Prøvde å ta mitt eget liv på torsdag.

[Gjest Gutt16]

Hei, er en gutt på 16 som har vært deprimert ganske lenge, startet for noen måneder siden. Hadde en stor opprasjon i brystregionen som skulle fikse noen medfødte ''ujevnheter'' Før jeg tok opprasjonen kunne jeg nesten ikke gå på stranden i bar overkropp uten at en eller annen retard pekte og lo av meg, etter opprasjonen var det helt perfekt og jeg var kjempe fornøyd. Etter noen måneder hadde en ribbeinsbue flyttet på seg litt, så det så litt fucka ut, legene regnet med at de enten hadde brukt for lite materialet til å feste det, eller at jeg hadde begynt med fysisk aktivitet litt for fort. Jeg har egentlig en litt annen teori, var en i klassen som klasket til der jeg hadde opperert bare for morroskyld. Han hadde jo glemt at jeg hadde opperert der. Jeg fikk drit vondt i det øyeblikket, og hadde en rare følese der, tenkte ikke noe mer over det, men etter hvert begynte det å peke utover igjen.

 

Da begynte jeg å bli deprimert, ble skikkleig lei meg, og legene sa at de ikke ville gjøre noe med det foreløbig. Jeg ble deprimert, var mye hjemme fra skolen og begynte å tenke på ting som hadde skjedd tidligere, alt gikk i dass. Etter hvert begynte også magen min å fucke seg opp. Det å sitte stille i klasserommet og hele tiden ha følesen av å drite på seg er slitsomt.

 

Etter noen måneder ble jeg opperert på nytt, og er egentlig ganske fornøyd nå.

 

Begynte på Vgs tidliger denne måneden, og kunne ikke vært mer fornøyd med klassen, men mage problemene som jeg ikke hadde lagt noe merke til i sommerferien kom til bake og nå har alt gått til helvette igjen. Det gjør meg rett og slett sliten og deprimert, jeg klarer ikke å følge med i timen, og det hjelper ikke selvom jeg går på do.

 

På torsdag, våknet jeg, rett før jeg skulle på skolen fikk jeg som vanelig vondt i magen og måtte drite, da hadde jeg gjennomgått det helvette i flere dager allrede og vekte mamma og sa at jeg ble hjemme i dag. Hun ble sur og fortalte hvor viktig det var at jeg ikke hadde noe fravær og sånt, men hun lot meg bli hjemme. Jeg var så forbanna og sliten av denne dritten, at når hun gikk for å trene. Fant jeg en vin flaske og drakk som helvette, jeg hadde et mål. Det var å ta livet av meg selv, det ble mislykka. Mamma kom hjem og fant meg, hun ble livredd, jeg husker ikke mye, men husker at vi dro til fastlegen, hun fikk henvist meg til BUPP og vi dro dit med en gang. Legen der sa at det var bedre om vi kom tilbake i morgen når jeg var edru. Gjorde det og snakket med en psykolog. Snakket med henne om ting og tang, Hun stilte meg masse spørsmål,og vi ble enige om at hvis mamma kunne ta vare på meg hele tiden trengte jeg ikke å bli lagt inn på Veum.

 

Uff dette ble langt. Hva skjer nå? Jeg skal vist gå der flere ganger i uka, hun sa også at jeg ikke må tenke på skole nå, og at vi skulle finne en løsning for det. Og hva kommer de i klassen til å tro? Har sagt til bestekompisen min som jeg havnet i klasse med at jeg har det litt tungt for tiden og ikke vet når jeg kommer tilbake ikke noe annet

 

Når det gjelder magen min tok jeg prøver for noen måneder siden, legen mente at det kom av depresjonen som jeg hadde da, hun henviste meg til BUPP, men jeg ble avist. Nå har jeg endelig blitt tatt inn, måtte bare et selvmordsforsøk til før det skjedde noe. Alle i familien er vel helt sjokka nå, jeg er vel i deres øyne en ganske snill, men stille fyr som er flink på skolen.

 

Hva skjer nå? Hvordan blir det med skolen? Tror dere de kan hjelpe mg med å bli kvitt mageprobemene? Hadde de vært borte, så hadde jeg vel egentlig hatt det ganske bra nå, må jeg leve med dette resten av livet, blir det nok en nytt selvmordsforsøk, men da lykkes jeg.

 

Håper noen kan komme med noen svar, gjerne hvordan dere behandling hos BUPP/psykolog har hjelpet, hvordan dere har gjort det med skole, og hvordan familie/venner har reagert på/hvis dere har prøvd å ta livet deres.

[Wrasko]

Jeg har selv magesykdom, eller, tarmsykdom. Slitsomt som fy når det er på det værste (Ulcerøs kolitt, samt at jeg har en leversykdom som "hører med")

 

Så det burde legene greit klare å finne utav, bare du sier hvor ille det faktisk er.

 

 

Angående Bupp. Vet om flere som har gått der, og fått til å leve ett greit liv i ettertid. Er ikke flaut å ta grep for å bedre livet sitt.. Se heller på det som at du er tøff nok tilå gjøre det..

[Gjest Gutt16]

Takk for svar, jeg har heldig vis ikke noen tarm sykdom. Det er rett og slett psykisk.

[Marte]

Får problemer med magen selv når jeg stresser, er sliten/psykisk sliten. Det er ofte der stress og alt annet setter seg.

 

At du nå har fått en psykolog å snakke med er flott. Det kan hjelpe til med å løse opp problemer, negative tanker og lignende ting som du føler du sliter med og til og med hjelpe med mageproblemene. Har gått til psykolog selv i 3 år, og mye har løst seg på den tiden.

 

Håper alt ordner seg for deg!

[Green_Monster]

Enig med Wrasko ang Bupp Jeg vet jo ikke hvordan du føler deg, kun det som du skriver og det gir jo inntrykk av at du ikke har det så greit akuratt nå. Selv om ,så kan jeg underskrive på at livet kan skifte fra dritt til topp på kort tid og motsatt, spesiellt i din alder noe som jeg tror flere har erfart. Mye har å gjøre med instillingen og om man virkelig vil ha det bedre...og det høres det jo ut som du vil ? Kanskje føler du press fra folk som forventer noe fra deg? skole.. mamma.. familie..psykologer...Kanskje trenger du en liten pause og konsentrere deg om bare deg litt. Høres kasnkje klisje ut "de unge har det mye vanskeligere i dag enn før", jeg tror det ligger litt sannhet i det fordi det forventes mye om man skal tro det man ser på MTV, reklamer og hva media pøser på om suksess i ung alder og hvordan identiteten skal være. I bunn og grunn så er det bare du som vet hvordan du har det inni deg, men samtidig så må du også huske på at andre kan ha erfart lingende og at det å snakke med noen om det (selv om det ikke er identisk) kan hjelpe utrolig istede for å sitte med tanker helt alene og kjøre seg fast. Livet forandrer seg bare du ikke gir opp og som 16 år har du potensiale til å gjøre alt du egentlig vil med livet ditt.

[Gaardon]

det med magen kan også skyldes stress.

[Tå.]

Det eneste som hindrer deg fra å være lykkelig er de negative tankeprosessene dine.

 

Det første du bør gjøre er å forkaste teorien om at det var en av klassekameratene dine som var skyld i at du måtte opereres på nytt. Godt mulig det var hans feil, godt mulig det var legenes feil eller din egen feil. Spiller igrunn ingen rolle. Aksepter tingenes tilstand og ikke bruk tid på å fokusere på det negative episoder som har skjedd tidligere i livet ditt.

 

Når det gjelder mageproblemene så høres det ut som tvangstanker. Om mageproblemene skyldes stress/depresjon og mageproblemene gir stress/depresjon, ja da lukter det vond sirkel lang vei.

 

Og nei, du trenger ikke å leve med disse mageproblemene resten av livet. Du sier jo selv at du ikke har lagt merke til dem i sommerferien men at de dukket opp igjen når du startet på skolen. Er ikke vanskelig å legge sammen 2+2 her.

[Gjest Gutt16]

Takk for svar, ja du sier noe, mageproblemene er som en ond sirkel. Kommer hjem tenker ikke på noe annet, legger meg tenker ''Håper jeg ikke har mageproblemer i morgen tidlig'' Det er en jævlig ond sirkel. Er nesten sikker på at jeg hadde blitt kvitt dem hvis jeg ikke hadde tenkt noe på det, men det klarer jeg ikke. Har prøvd, er helt umulig.

[dag1234]

Det eneste som hindrer deg fra å være lykkelig er de negative tankeprosessene dine.

 

Det første du bør gjøre er å forkaste teorien om at det var en av klassekameratene dine som var skyld i at du måtte opereres på nytt. Godt mulig det var hans feil, godt mulig det var legenes feil eller din egen feil. Spiller igrunn ingen rolle. Aksepter tingenes tilstand og ikke bruk tid på å fokusere på det negative episoder som har skjedd tidligere i livet ditt.

 

Når det gjelder mageproblemene så høres det ut som tvangstanker. Om mageproblemene skyldes stress/depresjon og mageproblemene gir stress/depresjon, ja da lukter det vond sirkel lang vei.

 

Og nei, du trenger ikke å leve med disse mageproblemene resten av livet. Du sier jo selv at du ikke har lagt merke til dem i sommerferien men at de dukket opp igjen når du startet på skolen. Er ikke vanskelig å legge sammen 2+2 her.

 

Nå synes jeg du er veldig bombastisk, Tå. Du kan fort komme til å gni inn TSs sin opplevelse av å ikke strekke til, og slik uforvarende bidra til å forsterke hans vansker.

 

Det er neppe slik at hans "negative tankeprosesse er det eneste som hindrer ham fra å være lykkelig". Da kan du ikke ha lest hva han sier han har vært igjennom. Han har en tøff reaksjon etter å ha fått utført korrigerende operasjon av en kroppslig skavank som ahn har hat tkomplekser for, og som han frykter noen på skolen har ødelagt ved å skulle kjekke seg. Klart fyren er nedfor. Det trenger han støtte og hjelp til å komme igjennom, ikke anklager for å tenke feile tanker.

 

En person som nettopp har forsøkt å ta sitt liv, vil være i en krise og derfor i en ustabil psykisk tilstand. Man skal vurdere hva en sier til vedkommende i en slik situasjon, slik at man ikke påfører mer utilstrekkelighetsfølelse og gjøre det vanskeligere for den som er nedfor.

 

Mageproblemene høres ikke ut som tvangstanker, det arter seg helt annerledes.

 

Mvh

Dag

[Framifrå]

Vi mennesker har en forestilling at alle andre, de fleste andre, har et normalt liv og er fornøyde. Men legg merke til rundt deg at ingen er like, hverken med utseende, hårsveis, kropp eller klær, og ikke minst oppførsel. Og samme forskjell er det i hue på alle. Så hvis du kan se deg selv i et større bilde så er du bare en av mange, mange som er spesielle i sitt slag og som sliter, ordner og lever med sitt. Det dummeste en gjør er å gå så langt inn i seg selv at en tror at den ytre verden (de andre lissom) er mer verdt enn du. Du er like mye verdt som alle og en hver på denne jorda, og like spesiell som de andre rundt deg, på godt og vondt. Stå på.! Noen tar selvmord, noe jeg ikke tror du virkelig ville, men lev deg opp med å godta deg selv, sammen med "alle andre rare". Det kan jo kalles å leve fra selvmord til sakte å begynne å leve, du har ingenting å tape på å prøve. Men du er tross i live og kan oppleve livet, med det som er godt og vondt. Gi deg litt tid og ta litt tid, du er "bare" 16 år, ting vil stable seg på plass på den ene eller andre måten. Lykke til videre.

[Kenny Bones]

Kondolerer trådstarter

 

Det er ikke lett å være i tenårene og slite så mye. Men jeg har alltid sagt at "alt er som du gjør det til selv" og det stemmer egentlig i grunn ganske godt. Du må sannsynligvis begynne i det små. Istedet for å si til deg selv at "håper jeg ikke har dårlig mage i morgen" så kan du heller si at "det er faktisk litt bedre nå!"

I tillegg til dette kan du forsøke Activia med Acti Regularis!

Men seriøst, hiv i deg drikkeyoghurt eller noe sånt. Det hjelper en del det også. Det i samsvar med å tenke positivt vil sannsynligvis gjøre at det greiene der forsvinner.

 

Jeg har selv misdannelser i brystbeinet etter at jeg har brekt brystkassa et par ganger. Den står faktisk utover og jeg ser ut som en freak Men det driter jeg seriøst i. Legen mener faktisk at det er positivt for meg, fordi jeg synger. Og det betyr at lungene får bedre plass så jeg får synget bedre

[Tå.]

http://www.dinside.no/850132/holder-magen-deg-hjemme-fra-jobb

 

Who knows.

[dag1234]

http://www.dinside.no/850132/holder-magen-deg-hjemme-fra-jobb

 

Who knows.

 

Det kan jo være noe i den artikkelen du linker til, men man skal alltid være skeptisk til undersøkelser utført av tunge makedsaktører. TS bør få en skikkelig utredning hos sin lege, event henvisning til spesialist.

 

Dag

[Gjest Gutt16]

Sjekket det hos legen for noen måneder siden. Tok avføringsprøve og blodprøver, men de fant ikke noe galt. Skal til legen neste uke, skal prøve å fikse en Gastroskopi til meg.

[Muggkaare]

Har en tarmsykdom, og selv om den har vært ganske bra de siste årene, så blir den fryktelig ille hver gang jeg stresser, så som endel skriver over her, stress og mageproblemer henger nok sammen.

 

Har også prøvd å tatt livet mitt, men takk og lov så overlevde jeg. Uansett, de som bryr seg om deg, ihvertfall i mitt tilfelle, er bare glad for at alt gikk bra. Og selv om jeg var på et bunnpunkt der og da, hvor alt så svart ut og jeg ikke orket noe mer, og ikke kunne se at noe skulle forbedre seg, så blir ting bedre. Nå har jeg en fantastisk kjæreste som jeg bor med, driver å søker jobb og skal ut i arbeidslivet igjen, og det som har hjulpet meg hit er venner og familie, og det å gå til psykolog samt medisiner som jeg også trapper ned på nå.

[dag1234]

Hei igjen

Jeg vil tippe det er psykisk betinget, i alle fall utløst av stresset du står oppe i.

 

Hvordan var det nå igjen, har du oppfølging fra BUP? Hvis ikke, så må du ta opp med legen at du trenger behandling og at du ikke kan gå og ha det slik som du har det. Hvis ikke BUP er tingen for deg, så vet jeg om en psykolog i Fredrikstad som er dyktig. (Tror det er der omkring du bor, siden du snakket om Veum.) Kan sende deg navnet på OM, hvis du vil ha det.

 

Mvh

Dag

[Kreatoon]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver TS.

 

Jeg har å ett problem med magen når det kommer til stress å i perioder med depresjon, mye av det du har skrevet har jeg å opplevd, å jeg må si at BUP hjalp meg veldig mye, så lenge du er ærlig når du snakker med psykologene der, det å ha en forelder til stede hjalp meg veldig mye, siden jeg brukte å holde ting til meg selv som burde ha blitt snakket om. Det at mine foreldre var til stede med noen av seansene jeg hadde med psykologen har hjulpet meg til å kunne snakke med foreldrene mine når jeg er i en depressiv periode, som til dags dato ikke forekommer så ofte lengre. For meg så hjalp det å finne noe jeg var veldig intressert i å gjøre, for å få tankene vekk fra den negative tankegangen jeg har til tider. I mitt tilfelle er mageproblemene psykiske, når jeg tenker på det, så kommer dem.

 

Jeg snakker for meg selv nå, å andre lesere/brukere som ser dette innlegget vil vel kanskje reagere litt, men når jeg meldte meg frivillig til førstegangstjenste begynte problemene å forsvinne litt etter litt. Jeg har problemer med det fortsatt, men det er skjeldent. Jeg kom inn i ett miljø der jeg rett og slett ikke hadde tid til å tenke negativt, det var så mye gøy å spennende ting som skjedde iløpet av rekrutten at jeg innså at jeg ikke tenkte noe særlig på det i det hele tatt. Men som sagt varierer det nok fra person til person og intressene du har, men jeg tenkte jeg skulle dele det som virket for meg.

 

Mvh.