Vi trenger ett ansikt for å bry oss

[Tenklitt]

Jeg funderer litt over hvordan jeg selv reagerer på nyheter.

 

Jeg kan lese overskrifter på VG som "1500 døde..." "5000 brutalt drept.." osv osv uten å bry meg nevneverdig. Klikker kanskje inn og ser bilder over en ødelagt bydel, uten å få noen sterke følelser ut av det..

 

Men hvis du har en artikkel, som handler om historien til bare én av disse 1500, disse 5000.. følger dem hva de tenkte i de forskjellige fasene av katastrofen. Enten om det er krig, natur eller annet. Hvordan dette menneske reagerte når den så sine kjære dø fra..

 

Hvorfor er det slik, at vi mennesker virker å bry oss mye mer når vi får ett ansikt å forholde oss til?

 

Hvorfor føler jeg tårene presse mer på når jeg hører historien til én persons lidelse, enn når jeg leser oppsummeringen om at 5000 døde?

 

Hva tror du?

[Kafir]

"The death of one man is a tragedy, the death of millions is a statistic." - Joseph Stalin

[Tenklitt]

Godt sagt, og det er slik det føles.. dessverre

[Hugo_Hardnuts]

Skulle vi som personer forholde oss til all menneskelig lidelse her i verden ville vi gå under. Skulle en ta inn over seg hver enkeltskjebne i alle kriger og katastrofer som skjer i verden, ville vi rett og slett ikke ha evne til å foreta oss noen ting. Distanseringen er en forsvarsmekanisme i oss som gjør det mulig for oss å leve i en verden som er grunnleggende urettferdig og kaotisk.

 

Når du leser om én person så menneskeliggjøres denne og avstanden blir plutselig langt mindre. Du blir på en måte kjent med personen, noe som igjen fasiliterer empatifølelsen. Hvorfor var feks. engasjementet rundt tsunamien så mye større enn mange andre naturkatastrofer? Jeg tror mye av svaret ligger i at mange kjente stedene som ble rammet ettersom disse var tursitmål, og mange kjente også folk som ble direkte rammet.

 

Tall som 5000 o.l. blir derimot upersonlige og, som Kafir skriver, bare statistikk. Jeg tror allikevel man kan klare å vekke til live en reaksjon dersom man faktisk setter seg ned å tenker over hva disse tallene faktisk innebærer, men noen behagelig opplevelse er det ikke.

 

Kom også til å tenke på noe i denne forbindelse: Jeg så en gang en dokumentar som het "The Science of Killing" som handlet om soldaters evne til å drepe i krig. Her viste de bla. et intervju med en amerikans veteran fra Vietnamkrigen. Han fortalte at han på tross av flere bekreftede drap, ikke fikk seg til å drepe en fiendtlig soldat han kom over. Grunnen til dette var at soldaten stod og pisset, noe som plutselig menneskeliggjorde han! Dette viser vel ganske godt hvor tynn den linjen mellom personifisering og distansering er for oss mennesker, og belyser sånn sett spørsmålet i denne tråden her godt.

[Inaktivbruker_101125]

Man blir apatiske og mister empati grunnet at man blir for vandt med det. Det er iallefall min forklaring.

 

Det er en sjeldenhet at for eksempel familiemedlemmer blir drept eller dør på annet vis, men det hender. Derfor virker det logisk for meg at det oppfattes mye verre. Her er også kjærlighet til familiemedlemmene sentralt, så klart.

 

I nyhetsbildet ser man på mennesker som objekter – nærmest. Dessverre er det slik at siden vi vanligvis ikke har kjærlige bånd mellom menneskene som dør i tragedier, og fordi at det skjer så ofte, slutter vi nærmest å bry oss. Dette er slik jeg oppfatter det.

[Tenklitt]

Skulle vi som personer forholde oss til all menneskelig lidelse her i verden ville vi gå under. Skulle en ta inn over seg hver enkeltskjebne i alle kriger og katastrofer som skjer i verden, ville vi rett og slett ikke ha evne til å foreta oss noen ting. Distanseringen er en forsvarsmekanisme i oss som gjør det mulig for oss å leve i en verden som er grunnleggende urettferdig og kaotisk.

 

Når du leser om én person så menneskeliggjøres denne og avstanden blir plutselig langt mindre. Du blir på en måte kjent med personen, noe som igjen fasiliterer empatifølelsen. Hvorfor var feks. engasjementet rundt tsunamien så mye større enn mange andre naturkatastrofer? Jeg tror mye av svaret ligger i at mange kjente stedene som ble rammet ettersom disse var tursitmål, og mange kjente også folk som ble direkte rammet.

 

Tall som 5000 o.l. blir derimot upersonlige og, som Kafir skriver, bare statistikk. Jeg tror allikevel man kan klare å vekke til live en reaksjon dersom man faktisk setter seg ned å tenker over hva disse tallene faktisk innebærer, men noen behagelig opplevelse er det ikke.

 

Kom også til å tenke på noe i denne forbindelse: Jeg så en gang en dokumentar som het "The Science of Killing" som handlet om soldaters evne til å drepe i krig. Her viste de bla. et intervju med en amerikans veteran fra Vietnamkrigen. Han fortalte at han på tross av flere bekreftede drap, ikke fikk seg til å drepe en fiendtlig soldat han kom over. Grunnen til dette var at soldaten stod og pisset, noe som plutselig menneskeliggjorde han! Dette viser vel ganske godt hvor tynn den linjen mellom personifisering og distansering er for oss mennesker, og belyser sånn sett spørsmålet i denne tråden her godt.

 

Gode refleksjoner.

 

Kan også ta en annen sammenligning, til hvordan man ser på tingene. Jeg har ingen problemer med å fiske, drepe, og sløye en makrell.. Men fiskene i akvariet klarer jeg ikke drepe, ikke engang når en fisk ser alvorlig syk ut..

 

Makrellen ser jeg på som mat, mens akvariefiskene er "husdyrene".. noen jeg har ett personlig forhold til.

[Kafir]

Jeg tror mange i dagens informasjonsalder er blitt avstumpet. Vi har sett så mye ekstreme ting at ingenting sjokkerer oss lenger. Der den forrige generasjonen hadde fjernsynsendingene av John F. Kennedys likvidering hadde vi angrepet på World Trade Center, med flammehav og nærbilder av menneskekropper i fri flukt ut av vinduene. Ingen sperrer opp øynene av skyting utenfor Oslo Plaza, selv om dette ville vært sjokknyheter for noen tiår siden. Vi bryr oss ikke nevneverdig med mindre det pirrer den morbide nyskjerrigheten vår, slik som Josef Fritzl klarte. Hugo_Hardnuts har nok helt rett i det han skriver om å distansere seg som en forsvarsmekanisme, for så mye død og elendighet tror jeg ingen generasjoner før oss har opplevd å få vist på TV-skjermen. Kansje ikke så rart at antidepressiva er Norges mest solgte medikament?

[RWS]

Nei, jeg vokste opp med kun 1, en, kanal, nemlig NRK og jeg følte ikke en dritt når vi fikk TV bilder av tusener av barn og voksne som sultet ihjel nede i hugga-bugga land (Aner ikke hva de landene het den gangen nede i afrika... De skifter jo navn fortere enn de skifter korrupte ledere der nede jo....). Det har noe med antallet å gjøre tor jeg, for vi greier ikke å forholde oss til tredve tusen, 100 000, 1 million osv, men vi klarer å forholde oss til en, tre, ti, men ikke serlig fler....

 

Hadde jeg fått fem kroner hvr gang min mor sa "Nå må du spise opp maten din nå da, husk de sultne barna i afrika!", hadde jeg anteagelig vært millionær i dag... Hun ga seg imidlertid med det når jeg truet med å sende maten min nedover til disse sultne barna i afrika....

 

Så nei, det har nok ikke så mye med info flommen vi blir utsatt for i dag, men hvem vi faktisk identifiserer oss med og vi klarer ikke å identifisere oss med så mange på en gang...

 

(Når det er sagt er jeg av den klare oppfattning at den U hjelpen vi har sendt nedover i tredve år ikke har hjulpet det spøtt jeg da, det har faktisk gjort ting værre, men det er en annen diskusjon... )

Endret 12. august 2010 av RWS

[Thefka]

Jeg merker at gruppen mennesker ikke trenger å overstige kanskje fire, fem personer før jeg slutter å relatere meg til dem det gjelder, være seg massemord, flom, drukning eller noe annet.

Man KAN ikke hjelpe 5000 mennesker, men én skjebne, ett liv, et lite, skadet fjes på forsiden av VG, ham kan vi hjelpe.

 

Store tall kan hjelpe avisoverskriftene i flere tilfeller, men ikke når det kommer til antall lidende. Det er trist, men en hel skole, en busslast eller et fly som styrter griper aldri på samme vis som "flomrammede Omar" eller "sultende Yougadou".

 

Dessverre blir slike reportasjer raskt gamle, og vi vil jo heller se nye tragedier enn Omar på forsiden i tre dager, særlig om han er en av to millioner som lider av det samme på samme sted. For meg virker det lettere å føle med dem som utmerker seg; bare se på Susanne Aulie, jenta som ble påkjørt i Slemmestad og slept mange kilometer, vi hørte om henne i måneder etterpå. Jeg kan ikke huske at vi hørte om jordskjvelvet i Sør-Amerika like lenge?

 

Det er trist, men slik er det, mennesket faller ikke for store tall, men for de små skjebnene, det er de som blir best kveldsunderholdning på dagsrevyen, for når det er ett menneske som står der; da ser man tårene.