også si til deg selv at du ikke taper personen permanent i livet ditt på denne måten, man kan alltid gjenoppta kontakten senere. Jeg synes heller ikke at du skal vente til hun er ferdig med forholdet til kjæresten sin, for så prøve igjen. Da klamrer du deg til et håp som kanskje ikke er realistisk, i det minste vil du da holde på tristheten din i lang tid.

 

Hvis jeg skal komme med et siste råd: Prioriter venner og familie. Å komme seg ut blant folk mens man har det tungt hjelper veldig på å avlede tankene. Å sitte på rommet og gruble hjelper ingenting. Kanskje du skulle prøve noen nye miljøer for å treffe andre fine damer?

Takker for svar Det er litt mer komplisert, du skjønner. Jeg har vært bestevenn med hun i 2 år nå, og jeg syntes det er drit gøy og være med hun og alt det der, er bare det ekstra som irriterer meg. Og i tilegg så er jeg bestevenn med kjæresten til henne, vi sitter sammen på skolen og er med hverandre litt ofte. Derfor greier jeg ikke å slette de fra facebook og mobilen, for da mister jeg de jeg pleier å være med.

[Gjest :o)]

[quote name=' date='11. september 2010 - 08:35' timestamp='1284190510' post='16193017]

Takker for svar Det er litt mer komplisert, du skjønner. Jeg har vært bestevenn med hun i 2 år nå, og jeg syntes det er drit gøy og være med hun og alt det der, er bare det ekstra som irriterer meg. Og i tilegg så er jeg bestevenn med kjæresten til henne, vi sitter sammen på skolen og er med hverandre litt ofte. Derfor greier jeg ikke å slette de fra facebook og mobilen, for da mister jeg de jeg pleier å være med.

 

 

Sånt er alltid komplisert, derfor la du nok ut frustrasjonen i natt. Jeg er ikke sikker på at du er helt ærlig med deg selv, jeg tror du fordekker følelsene dine i et "vennskap" med denne dama. Beklager, men siden du føler at tilværelsen er preget av en sorg som ikke synes å avta - så må du nok ta et sånt skritt.

 

Det er for din egen del jeg anbefaler avstand, jeg tror at de 2 personene det gjelder vil skjønne dette uten at de trenger å spørre så mye. Kan du ikke se deg rundt i klasserommet og finne en annen en å henge sammen med? Finn en du synes er ok og inviter den på pizza og film i helga, si at du hadde lyst til å bli bedre kjent med han/hun. Spør lærer om det er greit at du bytter plass. Folk forsvinner ikke på den måten, du kan som sagt blåse liv i vennskap senere når du føler at det er lettere for deg.

[Pubé]

Huff, det der er ikke gøy.

 

Hvor lenge har de to vært sammen?

 

Og ikke sitt sammen med dem og se en film i to timer, det er bare jævlig.

[Gjest :(]

[quote name=' date='11. september 2010 - 08:35' timestamp='1284190510' post='16193017]

 

 

 

Sånt er alltid komplisert, derfor la du nok ut frustrasjonen i natt. Jeg er ikke sikker på at du er helt ærlig med deg selv, jeg tror du fordekker følelsene dine i et "vennskap" med denne dama. Beklager, men siden du føler at tilværelsen er preget av en sorg som ikke synes å avta - så må du nok ta et sånt skritt.

 

Det er for din egen del jeg anbefaler avstand, jeg tror at de 2 personene det gjelder vil skjønne dette uten at de trenger å spørre så mye. Kan du ikke se deg rundt i klasserommet og finne en annen en å henge sammen med? Finn en du synes er ok og inviter den på pizza og film i helga, si at du hadde lyst til å bli bedre kjent med han/hun. Spør lærer om det er greit at du bytter plass. Folk forsvinner ikke på den måten, du kan som sagt blåse liv i vennskap senere når du føler at det er lettere for deg.

En ting er sikkert, de vil ikke skjønne det. De kommer til å mase og mase, spesielt gutten for vi snakker sammen hele tiden på skoledagene. Noe mer at jeg vil gjerne gjøre det du sa og invitere folk, men jeg er ikke så sosial på det så jeg strever med å få en samtale i gang. Dessuten så har jeg ikke det beste forholdet til mange i klassen, fordi jeg ikke går på fotball. De tror jeg bare sitter hjemme å spiller, noe jeg ikke gjør. Uansett så prøver jeg å bygge meg opp og få mer respekt gradvis.

 

Jeg har virkelig problemer med å ta det steget, jeg gjor det i sommer og det gikk sånn passe. Jeg savnet virkelig noen å snakke med, jeg hadde kjøpt ny mobil så jeg trodde jeg hadde fått nytt nummer. (nei.) Midt i sommerferien fikk jeg en melding av hun, og jeg ble drit glad for jeg hadde savnet hun og alle sykt mye. Jeg har spesielt problemer om å greie og slutte og være med kompisen min, for han har jeg brukt tid for å få et bra vennskap på, da har jeg problemer og bare kaste alt vekk.

 

En ting jeg ikke har sagt er at jeg har hatt sjangser på sikkert 5 jenter siden vi slo opp, men jeg greier ikke å få følelser for noen av de, selv om de hadde for meg. Syntes det er synd at det må være sånn, men med min uflaks så er vel det normalt.

 

Jeg snakker med hun nå på msn og det er alltid like gøy, selv om jeg ikke burde gjøre det :/

 

@Zoro sama, Nei det er ikke gøy de har vært sammen i 6 måneder nå.. Jeg tror jeg skal ta med noen andre folk og se filmen med de, noen jeg kan snakke med.

[Gjest :o)]

Jeg har virkelig problemer med å ta det steget, jeg gjor det i sommer og det gikk sånn passe. Jeg savnet virkelig noen å snakke med, jeg hadde kjøpt ny mobil så jeg trodde jeg hadde fått nytt nummer.

 

Jeg skal gi deg noen enkle kommunikasjonsråd:

* Å spørre om noen "vil være med på noe" er dødfødt. Dette er ikke en invitasjon til noe som helst, du må spørre om noe konkret: "Vil du være med på å spille bowling i kveld?" Om du synes dette er teit/flaut, endrer du bare litt på spørsmålet: "Det er lenge siden jeg har bowlet, har du lyst til å være med?". Å subtilt skryte litt av andre pleier å hjelpe: "Jeg er elendig til å bowle, jeg har hørt at du er flink. Kunne du ha vist meg hvordan det skal gjøres?"

* En fin måte å bryte isen med folk man ikke kjenner så godt er å sjekke litt rundt om hva de driver med og hvilke interesser de har. Det er ofte en grei start på en samtale å begynne med noe konkret man vet den andre kan noe om. Hvis man er ydmyk og spør litt pent i starten, så kan det hende at den andre blir så ivrig at det blir en lang samtale. Det hjelper å by litt på seg selv innimellom: "jeg har hørt at.... hva synes du om det?".

* La den andre prate mest i starten, å være en lytter som gir innspill funker for å vise interesse og tillit til den andre personen. Å diskutere for hardt i starten bør vente til at man har vært venner i ganske lang tid.

* Se på personen man prøver å prate med. Det betyr ikke nistirre, men å unngå å se i andre retninger alt for mye. Da virker man uinteressert, selv om det bare er et tegn på usikkerhet rundt situasjonen.

 

En ting jeg ikke har sagt er at jeg har hatt sjangser på sikkert 5 jenter siden vi slo opp, men jeg greier ikke å få følelser for noen av de, selv om de hadde for meg. Syntes det er synd at det må være sånn, men med min uflaks så er vel det normalt.

 

Ikke verst det da, da har du tydeligvis en karisma som ganske mange ser. Men jeg skjønner at du ikke er akkurat i det markedet akkurat nå.

[Gjest :(]

Jeg har virkelig problemer med å ta det steget, jeg gjor det i sommer og det gikk sånn passe. Jeg savnet virkelig noen å snakke med, jeg hadde kjøpt ny mobil så jeg trodde jeg hadde fått nytt nummer.

 

Jeg skal gi deg noen enkle kommunikasjonsråd:

* Å spørre om noen "vil være med på noe" er dødfødt. Dette er ikke en invitasjon til noe som helst, du må spørre om noe konkret: "Vil du være med på å spille bowling i kveld?" Om du synes dette er teit/flaut, endrer du bare litt på spørsmålet: "Det er lenge siden jeg har bowlet, har du lyst til å være med?". Å subtilt skryte litt av andre pleier å hjelpe: "Jeg er elendig til å bowle, jeg har hørt at du er flink. Kunne du ha vist meg hvordan det skal gjøres?"

* En fin måte å bryte isen med folk man ikke kjenner så godt er å sjekke litt rundt om hva de driver med og hvilke interesser de har. Det er ofte en grei start på en samtale å begynne med noe konkret man vet den andre kan noe om. Hvis man er ydmyk og spør litt pent i starten, så kan det hende at den andre blir så ivrig at det blir en lang samtale. Det hjelper å by litt på seg selv innimellom: "jeg har hørt at.... hva synes du om det?".

* La den andre prate mest i starten, å være en lytter som gir innspill funker for å vise interesse og tillit til den andre personen. Å diskutere for hardt i starten bør vente til at man har vært venner i ganske lang tid.

* Se på personen man prøver å prate med. Det betyr ikke nistirre, men å unngå å se i andre retninger alt for mye. Da virker man uinteressert, selv om det bare er et tegn på usikkerhet rundt situasjonen.

 

En ting jeg ikke har sagt er at jeg har hatt sjangser på sikkert 5 jenter siden vi slo opp, men jeg greier ikke å få følelser for noen av de, selv om de hadde for meg. Syntes det er synd at det må være sånn, men med min uflaks så er vel det normalt.

 

Ikke verst det da, da har du tydeligvis en karisma som ganske mange ser. Men jeg skjønner at du ikke er akkurat i det markedet akkurat nå.

Du gir meg gode ting som jeg burde ha gjort, men i min klasse tror jeg det ville bare blitt sett på som rart. Kanskje er det bare jeg og min tankegang, men jeg vet ikke hva jeg burde gjøre.

 

Uansett, jeg er jo så dum av meg at jeg så en film med de to, kun oss tre. Det var et helvete, ren pining. De koste seg sammen men jeg hadde det ræva, ikke var det en god film heller Så til dere som ba meg om å ikke gjøre det, Sry for at jeg er en idiot

[Gjest :o)]

Du gir meg gode ting som jeg burde ha gjort, men i min klasse tror jeg det ville bare blitt sett på som rart. Kanskje er det bare jeg og min tankegang, men jeg vet ikke hva jeg burde gjøre.

 

Livets harde realiteter: Jepp det er dine tanker og å ikke forutsett alt på den måten. Begynner du ikke å drite i hva (du tror) andre mener og begynner å ta tak i livet ditt kan ungdomsårene dine bli triste og lange. Livet er ikke trist, det er en selv som gjør det trist. "Venner" er ikke noen som ut i fra det blå plutselig banker på døra om kveldene og setter seg i sofaen og begynner å prate uten videre, du må by litt på deg selv først så andre vet noe om deg. Jeg er sikker på at du vil oppleve det lettere enn det du trodde å spørre om andre vil finner på ting med deg, i verste fall har du forsøk og fått mer selvtillit - i beste fall har du også fått flere venner. Å få et større nettverk tror jeg kan være lurt mhp situasjonen rundt den jenta/kjæresten du har motstridende tanker om.

 

Lykke til!