Er vi redde for å dø?

[b-urn]

 

Vel, jeg kan ikke si jeg er noe redd for å være død. Jeg er selvfølgelig redd for det å dø, det er vi alle. Innstinktivt. Dersom en buss nesten kjører på meg skremmer jo det meg. Men tanken på at jeg ikke skal eksistere lenger skremmer meg ikke så veldig mye. Tanken er vel for abstrakt til at instinktene mine har noen reaksjon.

 

Så i realiteten er det en rasjonalisering?

 

 

Jeg tror jeg ville vært mer redd for å være "ingenting", enn å dø (overgangen fra liv til død). Avhenger jo selvfølgelig av måten man går bort på.. men det har mer med redsel for fysisk smerte å gjøre enn noe annet.

 

For ordens skyld må jeg jo si at jeg ikke har noen tro på "game-over"-teorien. Er overbevist om at mennesker er noe mer enn summen av atomene vi er bygd opp av.

[Mortal]

Ja, du kan sikkert kalle det en rasjonalisering. Men du spute meg om jeg var bekymret for å ikke eksistere. Når jeg tenker på det så er jeg ikke det.

Jeg føler rett og slett ikke noe om det akkurat nå.

 

Jeg synes summen av våre atomer er noe av det mest fantastiske som eksisterer.

 

Og anngående "game-over" så vet jeg rett og slett ikke. Det med at jeg slutter å eksistere er som du sier bare en rasjonalisering og det er utgangspunktet mitt. Jeg føler at å legge til noe mer blir å komplisere det unødvendig før jeg har et grunnlag til å tro noe mer. Andre føler at det er noe mer av forskjellige grunner, så da får de tro det de vil.

[Eriond]

Vi er født for å dø. Systemet vi lever i er sånn, og vi gjør det vi skal her på jorden og så forsvinner vi.

Dersom Gud hadde skapt oss for sin egen forlystelses skyld, uten at det finnes et større mål eller mening bak det, så tror jeg at vi rett og slett hadde hatt evig liv.

Dersom det er noe mer ved oss enn det vi kan ta og se på, noe jeg tror det er, så finnes det nok en mening ved livet og døden som er større enn det vi som menneske er istand til å kunne forstå. Hva som skjer etterpå vil tiden vise.

Jeg gleder meg egentlig til den dagen jeg dør. Jeg vil da få vite svaret på dette største av alle eksistensielle spørsmål. Håper bare at det ikke er noe "straffesystem" jeg ikke har tatt høyde for. Jeg kan vel på en måte kalle meg Kristen i den forstand at jeg tror på en kraft som står bak alt (Gud) og Jesu gjerninger. Jeg er egentlig ikke helt sikker, men føler på meg at når alt kommer til alt så tror jeg. Men jeg lever ikke som en god Kristen. Langt ifra, men tilgivelse er jo et stikkord i denne religionen da...

Dersom det ikke er noe mer og alt blir bare natta, så er det vel ikke noe galt i det heller. Det blir rolig og ikke noe mer pes. Jeg eksisterer da ikke lenger, og kan heller ikke ergre meg over det. Enkelt og lite greit!

[asyrst]

nei.. jeg er ikke redd for å dø. Tanken på å leve i all evighet skremmer meg mer. et par hundre år hadde vært greit, men da tror jeg nok jeg hadde bedd om å dø..

[zZzZz]

Kanskje en smule off topic, men jeg må bare kommentere det:

Jeg kan vel på en måte kalle meg Kristen i den forstand at jeg tror på en kraft som står bak alt (Gud) og Jesu gjerninger. Jeg er egentlig ikke helt sikker, men føler på meg at når alt kommer til alt så tror jeg. Men jeg lever ikke som en god Kristen. Langt ifra, men tilgivelse er jo et stikkord i denne religionen da...

Det finnes ingenting som heter "en dårlig kristen". Enten er man kristen, eller så er man det ikke. Å være kristen er å tro på Gud, Jesus og Den Hellige Ånd.

Jesus er for de som ikke er perfekte. For dem som stjeler, jukser på prøver osv. Den perfekte trenger ikke Jesus. Men siden ingen her på jorda er perfekte, så trenger alle Jesus!

 

Jeg er personlig ikke redd for det som skjer etter døden. Det gleder jeg meg tvert imot til. Men jeg er redd for hvordan jeg kommer til å dø. Om jeg sovner stille inn, eller om jeg blir påkjørt av et tog, og blir liggende alene inntil jeg blir pint ihjel...

Så, til slutt, et lite sitat fra Harry Potter (av alle ting):

"For et velordnet liv er døden ens neste store opplevelse."

Noe sånt ihvertfall...

[Loomy]

Er redd for å dø på en måte som gjør vondt, men selve døden er jeg overhodet ikke redd for. Ser nesten frem til det, å få vite hva som skjer etter døden.

Kommer vi til himmelen med Gud og Sønn AS?

Går vi over til åndeverdenen?

Eller kanskje, som George Adamski påstod, "reddet" av "aliens" som fører oss til sin verden?

Whatever it is, jeg gleder meg. Ikke det at jeg er noe selvmordskandidat altså.. Jeg liker livet og det er 10 000 ting jeg vil gjøre før jeg dør. Runde Gothic 2 f.eks

[iDude]

Hvorfor være redd for å dø? I himmelen får du helt sikkert sinnsyk feit internett forbindelse..

Skal jo bli litt spennende aa se hva som skjer etterpaa , men ikke ennaa

Jeg er heller ikke redd for døden. Jeg tenker veldig ofte at det gjerne hadde vært like greit. Av og til når jeg kjører bil, så tenker jeg at det gjerne må komme en imot, men...

Det som skjer etter døden er ikke skummelt, det gleder jeg meg til

Jeg gleder meg egentlig til den dagen jeg dør.

Whatever it is, jeg gleder meg. Ikke det at jeg er noe selvmordskandidat altså..

Det var da en fantastisk entusiasme her da...

[tjalla]

Gruer meg heller til den dagen jeg mister foreldrene mine eller andre som står nær. Mista akkurat ei tante. Lite morsomt :

[Rianna]

Deprimerendes å tenke på..men klarer ikke la være..

 

Det jeg tenker mye på er: Hvis det er ett liv etter døden, vil jeg da få møte mannen min igjen der? Hva hvis jeg dør lenge før han..og han finner seg en ny kone, vil jeg da ha mistet han for alltid? Eller er himmelen som en evig drøm? Sånn at det blir nøyaktig slik jeg skulle ønske livet mitt hadde vært?

 

Uansett..når det er min tur så håper jeg det går raskt og smertefritt...

 

Krasjet forresten i en fjellvegg for to år siden...følelsen av og sitte i en bil ute av kontroll uten å kunne gjøre noe er forferdelig, men jeg var merkelig rolig... i det jeg så at vi kom til å treffe fjellveggen tenkte jeg bare "nå er det over"....det var som hjernen min koblet helt ut, som om den forberedet meg på det som kunne skje...huff...ekkelt å tenke tilbake på det...

 

Noen som har opplevd lignende?

[epsil]

Jeg er heller ikke redd for døden. Jeg tenker veldig ofte at det gjerne hadde vært like greit. Av og til når jeg kjører bil, så tenker jeg at det gjerne må komme en imot, men...

Det var da en fantastisk entusiasme her da...

Vil ikke si det, akkurat …

Endret 22. november 2003 av ePsiLON47

[Vooon]

Ganske interessant topic. Har ikke noe annet å gjøre midt på natta så da kan jeg jo skrive et lite personlig bidrag.

Som fler har sagt er jeg mer redd for smerte enn selve døden, vil heller dø fort og brutalt uten å rekke å tenke over det - enn ved å måtte lide over lengre tid. Som f.eks. sykdom.

Men samtidig liker jeg ikke tanken på å leve evig... himmelen? Er noe usikker på om jeg liker ideen. Det er noe som ikke stemmer med den greia der - liker sjelevandring ideen bedre.

Men tanken 'hva i gampekjøss gjør jeg egentlig her i verden?', gjør alt veldig skremmende. Egentlig tror jeg det hadde vært bedre å være en liten gul blomst bak en stein langt inne i skauen hvor ingen kan gjøre deg noe - da hadde man forhåpentligvis sluppet å tenke over sånne spørsmål som det her.

[Level_76]

A coward dies a thousand deaths, a brave man dies but once!

 

-Medgar Evers

[pebbe]

Det kan vel kanskje være like viktig å spørre om hva som skjer før du blir født? eller hva som er før du blir en uavhengig livsform. Det være seg sædcelle eller foster.

 

Dette er kanskje ikke ett viktig spørsmål for kristne siden der regnes det som om du eksisterer når du fødes og vil få evig liv etterpå.

 

Men for meg som tenker naturalistisk og med eksistens som det å være meg så kan vi vel sette det opp slik:

 

Eksisterer ikke -> eksisterer -> eksisterer ikke

 

sånn sett kan du vel si jeg har vært gjennom døden, men ikke det å dø.

 

Så jeg også er redd for smertene ved døden men ikke selve døden.

[knert]

det er som andre sier ikke døden som skremmer, men øyeblikket før..

men: er livet værdt og dø for? greit nok at den er uungåelig, men er livet værdt og dø for?

[pgdx]

Hva mener du med om det er verdt å dø for?

 

Hvis man tar eksempelet over;

ikke-eksisterende -> eksisterende (ca. 80 år) -> ikke-eksisterende,

så er det nok verdt å leve den tiden vi får tildelt.

 

Verdt å leve, ja, ikke værdt. Verdt å dø for, ikke og dø for. Jesus...

[FiskePinna]

Jeg synes man skal gjøre det beste ut av livet, for etter døden kommer det ikke noe mer. Jeg synes man på den relativt korte tiden man har bør man klare dette:

*Bli et godt menneske.

*18 > 30 år: Få seg utdannelse og ligge med så mange som mulig.

*30 >> Stifte familie og oppleve å få barn og barnebarn.

*Gi mer til verden enn du tar.

*Reise og oppleve så mye som mulig.

*Legge forholdene tilrette for at dine etterkommere kan få det like godt som du har hatt det.

*Bli husker for å være et godt menneske.

[pgdx]

*Gi mer til verden enn du tar.

*Bli husker for å være et godt menneske.

Det var to ting jeg ikke trodde du skulle komme opp med.

Strider litt imot mine tanker om deg som kapitalist.

For en fin unskyldning for å være egoist.

Synes ikke jeg skal skamme meg over at jeg liker penger og ønsker MEG og MINE nærmeste det beste.

[gspr]

Mennesket har i seg et grunnleggende instinkt om selvpreservering (funker det å si det sånn på norsk?), og de fleste mennesker vil da fra naturens side være født med en redsel for å dø. Skreller vi vekk alle de tilsynelatende komplekse lagene som gjør oss til den noe spesielle dyrearten "menneske", sitter vi igjen med et grunnleggende, og svært egoistisk tankesett; OVERLEVELSE. Et menneskes aller aller største ønske er overlevelse (eller overlevelsen til noe som står en nært). Overlevelse og død er i konflikt med hverandre, og hos de fleste er det døden som må vike - og vi står da igjen med en frykt for å dø. Frykten skyver heldigvis imidlertid de fleste av oss til side, for det meste av tiden...