Jeg er tydeligvis bare i veien

[Gjest Geir]

Jah here we go:

 

Min situasjon nå er vond depresjon i tillegg til angst og paranoia. Å gå gjennom stor byen kan faktisk være så crap at jeg nesten kommer inn i en psykose.. viss ikke så blir det press i brystet skjelvinger og generelt ubehag.. blandt folk jeg er totalt åpne med situasjonen min går det greit, men det er ytterst få som jeg forteller det til.. de andre jeg kjenner hadde ikke forstått og det passer bare ikke å fortelle om det.. En generel dag varierer veldig men som oftest er det tomme vonde tanker om situasjonen min og et generelt ubehag der jeg er veldig deprimert og føler meg drit gjennom hele kroppen.. dette går ut over alt, meg selv og de rundt meg jobben døgn rytmen.. Jeg foretrekker alkohol til alt sosialt og helst litt valium.. jeg får ikke mer valium av legen selv om jeg selv mener jeg ikke har misbrukt det tatt til hensyn at jeg har misbrukt cannabis og speed men jeg ser på det som totalt irrelevant.. jeg har det så drit av og til på en vanlig hverdag at jeg fyrer i meg det som jeg finner i medisinskapet.. dette har pågått i 7 måner nå.. jeg har en vennine som er fantastisk og later til å forstå min situasjon og hjelper meg, hos henne føler jeg meg sinssjukt bra men hun bor i en annen by ganske langt borte.. jeg bor hos mine foreldre, de vet om situasjonen men later ikke til å forstå.. hvertfall ikke min far, eneste han gryler om er at jeg må skaffe meg en leilighet og får gang på skolegangen.. jeg sier litt vanskelig å få motivasjon til det når man ikke engang kan være i samme rom som 4 ukjente uten å begynne å skjelve og ikke gå gjennom byen der skolen er uten å føle et kraftig ubehag.. Jeg føler meg i veien i huset det er i slutten av august og folk begynner på ting..

 

Burde jeg flytte ut og leve for meg selv på et studielån? Jeg føler ikke at jeg blir forstått her i huset.. Skal ha psykolog time snart og jeg har vært innom fastlege tips ( psykose ) akutten og diverse legevakter for beroligende fordi jeg ikke klarer å holde ut helgen.. føler som om noen holder en påfyrt lighter mot kroppen min.. sliter også med vrangforestillinger og jeg føler meg også generelt fjern.. Moren min vet også om det hun var soft i begynnelsen men nå er det bare kjefting om at jeg ikke jobber når jeg skal og ikke klarer å gjøre vanlige chors i huset.. Men hun har hvertfall forstått.. far min forstår ingenting, han er den typen som foreslår at jeg tar meg i sammen og tar pusteøvelser når jeg kjenner angsten komme.

 

Kankje denne tråden hører til under helse men jeg tenkte at siden spørsmåle mitt egentlig er rundt om jeg burde flytte ut så går jeg for familie tråden..

 

Tips blir sat pris på..

 

Og nei, jeg er ingen pussy.. dette har pågått i 6 månd

[vidarkri]

At du ikke får valium er forståelig da det ikke er noe middel å bruke mot angst. At du tømmer medisinskapet er vel strengt tatt også en drita dårlig ide hvis meningen er at du skal bli bedre.

Alkohol er strengt tatt også lurt å holde på et minimalt nivå, ikke sånn å forstå at du skal kutte helt ut men det hjelper ikke å drikke seg fra problemene.

 

Du må komme i dialog med lege/dps avd. i din kommune slik at du kommer i terapi, evt. får antidepresiva til å hjelpe på humøret, og

få stillt en diagnose.

[lperik]

Om du har tatt amfetamin i en lengre periode er det så absolutt relevant!! Angst, uro og paranoia kan infinne seg lenge etter man har sluttet. Dersom du ikke har sluttet helt med dette er det det første du burde gjøre!