Jeg er sliten

[Gjest am]

Klokken er 20 minutter på seks og sola er på vei opp igjen utenfor. Nok en gang har jeg sittet oppe hele natten og fundert. Har ikke hatt det særlig bra de siste seks årene, 2009 og 2010 kan vel, i hvert fall det jeg har opplevd så langt, beskrives som jævlige. Føler at det er på høytid at noen får et innblikk i livet mitt, og i mangel på andre vender jeg mot forumet som jeg har brukt aktivt noen år nå.

 

Jeg kom til verden med allergi (har hatt sånn "forkjølet-stemme" hele livet og når noen trenger ammunisjon mot meg trenger de ikke se lenger enn det) og ingen fordeler med tanke på utseendet. På barneskolen klarte jeg meg bra. Fikk noen kreative kallenavn (snørrungen var populært,) var alltid den som sto igjen sist når fotball lag eller samarbeidspartnere ble valgt osv. men jeg hadde venner og var såpass stor at ingen våget å ta noe face to face.

 

På ungdomsskolen forandret ting seg. Hvor fort mann kunne løpe 60 meteren og hvor kule leker man hadde betydde ingenting lenger. For å være kul måtte han gi faen i skolen og drikke snydens hver eneste helg. Jeg har alltid gitt blanke i gruppepress og meningene til de "kule kidsa," dersom jeg skal gjøre noe må de føles rett for meg (en av de få egenskapene jeg er stolt av.)

Jeg ville få gode karakterer og jeg mente at mann måtte kaste teddybjørnen ut av sengen før mann stjal sin første ølboks fra far.

 

Tiden gikk og ungdomskolen handlet bare mer og mer om alkohol. På lørdag (av og til på fredag og) skulle mann drikke og resten av uken skulle mann snakke om hvor mye han drakk i helgen og hvor gøy det var. Jeg ble mer og mer utenfor og brukte flere og flere ettermiddager hjemme med familien. Da niende klasse sto for dør hadde vennene mine degradert meg til bekjent og jeg høstet ingen respekt blant mine klassekamerater. Å "låne" ting fra meg når jeg så i en annen retning, vitser på min bekostning, sleng kommentarer i gangene, fotballer i hodet, alt dette var liksom greit nå. Dersom mann manglet kreativiteten til sånt var det OK bare si det rett ut "Du er en taper og jeg vet ikke hva som er verst, utseendet eller stemmen din." Jeg tok aldri igjen. Tenkte ofte tanken på å slo ut noen tenner eller fyre opp en lang tirade om hvordan de kanskje kunne skrive en bedre stil en meg dersom hele gjengen samarbeidet på neste tentamen, men jeg så at de som tok igjen fikk bare dobbelt igjen, for så å gi fire dobbelt tilbake på det igjen, you get the picture...

 

Jeg gjorde mitt beste for å distansere meg fra alle problemene mine, dataspill, musikk, bøker gjorde sitt beste, og det virket fram til sommerferien etter 10. klasse. Den eneste personen jeg snakket med utenom nærmeste familie i løpet av ferien var kassadamen på Joker. 2 måneder uten noen form for kontakt med jevnaldringer, ikke så mye som en "hva skjer?" melding knekte meg helt. Jeg var rett og slett venneløs.

 

Jeg begynte på videregående med omtrent samme klasse jeg hadde på ungdomskolen og ting gikk omtrent sånn som de gikk på ungdomskolen. Jeg var fortsatt en taper og det var fortsatt like greitt og tråkke på meg for en billig latter. Jeg fikk uhyggelige meldinger igjenlagt på pulten og på MSN og når lærene hadde bestemt grupper var alltid noen som vekslet blikk eller hvisket noe til sidemannen når navnet deres ble lest opp sammen med mitt (er ikke en sånn irriterende freeloader forresten, gjorde alltid kvalitetsarbeid på gruppearbeid.) Jeg ble bare mer og mer upopulær og mer og mer innestengt. Da jeg forlot skolen i vår med vitnemålet i sekken var jeg bare en skygge av meg selv.

 

Begynte for en uke siden på en ny skole her i Trondheim hvor absolutt ingen vet hvem jeg eller husker noen av kallenavnene mine. Stilte opp første skoledag med et smil om munnen. Nå skulle det endelig bli andre boller, venner, respekt og invitasjoner til fester ventet meg. Dessverre gikk det ikke sånn, jeg klarte rett og slett ikke å snakke med mine fremtidige klassekamerater og jeg var får nervøs til å møte opp på de ulike bli kjent festene. Eter 6 år med "isolasjon" var det helt umulig og møte nye folk og føre en samtale med dem. Det er som om den delen av hjernen som huser de sosiale antenne er visnet bort.

 

Når jeg ser meg selv i speilet nå ser jeg ikke den livlige 19 åringen, klar til å gi seg i kast med interessant studium i lag med interessante medstudenter, men en livstrett mann. En mann uten glimt i øye, en mann som kommer til å kaste inn håndkle ved neste veisperring, rett og slett en person som gir faen. Fysisk har formen aldri vært verre, føler at jeg alltid har vondt i hodet, i magen eller i et ben, tårene er aldri langt unna, ensomheten og depresjonen henger som en mørk sky over meg uansett hvor bra boka jeg leser eller filmen jeg ser er. Det er årevis siden jeg sist gikk til sengs og tenkte til meg selv at dette her var en god dag, og jeg orker ikke et sånn liv lenger.

Hvordan i helvete skal jeg få det bedre?

Ble litt vel langt, men det var iallfall godt å få sagt det til noen, å vite at det er iallfall noen der ute som vet hva som skjer rundt meg.

[Christok]

Klokken er 20 minutter på seks og sola er på vei opp igjen utenfor. Nok en gang har jeg sittet oppe hele natten og fundert. Har ikke hatt det særlig bra de siste seks årene, 2009 og 2010 kan vel, i hvert fall det jeg har opplevd så langt, beskrives som jævlige. Føler at det er på høytid at noen får et innblikk i livet mitt, og i mangel på andre vender jeg mot forumet som jeg har brukt aktivt noen år nå.

 

Jeg kom til verden med allergi (har hatt sånn "forkjølet-stemme" hele livet og når noen trenger ammunisjon mot meg trenger de ikke se lenger enn det) og ingen fordeler med tanke på utseendet. På barneskolen klarte jeg meg bra. Fikk noen kreative kallenavn (snørrungen var populært,) var alltid den som sto igjen sist når fotball lag eller samarbeidspartnere ble valgt osv. men jeg hadde venner og var såpass stor at ingen våget å ta noe face to face.

 

På ungdomsskolen forandret ting seg. Hvor fort mann kunne løpe 60 meteren og hvor kule leker man hadde betydde ingenting lenger. For å være kul måtte han gi faen i skolen og drikke snydens hver eneste helg. Jeg har alltid gitt blanke i gruppepress og meningene til de "kule kidsa," dersom jeg skal gjøre noe må de føles rett for meg (en av de få egenskapene jeg er stolt av.)

Jeg ville få gode karakterer og jeg mente at mann måtte kaste teddybjørnen ut av sengen før mann stjal sin første ølboks fra far.

 

Tiden gikk og ungdomskolen handlet bare mer og mer om alkohol. På lørdag (av og til på fredag og) skulle mann drikke og resten av uken skulle mann snakke om hvor mye han drakk i helgen og hvor gøy det var. Jeg ble mer og mer utenfor og brukte flere og flere ettermiddager hjemme med familien. Da niende klasse sto for dør hadde vennene mine degradert meg til bekjent og jeg høstet ingen respekt blant mine klassekamerater. Å "låne" ting fra meg når jeg så i en annen retning, vitser på min bekostning, sleng kommentarer i gangene, fotballer i hodet, alt dette var liksom greit nå. Dersom mann manglet kreativiteten til sånt var det OK bare si det rett ut "Du er en taper og jeg vet ikke hva som er verst, utseendet eller stemmen din." Jeg tok aldri igjen. Tenkte ofte tanken på å slo ut noen tenner eller fyre opp en lang tirade om hvordan de kanskje kunne skrive en bedre stil en meg dersom hele gjengen samarbeidet på neste tentamen, men jeg så at de som tok igjen fikk bare dobbelt igjen, for så å gi fire dobbelt tilbake på det igjen, you get the picture...

 

Jeg gjorde mitt beste for å distansere meg fra alle problemene mine, dataspill, musikk, bøker gjorde sitt beste, og det virket fram til sommerferien etter 10. klasse. Den eneste personen jeg snakket med utenom nærmeste familie i løpet av ferien var kassadamen på Joker. 2 måneder uten noen form for kontakt med jevnaldringer, ikke så mye som en "hva skjer?" melding knekte meg helt. Jeg var rett og slett venneløs.

 

Jeg begynte på videregående med omtrent samme klasse jeg hadde på ungdomskolen og ting gikk omtrent sånn som de gikk på ungdomskolen. Jeg var fortsatt en taper og det var fortsatt like greitt og tråkke på meg for en billig latter. Jeg fikk uhyggelige meldinger igjenlagt på pulten og på MSN og når lærene hadde bestemt grupper var alltid noen som vekslet blikk eller hvisket noe til sidemannen når navnet deres ble lest opp sammen med mitt (er ikke en sånn irriterende freeloader forresten, gjorde alltid kvalitetsarbeid på gruppearbeid.) Jeg ble bare mer og mer upopulær og mer og mer innestengt. Da jeg forlot skolen i vår med vitnemålet i sekken var jeg bare en skygge av meg selv.

Begynte for en uke siden på en ny skole her i Trondheim hvor absolutt ingen vet hvem jeg eller husker noen av kallenavnene mine. Stilte opp første skoledag med et smil om munnen. Nå skulle det endelig bli andre boller, venner, respekt og invitasjoner til fester ventet meg. Dessverre gikk det ikke sånn, jeg klarte rett og slett ikke å snakke med mine fremtidige klassekamerater og jeg var får nervøs til å møte opp på de ulike bli kjent festene. Eter 6 år med "isolasjon" var det helt umulig og møte nye folk og føre en samtale med dem. Det er som om den delen av hjernen som huser de sosiale antenne er visnet bort.

 

Når jeg ser meg selv i speilet nå ser jeg ikke den livlige 19 åringen, klar til å gi seg i kast med interessant studium i lag med interessante medstudenter, men en livstrett mann. En mann uten glimt i øye, en mann som kommer til å kaste inn håndkle ved neste veisperring, rett og slett en person som gir faen. Fysisk har formen aldri vært verre, føler at jeg alltid har vondt i hodet, i magen eller i et ben, tårene er aldri langt unna, ensomheten og depresjonen henger som en mørk sky over meg uansett hvor bra boka jeg leser eller filmen jeg ser er. Det er årevis siden jeg sist gikk til sengs og tenkte til meg selv at dette her var en god dag, og jeg orker ikke et sånn liv lenger.

Hvordan i helvete skal jeg få det bedre?

Ble litt vel langt, men det var iallfall godt å få sagt det til noen, å vite at det er iallfall noen der ute som vet hva som skjer rundt meg.

 

Jeg skjønner at det kan være hardt å komme inn i det sosiale etter 6 års fravær, men her failer du ganske hardt, -når du ikke griper muligheten for "en ny start". Du burde sett på det som sosial øvelse/trening. Helt idiotisk og utrolig feigt av deg å ikke møte opp. Det er opplagt at du trenger og ønsker sosial stimulering, men alikevel unngår du det fordi du er feig.

 

Du sier du er i ditt livs værste form. Hvem sin skyld er det? Se til helvete å tren. Du får mer energi av det, blir gladere, bedre fysisk form, osv. Det kommer garantert til å øke livskvaliteten din.

 

En ting du kan prøve er å sette deg sosiale mål. Fks si hei til sidemannen av deg i klassen. Glem skrivesaker med vilje så du har påskudd til å spørre sidemannen om å få låne en kulepenn. Det virker kanskje simpelt og søkt, men det er en start og en "vei inn". Etterhvert setter du deg større mål, som fks å dra igang en samtale om været eller noe sånt. Det hørs idiotisk ut, men det er en start.

En viktig ting er at du skriver ned disse målene, ikke bare tenker de. Skriv de ned og gjennomfør de. Det er også fornuftig at du ikke har for stor progresjon i målene, ta tiden til hjelp.

 

Sist men ikke minst, glem at du er stygg, stemmen din, osv. Jeg skjønner at det var en hindring på ungdom-videregående trinn. Men ærlig talt så er de rundt deg blitt såpass gamle at de ikke bryr seg om slikt.

 

Altså :

 

1 : Møt opp på alle de sosiale aktivitetene du har mulighet til. Du trenger treningen.

2 : Begynn med fysisk trening.

3 : Skriv ned sosiale mål og følg de opp. Gjerne skriv de inn i denne tråden med oppdatering om hvordan det har gått.

 

Evt kan du lese det jeg har skrevet, uten å følge noe av det opp og gå tilbake og synes synd på deg selv. I såfall fortjener du ikke bedre og kan ha det så godt, dvs dårlig.

[Bikeridr]

Nå kjenner ikke jeg hverken trådstarter eller Christok, men etter å ha lest TS' historie og Christok's svar, må jeg si jeg er sjokkert.

 

Christok: Her er det en mann/gutt som sliter sosialt og er et mobbeoffer, og du fyrer av salve etter salve om at det ene og alene er TS som er "idiot".

 

Christok: Du burde faen meg få sjekka skolten din. Slike bråkjekke kommentarer har jeg kun hørt fra folk som mobber og er "tøffe" selv.

 

Jeg kjenner meg ganske godt igjen i TS sin historie. Og en ting er iallefall helt klart på det rene: Det er *IKKE* lett å "komme tilbake".

 

TS:

Du har nok dessverre kommet inn i en ond sirkel, og det er egentlig bare du selv som kan bryte den. Tro meg, jeg vet det ikke er lett, men det lar seg gjøre. Litt om gangen. Selvbildet ditt er nok ikke helt på topp, men her trenger du nok å jobbe litt selv. Synes du for eksempel at du er for stor (vet jo ikke hva du selv definerer som "stor"), så trenger du ikke kjøpe årskort på SATS eller andre slike bolefabrikker. Det er dessverre slik at treningsstudio kun har rike og kroppsfikserte mobbere som medlemsmasse. Sykelig dyrt er det også.

Bruk heller to månedskontigenter og kjøp deg selv en romaskin istedet.

Har du mulighet, skaff deg en hund og begynn å gå i skogen med den. Trening i massevis og mye mer riktig trening enn bolefabrikkene.

 

Jeg kan ikke anbefale deg psykolog, da min oppfatning av en "profesjon" som baserer seg på en mann hvis eneste ønske var å knulle sin mor (Freud), ikke akkurat egner seg på trykk. Men du kan snakke med fastlegen din (eller mors). De kan hjelpe deg og styre deg i riktig retning.

Det eneste fornuftige i Christoks innlegg var kanskje måten å begynne kontakt, ved å "glemme" skrivesaker en gang.

Å begynne å "gå på byen" for å finne seg venner, spesielt om du sliter fra før, er totalt bortkastet. Du ender nok da dessverre enda lengere ned i søla.

 

Ellers har jeg ikke så mye input til deg, men jeg tror du klarer brasene, bare du tar et lite skippertak selv.

 

Jeg prøvde å lete på nett, men fant ikke; jeg hadde en plakat/poster over sengen i ungdommen, som het "Tenk Positivt".

Husker ikke alle "reglene" fra den, men det var listet opp 12-14 punkter, som jeg faktisk leste hver dag når jeg våknet.

 

Det var enkel livsfilosofi, men det hjalp nå meg iallefall.

Gikk noe slik:

- I dag er det din første dag i resten av livet

- I dag skal jeg få noen til å le

- I dag skal jeg le selv

- I dag skal jeg gjøre en god gjerning

 

osv.. Husker ikke alt, men hvis du finner en slik "vitamininnsprøytning" til å ha over sengen, så tror jeg det hjelper. Om ikke annet, så iallefall som en placebo

[Tå.]

1. Ikke legg skylden på andre for din egen livsituasjon.

2. Slutt å tenke som et "offer".

3. Tenk fremover og drit i fortiden.

4. Få deg noen nye hobbyer. Du er ny student ikke sant og det er vel et hav av ikke faglige aktiviteter som du kan benytte deg av. Perfekt måte å møte nye folk på.

5. For guds skyld kom deg inn i klassemiljøet.

 

Men viktigst av alt. Du blir hva du tror du er. Om du går rundt og tror at du er feit og ingen vil være venner med deg sender du ut signaler som gjør at folk ser på deg som en taper og har ikke lyst å være venner med deg. Selvoppfyllende profeti mao.

 

Ellers så bør du ikke høre på bikeridr siden det meste av det han kommer med er bullshit.

 

Skal jeg være enig med ham i noe så er det "tenk positivt". Du har det jeg vil kalle et "bad mindset" og du trenger grundig reprogrammering. Positiv tenking kan hjelpe til med dette. Du snur enkelt og greit negative tanker og opplevelser og ser det positive ved dem. Og om du tenker at du selv er et perfekt menneske som alle liker, ja da blir du et perfekt menneske som alle liker. Stemmen din er kul og du ser ut som Brad Pitt. Lag en illusjon av deg selv og la illusjonen bli virkelig.

 

Det christok sier har mye for seg. Han kunne nok formulert seg litt hyggeligere men sannheter er sjelden hyggelige. Om du skal snu på livsituasjonen din så må du endre atferd og gjøre ting du vanligvis ikke gjør. Get out of your fucking comfort zone!

Med andre ord. Skriv ned en list over hva du ønsker i livet og hva du kan gjøre for å oppnå dette. Se så ofte på denne listen. Ikke utsett dette. Gjør det ASAP!

 

Og en annen ting. Lær deg å mestre frykt.

Endret 29. august 2010 av Tå.

[Bikeridr]

Ellers så bør du ikke høre på bikeridr siden det meste av det han kommer med er bullshit.

Hei der Tå.

Jeg ser frem til å få dette utsagnet "broken down", som det heter på nynorsk..

 

La meg legge til (og jeg er ikke redd for å innrømme det nå) at jeg også var en taper og et mobbeoffer. Så det kan hende jeg har litt egen erfaring å bygge på i mine utsagn.

 

Men, nå venter jeg på Tå.s analyse av mitt innlegg.

[Christok]

Nå kjenner ikke jeg hverken trådstarter eller Christok, men etter å ha lest TS' historie og Christok's svar, må jeg si jeg er sjokkert.

 

Christok: Her er det en mann/gutt som sliter sosialt og er et mobbeoffer, og du fyrer av salve etter salve om at det ene og alene er TS som er "idiot".

 

Christok: Du burde faen meg få sjekka skolten din. Slike bråkjekke kommentarer har jeg kun hørt fra folk som mobber og er "tøffe" selv.

 

Jeg kjenner meg ganske godt igjen i TS sin historie. Og en ting er iallefall helt klart på det rene: Det er *IKKE* lett å "komme tilbake".

 

TS:

Du har nok dessverre kommet inn i en ond sirkel, og det er egentlig bare du selv som kan bryte den. Tro meg, jeg vet det ikke er lett, men det lar seg gjøre. Litt om gangen. Selvbildet ditt er nok ikke helt på topp, men her trenger du nok å jobbe litt selv. Synes du for eksempel at du er for stor (vet jo ikke hva du selv definerer som "stor"), så trenger du ikke kjøpe årskort på SATS eller andre slike bolefabrikker. Det er dessverre slik at treningsstudio kun har rike og kroppsfikserte mobbere som medlemsmasse. Sykelig dyrt er det også.

Bruk heller to månedskontigenter og kjøp deg selv en romaskin istedet.

Har du mulighet, skaff deg en hund og begynn å gå i skogen med den. Trening i massevis og mye mer riktig trening enn bolefabrikkene.

 

Jeg kan ikke anbefale deg psykolog, da min oppfatning av en "profesjon" som baserer seg på en mann hvis eneste ønske var å knulle sin mor (Freud), ikke akkurat egner seg på trykk. Men du kan snakke med fastlegen din (eller mors). De kan hjelpe deg og styre deg i riktig retning.

Det eneste fornuftige i Christoks innlegg var kanskje måten å begynne kontakt, ved å "glemme" skrivesaker en gang.

Å begynne å "gå på byen" for å finne seg venner, spesielt om du sliter fra før, er totalt bortkastet. Du ender nok da dessverre enda lengere ned i søla.

 

Ellers har jeg ikke så mye input til deg, men jeg tror du klarer brasene, bare du tar et lite skippertak selv.

 

Jeg prøvde å lete på nett, men fant ikke; jeg hadde en plakat/poster over sengen i ungdommen, som het "Tenk Positivt".

Husker ikke alle "reglene" fra den, men det var listet opp 12-14 punkter, som jeg faktisk leste hver dag når jeg våknet.

 

Det var enkel livsfilosofi, men det hjalp nå meg iallefall.

Gikk noe slik:

- I dag er det din første dag i resten av livet

- I dag skal jeg få noen til å le

- I dag skal jeg le selv

- I dag skal jeg gjøre en god gjerning

 

osv.. Husker ikke alt, men hvis du finner en slik "vitamininnsprøytning" til å ha over sengen, så tror jeg det hjelper. Om ikke annet, så iallefall som en placebo

 

Bikeridr :

 

1. Jeg har aldri sagt at TS er idiot.

2. Du er morsom. Først ber du meg sjekke skolten min, så angriper Freud. Paradoksalt.

3. Ja, -jeg er hard. Sannheten er hard og brutal.

4. Jeg prøver å hjelpe TS.

 

TS :

 

Treningsstudio og "bolerfabrikker "er ikke kun for "rike og kroppsfikserte mobbere", -det er for alle. Det stemmer riktignok at det er dyrt. Men det er mulig at skolen din har ett eget tilbud som er rimligere. Det vil også kunne by på muligheter for sosial trening. Forøvrig finnes det mange former for trening, jogging (start med rask gange om du må), er helt gratis, -i tilegg kan du starte med det i dag, 29. august.

 

At jeg er hard, har med å gjøre at jeg er ærlig. Du har selv størst skyld i din egen ulykke, derfor er det du som må gjøre noe med det. Det fine er jo at dette er skjedd i fortiden, fra og med i dag kan du starte på nytt og sakte men sikkert komme deg inn i samfunnet igjen. Du har helt rene ark, det er opp til deg å gripe sjansen. Folk forandrer seg ikke, -det er det du som må gjøre. Ta ansvar for din egen situasjon.

Endret 29. august 2010 av Christok

[Bikeridr]

At jeg er hard, har med å gjøre at jeg er ærlig. Du har selv størst skyld i din egen ulykke, derfor er det du som må gjøre noe med det.

Det er de her to utsagnene (som du "forsvarer" her), som trigget meg og gjorde meg forbannet nok til å ytre ønske om å få din "skolt" sjekket. At jeg etterpå angriper Freud er ikke paradoksalt, det finnes mange andre ordentlige "skoltsjekkere" utenfor psykiatrien/logien.

Nok om det, jeg tror ikke hverken du, jeg eller Tå. hjelper TS om *vi* begynner å krangle.

 

Så jeg er villig til en frisk start.

Det jeg mener TS trenger, er sannheten, ja, for all del, men jeg tolket også hans innlegg såpass følsomt (som skrevet tidligere jeg er selv mobbeoffer og "taper"), at han nok trenger å få iallefall de innledende svarene bittelitt pakket inn i bomull.

 

Men om TS leser alle våre innlegg og henter ut rådene og ikke "beskyldningene", så klarer han nok å begynne på nytt.

 

Bare til slutt; det er *ALDRI* ens egen skyld at man blir et mobbeoffer når man har komplekser eller er av typen "unnskyld-at-jeg-er-til". Gener kan man ikke gjøre noe med, miljø kan man *påvirke*, ikke *forandre*.

Mobbere er uansett livets "trash", og de har som eneste misjon å "bedre seg selv i eget bilde", men er alltid de største taperne og utskuddene.

 

Og en ting til:

(De store hippe) treningsstudioer *ER* svinedyre bolefabrikker.

Kjøp romaskin i morgen, omså den billige på Europris.

Men, begynn, som Christok sier, *i dag* med å spasere litt i skogen.

Har du GPS eller mobil med GPS, kan du sjekke ut GeoCaching f.eks. Da merker du ikke at du trener, men formen kommer ganske fort likevel. Så blir du en positiv relativt veltrent "nørd", og det er en bra ting

[Christok]

At jeg er hard, har med å gjøre at jeg er ærlig. Du har selv størst skyld i din egen ulykke, derfor er det du som må gjøre noe med det.

Det er de her to utsagnene (som du "forsvarer" her), som trigget meg og gjorde meg forbannet nok til å ytre ønske om å få din "skolt" sjekket. At jeg etterpå angriper Freud er ikke paradoksalt, det finnes mange andre ordentlige "skoltsjekkere" utenfor psykiatrien/logien.

Nok om det, jeg tror ikke hverken du, jeg eller Tå. hjelper TS om *vi* begynner å krangle.

 

Så jeg er villig til en frisk start.

Det jeg mener TS trenger, er sannheten, ja, for all del, men jeg tolket også hans innlegg såpass følsomt (som skrevet tidligere jeg er selv mobbeoffer og "taper"), at han nok trenger å få iallefall de innledende svarene bittelitt pakket inn i bomull.

 

Men om TS leser alle våre innlegg og henter ut rådene og ikke "beskyldningene", så klarer han nok å begynne på nytt.

 

Bare til slutt; det er *ALDRI* ens egen skyld at man blir et mobbeoffer når man har komplekser eller er av typen "unnskyld-at-jeg-er-til". Gener kan man ikke gjøre noe med, miljø kan man *påvirke*, ikke *forandre*.

Mobbere er uansett livets "trash", og de har som eneste misjon å "bedre seg selv i eget bilde", men er alltid de største taperne og utskuddene.

 

Og en ting til:

(De store hippe) treningsstudioer *ER* svinedyre bolefabrikker.

Kjøp romaskin i morgen, omså den billige på Europris.

Men, begynn, som Christok sier, *i dag* med å spasere litt i skogen.

Har du GPS eller mobil med GPS, kan du sjekke ut GeoCaching f.eks. Da merker du ikke at du trener, men formen kommer ganske fort likevel. Så blir du en positiv relativt veltrent "nørd", og det er en bra ting

 

 

Jeg syns det bare er villedende å pakke inn sannheten i bomull. Ulempen med at man selv skaper sin egen lykker, er at man desverre også selv skaper sin egen ulykke. Å skylde på miljø og arv, er for meg det samme som å gi opp og hevde at man blir styrt av skjebnen. Selvsagt kan man få drahjelp i den ene eller andre retningen, men at man gjør størstedelen av jobben selv, er jeg ikke i tvil om. TS får selv tenke igjennom dette og gjøre seg opp en egen mening.

 

Når du kommer med bastante og feillaktige utsagn som "(De store hippe) treningsstudioer *ER* svinedyre bolefabrikker.", så faller de naturligvis på sin egen urimelighet, som ikke behøver ytterligere kommentering.

[dkny]

 

Begynte for en uke siden på en ny skole her i Trondheim hvor absolutt ingen vet hvem jeg eller husker noen av kallenavnene mine. Stilte opp første skoledag med et smil om munnen. Nå skulle det endelig bli andre boller, venner, respekt og invitasjoner til fester ventet meg. Dessverre gikk det ikke sånn, jeg klarte rett og slett ikke å snakke med mine fremtidige klassekamerater og jeg var får nervøs til å møte opp på de ulike bli kjent festene. Eter 6 år med "isolasjon" var det helt umulig og møte nye folk og føre en samtale med dem. Det er som om den delen av hjernen som huser de sosiale antenne er visnet bort.

 

 

Hei! Svært mange gutter her i Trondheim virker som deg og møter ikke opp disse ukene......mulig det er fordi fadderaktivitetene er for fylle-aktige. MEN tenk at det er fler som deg som trenger en venn, og du kan bli kjent i forelesningene. Etterhvert kan dere finne på ting og dra litt ut og sånt. Bare IKKE, for all del, løs det hele ved å sitte å game.

Om du vil kan du lage en bruker og sende meg en PM om du vil, så kan vi prate om dette, for jeg vil være småanonym her.

Endret 29. august 2010 av dkny

[Imaginary]

Du kan bli med å jogge sammen med meg hvis du har lyst

[LilleKrokodille]

Hei TS... Dette var ikke mye hyggelig å lese, og jeg må jeg si at jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg vet ikke hvor mange år jeg har 'gått glipp av' fordi jeg murte meg inne og ikke turte å face verden.

Aller først vil jeg si at de menneskene som mobbet deg i fortiden, de bør tilhøre fortiden. De har satt spor, men de skal ikke fortsette å skade deg på denne måten.

 

Den eneste som kan overvinne det vonde, er deg. Jeg vet at det er tøft og vanskelig, men du har alt å vinne på å kjempe deg ut av døra. Dette er DITT liv, og du har like stor rett som alle andre til å være lykkelig. Begynn i det små, finn de små tingene som gleder deg, og ta vare på dem. Det er så vanskelig å si hva som kan hjelpe deg, men jeg tror du må ta et alvorlig oppgjør med deg selv, og ta det steg for steg. Depresjoner og sosial angst er ingen spøk, men du har alt å vinne på å ta den kampen!!!

[dignitasViper]

Faen TS, herlig skrevet topic. Jeg kjente meg SÅ godt igjen... Det er vel et par år siden nå hvor jeg var ekstremt langt nede, endte med at jeg sluttet på skolen i november omtrentlig, skulle jobbe til neste skoleår igjen. Fikk meg riktignok aldri jobb, så jeg endte opp med å sitte inne nesten et helt år. Jepp, det er ikke bra i det hele tatt men vet du hva? På sett og vis reddet det meg litt, TROR jeg. Jeg begynte å spille et online spill, ble blant verdens beste spillere så det ble på en måte en inngang til litt sosial omgang, og jeg har fått veldig mange venner gjennom det og har blitt flink i engelsk.

 

Det siste året har jeg rett og slett begynt å gi litt faen.

Det er typ slik "ja, jeg er en nerd men jeg er fetta god på det jeg gjør og jeg elsker det så føkk off. stikk og drikk alkohol eller jag jenter eller hva enn det er du lever for". Det er MANGE flere som deg der ute, herlige og interessante mennesker men mennesker som kun er å finne på rommet sitt fordi de har opplevd noe vondt eller rett og slett bare er nørd (noe som er et kompliment fra meg forresten!). hahaha, jeg er så elendig på å skrive og formulere meg at det blir morsomt men mitt tips til deg; FINN DEG NOE DU LIKER Å DRIVE MED, hold det til ditt hjerte og nyt det. Drit i hva andre folk mener om deg, bare kjør en sånn type "jeg bryr meg bare om meg selv" - attitude. Om du snubler over noen flotte mennesker (noe du vil gjøre etterhvert TRO meg) så er du selvsagt ålreit mot dem, resten driter du i.

 

Prøv å trene litt, holde deg i form. Folk brukte alltid den der "åååh men det vil hjelpe deg sååååå mye niklas!!!!!" og jeg var bare litt sånn typ 'ja ok, sitter heller og ser en film liksom' også stoppet det der lism men innerst inne VET jeg at hjelper og det er herlig å være i god form og ha en god kropp noe jeg faktisk har (BIG HEADED SOD hva? ). Men det er ingen spøk, også kan du for eksempel ta sol, det å ha litt farge på kroppen skader aldri. Også kan du jo gjøre som meg, begynne med sleik og kle deg som om du skulle vært 60 (på en stilig måte). Bare være litt annerledes liksom, ikke kjøre den typiske fjortisstilen med håret til alle kanter, buksa i sokka og så lause bukser at det ser ut som du har driti på deg. det viktigste uansett, vær stolt av deg selv!

 

Men hei, nå rambler jeg her. Det er ikke mange innlegg på denne delen av forumet jeg bryr meg særlig nevneverdig om men du traff meg utrolig godt, så jeg ville bare legge igjen en post selv om den tvilsomt var til noe hjelp. nei vet ikke jeg ass, du må bare ta tiden til hjelp. Drive med noe du nyter lism og etterhvert tror jeg liksom livet faller på plass av seg selv, på sett og vis... lykke til kompis

[Gjest medlem-1432]

Det høres ikke ut som du har det noe særlig bra, ta kontakt med legen din i første omgang, så kan han videreføre deg til eventuelt psykolog..

[Nostalgisk]

Kjenner meg veldig godt igen TS. Når selvtilliten først har fått seg en real knekk som har vedvart over så mange år er det ikke lett å bygge det opp igjen, umulig er det ikke, men det tar tid.

 

Hvis du vil TS kan vi godt møtes for en prat i Trondheim en plass.

 

EDIT: Bare send meg en PM.

Endret 29. august 2010 av SLIguy

[Icetears]

Jeg er enig med SLIguy og er med for å møte trådstarter og eventuell flere for å hjelpe gutten med å få seg en vennegjeng.

[citation]

En ting som jeg vil annbefale TS er å ta imot gaven fra Gud

invitere Jesus kristus inn i livet og da gjir han deg den Hellige Ånd.Jeg vet at jeg hadde ikkje levd i dag hadde det ikkje vert for Jesus Kristus og den Hellige Ånd.

[Gjest mann26]

Jeg kjenner meg også igjen. Er 26 år gammel. Har ingen venner å være sammen, ingen familie heller som jeg kan være hos. Har aldri hatt kjæreste/veninne, og nesten ikke venner. Siste årene har jeg bare som regel sittet inne alene med tankene mine. Det verste ved tilværelsen er at jeg sitter alene i høytid, som for eksempel nyttårsaften når det virker som om alle andre er ute og har det moro.

 

Det merkelige er at jeg fremstår som en vanlig snill og pen gutt, får alltid folk til å le, men klarer liksom ikke komme inn i noen gjeng. Har innfunnet meg med dette livet så det går egentlig greit å være en taper, eller sosial avviker.

 

Jeg vil absolutt anbefale trådstarter å gjøre noe med det så fort som mulig, ikke la det gå for lang tid. Årene flyr, det skal jeg love deg. Lykke til videre.

[Tå.]

Det merkelige er at jeg fremstår som en vanlig snill og pen gutt, får alltid folk til å le, men klarer liksom ikke komme inn i noen gjeng. Har innfunnet meg med dette livet så det går egentlig greit å være en taper, eller sosial avviker.

 

Hvorfor ser du på deg selv som en taper/sosial avviker?

[CThomassen]

Har ikke lest alle svarene, men jeg føler med deg!

 

Men det er nå du har sjansen! Nå har du sjansen til å starte med blanke ark! Selv om det er vanskelig, kjedelig kanskje med en gang, lite motivert, utford deg selv! Press deg selv!

Vil også andbefale trening! Det øker selvtillitt, gir med energi og så kan du kanskje finne noen å trene med? Ellers test andre aktiviterer i nærmiljøet som virker interressant og nytt!

Det er nå du har sjansen.

[LasH]

En ting som jeg vil annbefale TS er å ta imot gaven fra Gud

invitere Jesus kristus inn i livet og da gjir han deg den Hellige Ånd.Jeg vet at jeg hadde ikkje levd i dag hadde det ikkje vert for Jesus Kristus og den Hellige Ånd.

Beklager, men.. Hah!