Sosial angst og lav selvtillit.. Værsåsnill å les igjennom.

[Gjest M]

Hei!

 

Jeg er en gutt/mann på 22 år, som lenge har slitt med lav selvtillit, og de siste tre-fire årene sosial angst. Har alltid vært sjenert og lite snakkesalig, men i rundt 18-års alderen begynte den sosiale angsten å ta overtak. Fra jeg var rundt 18-21 drakk jeg mye alkohol (varierte fra omtrent hver dag, til minst to, tre dager i uka) og hadde møter med rusmidler, noe som antageligvis var triggeren til angsten. Begynte på folkehøyskole da jeg var 18, og hadde det igrunn ganske bra med meg selv det året, og fikk nye venner (tilogmed dame) uten problem. Men etter jeg var ferdig der følte jeg en stor følelse av ensomhet, og ensomheten ble til isolasjon, mens jeg druknet tanker i alkohol.

 

Nå i senere tid har jeg fått åpnet øynene og tatt meg sammen. Har det siste halve året-åtte månedene gått ned 30kg (noe som hjelper litt på den dårlige selvtilliten), begynt å føre en sunnere livsstil og ha daglig mosjonering. Men sliter fortsatt med den sosiale angsten. Som til tider kan være så ekstrem at den fører til depresjoner og isolering fra omverdenen. Sosialt er jeg veldig dårlig, og har vanskeligheter med å bli kjent med nye mennesker, noe som er dumt, siden det eneste jeg virkelig vil ha er ei kjæreste å dele tiden med.. Men det er vanskelig så lenge jeg ikke klarer å nærme meg mennesker.

 

Så, det jeg lurer på er om noen er i samme situasjon/har vært i samme situasjon, og har noen tips og erfaringer som kan være relevant til hvordan å bli kvitt dette problemet. Tenker i hovedsak på selvhjelp, siden jeg er overbevist på at det skal gå an å bli kvitt dette alene, ved hjelp av en endring i tankegangen.

 

Om noen er i samme situasjon, og har lyst på noen å prate med om det, er det bare å sende meg en beskjed! Jeg er veldig åpen for å ha noen å dele problemet med.

 

Mailadr: [email protected].

 

Håper på svar.

[dag1234]

Hei M

Går det an å spørre om hvorfor du avgrenser deg til å ønske forslag til selvhjelpstiltak? Det er jo i dag en rekke effektive behandlingsmetoder for sosial angst, så hvorfor ikke forsøke noe som hjelper?

Mvh

Dag

[Gjest M]

Det er neimen ikke godt å si.. Gikk litt fort for seg når jeg skrev den posten. Det skulle vel heller vært "helst" selvhjelpstiltak. Er åpen for alle forslag, bortsett fra medikamenter som kan være vanedannende, iom at jeg har vært borti det, og har sett hva det kan føre med seg.

 

Har egentlig ganske liten innsikt i hvilke behandlingsmetoder som finnes, så om du har noen forslag til noen, så tar jeg imot med ett stort takk!

[dag1234]

Hei

Det er bra du tar tak i disse problmene dine.

 

Deisse plagene vet jeg ganske mye om, for jeg har arbeidet med dette i mange år. Bra du velger å avstå fra medikamenter, som jo ofte er vanedannende. Siden du har "overforbrukt" alkohol, er det dessverre lettere å bli misbruker av andre vanedannende stoffer. Det finnes andre medisiner som ikke er vanedannende, men de er ofte ikke så gode.

 

Gitt at diagnosen din er riktig, at du har sosial angst, er behandlingsanbefalingen psykoterapi og fysisk trening (mosjon/trening).

 

Hvilke psykoterapi du vil ha nytte av, kommer litt an på hvilken personlighetstype du er, og hva du har sansen for. Dette vil avgjøres etter personlig undersøkelse hos psykolog eller psykiater.

 

Helsemyndighetene anbefaler kognitiv terapi og eksponeringsterapi. Kognitiv terapi retter seg mot tenkingen og forsøker å endre denne.

 

Eksponeringsterapi handler om systematisk å øve seg på de situasjonene som er vanskelig. Dette kan gjøres i Real Life (in vivo) eller ved at en forestiller seg de vanskelige situasjonene (in vitro).

 

Mange vil også anvende psykodynamisk terapi, da det ofte viser seg at under sosial angst ligger det mye lav selvfølelse og negative selvomfattinger. Disse stammer ofte fra mangler i samspillet mellom barn og foreldre. Disse negative barndomserfaringene er det psykodynamisk terapi retter seg særlig mot.

 

Disse behandlingsformene må en ha særskilt opplæring i. Det har (de fleste) psykologer og psykiatre. Du trenger (vanligvis) henvisning fra legen din for å komme til psykolog eller psykiater.

 

Mvh

Dag

[frankhaugen]

Jeg føler virkelig med deg, har selv sosialiseringsvansker, (som noen kaldte det), og jeg bekjempet det med å overse det, ikke være like selvkritisk og gi mer blaffen i hva andre synes, noe som gjorde at jeg nå er en arrogant dritt som veier 35kg mer enn ønskelig og har det ganske greit, finn din rolle i livet, det å like folk er noe ikke alle gjør, og du er langt ifra den eneste, og det å finne kjæreste er ganske enkelt, men å finne noen man er glad i er verre og tar år for mange, du er 22, og har kanskje 70 år igjen av livet, ta ting med ro, og ta stegene du er komfortabel med. Et godt råd til å møte jenter er å finne en aktivitet hvor man møter dem, for eksempel speideren/roverlag, røde kors, jeg selv ble dørvagt og gikk fra innadvendt til utadvendt, og billige scanks var det nok av;). finn DIN løsning, er ingen snarveier i livet!

[Gjest M]

Tusen takk for godt svar, Dag! Skal absolutt gå til legen og få en henvisning til psykolog, bare for å høre hva han/hun har å si om saken. Kan uansett være mye hjelp å få pratet ut om det, til noen.

 

Har forsåvidt begynt eksponeringsterapi på egenhånd for en liten stund siden (uten å vite hva det het), ved å utsette meg for situasjoner jeg ikke trives i. Etter jeg begynte med det føler jeg faktisk det går litt bedre. Dette kombinert med trening virker som en vidunder"kur", til en viss grad..

 

 

Bra innspill, Frank. Prøver å ikke bry meg om hva folk synes om meg. Det får være deres sak! Har uansett nok venner og bekjente som jeg føler meg trygge på, så det kan være det samme. Har jo forsåvidt god tid i livet til å få til mål jeg setter meg, så får bare ta ett skritt av gangen fremover, og satse på jeg får ordning på problemet.. Eller, jeg _skal_ få orden på problemet.

 

Var mye hjelp å bare lage denne tråden, og få ut ting jeg har hatt på hjertet en goood stund.. Dagen i dag har gått strålende, og har ikke hatt noe problem med angsten, enda jeg var på bytur istad.. Prøvde å programmer hjernen til å tenke positivt, og det funka, merkelig nok.

 

Tusen takk til dere begge for engasjement her. Er åpen for flere innspill, så bare kjør på den som føler for det