Foreldre i ferd med å gå ifra hverandre.

[Gjest Bekymret sønn]

Hei.

 

Vet ikke helt hvordan min søster og jeg skal gripe dette an, så vi søker desperat råd over alt.

 

Det har lenge vært klart at mamma og pappa har store problemer, både med fortid og nåtid. Det har skjedd utrolig mye dritt opp igjennom med familiene dems, noe som har ført til at de har fått et litt vrangt syn på alkohol. Det er der problemet ligger, tror min søster og jeg, selv om det også er andre ting som bidrar.

 

En liten historie fra da jeg var i syden med mamma for noen år siden:

Jeg stod opp rundt 12-tiden og fant sittende utenfor med et glass vin. Ikke noe unormalt, greit å kose seg litt når en har ferie. Tenkte ikke noe mer over dette og gjorde mitt i noen timer. Kom tilbake til huset igjen og fant mamma, fremdeles på samme plass, med en tom flaske vin. Hun var nær bevisstløs og jeg måtte bære henne i seng/våke over henne hele natta.

Det var da jeg innså at de/hun hadde problemer med alkohol. Problemet min mor har er ikke at hun drikker så ekstremt *ofte*, men når hun først drikker, så drikker hun seg fra sans og samling. Det være seg hjemme alene eller på fest. For et år siden var hun i selskap med min søster, mannen og foreldrene/besteforeldrene hans. Hun drakk da så mye at hun satt med tunga ute store deler av kvelden.

 

Min far er litt annerledes. Han drikker stort sett hver bidige dag. Han blir ikke merkbart full, men han har alltid en øl i hånden etter jobb.

 

Dette fører så klart til at min søster og jeg "trekker oss litt unna". Min søster har en nyfødt baby og jeg skjønner jævlig godt at hun ikke vil ha fulle foreldre rundt henne. Jeg, for min del, har fått nok pga. nøyaktig det som skjedde med min mor i Spania. Jeg takler ikke at de er fulle, og stenger meg da litt vekke fra familien.

 

Tingenes tilstand:

Som sagt, så har de hatt mye problemer opp igjennom. Lørdag som var fikk jeg en melding fra min mor om at pappa hadde stormet ut av huset, og grunnen hadde vært at hun hadde lest noen mails sendt fra/til pappa med en dame. Jeg ringte pappa sporentreks siden mamma ikke fikk tak i han, og fikk sendt han hjem slik at de skulle prate om dette og ikke bare feie det under sofaen.

 

Fikk telefon på søndag om at de hadde skværet opp, og at alt var i orden/skulle bli så mye bedre nå.

 

Spoler frem til i går kveld:

Pappa ringte meg i 19-tiden i går kveld og hørtes mer eller mindre knust ut. Han sa mamma hadde klikket totalt og ikke var til å prate med, og ba meg dermed komme ned. Jeg hørte så klart på stemmen hans at han hadde drukket, og sa at jeg kom til å gå hvis det ble mer drikking. Fikk også fatt i min søster som og tok turen.

 

Kom ned til dem og fant en gråtende far og sovende mor. Begynte å prate med pappa, hvorpå han sa at problemene de hadde nå hadde bygd seg opp i mange, mange år. Han fortalte om at han hadde betalt horer for sex (grunnet mamma har en sykdom som gjør at hun ikke føler så mye der nede, og dermed finnes det ikke noe sexliv mellom dem), men at han hadde gjort det i skjul, om hvordan oppveksten hadde formet livet hans/hennes osv. Han var veldig aggressiv mot min søster og meg, noe som var ekstremt vanskelig for oss å takle da vi kun var der for å prøve å hjelpe til..

 

Etter litt gikk vi opp til mamma og begynte å prate med henne.. hun kom med et helt annet problem: dette var snakk om problemer *NÅ*, og ikke skjelettene i skapet fra gammelt av.

Pappa gjør ikke en dritt. Enkelt og greit. Han hjelper ikke til med mindre han blir tvunget, han tar ikke initiativ til å få forholdet til å fungere, og det virker rett og slett ikke som han bryr seg.

 

De har tydeligvis *store* kommunikasjonsproblemer. Vi hentet opp min far og satt alle fire å pratet i lag. Vanskelig som det var da begge ikke var helt edru. Pappa angrep min søster og jeg til det punktet at vi nesten gikk, men det gikk opp et lite lys for han da min søster sa at sånn de holdt på ville de ødelegge hele familien. Vi foreslo at vi skulle oppsøke samlivsterapeut for at de skal få snakke ut om problemene sine, og kanskje finne en løsning. Pappa mente det bare var fjas, og sa han heller ville prate med oss om det - men verken min søster eller jeg er overhodet kvalifisert til å prate om/komme med råd til *foreldrene våre* om disse tingene, så igjen måtte vi bruke ødelagt familie-argumentet. Han gikk etter sigende med på dette.

 

Vi sa også klart i fra om hva vi mente om drikkingen dems. Enkelt og greit, så sa vi at dersom drikkingen fortsetter, så hører ikke dem fra oss på en sinnsykt god stund. Dette var helt i orden, og begge to lovet å ikke røre alkohol. Min søster og jeg tok en runde i huset, leitet frem all alkoholen (skjult i skap i vaskekjelleren osv...) og helte det ut. Dette utløste en litt irritert reaksjon hos pappa, men for mamma sin del gikk dette greit.

 

Nå er vi ved et lite veiskille, og det er i grunnen derfor jeg lager denne posten. Vi trenger råd, hjelp, innsyn, erfaringer.. hva som helst. Vi vil jo så klart ikke at familien skal splittes, men det kan ikke fortsette sånn her heller.

 

Er det noen som har erfaring med semi-alkoholiserte foreldre?

Er det noen som vet hvem vi kan kontakt i Kristiansandsområdet som kan hjelpe oss?

Hva gjør samlivsterapeuter egentlig? Hvordan jobber de?

Kan min søster og jeg gjøre noe annerledes?

[Gjest TS]

Glemte forresten å nevne at de hatt minst en stor krangle hvert bidige år, som har blitt utløst av alkohol for dems del. Ikke første gangen min søster og jeg har måttet trå til for å i det hele tatt få dem til å prate sammen.

 

Min søster har også tatt opp dette med alkohol før, hvorpå hun da omtrent har blitt skjelt ut for å "blande seg" i dems privatliv. Jeg har vært litt mer tilbakeholden da jeg ikke er like frempå som henne, men har gjort andre ting for å prøve å komme frem til poenget (ikke pratet med dem når de har drukket osv).

[Dufen]

jeg er på ingen måte kvalifisert til å gi råd i slike sammenhenger, men jeg vil gjerne ønske dere lykke til.

 

Du later til å kunne tenke rasjonelt i en vanskelig situasjon og det tror jeg er en egenskap som kan hjelpe deg og din søster mye.

 

Det er for dumt å si at jeg håper alt blir bra, for en perfekt verden finnes ikke.

Men jeg håper virkelig for deres del at dere får det mye mye mye bedre sammens med familien.

 

Lykke til