Tungt samlivsbrudd

[Gjest Melvin]

Hei alle sammen

 

Jeg går igjennom et skikkelig tungt brudd med samboeren min. Vi har bodd sammen i flere år, og hun er den eneste kjæresten jeg noengang har hatt. Jeg syntes vi hadde det veldig fint i lag, så det kom veldig uventet da hun slo opp med meg i forrige uke.

 

Dette går veldig hardt innpå meg, jeg er jo fremdeles veldig glad i henne og akkurat nå så føler jeg at jeg aldri kan bli glad i noen på den måten igjen. Og om jeg noen gang kommer over henne, så er jeg så redd for at jeg ikke kommer til å finne noen å dele livet med. Vi møttes helt tilfeldig, det var hun som tok kontakt med meg på internett, og vi begynte å prate. Til slutt ble vi jo veldig glad i hverandre.

 

Vi har vært ilag i så mange år at jeg ikke har noen formening om det å være singel. Vi ble ilag på videregående, og nå er jeg snart ferdigutdannet. Jeg har vent meg til et liv med henne som jeg var forberedt på å leve resten av livet, og det kom som et utrolig slag i trynet akkurat nå. Jeg har tungt å gidde å prøve å opprette nye bekjentskaper, og det jeg ser utrolig mørkt på å flytte inn på kollektiv der jeg ikke kjenner noen.

 

Jeg er en person som liker å slappe av hjemme både i hverdagen og helg, det gjorde jeg før jeg traff henne også. Hun har derfor vært min første, og til nå siste kjæreste. Og hun har vært en perfekt partner sånn sett, fordi vi begge er veldig rolige av oss og liker å invitere venner over av og til hjem til oss, men ikke har dratt ut så veldig mye.

 

Jeg er veldig redd for at jeg nå ikke klarer å komme meg ut døra, og jeg kommer til å fortsette å leve i fortiden, og ikke klarer å treffe nye folk. Jeg har heller ikke interesse av å treffe noen ny enda, naturlig. Men jeg tenker mørkt på årene som kommer likevel. Jeg er også veldig lei meg fordi vi har gjennom disse årene opparbeidet oss et felles nettverk av venner, og jeg er redd for at jeg mister mange av disse nå.

 

Måtte bare få lufte disse tankene en plass.

[Pop]

Det blir nesten som en klisje å si det, men det må sies at det er veldig mange jenter igjen der ute. Du kommer garantert til å finne ei ny, men du skal ikke stresse med det. Og akkurat nå er du selvsagt ikke interessert i det, det kommer etter hvert. Var omtrent i samme situasjon for en 15-20 år siden og kan bekrefte som det er sagt: tiden leger alle sår og det er mange fisk i sjøen. Ja, det føles pokkers så tungt her og nå. Men nettopp da kan det bare bli bedre.

[Gjest Lagfrik]

Hei. Ta deg tid. Ikke tenk på felles venner etc.

Ettersom du nå snart er ferdig utdannet vil du sikker finne deg en jobb der du treffer andre mennesker.

Et råd hvis du bor i samme område som før, og finner det tungt å bli minnet på henne, så tenk på å flytte.

Det er nå du har sjansen til å forandre livet ditt. Miljøskifte er alltids bra.

 

Finn de positive sidene ved å være singel. Tenker da ikke på drikke seg full og one night stands.

Det fører sjelden med seg gode ting.

Nå kan du gjøre noe i livet som du ikke kan når du har en partner.

Du står helt fritt til å jobbe, feriere og ha de hobbyene du vil.

 

Vil si at slik samfunnet har blitt i dag så er det sjelden forhold varer fra du er 18 og livet ut.

Det er kansje mer positivt enn negativt. Selv om du sikkert ikke ser slik på det nå.

 

Tror kansje ikke dette bruddet var så dumt for deg heller?? Det kan virke som om du har gått litt mye i samme rutine. Bare hør på deg selv.

 

Hvorfor skal du se mørkt på årene fremover??? Du er ung og har hele livet foran deg, og nå kan du styre dette selv.

 

Gi ting tid. Ikke sitt å tenk på hvordan ting kunne vært, for slik ble det ikke.

Tror du må gå litt inn i deg selv og prøve å se hvor patetisk du tenker.

Du syntes jo bare synd på deg selv og gjør det bare værre for deg.

BECOME A MAN

[Gjest Melvin]

Problemet er vel at jeg trivdes så godt, jeg hadde det så bra sammen med henne. Jeg var klar til å roe ned og bli gamle ilag. Det er det som gjør det så tungt. Jeg føler at jeg har tatt et langt hopp tilbake til da jeg var 18-19 år og hatet livssituasjonen min. Jeg er så glad i henne og er redd for at den neste jeg møter ikke kommer til å måle seg opp mot henne. Jeg er også redd for at jeg må leve resten av livet slik som dette, slik som da jeg var 18.

[ErikBlodøks]

Melvin:

 

Det du vil noe sannsynlig vil oppleve i de neste månedene er: panikk, dårlig søvn, rastløshet, angst, depresjon, tung pust, hjertebank, dårlig hukommelse, dårlig konsentrasjon, vondt i magen og bryst. Når du er ferdig med dette, så går du over til det å savne personen. Du kommer til å tenke på henne hver dag i 6-xx måneder. Litt etter litt tenker du mindre på henne. Du kommer til å få tilbakeslag, kansje hele 3 år senere.

 

Men tenker du progresivt og prøver å handle, kan du gjøre det beste ut av det. Tenk at det er hun som mister deg, du er bedre. Tenk fremover, og tenk da gjerne på mer den eventyrdelen du skal oppleve. Tenk at dette er dine "unge" år, nyt dem. Tenk at når du er ferdig utdannet, så kjøper du deg en leilighet hvor du kan få dine venner på besøk og gjøre det dere vil. Eller reise litt, se verden, opplev nye ting. Og tro meg, DET ER ANDRE FISK I HAVET. Det er noe jeg selv har lært, og skal aldri glemme. Det er en klisje som nevnt, men det er faktisk sant. Du må bare holde ut.

 

Skal skrive mer når jeg kommer på mer, eller noe.

[Gjest Melvin]

Takker for alle gode svar hittill.

 

Har fått tenkt litt og pratet litt, og jeg begynner å bli roligere nå. Skal prøve å ta opp kontakten med venner jeg ikke har pratet med på noen år, og få startet litt på nytt. Regner med jeg kommer til å melde meg inn i studentorganisasjonen på universitetet også.

 

Dårlig søvn, rastløshet, angst, depresjon, tung pust, hjertebank, dårlig hukommelse, dårlig konsentrasjon, vondt i magen og bryst. Jeg har hatt alle disse på en helg. Så går det bra en liten stund, også ser jeg et bilde av henne, også går det værre igjen. Men jeg har fått igjen troen på meg selv, og mener bestemt at dette skal gå bra! Det er tungt å tenke tilbake på de fine stundene som har vært, men jeg er motivert på at dette skal gå bra. Jeg har kommer til konklusjonen at det er hun som mister meg, og det roer meg ned litt.

 

Vurderer å sette meg på venteliste psykologen for å ha noen nøytrale å prate med, og for å passe litt på meg. Venner og familie kan kanskje bli litt for partiske føler jeg. Selv om det er godt, må jeg prøve å være litt nøytral og, se mine egne feil, og forbedre meg selv.

 

Er klar over at det er andre fisk i havet, men det spørs jo hvor god fisker jeg er:P om jeg bruker riktig agn osv (for å dra analogien helt ut). Men akkurat nå er jeg klar for å dyrke meg selv en stund framover, men jeg burde absolutt jobbe litt med det å treffe damer etterhvert også, for jeg har ikke stort med erfaring på det planet. Men får ta det litt som det kommer tror jeg. Jeg er jo en veldig spesiell person, med mange ulike personlighetstrekk og spredte hobbyer fra det ekstremt nerdete til det ekstremt streite, og jeg kan sprike fra veldig barnslig til veldig seriøs. Håper jeg finner noen som kan akseptere meg som den jeg er. Jeg har heller aldri, aldri bedt en dame ut på date eller noe slik, så det blir veldig skummelt når jeg kommer til det stadiet. Men som sagt, det får komme naturlig etterhvert.

[Gjest Melvin]

Oppdaterer litt:)

 

Går bedre med meg nå, litt opp og ned gjennom dagen.

 

Prøver å unngå å dumpe borti bilder av henne osv i frykt for tilbakefall. Det går stort sett bra. Prøver også å tenke på alt det negative ved henne, og det fungerer også veldig greit.

 

Ensomhetsfrykten er her enda, men håper jeg etterhvert får energi til å skaffe meg nye venner i ny omgangskrets med samme interesser som meg. Har også sett på studentorganisasjoner og lag, f.eks fotball osv for å ha ting å finne på.

 

Også lurer jeg på om jeg kanskje skal kaste meg rett inn i dateing karusellen ganske tidlig, selv om jeg ikke er interessert i den store kjærligheten akkurat nå er det jo kanskje greit å få litt trening på å treffe folk?

[N|troXx]

Ta deg en formiddag og rydd unna alt av bilder og ting som kan minne deg om henne. Ute av syne ute av sinn er det noe som heter. Og dette hjelper!

[dkny]

 

 

Også lurer jeg på om jeg kanskje skal kaste meg rett inn i dateing karusellen ganske tidlig, selv om jeg ikke er interessert i den store kjærligheten akkurat nå er det jo kanskje greit å få litt trening på å treffe folk?

 

Det kan stemme, men det kan også være deilig å ikke stresse med det. Hvis du prioriterer det veldig kan du ende opp med å bli skuffet over forskjellene mellom de nye og eksen din. Slapp av litt og jobb med deg selv som du sier...Kanskje det kommer en beundrer automagisk også.

 

Om du får en vennegjeng er det også lettere å treffe andre gjennom dem os.v.

Endret 8. september 2010 av dkny

[Gjest Melvin]

Ta deg en formiddag og rydd unna alt av bilder og ting som kan minne deg om henne. Ute av syne ute av sinn er det noe som heter. Og dette hjelper!

 

Hehe, vi bor jo fremdeles i lag, så blir litt vanskelig. Men jeg skal være tøff!

 

 

 

Det kan stemme, men det kan også være deilig å ikke stresse med det. Hvis du prioriterer det veldig kan du ende opp med å bli skuffet over forskjellene mellom de nye og eksen din. Slapp av litt og jobb med deg selv som du sier...Kanskje det kommer en beundrer automagisk også.

 

Om du får en vennegjeng er det også lettere å treffe andre gjennom dem os.v.

 

Er litt slik jeg tenker, skal ikke stresse. Men skal ikke si nei om muligheten byr seg:)