Hvorfor tror du(ikke)?

[b-urn]

... masse interessant lesning...

 

Hovedpoenget her er (slik jeg forstår det) at ingenting har noen egentlig mening, og i den grad man prøver å observere/analysere tilværelsen, vil man automatisk ledes vekk fra ideologiens "sannhet". I den grad man engasjerer seg, vil man automatisk prøve å rasjonalisere, men den totalte meningsløsheten er i seg selv en ikke-rasjoneliserbar sannhet (hva oss mennesker angår). Slik rasjonalisering manifesterer seg gjerne i form av religion og vitenskapelig forskertrang.

 

Man kan selvfølgelig aldri vinne en diskusjon mot et slikt syn (i den grad man ønsker det) fordi man alltid vil kunne klassifieres som "villedet" i forhold til livssynet. Enhver motytring, vil jo nødvendigvis være en rasjonalisering, og er dermed per definisjon ugyldig.

 

Teorien/livssynet levner imidlertid noen viktige spørsmål ubesvarte. Noe som IMO sidestiller den med fleste andre livssyn.

 

Hvis kaos er den rådende mekanismen, hvorfor er det et observerbart system på de aller aller fleste nivåer (mikroskopiske såvel som makroskopiske)? Merk! Observasjonen av system, er ikke påvirket av personers holdninger/meninger. De er der, og de er (mer eller mindre) bevisbare.

 

Skulle alle innta en "gi f... i alt"-mentalitet, ville vel alle bare lagt seg rett ned og ventet på at rigor mortis skulle inntreffe, eller...? Men det bryter jo mot systemet som har brakt oss dit vi er i dag! En av evolusjonsmekanismens hovedregler er overlevelse. Evolusjon tilsier derfor at artene som er underlagt dets rigide regelverk, må delta aktivt. Vi _må_ delta i systemet, spille spillet... ellers dør vi ut!

 

Et livssyn, bør derfor IMO godta at det finnes en eller annen form system.

 

Så til det springende punkt; kan tilstedeværelsen av system oversettes til en ultimat "mening"? Mja det kan det... i form av tro. Betyr det at "tro" er noe folk som ikke vet bedre benytter? Nei, det betyr kun at man mangler åpenbare bevis for noen av ytterpunktene. Hvilket ytterpunkt er mest sannsynlig? Ultimat kaos, eller system? Hvis jeg glatt ignorerer en vanlig felle, er det ikke noe problem å påstå at det er overveiende sannsynlig at det er "system" som er rådende. Alt vi observerer rundt oss, tilsier at alle hendelser har en årsak.

 

Hva er fellen? Fellen er at det er assosiasjons-basert viten. Jeg bruker observasjoner fra vår virkelighetssfære, og bruker den på emner som ligger langt utenfor. Og da mine damer og herrer, er vi tilbake til tro. Det finnes ingen vei utenom.

 

 

Veien er slik jeg ser det noe en selv velger, hva er da misjonering godt for? Ettersom ingen kan forklare veien, er man redd for at andre skal gå

feil eller frykter man egentlig bare sitt eget valg? Venstre eller høyre hånds sti, mørke eller lys, eller bare dikotomisk overforenkling? Hva mørke er for en, er lys for en annen, for en tredje bare gråtoner, sort/ hvitt samtidig og separat. Hvem har rett i spørsmål som gjelder individuelle valg, når valget skal bli tatt av hvert enkelt mennesket?

 

Veldig interessant spørsmål, fordi det omfatter en glidende overgang. Misjonering er i utgangspunktet en god gjerning (nesten uansett livssyn).

Man har funnet det man selv mener er det endelige svaret. Et svar som gir sjelefred. Enhver form for livssyn , som fremmer empati og respekt

for sine medmennesker, vil selvfølgelig ønske å fremme dette for så mange som mulig. Det i seg selv, er ikke galt eller ondt.

 

Problemet oppstår i det misjon går over fra det å hjelpe andre, til å være et verktøy for å styrke sin egen tro/overbevisning. En overgang som gjerne oppstår når folk med forskjellige overbevisninger møtes. Det er vel kanskje naturlig, fordi begge parter fort havner i en stillingskrig der man ønsker å forsvare sin egen posisjon, og samtidig torpedere motpartens argumenter.

 

Misjonens opprinnelige funksjon derimot, står det forsåvidt respekt av. Alternativet ville jo vært en egoistisk "hah-jeg-har-løsningen-men-ikke-F-om-du-får-ta-del-i-den"-type holdning.

[pgdx]

Men jeg synes Nisje Olm har et litt bra poeng her, b-urn. Hva er egentlig misjon godt for, hvis man virkelig begynner å tro via the Trinity anyway?

 

Altså... En person eller gruppe mennesker som bor et sted vil vel få komme til himmelen selv om de ikke har kontakt med kirken eller andre kristne (dette er diskutert før i "Kommer han til himmelen").

 

Jeg mener... Gud vil vel ikke sende vedkomne til evig fortapelse bare fordi han ikke traff noen kristne?

 

Og dette leder igjen til et veldig godt spørsmål, spør du meg.

 

Hvis kristendommen er den riktige religionen, eller i det hele tatt noen religioner er den riktige, hvorfor er det da samlede mennesker som har samme religion.

 

Skal prøve å få dere til å forstå mitt syn:

 

Kristne: USA og Europa

Buddhister: Asia

Islam o.l. : Midtøsten og delvis Afrika.

 

Ok. Ikke helt nøyaktig, men slik er det, mer eller mindre.

 

Hvordan kan man da si at en religion er den riktige og ikke påvirket fra andre?

 

Og den gruppen mennesker som er mest spredt og jevnt over likt på hele jorden er agnostikere og ateister.

 

Kan noen religiøse forklare dette?

[levlex]

Både Islam og Buddhismen sier jo at det er kun en gud, men de forskjellige religionene har forskjellige navn og ritualer rundt ham. Sånnsett så er et jo mest kristendommen som er fiendtlig mot de andre religionene. Kristendommen er jo også den religionen som har drevet med misjonering gjennom vold, trulser og krig.

 

Muslimene misjonerte for eksempel Indonesia for lenge siden. Dette foregikk gjennom at de lærte indoneserne opp (skole) og at de drev handel med dem. Sakte men sikkert ble hele Indonesia muslimsk.

 

Et eksempel på de kristnes misjonering er jo mexico hvor de drepte aztecerkongen og tusenvis av mennesker for at de skulle tro på jesus. Det fungerte jo, men de tvang en annen kultur i kne for den kriste troen.

 

Buddhismen har aldri drevet misjonering i samme grad som de andre men har bygget klostre rundt om i asia, og etterhvert har da befolkningen blitt buddhistisk.

 

Et annet interresant poeng er det med ateister. Som toolshed påpeker så er ateister spredt over hele jorden. Men de fleste ateistene bor i kristne land. Mange sier det er fordi den kristne tro er en sånn fri tro, men det stemmer jo ikke helt det heller.

[Petrvs Romanvs]

Hvis kaos er den rådende mekanismen, hvorfor er det et observerbart system på de aller aller fleste nivåer (mikroskopiske såvel som makroskopiske)? Merk! Observasjonen av system, er ikke påvirket av personers holdninger/meninger. De er der, og de er (mer eller mindre) bevisbare.

 

Nekter ikke for at gravitasjonsloven og evolusjonsteorien er plausible forklaringsmodeller for vår virklighet, men det gir ingen sjelelig mening... og det er her vitenskapen prøver å erstatte religionen. Meningen med livet er selvskapt, hjelper ikke om man støtter seg til hverken Gud eller empiriske sansedata, det har ingenting med sjelen/ tankene å gjøre. Overbevisning om at meningen er kaos, determinisme, frelse/ misjonering, asketisme... whatever er egentlig greit nok if it makes you happy... men så er jo mennesket ett sosialt vesen, så vi ender opp med å snakke om ting som meningen med livet og annet trivielt.

 

Mye av kranglingen oppstår når vitenskap møter religion, begge parter tviholder på sitt. Jeg anser at mye av problematikken oppstår ved at språket ikke er skapt for å gå så dypt inn i essensen av mening av ord. (snakker ikke om etymologi)

 

Forståelse blir bevirket gjennom forklaring, men også gjennom dressur.

 

Kunnskap blir ikke oversatt til ord når den ytrer seg. Ordene er ingen oversettelse av noe annet, som var der før dem.

 

Hvor lever vi? I språket eller bildet av verden?

 

Den "virkelige mening" er ett "nakent ord". Det ville være bedre å si: dette uttrykket skaper foreløpig bare ett bilde, - som ennå henger i luften, og dets anvendelse... ?

 

Skulle alle innta en "gi f... i alt"-mentalitet, ville vel alle bare lagt seg rett ned og ventet på at rigor mortis skulle inntreffe, eller...? Men det bryter jo mot systemet som har brakt oss dit vi er i dag! En av evolusjonsmekanismens hovedregler er overlevelse. Evolusjon tilsier derfor at artene som er underlagt dets rigide regelverk, må delta aktivt. Vi _må_ delta i systemet, spille spillet... ellers dør vi ut!

 

Et livssyn, bør derfor IMO godta at det finnes en eller annen form system.

 

Setningen "Jeg må forstå en ordre før jeg kan adlyde den" er selvsagt fornuftig, men det er ingen metalogisk setning. Vi sier "Dersom dere under multipliseringen virkelig følger regelen, må resultatet bli likt". Dette lærer vi i grunnskolen, og er ett uttrykk for en instilling til regneteknikk, og denne viser seg overalt i våres liv. Vektleggelsen av må'et stemmer overens med ubønnhørligheten til denne innstillingen, både mot regningens teknikk, og også til utallige andre ting.

 

Så til det springende punkt; kan tilstedeværelsen av system oversettes til en ultimat "mening"? Mja det kan det... i form av tro. Betyr det at "tro" er noe folk som ikke vet bedre benytter? Nei, det betyr kun at man mangler åpenbare bevis for noen av ytterpunktene. Hvilket ytterpunkt er mest sannsynlig? Ultimat kaos, eller system? Hvis jeg glatt ignorerer en vanlig felle, er det ikke noe problem å påstå at det er overveiende sannsynlig at det er "system" som er rådende. Alt vi observerer rundt oss, tilsier at alle hendelser har en årsak.

 

Hva er fellen? Fellen er at det er assosiasjons-basert viten. Jeg bruker observasjoner fra vår virkelighetssfære, og bruker den på emner som ligger langt utenfor. Og da mine damer og herrer, er vi tilbake til tro. Det finnes ingen vei utenom.

 

Når en person treffer meg på gaten og spør "Hvor går du?" og jeg svarer "Jeg vet ikke", så antar han at jeg ikke har noen bestemt hensikt, og ikke at jeg ikke vet om min hensikt kan bli utført

 

Fantes sikkerheten, håpet, meningen og kaoset før språket, eller lærte vi oss å sette ord på våre følelser?

 

Misjonens opprinnelige funksjon derimot, står det forsåvidt respekt av. Alternativet ville jo vært en egoistisk "hah-jeg-har-løsningen-men-ikke-F-om-du-får-ta-del-i-den"-type holdning.

 

Misjonering kan også ses på som egoistisk, det beste er en handling uten "mål og mening." (belønning)

 

La oss nå si at læren av meditasjon er misjonering, kan det da gå galt?

 

Ja, mange av new-age religioner fokuserer for mye på meditasjon og metafysiske regler, mening innbakt i en handling er veldig skummelt, bare se på Zen-buddhismen i U.S.A., kan komme med mange grelle eksempler.

 

Når tro innordnes i ett system og misjonering danner menigheter kommer behovet for ett hierarki, og som vi alle vet så korrumperer makt...

 

Så hvor starter hele elendigheten, ved oppdragelsen?