Ubetinget kjærlighet til Gud og fri vilje i et religiøst perspektiv.

[Gayatri-mantra]

I de siste månendene er det et par ting jeg har fundert over. Som tittelen på tråden sier, så er det den ubetingede kjærligheten overfor Gud det forventes av kristne, og fri vilje.

 

Jeg er ofte blitt fortalt av kristne venner og ledere i et par forskjellige kristen karismatiske miljøer, at når man er kristen - så skal en ha en ubetinget kjærlighet overfor Gud uansett hva. Gud skal også ha en 1. plass på listen over ting en liker å holde på med. Har man en sterk lidenskap overfor for eksempel kampsport, så skal Gud være på 1. plass og kampsporten havne på en 2. plass. Har èn en kjæreste, skal en elske Gud mer enn denne personen. Igjen, dette er noe jeg er blitt fortalt. Men, så er kommer det jeg funderer over inn på banen. I blant annet Jobs bok i GT blir det fortalt at Gud tillater Satan å ta fra Job alt i fra familie til landeiendommer for å teste troen hans. Job elsker fortsatt Gud av hele sitt hjerte - betingelsesløs kjærlighet. Samme mentalitet kan jeg finne igjen hos mange bekjente jeg har i kristne miljøer. Det blir en slags "takk Gud for det som skjedde"- eller "det er Guds plan/vilje, og takk for det" mentalitet hos dem. Går et forhold i vasken, så har jeg sett mange av dem skrive noe lignende til dette på facebook; "Kjipe greier det her, men jeg kjenner Gud arbeide i meg - så tror nok at det kommer til å gå over ganske snart". Det blir på mange måter at de elsker Gud uansett hva som skjer - om så hele familien blir tatt knekken på, så er det fortsatt en "plikt" å elske Gud over alt annet. Dette er på ingen måte kritikk av kristnee, det kan på mange måter være bra at en har noe en brenner så mye for. Men jeg lurer bare på hvordan?

 

Angående fri vilje. Har hørt gang på gang at Gud har en eller annen form for plan for hver enkelt person, og at denne planen kommer til å dukke opp i tankene en gang i tiden. Enten det er innenfor arbeid eller noe annet. En gang ble jeg fortalt en historie om en dame som hadde fått et såkalt "kall" fra Gud om at hun skulle bli misjonær, og misjonere et sted i Afrika. Historien forteller at denne damen hadde gått imot dette kallet, og heller valgt et yrke hun selv hadde lyst å jobbe med. Hun hadde fortsatt med dette yrket i mange år. Derimot, senere i livet hadde denne damen begynt å angre på at hun ikke hadde fulgt kallet fra Gud. Hun gjorde det fremdeles ikke, og fortsatte å leve i beklagelse over at hun ikke hadde blitt misjonær slik kallet sa. Kort fortalt, en kan altså ikke gjøre hva en vil etter å ha fått et kall uten at det får konsekvenser på en eller annen måte. Så utifra dette, dukket spørsmålet "Hvor ble det av denne frie viljen av, hvis en selv ikke 100% kan velge hva en skal gjøre i livet?".

 

Så, jeg utfordrer de kristne som befinner seg på forumet til å besvare disse spørsmålene. Som sagt, dette er ikke ment som kritikk av noe slag. Og jeg vil ikke komme med noen spydige kommentarer til eventuelle svar, jeg spør bare av ren nysgjerrighet.

Endret 9. august 2010 av Gayatri-mantra

[Tenklitt]

Jeg kan svare for da jeg var kristen.

 

Dette med å finne kallet for livet, er jeg kjent med. Selv var jeg overbevist om at jeg skulle bli evangelist og reise rundt og be folk til frelse.

 

Det som slår meg, er at jeg har alltid likt/hatt interesse av å selge, det være seg produkter, eller idéer. Derfor tror jeg at når kristne snakker om sitt "kall" for livet, så baserer de kallet sitt på sine egne interesser.

 

Er du eventyrlysten, så er misjonen i Afrika selvsagt å trakte etter. Er du glad i å selge, så er evangelisering gode ting. (Er du glad i penger, er pastor en fin ting. *kremt* - ok, den var under beltestedet, og gjelder nok bare de store menighetene)

 

Så altså, jeg tror ikke det er noe kall fra Gud. Men hvis du tror at Gud kaller deg, så passer kallet som regel inn med dine egne interesser.

[IHS]

I de siste månendene er det et par ting jeg har fundert over. Som tittelen på tråden sier, så er det den ubetingede kjærligheten overfor Gud det forventes av kristne, og fri vilje.

 

Jeg er ofte blitt fortalt av kristne venner og ledere i et par forskjellige kristen karismatiske miljøer, at når man er kristen - så skal en ha en ubetinget kjærlighet overfor Gud uansett hva. Gud skal også ha en 1. plass på listen over ting en liker å holde på med. Har man en sterk lidenskap overfor for eksempel kampsport, så skal Gud være på 1. plass og kampsporten havne på en 2. plass. Har èn en kjæreste, skal en elske Gud mer enn denne personen. Igjen, dette er noe jeg er blitt fortalt. Men, så er kommer det jeg funderer over inn på banen. I blant annet Jobs bok i GT blir det fortalt at Gud tillater Satan å ta fra Job alt i fra familie til landeiendommer for å teste troen hans. Job elsker fortsatt Gud av hele sitt hjerte - betingelsesløs kjærlighet. Samme mentalitet kan jeg finne igjen hos mange bekjente jeg har i kristne miljøer. Det blir en slags "takk Gud for det som skjedde"- eller "det er Guds plan/vilje, og takk for det" mentalitet hos dem. Går et forhold i vasken, så har jeg sett mange av dem skrive noe lignende til dette på facebook; "Kjipe greier det her, men jeg kjenner Gud arbeide i meg - så tror nok at det kommer til å gå over ganske snart". Det blir på mange måter at de elsker Gud uansett hva som skjer - om så hele familien blir tatt knekken på, så er det fortsatt en "plikt" å elske Gud over alt annet. Dette er på ingen måte kritikk av kristnee, det kan på mange måter være bra at en har noe en brenner så mye for. Men jeg lurer bare på hvordan?

"ubetingede kjærligheten overfor Gud" ?

 

Gud elsker mennesker for at mennesker skal elske hverandre. Den som elsker andre mennesker, elsker samtidig Gud. Gud er i mennesket. Gud er kjærlighet. Kjærligheten må være på første plass.