bryte kontakten med eks

[MillaMagia]

Jeg er så glad for at jeg fant denne tråden, for det å finne andre personer som er i lignende situasjon som meg var akkurat det jeg trengte. Sorry at jeg nærmest har skrevet en bok her, men det er så godt å bare få det ut.

 

Nesten hver dag i tre år nå har jeg prata med en fyr på MSN (aldri møtt ham i virkeligheten, vi ble kjent gjennom en brevvennside), og i omtrent like lang tid har jeg brukt mesteparten av dagene på å tenke på ham. Vi kunne prate i timesvis om alt mulig, og hver gang han logga på kunne jeg sitte og bare stirre på avataret hans fordi det representerte noe jeg nærmest forguda. Når jeg ikke prata med ham, bare dagdrømte jeg om oss to sammen, f.eks. om hvordan vårt første møte ville være.

 

For en god stund siden nevnte jeg for ham at jeg ikke helt visste hva jeg følte, men at jeg tenkte veldig mye på ham. Til det sa han at han var smigra, men at han ikke ville oppmuntre situasjonen fordi han ikke hadde lignende følelser tilbake. Han hadde aldri (bortsett fra helt i begynnelsen) gitt ut signaler om noe annet, så jeg var mer eller mindre forberedt på svaret og sa at det var helt greit. Så samtalene fortsatte som normalt mens jeg fortsatte med å dagdrømme, fortsatt positiv siden jeg hadde tanken om at han kanskje ville forandre meningen sin om meg hvis vi bare hatt møtt hverandre i virkeligheten.

 

Han er ikke av den veldig sosiale typen, og liker seg generelt best hjemme foran dataen. Men etter lang tid med oppsparing og planlegging, drog han til Japan aleine i to uker i april i fjor, hvorpå han møtte ei japansk jente som han hadde hatt litt kontakt med via den samme brevvennsida som vi blei kjent, og som viste ham rundt i Tokyo et par dager. Da han kom hjem igjen fortalte han meg at det hadde vært en veldig vellykka tur, som han var glad for at han hadde fullført. Ting gikk fort tilbake til normalen igjen, men.. et år seinere fortalte han meg at han hadde begynt å få sterke følelser for denne japanske jenta. Det var ganske sårende å *høre*, men jeg prøvde likevel å spille god-venn-rollen og spørre om han hadde fortalt henne hva han følte, og om hun hadde gitt tegn til å like ham (noe hun forsåvidt hadde gjort).

 

Men, til tross for at det var sårende, så er han en såpass privat person at han sjeldent nevnte den japanske jenta til meg, noe som fikk meg til å på en måte "fortrenge" det faktum at han likte ei annen og å fortsette med mine dagdrømmer. Det funka helt fint, helt til for et par uker siden da vi prata sammen på MSN og jeg spurte om han prata med en av kompisene sine (siden han virka så fraværende). Til det svarte han at nei, han snakka med hu japanske jenta, hvilket var et svar jeg overhodet ikke var forberedt på, fordi de aldri har prata på MSN før, kun via e-mailer. Det var akkurat som om noen hadde sparka meg hardt i magan, og jeg begynte å nærmest bli helt hysterisk og var nødt til å begynne å vaske rommet for å prøve å få roa meg ned. Det hjalp fælt lite på det indre å se ham være pålogga til halv sju om morran for å prate med henne (vi er i helt forskjellige tidssoner, så det var midt på dagen her), men jeg endte ihvertfall opp med et ganske rent rom. Hehe.

 

Uansett, etter det ble jeg bare kvalm hver gang jeg så at han var pålogga, fordi jeg konstant lurte på om de to prata sammen; jeg kunne nærmest se for meg søte ord og sommerfugler som ble vekslet mellom de to. Jeg hadde et par samtaler med ham etter det, men de endte bare opp med at jeg la ut i det vide og brede om mine følelser for ham, og at jeg klandra ham for å ha erstatta meg totalt med henne og for at han ikke likte meg. Det førte såklart videre til krangler fordi han syntes jeg var urimelig, i tillegg til nye samtaler fylt med ubekvemheter.

 

Så sist lørdag, etter nok et følelsesmessig sammenbrudd fra min side, nevnte han at alt tatt i betraktning kunne det virke som om det ville være sunnest for meg om vi kutta ut all kontakt med hverandre. Jeg gråt og gråt, hadde ikke lyst i det hele tatt, men sa at jeg ville tenke på det. Det var en ekstremt vanskelig avgjørelse for meg å ta, siden jeg alltid har en tendens til å følge hjertet, i tillegg til at mitt vokabular ikke ser ut til å inneholde ordet "rasjonell". Men jeg visste at han hadde rett (som vanlig), så på onsdag sletta jeg ham fra MSN og sendte en hadet-og-lykke-til-mail til ham, som han svarte på med samme mynt.

 

Som dere kanskje skjønner har de siste ukene, og spesielt siste dagene, ikke vært spesielt lystige for meg. Jeg føler et dypt savn overfor ham, og føler for å gå i hi hver gang jeg ser øst-asiatiske jenter (noe som er ganske ofte, siden det myldrer av dem her jeg bor). Gråten presser også nærmest konstant på. Men allikevel føler jeg en slags lettelse for at det snart er over, og at jeg om ikke så lenge kan føle meg "fri" igjen. Mange mener kanskje at det å havne i en sånn situasjon med en man aldri har møtt før er umulig, men følelsene har allikevel for meg vært nærmest håndgripelige. Det er derfor en veldig stor trøst at andre også er i samme situasjon hvor de er/har vært nødt til å ta den avgjørelsen de er minst villige til å ta; nemlig å bryte alle bånd med den personen de innerst inne ønsker å ha mest kontakt med.

 

Det å sosialisere seg og holde tankene sine okkupert av andre ting er, som Habitats skreiv, helt klart viktig. I løpet av disse dagene har jeg gått igjennom utallige Friends-episoder, noe som har vist seg å være en veldig effektiv avledningsmanøver. Men allikevel har jeg funnet den beste tankevekkeren i hadet-mailen fra ham til meg: I min mail til ham skreiv jeg blant annet "So I guess this is it. The end of an era.", til hvilket han svarte "Instead of end of an era you may want to consider this the end of a beginning.". Det høres kanskje klisjé-aktig ut, men jeg har funnet at bare det å forandre perspektivet på den måten har vært veldig hjelpsomt. Livet tar jo tross alt ikke slutt på grunn av en slik emosjonell bølgedal.

 

Så som sagt, unnskyld at meldinga ble såpass lang, men det føltes veldig godt å spamme dette forumet

 

Og til ts: Jeg tror at det å ende all kontakt med en person burde involvere en skikkelig avskjed, slik at man kan få "closure". Om det er ansikt til ansikt eller via andre medier er i min mening derfor opp til deg og hvordan du best klarer å få fram det du tenker. Men jeg håper alt gikk tilsynelatende bra sist helg, og at du har det bedre nå. Lykke til videre.

Endret 26. september 2010 av MillaMagia