Er vi redde for å dø?

[JoeDohn]

Dette er en ting jeg har lurt forferdelig mye på, og jeg mener religion har stor påvirkning på hva vi synes i dette spørsmålet. Spent på å høre hva andre mener på dette, her er mitt synspunkt;

 

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg er redd for smerte, fysisk (kanskje mest det) og psykisk smerte. Jeg er redd for å føle smerte før jeg eventuelt dør, på samme måte som jeg er redd for smerte i hverdagen. Jeg er ikke redd for å slutte å eksistere eller å ikke kunne oppleve mer enn hva jeg har gjort.

[tunefish]

På samme måte som deg må jeg nok svare både ja og nei,

men med et litt annet utgangspunkt.

Jeg er ikke redd for å dø, fordi jeg vet at jeg da skal få møte min skaper og frelser.

Likevel r jo døden det aller mest unaturlige og støtende i livet fordi døden er dypest sett det helt motsatte av den eneste erfaring vi kjenner, nemlig livet.

Derfor kan man jo si at man også frykter døden, fordi det er av det ukjente og uvisste.

Likevel har jeg personlig ingen frykt for hva som vil skje etter at døden inntreffer i dette livet, grunnet det jeg har skrevet ovenfor.

Gud har jo lovet meg et nytt og fullkomment liv, så hva har jeg å frykte?

 

Det jeg derimot er redd for er å settes til å råtne på et gamlehjem de siste 20 årene av mitt liv.

[ratm]

Hvorfor være redd for å dø? I himmelen får du helt sikkert sinnsyk feit internett forbindelse..

[HåkonN]

Ikke redd for å dø, men vil helst oppleve litt mer før jeg sier takk for meg. Og jeg vil ikke være i Norge de siste 20årene i mitt liv... Spanien eller Thailand tenker jeg siste 10-20årene passer bra til.

 

Men man kan ikke si å ha levd livet før mann har levd litt ekstremt, so ride hard...

[Egil.B]

Jeg er ikke redd for å dø sålenge det ikke innebærer smerte

men husk: Hvis skolen er livet, frykt ikke døden!

[Archangel]

Er nok ikke redd for det , skal jo ta kvelden uansett....haaper bare jeg har en " feeling " om naar det skal skje .

 

Skal jo bli litt spennende aa se hva som skjer etterpaa , men ikke ennaa :wink:

[Manuel]

Døden er noe er like naturlig som begynnelsen på livet.

 

Jeg tror hverken på reinkarnasjon eller at det eksisterer noen "himmel" eller "helvete" (dessuten er sannsynligheten like stor for at himmelen er det virkelige helvetet, mens helvete er paradis...). Det betyr ikke at jeg frykter døden av den grunn - tvert imot! Hva er det som er så ille med at alt forsvinner? Jeg vet ikke hva jeg har mistet osv. fordi jeg ikke eksisterer! Så selve døden er intet å frykte!

 

Det er de siste minuttene/timene/dagene/ukene som er det værste med å "parkere tøfla".

 

Men sett ut ifra et "evolusjonært" perspektiv frykter alle levende organismer å dø, ganske enkelt fordi det er foremålet med alt liv: Å overleve lengst mulig. Dyr, mennesker (mennesker er dyr, men for å presisere...), bakterier, virus (ikke levende, men har likevel som foremål å spre seg mest mulig) er ett fett! Den eneste forskjellen er at det for menneskene var nødvendig å få en større hjerne fordi dette sikret artens overlevelse (hjernen kompenserer for en klønete fysikk).

[pgdx]

Jeg er heller ikke redd for døden. Jeg tenker veldig ofte at det gjerne hadde vært like greit. Av og til når jeg kjører bil, så tenker jeg at det gjerne må komme en imot, men...

 

Grunnen til at jeg ikke tar livet av meg, elns, er fordi jeg er litt nysgjerrig på hva som kommer... Og det, er i min mening, det som hindrer folk i å ta livet av seg.

 

Som i sangen Tool - The Patient

[Mortal]

Likevel r jo døden det aller mest unaturlige og støtende i livet fordi døden er dypest sett det helt motsatte av den eneste erfaring vi kjenner, nemlig livet.

 

Hva er det du finner unaturlig og støtende med døden? For meg er døden noe av det mest naturlige som finnes. Det skjer hele tiden. Uten døden hadde ikke jeg eksistert. At noen dør er grunnen til at nytt liv blir født.

 

Uten døden hadde det ikke vært noen grunn for å reprodusere seg. Da ville livet fremdeles ha bestått kun av de første bakteriene som oppstod.

 

Det eneste ved døden som jeg skjønner folk blir skremt av er det at den er uungåelig. Men dette skremmer ikke meg. Jeg synes det er avslappende. Det er ingen vits i å stresse. Det skjer uansett.

[Petrvs Romanvs]

Jeg blir redd hvis jeg nesten dør og ved hjelp av adrenalinet karrer jeg meg til livet. In the big picture er jeg ikke redd, m.a.o. jeg tenker ikke på hva som skjer når døden inntreffer...

[zZzZz]

Jeg blir redd hvis jeg nesten dør og ved hjelp av adrenalinet karrer jeg meg til livet. In the big picture er jeg ikke redd, m.a.o. jeg tenker ikke på hva som skjer når døden inntreffer...

Ja, det er det jeg óg frykter. Hva som skjer når/rett før jeg dør.

Det som skjer etter døden er ikke skummelt, det gleder jeg meg til (viser til tunefish's innlegg...)

[Egil.B]

Det er jo lite poeng i å frykte sin egen død. En forsvinner jo bare, og det går aldri opp for deg at du er død uansett. Er værre med døden til de du har kjær.

[tunefish]

Hva er det du finner unaturlig og støtende med døden? For meg er døden noe av det mest naturlige som finnes. Det skjer hele tiden. Uten døden hadde ikke jeg eksistert. At noen dør er grunnen til at nytt liv blir født.

 

Hei!

Visste at det spørsmålet kom, og la egentlig litt opp til det selv oxo.

For vi mennesker som alltid har måttet leve med døden som en realitet har selvsagt for lengst godtatt og nærmest akseptert døden som noe helt naturlig fordi, som du skriver, det skjer hele tiden.

 

Men da må vi jo huske hvem som faktisk har skapt oss og hvorfor Han gjorde det!

En levende Gud skapte oss! Og Han skapte oss ikke for at vi skulle dø. Hvor usaklig ville ikke det vært?

Han skapte oss for at vi skulle LEVE med Ham!

Han er en Gud for levende, ikke for døde!

(Jamfør Matt 22:32)

 

Men vi mennesker sviktet Gud, og dette fikk konsekvenser. (Jfr. Syndefallet)

Straffen ble i dypeste forstand døden. Men Gud ville ikke at døden skulle ha siste ord. Derfor sendte han sin egen Sønn til jorden for at han som sonoffer skulle betale for den urett som mennesket sto i gjeld for ovenfor Gud!

 

Så den første død kan sies å være naturlig, i den forstand at vi alle må igjennom den. Likevel var den ikke ment å være der fra begynnelsen av.

Likevel er det ikke den vi har grunn til å frykte, rett og slett fordi den ikke kan unngås.

Det er den annen død vi har grunn til å frykte, for den har vi en mulighet til å unnslippe.

 

(Dette står det om i Johannes Åpenbaring, men jeg ser helst at de av dere som ikke har lest evangeliet, leser det før dere hopper løs på Joh.Åp. da det som står der er svært vanskelig å forstå uten det rette grunnlaget.)

[Mortal]

Tunefish: Takk for det svaret. Det forklarte i hvertfall ditt standpunkt på dette med døden. Jeg tror jeg forstår hva du mener nå.

 

Jeg tror jo ikke at døden er Guds straff for noe en av mine fjerne forfedre gjorde. Jeg tror bare at det er sånn naturen fungerer og alltid har fungert.

[WebKnight]

Er ikke redd for å dø - litt dumt det da egentlig, da må man jo gå og være redd hele tida - For tro det eller ei - En dag dauer vi faktisk

 

Er ikke redd for å dø, er heller redd for, ikke å leve...

[Jørgen Sørheim]

Det er jo lite poeng i å frykte sin egen død. En forsvinner jo bare, og det går aldri opp for deg at du er død uansett. Er værre med døden til de du har kjær.

 

det oppsummerte vel ganske greit min holdning til døden.

[sim]

man tenker vel ikke så mye på seg selv, mer på folk som kjenner deg, det er de som får lide i ettertid.

 

Men kan ikke si jeg tenker så mye på døden egentlig .. Burde man gjøre det ?

[JoeDohn]

man tenker vel ikke så mye på seg selv, mer på folk som kjenner deg, det er de som får lide i ettertid.

 

Men kan ikke si jeg tenker så mye på døden egentlig .. Burde man gjøre det ?

Er en del som gjør det, men det er vel litt tabu egentlig... Ganske enig med deg i det du sier om de som står deg nær, blir jo kanskje sånn for de når en selv går bort også, men det ofrer jeg altså ikke så mye tanker... Kynisk, kanskje?

[b-urn]

Det er jo lite poeng i å frykte sin egen død. En forsvinner jo bare, og det går aldri opp for deg at du er død uansett. Er værre med døden til de du har kjær.

 

Selv om dere som har denne oppfatningen skulle ha rett, kan dere virkelig med hånden på hjertet si at tanken på at dere en gang evt. vil opphøre å eksistere ikke bekymrer dere en tøddel?

 

Helt oppriktig? Eller er det bare en annen måte å rasjonalisere døden på?

 

Ville nesten tro, at folk med denne oppfatningen intuitivt burde være redd for døden. I hvertfall i større grad enn de som tror vi er noe mer enn bare kjøtt,bein og blod. De har tross alt litt bedre tid på seg...

 

Snodig..

[Mortal]

Selv om dere som har denne oppfatningen skulle ha rett, kan dere virkelig med hånden på hjertet si at tanken på at dere en gang evt. vil opphøre å eksistere ikke bekymrer dere en tøddel?

 

Vel, jeg kan ikke si jeg er noe redd for å være død. Jeg er selvfølgelig redd for det å dø, det er vi alle. Innstinktivt. Dersom en buss nesten kjører på meg skremmer jo det meg. Men tanken på at jeg ikke skal eksistere lenger skremmer meg ikke så veldig mye. Tanken er vel for abstrakt til at instinktene mine har noen reaksjon.

 

Det er mulig dette vil forandre seg etterhvert som jeg blir eldre da. Men de fleste eldre jeg har sett, både religiøse og ikke-religiøse, er ikke noe skremt for å dø.