Gå i fra kjæresten til fordel for singellivet?

[Gjest Dilemmajente]

Hei store og små!

 

Kort oppsummert:

Jeg (jente) har vært sammen med kjæresten min fra jeg var helt ung, så jeg har aldri fått opplevd å være singel. Jeg har ei heller hatt sex med andre enn min kjæreste. Vi er nå begge under 25 år, ingen barn og ikke forlovet. Jeg elsker kjæresten min. Vi har super sex, vi kommuniserer veldig godt, han er veldig god mot meg og han respekterer meg.

 

Problemet er at jeg stadig merker at jeg ønsker å oppleve singellivet, da jeg aldri har vært singel selv. Jeg er som person en jente som liker å feste og gå ut og "leve livet". Tidligere har jeg hold meg mye inne mye pga jeg har kjæreste og vi var i den "storm forelskede" perioden.

 

De siste årene nå har jeg og han begynt å gå mye mer ut. Problemet er at jeg til stadig tar meg selv i å oppsøke andre menn i den forstand at jeg søker flørting og bekreftelse hos andre. Dette tror jeg er helt naturlig da "alle" ønsker bekreftelse.

 

MEN; Saken er at jeg til tider er mer flørten enn hva jeg burde være når jeg er alene ute. Jeg kysser, sitter på fang, danser osv med menn. Jeg elsker denne oppmerksomheten når jeg er ute. Jeg føler selv at jeg inderst inne ønsker å oppleve singellivet. (flørte, sex, osv..) Jeg glemmer på en måte kjæresten som sitter hjemme.

 

Jeg har et skikkelig dilemma. Jeg vil ha kjæresten min for alltid. Det vet jeg. Men har desverre et sterkt behov for å i alle fall ha opplevd å være singel. Opplevd å "faile" litt, date osv...

 

Jeg skulle nesten ønske jeg heller traff kjæresten min i en senere alder, så jeg kunne fått ristet meg løs før jeg bandt meg...

 

På den andre siden tviler jeg på at jeg vil gå i fra kjæresten min for å flørte meningsløst med andre. Men i tilegg så er jeg redd dette behove eller spenningen etter singellivet vil bli sterkere med tiden!

 

Er det noen som kan gi meg noen tips? Har noen vært i samme situasjon?

Ønsker gjerne å høre andre som evt. gikk i fra kjæresten til fordel for singellivet, hvordan var det?

 

Føler jeg må sparke meg bak og være glad for at jeg har en så fantastisk kjæreste i det hele tatt...

 

Hilsen meg

[Nstin]

Vel siden du allerede har oppført deg som en slut på byen så synes jeg du like godt kan gå fra han å gjøre det du vil. Det ender bare med at du puler en random på byen uansett. Gå fra han nå, du fortjener han ikke.

[Gene]

Jeg vil ikke anbefale deg å gå ifra en du elsker til fordel for meningsløs sex og oppmerksomhet fra mennesker som forteller deg alt du vil høre, for en morgen med awkwardness. Gresset er sjeldent grønnere. Nyt det du har, så lenge du har det.

[dkny]

Sikker på at det ikke er en sånn gresset er grønnere på den andre siden-ting?

 

 

Om han plutselig ikke vil ha deg lenger, kanskje du ikke ville bytte ham mot singellivet likevel.

 

 

edit: haha, han over skrev også om grønnere gress før jeg fikk postet.

Endret 1. september 2010 av dkny

[cyclo]

Dette er definitivt et eksempel av at gresset virker grønnere på den andre siden. Tro meg, singellivet er intet å trakte etter...

 

Edit: Knegg. Det grønne gresset var tydeligvis et populært ordtak i kveld, jeg var visst 3dje mann.

Endret 1. september 2010 av cyclo

[Sangesland]

ta opp problemet med typen.

kanskje et åpent forhold el swinging kan være et alternativ.

[Gjest TS]

Det finnes nok desverre ikke et rett svaralternativ på hva jeg bør gjøre.

 

Jeg vet selv at gresset helt sikkert ikke er grønnere på den andre siden. Men det er bare det at jeg ikke har fått opplevd det. Jeg får ofte mye oppmerksomhet på byen, og blir sigret av det.

 

Ellers så vet kjæresten min at jeg til tider er over grensen flørten. Jeg har lovt han å slutte med det.

[CThomassen]

Du er villig til å forlate en som elsker deg, til fordel for random sex med kåte typer som kun er ute etter deg på grunn one night stands? Er du heldig for du sikkert en kjønnsykdom også!

 

Du kan forsatt feste å dra på byen, men i stedet for å flørte med andre kåte typer, kan du flørte med kjæresten din, som faktisk verdsetter deg.

[Turtlefence]

Synes folk er litt dømmende her men jeg henger meg på den med at uansett hva du velger vil du angre deg. Mest sannsynlig vet du best "selv" hva det er som passer deg best, men gå nå for guds skyld fra kjæresten din før du begynner å vimse med nye.

[Vikestart]

Ikke gjør det. Du kommer til å angre. Du burde være så innmari fornøyd med det du har nå

 

Bare ta deg sammen litt og tenk på hva du bytter bort for så lite.

Endret 1. september 2010 av Vikestart

[AndaRockaz]

Lukter jeg swingersparty? HELL YEAH!

[TheWankership]

Du virker som en tøs. At du i det hele tatt tenker på det som et faktisk alternativ sier egentlig alt om hva slags menneske du er.

[Isbilen]

Gift dere. Da slipper du ideelt sett å plages mer med tanken.

[Sangesland]

Du virker som en tøs. At du i det hele tatt tenker på det som et faktisk alternativ sier egentlig alt om hva slags menneske du er.

herregud da mann, skjerp deg!

[Vizla]

herregud da mann, skjerp deg!

MEN; Saken er at jeg til tider er mer flørten enn hva jeg burde være når jeg er alene ute. Jeg kysser, sitter på fang, danser osv med menn. Jeg elsker denne oppmerksomheten når jeg er ute. Jeg føler selv at jeg inderst inne ønsker å oppleve singellivet. (flørte, sex, osv..) Jeg glemmer på en måte kjæresten som sitter hjemme.

Må si meg enig med TheWankership. Du skulle tatt dette opp lenge siden TS, nå vil jeg bare si: Gå fra han, han fortjener bedre.

Endret 2. september 2010 av Vizla

[Green_Monster]

Synes det er bra at TS tenker denne veien. Om du har vært sammen med kjæresten fra veldig ung alder, la oss si 15-16? frem til rund 25 så kan du regne med at dere har såpass mye til felles at det blir vanskelig å erstatte. På den andre side så er det mye du har gått glipp av og hovedsaklig det å stå på egene ben og kunne gjøre avgjørelser som bare angår deg selv, og så klart det å rase litt fra seg og få oppmerksomhet som du sier. Jeg tror alle trenger den følelsen og kanskje spesiellt jenter, det å føle seg attraktiv.

 

Det du burde tenke på er om du allrede har gjort valget inni deg, men bare ikke innrømt det for deg selv? Det høres jo litt sånn ut selv om du ikke ser om du har sex med andre ennå - alikevel har lyst til det. En annen ting er om kjæresten din kanskje føler akuratt det samme og har samme aktiviteter som deg, da er det i alle fall greit å snakke om det og finne ut av det istede for å bare gå bak ryggen til hverandre fordi det er noe som kan ødelegge begge parter i lang tid fremover og hindre dere begge i å kunne stole på andre mennesker. Noe som er helt elementært i ett forhold og gir tryggheten ved å være sammen med ett annet menneske. Om du velger å gå fra han så oppnår du altså frhet og mest sannsynlig evnen og selvsikkerheten med å klare seg alene. Samtidig følelsen av ensomhet. Den kommer før eller senere uansett når du har vært i ett langt forhold og spesiellt når dere har vært sammen så lenge i en ung alder - det er nok en følelse du ikke har kjent på en stund og dermed ikke tar med i beregningen. Jeg kan love deg at den overskygger veldig mye annet i livet. Du kan være stein rik, flott jobb, hjem, bil, bikkje, sex etc, men det betyr lite når du ikke kan dele det med en spesiell person egentlig.

 

Så litt av en gambel det der, jeg tror du skal velge med hjerte og ikke "skurvelurva". Om du forlater han så får du neppe det samme en gang til, men du får mye annet. Bedre nå enn når du er nærmere 30... for da blir det vanskeligere å finne noen.

Endret 2. september 2010 av Cri

[vad]

Let me get this straight...

 

Du elsker ham, men spør forumet om du bør forlate ham for... singellivet?

 

Har desverre lite sympati for skulle-ønske-vi-møttes-senere-tankegang. Singellivet er overvurdert. Spørsmålet du må stille deg er såre enkelt, og det virker som du allerede har svart på det:

 

Elsker du ham virkelig?

 

Og finner du ut at du gjør dét - så start å oppføre deg som at du mener det!

[frankhaugen]

Hei store og små!

 

Kort oppsummert:

Jeg (jente) har vært sammen med kjæresten min fra jeg var helt ung, så jeg har aldri fått opplevd å være singel. Jeg har ei heller hatt sex med andre enn min kjæreste. Vi er nå begge under 25 år, ingen barn og ikke forlovet. Jeg elsker kjæresten min. Vi har super sex, vi kommuniserer veldig godt, han er veldig god mot meg og han respekterer meg.

 

Problemet er at jeg stadig merker at jeg ønsker å oppleve singellivet, da jeg aldri har vært singel selv. Jeg er som person en jente som liker å feste og gå ut og "leve livet". Tidligere har jeg hold meg mye inne mye pga jeg har kjæreste og vi var i den "storm forelskede" perioden.

 

De siste årene nå har jeg og han begynt å gå mye mer ut. Problemet er at jeg til stadig tar meg selv i å oppsøke andre menn i den forstand at jeg søker flørting og bekreftelse hos andre. Dette tror jeg er helt naturlig da "alle" ønsker bekreftelse.

 

MEN; Saken er at jeg til tider er mer flørten enn hva jeg burde være når jeg er alene ute. Jeg kysser, sitter på fang, danser osv med menn. Jeg elsker denne oppmerksomheten når jeg er ute. Jeg føler selv at jeg inderst inne ønsker å oppleve singellivet. (flørte, sex, osv..) Jeg glemmer på en måte kjæresten som sitter hjemme.

 

Jeg har et skikkelig dilemma. Jeg vil ha kjæresten min for alltid. Det vet jeg. Men har desverre et sterkt behov for å i alle fall ha opplevd å være singel. Opplevd å "faile" litt, date osv...

 

Jeg skulle nesten ønske jeg heller traff kjæresten min i en senere alder, så jeg kunne fått ristet meg løs før jeg bandt meg...

 

På den andre siden tviler jeg på at jeg vil gå i fra kjæresten min for å flørte meningsløst med andre. Men i tilegg så er jeg redd dette behove eller spenningen etter singellivet vil bli sterkere med tiden!

 

Er det noen som kan gi meg noen tips? Har noen vært i samme situasjon?

Ønsker gjerne å høre andre som evt. gikk i fra kjæresten til fordel for singellivet, hvordan var det?

 

Føler jeg må sparke meg bak og være glad for at jeg har en så fantastisk kjæreste i det hele tatt...

 

Hilsen meg

Singellivet er ikke noe å tenke på engang, singellivet er ikke spennede med mindre man er en real "playboy" som farter rundt og har flere sexpartnere på et år enn det er uker i året, for oss normale er det å ha en kjæreste alt, er selv singel for øyeblikket og jeg savner å ha noen fast i livet mitt som man deler livet sitt med, for livet er morsommere når man deler det, er bare ensomt når man er alene! Pluss at skal du komme deg noen vei økonomisk er det umulig å være singel, for man får ikke mye huslån, og pengene kan kan det bli trangt om. Forbli sammen med ham, med mindre du ikke vil ham lenger fordi du ikke er glad i ham, og skap spenningen du ser etter i forholdet, bare ikke bli singel!

[stigfjel]

Singellivet er ikke noe å tenke på engang, singellivet er ikke spennede med mindre man er en real "playboy" som farter rundt og har flere sexpartnere på et år enn det er uker i året, for oss normale er det å ha en kjæreste alt, er selv singel for øyeblikket og jeg savner å ha noen fast i livet mitt som man deler livet sitt med, for livet er morsommere når man deler det, er bare ensomt når man er alene! Pluss at skal du komme deg noen vei økonomisk er det umulig å være singel, for man får ikke mye huslån, og pengene kan kan det bli trangt om. Forbli sammen med ham, med mindre du ikke vil ham lenger fordi du ikke er glad i ham, og skap spenningen du ser etter i forholdet, bare ikke bli singel!

Det med økonomi kan man få til selv om man er singel. Jeg har kjøpt leilighet, flytter inn neste år. Lånet er på plass, og det var ikke et lite lån heller. Trengte forresten ikke kausjonist heller.

 

Men tilbake til tema her: singellivet er ikke spesielt glamorøst, det vet jeg alt om, har vært singel så å si hele livet. Jeg vet ikke hvordan det er å ha kjæreste over lengre tid, lengste "forholdet" kan regnes i uker. Nå sier ikke jeg at det å være singel er helt forferdelig, det er mange fordeler med å være singel. Og når jeg ser på hvordan det kan være i et forhold (har et par kamerater som har kjæreste) er jeg glad jeg er singel. Er mye ute på byen, nesten hver eneste helg, og har det moro. Men hvis man egentlig har det fint med den man er glad i, som trådstarter også sier, blir det litt tullete å kaste det bort for å "oppleve singellivet". Livet er hva man gjør det til. Så jeg henger meg på flere andre og sier at typen til trådstarter fortjener bedre enn trådstarter. Slå opp nå, slipp ham fri, så kan trådstarter "faile, hore rundt, eller søke bekreftelse om du vil". Jeg vet ikke om jeg hadde godtatt den oppførselen trådstarter allerede har vist. Det er å spytte kjæresten i ansiktet.

[Kenny Bones]

Trådstarter, jeg vet veldig godt hva du går gjennom.

Eller, jeg vet hvordan det er å være den andre

 

Jeg ble sammen med min daværende kjæreste da jeg var 17 år, hun var det samme.

Vi flyttet sammen etter ett år og har bodd sammen siden. Vi gjorde det slutt for et par måneder siden nå, 7 år etter. Hun hadde disse periodene ved forskjellige tidspunkter, jeg hadde aldri en eneste en. Men hun hadde legnings-issues som sannsynligvis var katalysator til det hele. Uansett, dette er vel det de kaller 3-årskrisa, 5-årskrisa og 7-årskrisa Det er bare sånn det er å være i forhold.

 

MEN, dersom du stripper bort alt det som ikke er vesentlig her så står du igjen med rimelig enkle ting å forholde deg til. Hva liker du med kjæresten din? Føler du deg trygg sammen med han? Er han en av dem du tenker mest på dersom du er borte fra han over lengre perioder? Blir du sjalu dersom noen flørter med han? Hvorfor flørter du på byen? Forståelig at man har behov for å føle seg tiltrekkende. Men det trenger du strengt tatt ikke å flørte så veldig for å få til. Menn kan gjerne flørte med DEG og du kan bare prate helt normalt. Men dersom det ligger noe i deg som gjør at du VIL flørte så er det noe galt der som du må finne ut av.

 

Jeg anbefaler at dere prater om det, du må fortelle det akkurat som det er. Så finner dere ut hva dere vil gjøre. Det beste er å tilbringe litt tid fra hverandre, bare for å kjenne hvordan det føles ut. Om det føles ille så følger dere bare instinktet og innser at det bare var en helt normal ting som skjer når man har vært i et forhold lenge nok til at forelskelsen ikke er limet som holder det sammen.Og at man prøver igjen. Forhold går så sinnsykt opp og ned at det er ganske skremmende. Men er det stabilt og man oppnår symbiose så kan man nå ganske langt

Endret 2. september 2010 av Kenny Bones