Hvordan er du som far

[Gjest Undrer]

Jeg har lyst til å høre fra menn, som har blitt fedre hvordan dette er?

 

Jeg har litt inntrykk noen ganger at menn, før de får barn, er litt tøffe i munnen. Var du en slik type som sa at barnet var morens ansvar, og slike ting, men da du ble far så ble det noe helt annet?

 

Jeg har gjerne lyst til å høre hvordan du så for deg papparollen, hva du sa om papparollen, og hvordan det egentlig var å bli far?

[vidarkri]

Jeg kunne aldri tenkt meg å bli far. Barn binder deg ned for resten av livet, de er bråkete, de søler, de ødelegger alt de tar i.

Barn havner alltid i trøbbel, helst før enn senere.

 

Noen av mine tanker om barn frem til jeg var 36år og jeg fikk mitt første barn. Ei nydelig lita tulle med lysblondt hår og blå øyne.

Hun ble etterhvert akkompagnert av en lillebror som nå er 4år, også han lysblond med blå øyne.

 

Og joda, barn er alt det jeg beskreiv i første avsnitt men de er også så vanvittig mye mer. De er verdens beste kamerater og de elsker deg betingelsesløst. De kommer løpende til døra når du åpner den etter en lang slitsom dag på jobb og stråler fra topp til tå mens det jomer "PAPPA" gjennom hele huset.

 

Mine barn er det eneste gode som har hendt meg i mitt liv, de er mitt alt som jeg er deres. Det finnes ingenting som kan sammenlignes med følelsen en redd treåring gir deg når hun eller han kommer tassende inn på soverommet midt på natta og kryper inn i armkroken for å stjele litt trygghet.

 

Jeg elsker unga mine over alt på denne jord. Jeg er vel en ganske gammel pappa men jeg har aldri angret på at jeg fikk disse to småtrolla som kan irritere meg grønn, men som også kan få meg til å le så jeg triller eller grine som en unge.

[Dufen]

Jeg skulle til å svare men så leste jeg gjennom vidarkri sitt innlegg. Han tok ordene rett ut av munnen på meg

 

En annen ting er at man hører mange klage over at de "mister livet" sitt når de får barn. Pfffft... Barn er etter min erfaring laaaaaaaaangt verken ødeleggende eller dyre.

Eksempel: mange kjøper merkeklær til barna fra de er 1 måned gammel, men hva er vitsen når det går 2 uker så er klærne for små?

 

Jeg har utelukkende hatt gode minner helt fra min sønn ble født frem til nå og han er snart fem år

 

Idag har vi for eksempel vært ute hele dagen og hatt med oss matpakke selv om vi var rett uttafor døra. Det er lite som slår brødskive me ost og kakao til når man har lekt ute en stund på en søndag

[Gjest Undrer]

Jeg kunne aldri tenkt meg å bli far. Barn binder deg ned for resten av livet, de er bråkete, de søler, de ødelegger alt de tar i.

Barn havner alltid i trøbbel, helst før enn senere.

 

Noen av mine tanker om barn frem til jeg var 36år og jeg fikk mitt første barn. Ei nydelig lita tulle med lysblondt hår og blå øyne.

Hun ble etterhvert akkompagnert av en lillebror som nå er 4år, også han lysblond med blå øyne.

 

Og joda, barn er alt det jeg beskreiv i første avsnitt men de er også så vanvittig mye mer. De er verdens beste kamerater og de elsker deg betingelsesløst. De kommer løpende til døra når du åpner den etter en lang slitsom dag på jobb og stråler fra topp til tå mens det jomer "PAPPA" gjennom hele huset.

 

Mine barn er det eneste gode som har hendt meg i mitt liv, de er mitt alt som jeg er deres. Det finnes ingenting som kan sammenlignes med følelsen en redd treåring gir deg når hun eller han kommer tassende inn på soverommet midt på natta og kryper inn i armkroken for å stjele litt trygghet.

 

Jeg elsker unga mine over alt på denne jord. Jeg er vel en ganske gammel pappa men jeg har aldri angret på at jeg fikk disse to småtrolla som kan irritere meg grønn, men som også kan få meg til å le så jeg triller eller grine som en unge.

 

Det første du skrev er akkurat slik min samboer tenker og snakker om barn og jeg blir litt engstlig når han sier slik, da jeg har lyst på barn etterhvert, tror jeg

 

Hvordan følte du det gjennom svangerskapet? Tenkte du de samme tankene da, eller begynte du da gradvis å glede deg? Det er veldig ålreit å høre om erfaringer fra mannens vinkel også, så tusen takk for svaret

[Gjest Undrer]

Jeg skulle til å svare men så leste jeg gjennom vidarkri sitt innlegg. Han tok ordene rett ut av munnen på meg

 

En annen ting er at man hører mange klage over at de "mister livet" sitt når de får barn. Pfffft... Barn er etter min erfaring laaaaaaaaangt verken ødeleggende eller dyre.

Eksempel: mange kjøper merkeklær til barna fra de er 1 måned gammel, men hva er vitsen når det går 2 uker så er klærne for små?

 

Jeg har utelukkende hatt gode minner helt fra min sønn ble født frem til nå og han er snart fem år

 

Idag har vi for eksempel vært ute hele dagen og hatt med oss matpakke selv om vi var rett uttafor døra. Det er lite som slår brødskive me ost og kakao til når man har lekt ute en stund på en søndag

 

Takk for ditt svar også

 

Så du hadde de samme tankene som vidarkri før du fikk barn?

[vidarkri]

Jeg kan nok bare snakke for meg selv men det tok ganske lang tid etter at det første barnet var kommet til verden at jeg kjente at noe var forandret ved meg selv.

Jeg tror nok dette er en ganske gjengs greie for menn, vi har ikke morsfølelser, men gi det litt tid så kommer det litt etter hvert.

 

Svangerskapet var forsåvidt spennende det men som sagt så tar ting litt tid.

[Gjest Undrer]

Jeg kan nok bare snakke for meg selv men det tok ganske lang tid etter at det første barnet var kommet til verden at jeg kjente at noe var forandret ved meg selv.

Jeg tror nok dette er en ganske gjengs greie for menn, vi har ikke morsfølelser, men gi det litt tid så kommer det litt etter hvert.

 

Svangerskapet var forsåvidt spennende det men som sagt så tar ting litt tid.

 

Ok, det er spennende å høre mannens side

 

Gjør du kveldsstell og bytter bleier å slik? Hvis du gjør dette, kommer dette også av seg selv etterhvert?

[vidarkri]

Ja, vi har delt alt av oppgaver som innvolverer barna. Det er veldig viktig at begge foreldre tar sin del av oppgavene, spesielt med nattevåk og nattmåtidene slik at begge foreldre får sove nok.

Det samme gjelder for husvask og matlaging.

 

Og det gjør noe med forholdet mellom far og barn at de også bonder på denne måten.

 

Nå var jeg i en særstilling da jeg ble alvorlig syk da min datter var rundt 1år, så jeg har faktisk vært hjemme med begge to frem til april i år.

 

Desverre så har ekteskapet vårt nå gått til hundene så jeg ser ikke barna hver dag lenger, men vi prøver å gjøre det beste ut av det og jeg har dem 1 dag hver uke pluss annenhver helg. Jeg skulle gjerne hatt dem oftere men jeg får ikke lenger lov å kjøre bil så barna er mest hos mor som har overtatt bilen.

 

Et tips fra en som har feilet er at småbarnsforeldre tar seg tid til hverandre også, det høres kanskje banalt ut men det er uhyggelig vanskelig å få til når man står midt oppi hele suppa.

Det er jo også ganske vanlig at mor får depresjoner etter en fødsel som gjerne henger i i flere år etterpå, og det er ofte kritisk å få hjelp av tanter/onkler og besteforeldre slik at man kan pleie forholdet.

[Dufen]

...

 

Takk for ditt svar også

 

Så du hadde de samme tankene som vidarkri før du fikk barn?

Nei, jeg har bestandig syntes at barn er morsomme skapninger

 

Jeg lurte på hvorfor folk var så negative til det å få barn, jeg kunne ikke forstå det og kan heller ikke forstå det den dag i dag...

 

Jeg visste INGENTING om det å få barn, men var sikker på at det kunne da aldri være verdens undergang Den dagen guttungen ble født så skjønte jeg litt mer og jeg maste meg faktisk til å få vaske den første bæsjen han kom med

[bonkytonk]

Kjenner meg godt igjen i vidarkris første post her.

 

Livet ville vært tryggere uten barn, men du verden... det som skremmer meg mest nå til dags er tanken på å miste datteren min. Hun er over ett år nå, men det hender fortsatt at jeg må sjekke at hun puster når hun sover. Jeg ante ikke at man kan bli så glad i noen, og føler jeg forstår mine egne foreldre mye bedre nå.

 

Vi planla å få barn, men jeg måtte mykes opp en stund. Jeg tror menn også har en slags biologisk klokke når det gjelder dette. Det må være fryktelig å vente et barn mot sin vilje, og kvinner bør kanskje være forsiktige med å mase om unger (men det tror jeg ikke de klarer... )

 

Når det gjelder fødselen hører man ofte om at "så fort jeg fikk barnet opp på brystet ble alt helt fantastisk", men det er ikke alltid slik. Kona mistet mye blod og var så sliten at hun bare ville ha ungen vekk da de tok henne opp. Selv var bare helt satt ut, det var så absurd. Det var ikke før de skulle vaske ungen for første gang at jeg følte meg som en far - for hun begynte å fryse og gråte, og det var like før jeg skubbet sykepleieren over ende og rømte med barnet i et ullteppe.

 

Å være pappa begynner å ligne på det jeg hadde sett for meg, for nå kan vi kaste ball og leke og løpe rundt. Hele baby-tiden hadde jeg ikke noe bilde av, men den var fantastisk (rart hvor fort vi glemmer våkenettene og kolikken). Jeg tror jeg er en god far, men jeg har blitt skuffet over meg selv noen ganger. Man synes jo barnet fortjener den ultimate pappa, men så mister man tålmodigheten, kjefter, orker ikke leke, lar bæsjebleien sitte på for lenge, gir ungen for mye sjokolade osv.

 

Det er det beste jeg har opplevd. Det er godt å ikke lenger ha hovedrollen, å sette en annen foran seg selv. Det er fint å se henne oppdage verden, det er fantastisk at en hund, en bruskork, AC/DC, togturer og å mate duer er helt nye opplevelser for henne. Hun er et bitte lite menneske som enda ikke har opplevd å klatre i et tre. Det sluttet jeg av en eller annen grunn med i 15-årsalderen, men nå får jeg snart en god unnskyldning til å begynne igjen.

[Ekko]

Det finnes utrolig mange gode grunner til å ikke få barn:

 

Tid: Tid du tidligere kunne bruke på deg selv forsvinner, tid du kunne bruke med venner forsvinner, tid du kunne bruke alene med kjæresten forsvinner.

 

Søvn: Det er ikke du som styrer når du vil stå opp lengre, heller ikke lørdag morgen. Og det er ikke gitt at du får sove hele natten for den saks skyld.

 

Du er bundet: Tiden er en ting, men det legger også grenser på hva du faktisk kan gjøre. Du kan ikke dra på byn med kjæresten uten barnevakt, du kan ikke dra på romantisk helgeweekend uten barnevakt, hvis konemor jobber eller skal gjøre noe er du bundet til heimen og kan ikke dra ut. Samtidig må man andre veien i forhandlinger om å kunne dra ut på ting selv.

 

Penger: Det går penger. Barnevogner, bilsete, klær, barnehage, utstyr, bleier, mat osv.

 

Man må passe på: I tillegg til å passe på at du har alt du trenger selv, har du nå en person til du må passe på alt for. Man må sørge for at det er rene klær, at skoene er tørre, regnbuksen er vasket og tørr, at kjøleskapet inneholder et minimum av barnevennlig mat, at middagene kan spises av lite og stor osv.

 

Ansvar: Man har en liten forsvarsløs, storøyd, hjelpeløs, naiv person som er totalt avhengig av deg. Det er skremmende. Man må passe på i trapper, med stoler, med farlige verktøy og kjøkkenting, i trafikken. Og dette er før man begynner på alle mulige sykdommer, for ikke å snakke om alle de menneskene som finnes i verden som man vil holde langt unna barna sine.

 

Det er mye lettere å ramse opp grunner til å ikke få barn enn å få barn, faktisk så er det bare en eneste stor grunn til å få barn og det er at det er helt fantastisk. Det å ha en liten person å være glad i og ta vare på og som etterhvert også blir glad i deg gjør alle grunnene mot helt uviktige.

 

Min største bekymring før vi fikk barn var at "Hvordan skal vi kunne håndtere et så viktig ansvar. Vi har jo ikke gått noe kurs for å lære dette, hvordan i alle dager skal vi greie det?"

Men jeg tok et steg tilbake og så på alle andre som har fått barn og lykkes med det og sa til meg selv at "vi er minst like flinke og ressurssterke som de er, så dette kommer vi til å greie".

 

Vi planla å få barn og vi gledet oss til det, selv om vi ikke egentlig visste helt hva vi gikk til, man vet det ikke før man er der selv.

Jeg tror ikke det å få barn har endret meg særlig som person, men det er enkelte ting som går mer innpå meg enn før. Det ene er slike ting som disse sakene om foreldre som hadde tatt livet av barna sine, en serie som dagbladet (tror jeg) hadde for en tid tilbake siden og alle saker som omhandler barn. Andre eksempler er den lille jenten som ble overkjørt på et gårdstun nylig, men også de karene som forsvant på grønnland, hvor han ene var småbarnsfar. Også saken om en 15åring som tok overdose nylig gjorde sterkt inntrykk på meg. Hvordan kan man forsikre seg at noe slikt aldri skjer meg? Hva hvis det var min jente i den situasjonen?

Tidligere hadde jeg bladd forbi disse uten å ta de noe særlig inn over meg, men når jeg nå ser slike ting får jeg lyst til å sette meg i bilen, hente i barnehagen og tilbringe resten av dagen med å leke med dukker og lekekjøkken.

En annen ting er filmer, type spenningsfilmer og actionfilmer der uskyldige sivile (og da spesielt også barn) blir utsatt for ting. Tidligere hadde jeg slukt det som "nødvendigheter for å sette stemning i filmen", men nå ødelegger det litt av filmopplevelsen for meg.

 

Ellers har jeg alt begynt å grue meg til hun blir stor nok til å være ute alene.

 

Det er og som bonkytonk sier, ganger man er veldig sliten og kunne vært en bedre far, men slik tror jeg alle har det. Kan fort bli litt lettvinte løsninger med TV som barnevakt, juice eller kjeks for å få litt fred.

Endret 31. august 2010 av Ekko

[Kikyet]

Jeg var ungkar og hadde knapt tenkt tanken på å ha et fast forhold til noen, der jeg farta rundt med hele verden som lekegrind, i både jobb og fritid da jeg ble "far" rimelig plutselig. Det skjedde vel i det øyblikkelig den rådeilige dama jeg drev og data, og som jeg var hodestups forelska i, annonserte at hun hadde 2 gutter på 8 og 12 år...og min reaksjon, mot all fornuft var: "Greit...vil jeg ha henne får jeg vel ta ombord ungene også..."

 

Så nå har jeg sett disse to bli tenåringer, mens hun som et snaut halvår senere ble til min kone, kalver med mitt første barn om et par ukers tid.

 

Men med fartstid i barnehage skal det nok gå greit det og, selv om jeg starta med unger som nå er i tenåringsstadiet. Og de gutta har jeg fått et ganske så greit forhold til. Tor det kan tyde på det, når jeg aldri i løpet av de 3-4 årene jeg har vært i livet deres har fått slengt: "du bestemmer ikke over meg for du er ikke faren min!" i trynet...(men noe slamring med dørene har det nå vært når stefars avgjørelser har vært helt på trynet slik de ser det)

 

Eldstemann er uansett en stødig og rolig kar, som nærmest oppdrar seg selv...mora la et godt grunnlag der ja. Men minstemann krever en noe fastere hånd. Så er nok en anelse mer upopulær hos han, siden både jeg og kona har vært nødt til å sette mye klarere grenser for han en for storebroren.

 

En konklusjon er at for stesønnene mine er jeg vel mammas kjæreste, litt kompis og litt sjef (og noen ganger helt staure idiot som ikke skjønner noen ting!). Det funker godt det med dem...men når kjerringa kalver skrives det vel et nytt kapittel regner jeg med

[Gjest Undrer]

Ja, vi har delt alt av oppgaver som innvolverer barna. Det er veldig viktig at begge foreldre tar sin del av oppgavene, spesielt med nattevåk og nattmåtidene slik at begge foreldre får sove nok.

Det samme gjelder for husvask og matlaging.

 

Og det gjør noe med forholdet mellom far og barn at de også bonder på denne måten.

 

Nå var jeg i en særstilling da jeg ble alvorlig syk da min datter var rundt 1år, så jeg har faktisk vært hjemme med begge to frem til april i år.

 

Desverre så har ekteskapet vårt nå gått til hundene så jeg ser ikke barna hver dag lenger, men vi prøver å gjøre det beste ut av det og jeg har dem 1 dag hver uke pluss annenhver helg. Jeg skulle gjerne hatt dem oftere men jeg får ikke lenger lov å kjøre bil så barna er mest hos mor som har overtatt bilen.

 

Et tips fra en som har feilet er at småbarnsforeldre tar seg tid til hverandre også, det høres kanskje banalt ut men det er uhyggelig vanskelig å få til når man står midt oppi hele suppa.

Det er jo også ganske vanlig at mor får depresjoner etter en fødsel som gjerne henger i i flere år etterpå, og det er ofte kritisk å få hjelp av tanter/onkler og besteforeldre slik at man kan pleie forholdet.

 

Det er leit å høre at du ikke får se barna dine så mye som du vil Håper dette ordner seg!

 

Takk for gode innlegg alle sammen!!

[Carlgutt]

*znip*

 

Jeg elsker unga mine over alt på denne jord. Jeg er vel en ganske gammel pappa men jeg har aldri angret på at jeg fikk disse to småtrolla som kan irritere meg grønn, men som også kan få meg til å le så jeg triller eller grine som en unge.

 

damn...ble pina meg litt rør her jeg sitter i kvelds tiden, takk skal du ha

[Dufen]

Hvordan er du som far?

 

Som far vil jeg si at slike artikler får det til å snøre seg rundt halsen min og jeg blir livredd bare med tanken på at det kan hende mitt barn...

 

Akkurat denne artikkelen fikk pusten min til å gå fortere og jeg så for meg min sønn med varm te eller kaffe over hele seg

 

http://www.dagbladet.no/2010/09/02/tema/sykdom/foreldre/brannskader/klikk/13210438/

[Ekko]

+1

Akkurat slik som jeg skriver over er det slike ting som er mye verre å lese om nå. Har en helt annen medfølelse med både foreldre og barn enn jeg hadde før jeg stod på trappene til å bli far.

[hernil]

Off topic moderatornotis:

 

Vi har i kategorien mulighet for gjesteposting. Denne funksjonen skal i utgangspunktet brukes til posting av sensitiv art. Jeg har forståelse for at dette delvis kan regnes som sensitivt, men du har uansett ikke noen bruker på forumet og funksjonen er ikke der for å slippe å opprette bruker.

 

Jeg oppfordrer derfor til å opprette en bruker og benytte denne til å diskutere med, om ikke i denne tråden så generelt

 

Du trenger ikke svare på dette her i tråden. Det er bare en påminnelse

 

-hernil

[Stabak85]

Jeg har lyst til å høre fra menn, som har blitt fedre hvordan dette er?

 

Jeg har litt inntrykk noen ganger at menn, før de får barn, er litt tøffe i munnen. Var du en slik type som sa at barnet var morens ansvar, og slike ting, men da du ble far så ble det noe helt annet?

 

Jeg har gjerne lyst til å høre hvordan du så for deg papparollen, hva du sa om papparollen, og hvordan det egentlig var å bli far?

 

Jeg var vel mer innstilt på dette med rollefordelinger. Mor tar barn og far jobber etc. Og jeg tenkte også at livet var "ødelagt".

 

Det ble mye jobb under svangerskapet og de første 8 mnd av min datters liv grunnet skrall økonomi. Jeg fikk vel aldri tid eller anledning til å bli kjent med henne. Det var egentlig helt greit for meg tenkte jeg.

 

Etter en stund gikk barnemor i fra meg, og jeg sitter i dag med fult ansvar for datteren min. Jeg har kanskje satt livet mitt på vent, men jeg vet at når jeg titter bort på jenta mi så er det verdt det:) Det er det ALLTID.