Er det noe håp for meg?

[Gjest tsss]

Jeg er 19 år gammel og går på vgs, jeg får greie karakterer, jeg er i god fysisk form, jeg stresser aldri, jeg er avslappet, jeg har greit utseende, bra selvtillit, jeg føler at jeg kan gjøre hva jeg vil i verden, unntatt en ting: å lykkes sosialt.

 

Jeg klarer absolutt alt annet bra, men når jeg går rundt folk jeg ikke kjenner så godt (dvs skolen) blir jeg til en annen person.

 

Jeg har lett for å "disconnecte" fra verden, jeg ender opp nesten stum, og med steinansikt. Når jeg først har steinansikt og utstråler ingenting annet enn likegyldighet og arroganse er det vanskelig å "ta det av".

 

Jeg kan tvinge fram smil

jeg kan svare på spørsmål

jeg tar aldri initiativ til samtale

jeg finner aldri på noe å si

jeg sitter og overhører alle i klassen snakke og le sammen

 

 

En vanlig dag for meg er ca noe sånnt her:

 

stå opp kl 7.30

gå på skolen

komme hjem fra skolen, trene

se tv / sitte på pcen

trene

se mer tv

legge meg

 

rinse and repeat.

 

Jeg klarer ikke forstå hvordan det sosiale kan komme så naturlig for noen, for det gjør det ikke for meg. Jeg har hatt noen probs i fortiden, vært ute av skolesystemet i 3 år, sittet hjemme og spilt runescape, Ragnarok online, og WoW, har følelsen av at det har forandret meg kraftig, og jeg begynner virkelig å lure på om det noensinne kommer til å "forsvinne" og om jeg kommer til å bli normal igjen.

 

Jeg kan overhøre at mange i klassen snakker om ting som jeg faktisk interesserer meg i og kan masse om, men likevel er jeg taus. Jeg føler meg ukomfortabel når folk sier "what's up", "skjer", "hvordan går det?", jeg vet da ikke hva jeg skal si der heller... enda alle andre gjør det. Før jeg droppet ut av skolen var jeg helt normal, jeg var utadvent og gled inn i folkemassen, men da kjente jeg jo allerede de folkene jeg var rundt. Mine 4 bestevenner, vi var en ganske sammensveiset gjeng som gjorde alt sammen, helt fram til vi begynte i 8'nde klasse, da alle flyttet / begynte på en annen skole.

 

Så på starten av ungdomsskolen var jeg helt alene og kjente ingen, mens nesten alle andre kjente iallefall NOEN ifra før av. På starten gikk det noenlunde bra, jeg begynte å bli kjent med folk. Men så begynte en medelev å mobbe meg og spre rykter, og det endte opp med at jeg fikk dritet slengt opp i fjeset av alle, derfor fikk jeg aldri snakket skikkelig med noen, og ble aldri skikkelig venner med noen. Datt ut av skolen i 9nde klasse, men tok hjemmeundervisning og fikk gode karakterer. Tok VGS delvis hjemme delvis på skolen, og nå tar jeg alt på skolen og ingenting hjemme.

 

Dette ble sikkert veldig rotete skrevet Men hvordan faen kan jeg bli normal igjen? Jeg er paranoid, jeg har finrensket teksten her for detaljer som gjør at noen kanskje kan identifisere meg irl enda det er svært usannsynlig. Jeg fester ikke, jeg drikker ikke, jeg røyker ikke,, jeg har ikke facebook jeg har ingen sosiale fritidsaktiviteter. Etter alle disse 3 årene føler jeg at jeg har blitt "herdet" såpass at jeg klarer å holde meg lykkelig og psykisk frisk enda jeg er ganske ensom, det skal ganske lite til for at jeg skal bli glad, jeg har lave standarder og forventninger til alt, og blir lett fornøyd, enda ender jeg av og til opp med å tenke "what if" jeg faktisk hadde et normalt liv som alle andre, er dette en vanlig fase i tenårene?

 

Jeg bruker også aldri hendene når jeg snakker, jeg har en monoton stemme og et monotont ansikt, enda jeg vet at det teoretisk er mulig for meg å forandre det, men hvorfor kommer ikke dette naturlig for meg når det gjør det for alle andre?

 

Føler meg som leonard/raj i The Big Bang Theory, bare uten en gjeng med nerdevenner som er like sosialt retarded som meg

[vidarkri]

Kanskje du er bipolar?

 

Hvis det er så plagsomt så ville jeg gått til en lege og bedt om å bli henvist til DPS for en psykisk evaluering.

[Nstin]

jada, send han til en psykolog. eneste han trenger er en jump start. for han har klart det før. Bare begynn å snakk, ikke ta deg selv så høytidelig. Virker som om du ser på deg selv som en meget intelligent kar, og det stemmer nok. La vær å bruk din intelligens og logikk, bare kast deg inn i det, ikke analyser og prøv å forstå alt. Bare snakk.

 

Høres sikkert dumt ut men. Bare snakk, det er egentlig det letteste i verden og det vet du innerst inne selv også. Bare gi litt faen og snakk med folka, ikke tenk, bare gjør det.

[dkny]

Om du skal begynne på et studie blir du sikkert revet med på masse sosialt der. Om du ikke går inn for å unngå det. Evt. ta det som en "utfordring" å snakke med og smile til en person hver dag (samme om igjen går greit). Etterhvert vil du bli så vant til det at det vil falle unaturlig å IKKE gjøre det.

 

Jeg tror det å gå til psykolog bare hadde fått deg til å føle deg enda mer awkward som må ty til slikt.

 

 

 

Jeg kan tvinge fram smil

jeg kan svare på spørsmål

jeg tar aldri initiativ til samtale

jeg finner aldri på noe å si

jeg sitter og overhører alle i klassen snakke og le sammen

 

 

 

Jeg tror det største problemet her er at du tror du er unik på en negativ måte, som gjør dette. Her tar du feil. Det er veldig mange som også føler seg ukomfortable, men du merker det ikke.

 

Hvordan vet du at de som smiler og ler i klassen ikke tvinger frem smil og latter slik som deg?

 

Jeg liker å snakke dypt med personer, og de betror seg til meg, og overraskende mange som er sosiale, pratsomme og alltid smiler, er faktisk ikke glade hele tiden...

Nå vanker du sikkert ikke på slike steder men jeg har lest masse poster på nettet av jenter som skriver emo-ish "utenpå er jeg den populære som alltid smiler, men inni er jeg en annen..."

Endret 3. september 2010 av dkny

[Kammizez]

det var nesten skremmende å lese hvor mye av dette som minner om meg selv

 

jeg vil si at det nstin skriver egentlig er svaret. problemet er jo å faktisk få den jump starten som du trenger. har selv det samme problemet som deg, så vanskelig for meg å si hva som kan få deg startet.

 

men noe du kan prøve er å f.eks. gå sammen med dine beste venner,(som du kan være deg selv med), og dra ut et sted. få i deg litt alkohol, hjelper nok sikker litt og rett og slett bare prøv å ha det så gøy som mulig. drit i alle andre og hva de syns om deg. utifra egen erfaring vil du få flere venner om åpner deg, enn om du fortsetter som et steinansikt. noe jeg tror du sikkert også har erfart selv Du får sjelden noen nye venner om du bare står der uten å snakke, tro meg

[Knife]

Hei. Først må du faktisk innse at kanskje gud ikke liker deg, at faktisk nautren eller gud eller hva faen du tror på aldri har likt deg. Det er først når man ikke har noe, at man er fri, og det er også da man kan begynne å jobbe fra grunnen av. Som er forsåvidt en fin ting.

 

Først kan vi begynne med noe - i dette samfunnet så er det mange slike som deg, som har glemt sine sosiale antenner et sted, i dataverden.. Forsåvidt er det veldig fint at du driver på med sport, hva driver du på med da?

 

Faktisk eneste løsningen er å hoppe i det. Du er redd for mennesker - akkurat slik som alle mennesker er bjørner og med engang de beveger seg mot deg så blir du full av skrek. Ikke bare er dette ganske uaktrativt, men vil også ødelegge deg pysisk. Du har klart å rotte bort de sosiale antenne et sted, og om du finner dem så har du heller ikke så særlig velutviklet antenner fordi andre folk har brukt mange år på utvikle sine, mens du ikke hadde sjansen.

 

Men heyy! Vet du, det er faktisk en løsning på det.. Ingenting her i verden er lett å få tak i, man setter mål og slike mål må man jobbe mot. Dette for all del kan være et 10 års prosjekt, eller 1 års prosjekt, kommer helt om på hvordan du tar deg til.

 

Det første jeg vil at du skal gjøre er å hente et papir og en blyant. Skrive ned alle som du har kontakt/eller skulle ønske du hadde kontakt med. Som sagt, du skal hoppe i det. Fra idag så ringer du til dem (finner nummert) og inventerer de ut. Du skal ta kontrollen og du skal finne på noe kjekt med dem. Det andre er å faktisk finne fester og melde deg på, alle helger. Så kan du også begynne med noe du har interese for, dette kan alt være fra boxing/biler/fotball.. you name it.

 

Det finnes ikke "10 easy steps to friends", men det er mer som en flytende skala, enn en av/på bryter. Alt som er rettet mot det sosiale vil jeg at du skal gå imot, om det er å å gå ut en tur om dagen, hilse på folk på gaten (faktisk en ganske bra øvelse - snakk med 1-10 personer du treffer på gaten), middagsbesøk, skole, sport..

 

Alt dette vil få deg ut av din komfertable sone, og ut i virkeligheten. Annet jeg kan anbefalle er å faktisk lese om det sosiale spill.

 

Lykke til skal du faen meg ha..

[Gjest Gjest]

Tja... Ja! Klart det er håp for deg! Du må bare endre vanene dine litt! Prøv å lag litt sprell på skolen, og gjør det du sier... si what up!?! og liknende. Ja, det kommer til å føles unaturlig i starten, og klassekameratene dine kommer til å synes det er litt merkelig at du tar initiativ plutselig. Men det fine med det hele er at de vender seg fort til dette, og det gjør du også!

 

Det er noen enkle "øvelser" du kan begynne med, for å få det hele i gang. To fine eksempler er å si "hei" til alle du møter som du kjenner eller vet hvem er, hver gang du treffer dem. Kan gjerne suplementeres med smaltalk som "hvordan går det?" eller liknende...selv om alle vet at det er overfaltisk snakk, er det like vell koselig, og når du vender deg til slikt blir du mer utadvendt også.

 

Et annet tips er å holde øyekontakt med folk. Dette er kansje noe som mange sier til folk som ønsker å bli bedre sjekkere/playere, men i realiteten bygger dette kun selvsikkerhet og gjør en mer utadvendt, og det er derfor viktig i alle situasjoner, uansett om det er en søt jente eller en gammel mann eller mamma du snakker med.

 

Til syvende og sist, vis interesse for folk og hendelser! Gjerne vær litt påtrengende, og hint (eller helst si det rett ut) om at du har lyst å finne på ting eller liknende.

 

Det er kun hos deg sperrene ligger, og dette merker medelevene dine, og du blir den som aldri blir med på noe morro eller er noe interessant å snakke med. Det fine med denne situasjonen er at det er er en smal sak å endre dette inntrykket, om du bare gjør litt innsats. Vet det kan være skummelt, har vært i liknende situasjon selv, men om en bare aktivt går inn for å gjøre noe med det, så angrer en ikke i ettertid.

 

Beklager forøvrig gjestepost, men har bare en bruker her som jeg ikke ønsker å bruke på denne forumkategorien..

[Icetears]

Jeg kjenner meg igjen, overgangen fra barneskolen til ungdomsskolen ga meg ett skikkelig slag, midt i ansiktet.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg gjorde for å få bygd opp livet mitt igjen, men jeg gikk noen timer til fastlegen min engang i måneden bare for å prate ut om ting som hadde samlet seg opp i hodet mitt ifra forrige gang. Følte meg mye lettere når jeg gikk ut av legekontoret gang for gang.

 

Jeg begynte å jobbe følte at jeg fikk jobbe med noe jeg mestret, det var min aller første virkelige jobb som midlertidlig tilsatt. Nå er jeg fast ansatt i staten, bor for meg selv og føler meg som ett vanlig menneske.

 

Jeg vet ikke om mine 7 år i mørke tanker kan gi deg noen tips, men det funket for meg.