10 spørsmål til kristne

[WINWIN]

1. Hvorfor vil ikke Gud helbrede amputerte?

 

Spørsmålet du lurer på er hvorfor de som praktiserer helbredelse i dag ikke klarer dette. For å se på hva som er viktig i disse dager, så er det greit å se på eksempelet Jesus satte for oss.

 

Hva var det han prioriterte?

 

Han kunne brukt all sin tid på å helbrede mennesker, for det var mange å ta av - men i steden for brukte han tiden på å fortelle om Guds Rike og det håpet det gav til menneskene.

 

Hvilket oppdrag var det han gav sine etterfølgere?

 

Mennesker i dag har ikke denne gaven, men Jesus viste at han ved hjelp av JHVH har makt til både å helbrede syke og oppreise mennesker fra de døde.

Dette var et veldig enkelt spørsmål. Og kristne sliter virkelig med dette. Det er lett å henvise til obskure helbredelser der man som tviler ikke kan stille opp med annet enn at det virker for godt til å være sant. De fleste helbredelser er slik. Men til dags dato er det (så vidt jeg vet) ikke blitt lagt fram en sak der det har blitt påvist at mennesker som har fått lemmer amputert også har fått disse til å vokse ut ved helbredelse. Men du er velkommen til å legge fram bevis for det motsatte. Lykke til!

 

Det var ett enkelt spørsmål, og du fikk svar. Hvis du leser en gang til så ser du at mennesker i dag IKKE har evnen til å helbrede - ei heller da amputerte ben og armer. Som du ser av svaret så er det MENNESKER som ikke kan. JHVH kan og vil til sin fastsatte tid.

 

Så hva er problemet?

2. Hvorfor er det så mange mennesker som sulter i vår verden?

 

Hva var ett av tegnene på de siste dager?

 

Matteus. 24:7

 

7 Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder.

 

Betyr dette at JHVH ikke bryr seg, eller betyr det at de siste dager snart er over?

 

Ikke noen svar altså. Du kan ikke skjule deg bak "de siste dager". Dette har vært ventet i nærmere 2000 år. Og det ventes fortsatt.

 

 

Kjære deg. Det var absolutt ett svar. Om man ønsker å oppfatte det som ett svar er en anne ting.

 

Se hva Jesus sa videre:

 

37 Som det var i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. 38 For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, like til den dag da Noah gikk inn i arken, 39 og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.

 

Og nei, det ventes ikke fortsatt.

 

3. Hvorfor krever Gud død over så mange uskyldige mennesker i Bibelen?

 

Hvilke uskyldige mennesker er det vi snakker om?

Har ikke lest GT? Du bør bla opp der noen ganger også.

 

Jeg har lest GT og jeg ber det atter en gang om å vise meg hvor JHVH krever at USKYLDIGE mennekser skal dø.

 

Det burde jo ikke være så vanskelig for deg ettersom du er sikker på dette?

 

4. Hvorfor inneholder Bibelen så mye anti-vitenskapelig tøv?

 

Som TheaL har vist til så ha Bibelen på flere punkter vist seg å være langt forut for vitenskapen. At det er fler punkter som det er uenighet om er greit - men historien har vist seg at mennekselig kunnskap står for fall.

 

Der er det stadig korrigeringer, mens Bibelens ord har alltid vist seg å være kilde til kunnskap.

 

Nå har ikke jeg lest TheaL men jeg tviler sterkt på dette. Prøv å forklare lysets hastighet (som er konstant) og hvordan dette samsvarer med skapelsesberetningen. HØH? -- Akkurat. Kanskje du burde tenke litt først.

 

 

Du framsetter en påstand om at dette tydelig vis ikke stemmer? Da burde det heller ikke være så vanskelig for deg her å vise konkret hva du mener, eller hva...?

 

Vis meg hvor du mener det er en glipp og jeg skal svare deg. Ett HØH er ikke ett godt argument.

 

5. Hvorfor er Gud en så stor talsmann for slaveri i Bibelen?

 

Slaveri er historisk sett vært et meget negativt ladet ord ettersom det da har vært involvert grusome arbeidsvilkår etc.

 

Mens "arbeide" er possitivt. Hvis du arbeider hos en arbeidsgiver som gir deg beskyttelse og lønn så tviler jeg på at du er sint for det.

 

Arbeid er mer eller mindre valgfritt. Slaveri er ikke i nærheten. Gud fordømmer aldri slaveholdet, men gir en masse "praktiske" regler for hvordan dette skal utøves effektivt og "humant".

 

 

Så når Bibelen omtaler "den tro og kloke slave" så mener du at dette er mennesker som jobber under tvang?

 

6. Hvorfor skjer dårlige ting med gode mennesker?

 

Se på eksempelet med Job. Han var ett godt menneske, men som ble plaget (her dirrekte av Satan). Var dette Guds skyld? Nei.

 

Som trofaste tjenere av JHVH så vet også "gode" mennesker at verden i dag er i Djevelens vold. Vonde ting skjer. Men hvis man forsetter å tjene den sanne gud vil vi, som Job, bli belønnet for dette.

 

Og belønningen er stor

 

 

For det første må jeg si at du har bommet på historien om Job. For det andre er Gud i følge bibelen skaperen av ALT, inkludert djevelen. Eller er du villig til å slakte allmektigheten på apolegetens alter?

 

 

1. Hva var bommen med historien om Job

2. ... ikke så stor ettersom du avsporer. Det stemmer at djevelen om også ble skapt. Men ble han skapt som en djevel eller som en engel.

 

Hvilket poeng er det du fisker etter?

 

7. Hvorfor etterlot ikke noe av Jesu mirakler i Bibelen bevis?

 

Vinen ble sikker drukket opp, og de som ble helbredet da er døde nå. Men still deg selv dette spørsmålet:

 

Hadde det alikevell betydd at mennesker ville ha trodd? Selv farriseerne som så Jesus og hans gjerninger ønsket å få han drept. Hvorfor?

 

Bevisene er der, men man er fortsatt avhengig av å ha en rett hjertetilstand for se, akseptere og korrigere.

 

Se på skaperverket som det største bevis for JHVH sin kjærlighet til mennesker. Fordi man ikke ønsker eller forstår Bibelens budskap søker man uansett andre løsninger som man føler er bedre og som gjør at man kan fortsatte å praktisere det livet man selv føler er best for seg - uten å ta hensyn til noen gud.

 

Nå tenkes det på eksterne kilder, altså kilder som står utenfor bibelen. Her er det nada å finne. Nada.

 

 

Helt seriøst. Hva skulle nytteverdien av det ha vært?

 

Ville det ha overbevist deg om at Jesus hadde vært på jorden hvis du fant en annen bok hvor det stod om Jesus?

 

NEI... For du sitter jo her og sier at du ikke tror på det "beviset" som BLE lagt igjen.

 

Men tenk litt på dette: Er det ikke besynderlig at det er SÅ EKSTREMT MANGE avskrifter av Bibelen, men så veldig får andre tekster i det hele fra for eks. Romerriket?

 

Hvor mange andre bøker fra som er skrevet for ca 2000 år siden er det du finner i dag?

 

Det alene gjør Bibelen vel verdt en litt mer nøye studie en hva dine kunnskaper avslører.

 

8. Hvordan forklarer vi det faktum at Jesus aldri har vist seg for deg?

 

Det hadde jeg da heller ikke regnet med at han ville (enda... he he)

 

Ser du ham så håper jeg du har vett til å innse at det er noe alvorlig galt med deg

 

 

Ser du han, så være så snill og ta til vett og ikke benekt han lengre

 

9. Hvorfor vil Jesus at du skal spise hans legeme og drikke hans blod?

 

Jesus sa ganske enkelt: "Fortsett å gjøre dette til minne om meg".

Jada. Men hva er poenget? Regner med at du kanskje ser at andre primitive samfunn har hatt samme praksis for sine guder.

 

 

Poenget er å minnes det som gjør at vi mennekser i dag har ett håp om å kunne leve evig på en paradisisk jord.

 

10. Hvorfor blir kristne skilt i samme tempo som ikke-kristne?

 

Vet ikke... Må se nøyere på dette til en annen gang

Veldig enkelt. Det hellige ekteskapet er ikke så veldig hellig (heldig) når det kommer til stykket.

 

Selv de heligste ting kan bli vannhelliget av mennesker. Men som jeg sa... har ikke sett så nøye på det.

 

 

 

// WINWIN

Endret 6. august 2010 av WINWIN

[Tenklitt]

3. Hvorfor krever Gud død over så mange uskyldige mennesker i Bibelen?

 

Hvilke uskyldige mennesker er det vi snakker om?

Har ikke lest GT? Du bør bla opp der noen ganger også.

 

Alle de førstefødte i Egypt? Moses? Farao?

 

Gud sørget for at Farao ikke lot Israelittene dra, og med det kunne Gud gjøre alvor av trusselen sin.

 

Det er da rimelig å anta at Farao ville latt dem dra, hvis ikke Gud hadde messet med tankene hans. Og dermed ville ikke de førstefødte dødt heller.

[G]

Det fantes skrifter fra kristne som ikke var med på å danne den institusjonen som kirken har blitt til.

 

Husk at skrifter som ikke var godt mottatt (av de med litt makt), gjerne ble brent.

Heldigvis for Nag Hammadi-funnet. Der en rekke retninger av Gnostiske og andre typer tro fra samtiden ble bekreftet. Vi kan der lese fra deres ståsted i kampen om tilværelsen og kampen om å tro det de ønsket å tro på.

 

Bibelen kaller dem for feiltroende. Den bibelen vi sitter med fra de tidligere religiøse lederne, som har blitt endret noe på etterhvert. Men i dag ser det ut til at vi har stagnert i å endre på ting. De fleste endringer i dag går mer ut på å skrive bibler som har vår moderne språkdrakt over seg.

Endret 7. august 2010 av G

[IHS]

Hva er det hos gnostikerene du finner interessant, som du mener er verdt å ta vare på ?

 

Er ikke Johannes evangeliet dekkende nok ?

[G]

IHS, du har fått svar gjennom en ny tråd jeg har opprettet:

 

Hva med Gnostikerne er verdt å ta vare på?

 

Jeg vil si at Gnostikerne hadde mye større frihet enn kirkekristne har.

Endret 8. august 2010 av G

[Romeren]

IHS, du har fått svar gjennom en ny tråd jeg har opprettet:

 

Hva med Gnostikerne er verdt å ta vare på?

 

Jeg vil si at Gnostikerne hadde mye større frihet enn kirkekristne har.

Hva bygger du det på da? Har du studert gnostiske miljøer?

 

Det er da ikke mulig å trekke en konklusjon om graden av frihet for alle verdens kristne når kirkelandskapet er så sammensatt?

 

Dessuten erdet jo ikke det som i hovedsak skiller gnostikerne fra dagens kristendommen - men nettopp dogmene.

[cuadro]

Dogmer virker inn på frihet, Romeren. Jeg vil dog anbefale deg å fortsette dette i G sin nye tråd, ettersom han var snill nok til å opprette en ny tråd for dette temaet.

[G]

Bra oppfordring cuadro. Tråden min er her.

 

Har lest en bok av Elaine Pagels.

 

Det gjør meg ikke så veldig kompetent, slik hun måtte være. Men, det gir noen gode pekere på tidlig kristendommen, hvordan den kan ha vært.

 

 

Hun vet hva hun snakker om. Professor er hun og greier.

 

[T.O.E]

Uff.. Jeg liker ikke å lese tråder hvor man diskuterer med kristne.

 

For hvert spørsmål de kristne får mot seg som de ikke kan svare ordentlig på (dvs. 50% av spørsmålene), så er alltid svaret skrevet slik at det unngår spørsmålet, eller svarer med et nytt spørsmål, eller en påstand som ikke kan bevises.

 

Jeg har så altfor mange ganger prøvd å få svar fra kristne om et tema, men de klarer alltid å svare på en måte slik at jeg går fra diskusjonen uten å ha fått et svar, siden jeg har blitt omdirigert av dem, mens de kristne går vekk med en følelse av seier. Aldri har jeg sett en kristen innrømme at de ikke vet svaret.

 

Skal man stille et spørsmål til en kristen, slik som i denne tråden, så må man stille spørsmålet så presist som mulig, og man må stille krav til svaret, som gjør at de svarer på spørsmålet direkte. Ellers så hoper det seg opp med forskjellige meninger som her, og de kristne bare velger å svare på det de føler de kan svare på.

 

Jeg har så altfor mange ganger opplevd at kristne unngår å svare på spørsmålene som er avgjørende for min mening.

Endret 8. august 2010 av Magnus :)

[IHS]

[quote name=Magnus ' date=' 8. august 2010 - 22:05' timestamp='1281297917' post='16047500]

Uff.. Jeg liker ikke å lese tråder hvor man diskuterer med kristne.

 

For hvert spørsmål de kristne får mot seg som de ikke kan svare ordentlig på (dvs. 50% av spørsmålene), så er alltid svaret skrevet slik at det unngår spørsmålet, eller svarer med et nytt spørsmål, eller en påstand som ikke kan bevises.

 

Jeg har så altfor mange ganger prøvd å få svar fra kristne om et tema, men de klarer alltid å svare på en måte slik at jeg går fra diskusjonen uten å ha fått et svar, siden jeg har blitt omdirigert av dem, mens de kristne går vekk med en følelse av seier. Aldri har jeg sett en kristen innrømme at de ikke vet svaret.

 

Skal man stille et spørsmål til en kristen, slik som i denne tråden, så må man stille spørsmålet så presist som mulig, og man må stille krav til svaret, som gjør at de svarer på spørsmålet direkte. Ellers så hoper det seg opp med forskjellige meninger som her, og de kristne bare velger å svare på det de føler de kan svare på.

 

Jeg har så altfor mange ganger opplevd at kristne unngår å svare på spørsmålene som er avgjørende for min mening.

Og hva var spørsmålet ?

Endret 8. august 2010 av IHS

[T.O.E]

Det var ikke noe spørsmål, men en advarsel til de som prøver å få noe ut av de kristne.

Jeg har nærmest gitt opp å få tak i svar.

 

Spesielt dine svar IHS har bare ført til tap av hjerneceller hos meg.

[IHS]

[quote name=Magnus ' date=' 8. august 2010 - 22:20' timestamp='1281298805' post='16047585]

Det var ikke noe spørsmål, men en advarsel til de som prøver å få noe ut av de kristne.

Jeg har nærmest gitt opp å få tak i svar.

 

Spesielt dine svar IHS har bare ført til tap av hjerneceller hos meg.

Og de kan vist ikke regenereres ?

[T.O.E]

Trangsynt du er. Jeg gir blaffen i om hjernecellene regenereres eller ikke. Poenget mitt var noe helt annet.

 

Edit: beklager om jeg er frekk, men jeg er frustrert nå!

Endret 8. august 2010 av Magnus :)

[IHS]

?

[Romeren]

[quote name=Magnus ' date=' 8. august 2010 - 22:41' timestamp='1281300102' post='16047677]

Trangsynt du er. Jeg gir blaffen i om de gjør det eller ikke.

 

Edit: beklager om jeg er frekk, men jeg er frustrert nå!

Hva er det du har spurt om? Kanskje du kan gjenta, eller vise til tråden du tenkte på?

 

Jeg kan prøve på et svar.

Endret 8. august 2010 av Romeren

[IHS]

Bra oppfordring cuadro. Tråden min er her.

 

Har lest en bok av Elaine Pagels.

 

Det gjør meg ikke så veldig kompetent, slik hun måtte være. Men, det gir noen gode pekere på tidlig kristendommen, hvordan den kan ha vært.

 

 

Hun vet hva hun snakker om. Professor er hun og greier.

 

http://johnweiskopf.com/ascendancyblog/wp-content/uploads/2009/04/9780753821145.jpg

Det er overaskende å se at hun tror den ortodokse kirke ikke vet at Jesus Kristus og menneskets egentlige "jeg" er en og det samme.

 

Se bare her i denne videoen: 02:35 Der hun sier, "And what you discover through the Gospel of Thomas is that you and Jesus on a deeper level are identical twins. This is a very different kind of teaching from what you find in orthodoxy"

 

Virker som om hun har for liten kunskap om hva Kirken vet ?

 

Burde kanskje sende henne en mail.

Endret 8. august 2010 av IHS

[G]

@IHS: Du har blitt en ekspert i å sette ting ut av kontekst. Den damen har nok god peiling på hva de ortodokse kristne tror. Du må huske at hun her forklarer hva den gnostiske teksten Thomas-evangeliet måtte fortelle. Det er det hun viser oss her, og hun sier i den bittelille setningen du fant fram til at:

 

Det er en stor kontrast til hva du finner i ortodoks lære! Det er jo det hun forteller.

 

Litt annerledes enn det vrøvl som du IHS forsøker deg på her.

 

Jeg begynner å lure på om engelsk er så fremmed for deg at du misforstår teksten. Hvis du er god i engelsk, så tror jeg du forsøker å vri på teksten som er skrevet "i ditt sitat med din tolkning".

 

THE POLITICS OF CHRISTIANITY

 

 

(Elaine Pagels:) For those of us who study the beginning of Western civilization, the field has been transformed by several recent discoveries. One of them is the discovery of the Dead Sea Scrolls, and to me much more interesting is the discovery made in Upper Egypt, equally accidental, which was the discovery of ancient Christian texts from the beginning of the Christian era. These discoveries are transforming the way we look at Western culture and the history of religion in the West. My work centers on the diversities of the beginning of Western religion and how our perception of that is being transformed through these discoveries.

 

What was discovered in December, 1945 was a large library of ancient manuscripts which ranged from classical texts to early Christian texts, which transformed the way we see the beginning of the Christian movement. Many people have seen it as monolithic, as if it were a tradition that just keeps accreting and building and basically saying the same thing. We now see that Christianity, like Judaism, like Islam, is enormously diverse in its beginning and could have turned out very differently from what we see now. Some of the most fascinating discoveries in this find include the Gospel of Thomas, a collection of early sayings attributed to Jesus—it starts out with the words "These are the secret words which the living Jesus spoke and which the twin Thomas wrote down."

 

Now we know there was a disciple of Jesus called the twin, and this is a series of secret sayings which are claimed to be transmitted through this disciple, this one favored for secret teaching. The teaching we find in the Gospel of Thomas is very much like some of the teaching in other Christian texts, like the Gospels of Matthew and Luke in the New Testament. But some of it is radically different. Some of it looks like Buddhism, and may have in fact been influenced by a well-established Buddhist tradition at the time that these texts were first written. There were Buddhist missionaries in Alexandria, coming from Egypt, at the time.

 

 

The name Thomas is an Aramaic term for twin. It's just a nickname, really, and the given name of the disciple was Judas. Some people thought it meant that Jesus had a twin brother. But this is a very literal rendering. In fact it's meant to interpret the reader's situation; that is you, the reader, are in effect the twin brother of Jesus. And what you discover through the Gospel of Thomas is that you and Jesus on a deeper level are identical twins.

 

This is a very different kind of teaching from what you find in orthodoxy. If you read the Gospel of John in the New Testament it will say Jesus is God's son, descended from God Himself, came into the world to save the human race from sin, and the rest of us are damned unless we believe in him.

 

The Gospel of Thomas has a completely different message, and it looks much more like the origins of Jewish mystical teaching, developed much more than a thousand years later, after this Gospel, in the tradition called Kabala, which simply means tradition. It's esoteric Jewish tradition, which teaches about all beings made in the image of God. That's the kind of teaching you find in this very early Christian text.

 

But this and many other forms of Christianity were suppressed—by certain Christian leaders—to consolidate an extraordinarily diverse movement, and to attempt to ensure its survival. To understand what happened, we need to recall that being a follower of Jesus—a man executed for treason against Rome—was dangerous, since his followers, during those early centuries, were equally suspect. Thousands were arrested, tortured, and executed for what the Romans called "atheism"—not believing in the gods of Rome—and for treason.

 

 

One young Christian, named Irenaeus, having seen his teacher and mentor brought into the public stadium in Antioch, and, to please the crowd, burned alive, and then having seen dozens more of his fellow Christians lynched, arrested, tortured, and killed in public spectacles to celebrate the emperor's birthday, resolved to consolidate the surviving Christians into a single organization worldwide—which he called the "catholic" (that is, "universal") church. To do this, he urged Christians to destroy all the various teachings and "gospels," except those now contained in the New Testament. Now, he declared, all should believe the same thing, and stop asking questions. Instead of many groups of believers, Irenaeus insisted, all true Christians should belong to the "one, holy, universal ("catholic") church."

 

What was discovered in Egypt includes over fifty of the gospels and writings that he tried to banish and discredit. And it's no accident—and no surprise, when you think about it—that Irenaeus' kind of Christianity—authoritative, simple, hierarchical—is what many Christians, including many politically minded Christians, still declare is the "only true Christianity" today. For with the surprise conversion of Emperor Constantine in the year 312 the situation of Christians transformed from that of an illegal group to becoming the religion of the empire. Constantine apparently found in it a new way of organizing—and justifying—the politics of imperialism.

 

But now, given these discoveries, we are rewriting the history of Christianity—and the history of western culture as a whole. For traditionally, Christians have thought of the time of Jesus as a kind of mythical time, one that initiates a whole new era of world history (so we date our history from the supposed year of his birth!) Many people have thought that if we could only go back and listen to what Jesus actually said to his disciples, we would find the pure and simple truth that eludes us—the truth that they believe must have been there. And I have colleagues today who claim to have understood exactly what Jesus did preach. Their books show interesting guesses—quite a range of them. John Dominic Crossan sees Jesus as a social critic, and political radical; Geza Vermes sees him as a charismatic rabbi; others see a preacher who believed that the end of the world was coming soon. And each of these views draws upon some early sources.

 

The problem I have with all these versions of the so called "historical Jesus" is that they each choose certain early sources as their central evidence, and each presents a part of the picture. My own problem with this, as a historian, is that none of the historical evidence actually goes back as far as Jesus—so these various speculations are that, and nothing more. But what we can investigate historically is how the "Jesus movement" began. What the new research shows is that we have a wide range of teaching attributed to Jesus.

 

What we now see is that what orthodox Christianity teachers taught—that Jesus was somehow God in human form—was by no means what Jesus taught, although some of his earliest followers taught that—the apostle Paul, for example. The New Testament Gospel of John, written about sixty years after Jesus' death, declares that Jesus is God in human form—God descending into the world to save humanity from sin. Those who believe in him, John says, are saved; God condemns all others to eternal torment.

 

But the discoveries show very different versions of Jesus' message—some coming from our earliest sources. Now we can see that the author of the Gospel of John was writing to refute other, earlier teachings that he regarded as threatening—and wrong—like the teaching found in the Gospel of Thomas. For this gospel, which John discredits by labeling the disciple Thomas as "doubting Thomas," declares that just as Jesus comes from God, so does every person—since everyone is created "in the image of God." Instead of saying that one must believe in Jesus and be saved, Thomas has Jesus urge his disciples to seek for God within themselves—and assures them that everyone can find the divine source from which all beings, and, indeed, everything that exists, comes forth.

 

This gospel, then, and many others in the same find, suggest a kind of egalitarian, "do it yourself" Christianity, which bishops like Irenaeus decided was antithetical to his project of building a single, authoritative, "catholic church," outside of which, he insisted, "there is no salvation." And after Christianity became the official religion of the Holy Roman Empire, the emperor endorsed the bishops' authority, along with the first official creed—the "Nicene creed," hammered out at a meeting of bishops convened by Constantine—and the books in the New Testament canon as the sole authority for divine truth.

 

You can see why conservative Christians, to this day, always go back to John's gospel to "prove" that only their religion—and only their version of it—is valid. The Rev. Weldon Gaddy, who heads a coalition of religious groups on Capitol Hill in Washington, told me that conservative Christians, whatever their denomination, from Baptists to Catholics—are always quoting to him from John's Gospel. For example, they love a saying from the fourteenth chapter:"Jesus said, I am the way, the truth, and the life; no one comes to the Father, except through me:" this "proves" that every other religion—and every other form of Christianity—is worthless.

 

Even today, then, conservative Christians base their convictions on the belief that the Bible is God's word; it is immutable; it is actually what God himself said and what God meant to say. And of course they know exactly what it means. For many of them, there's no need to think about it—much less allow for interpretation—since its meaning is obvious and simple.

 

That kind of belief rests on the conviction that Christianity has never changed—it is the same simple message that Jesus and all his disciples taught. Anyone who asks them about the other gospels—like the Gospel of Thomas—is likely to be told that these other "so called gospels" (in the words of one conservative New Testament scholar) are simply rubbish: "These were rubbish in the first century; and they are still rubbish" because they are not the "real" gospels—the New Testament gospel. That attitude, of course, begs the question of why certain gospels are in the New Testament and others were declared "heresy" ( the word means "choice"—something that most bishops did not think that members of "their flock" should have).What they endorse is a simple version of Christian truth: Jesus died for your sins; believe in him, and be saved.

 

The kind of Christianity that pervades the religious right in this country divides the world between the saved and the damned, between God's people and Satan's people, between good and evil. We have all seen how this is played out in our politics. I used to think that President Bush was using this language as a political ploy. I still think he is, but I also think—to my disappointment—that he also believes it. His conviction that he is God's chosen one to "rid the world of evildoers" blinds him to the evil that he—and we, as Americans—are capable of doing. The conviction that we are on the side of good—of God—is, however, an ancient one—enormously powerful.

 

Christians invoking terms such as "evil-doers" read the bible, as anyone does, selectively. They choose the parts they like and they leave out the parts they don't. In this case the parts they like are the parts about an eye for an eye and a tooth for a tooth, that is—and a life for a life. If someone's taken a life, then their life is required. And that's certainly a biblical tenet. Of course, it's from the Old Testament. You don't hear much about forgiveness and turning the other cheek from our President and his administration. The Old Testament is what they choose for this occasion because it suits their purpose.

 

What I've learned through studying the Gospel of Thomas and the context of the politics of early Christianity, is that anyone who participates in Christian tradition without having learned anything about it—and that's most people who participate in it, because it's not taught in public or private schools for the most part—often think of their traditions as immutable, as if they've just come down from God.

 

In fact many Muslims think the same way. Last year I was asked to criticize a paper written about traditions about the birth of Jesus in the Koran, and the scholar who wrote it kept saying, I'm not impugning the tradition, I'm saying nothing wrong. And I finally asked a colleague from Israel, why is he saying this? Why is he talking this way in an academic paper? And my colleague said, because he can be killed for saying that Mohammed did not say these words, which are in the Koran.

 

Similarly, many Jews and many Christians have assumed that their holy scriptures were some kind of immutable truth that descended from heaven in—what, on a tablet? On a scroll? That of course is the story of Sinai. And what this work shows, the work of historians of religion, is that in fact these kinds of texts are accretions that develop over time, they come out of arguments—you can show what those arguments are. You can show how opposite points of view are articulated in the traditions that these Christians think come straight from the mouth of Jesus himself, that in fact what's put in the mouth of Jesus himself are words that come out of debates that occur 60 to 70 years after his death. Now that is interesting, because it makes it impossible to maintain a kind of literalist and simplistic view of revelation. That is really the basis of much Christian teaching, and in fact particularly much of American Christianity in particular.

 

I now think that Christianity has something to offer for many others, who, like myself, have nevertheless found it compelling. I did not come to this conviction easily, but with a lot of resistance, since I was brought up to believe that religion is obsolete—and is about to wither up and die, because it is no longer needed. As soon as enough people are educated, I was told, no one will need religion anymore; they'll understand that science now gives us adequate understanding of the universe.

 

That left me wondering, however, what function religion fulfills, and why it appeals to so many people I suspect that it has to do with the human brain; what my late husband Heinz called "the lizard brain." We still dream when we sleep—much as people did thousands and millions of years ago. Our brain associates feelings and images and makes up "story lines" that pervade our unconscious, and powerfully affect our sense of power and meaning. This kind of experience gives rise to religious tradition, and responds to the images, the music, the worship, and the stories we know from ancient traditions. There are artists—like the video artist Bill Viola and, of course, Andres Serrano. Serrano's work is very Catholic and very religious, and he is fascinated with what Christianity taught him about the body. When I saw his work "Piss Christ" that so outraged some members of the Senate, I thought it was gimmicky. But when I talked to Serrano about it and looked at some other pieces that he did, I saw that he wasn't just doing a clever gimmick. He's a person raised Catholic who is working himself out of the perceptions of the body, of the dirtiness of the body that he was taught as a child—both about bodily functions like excretions, but also sexual functions. So he's asking himself the question, how did the church teach me that this was dirty? And therefore he's exploring those traditions, in a very different way. And anyone who studies what I study is doing that as well. So this is an invitation to people who really have nothing to do with Christianity on any practicing level, certainly like myself, to understand how it is that sometimes we're engaged with religious issues and sometimes we are attracted even to religious tradition, whether it's the music, the liturgies, the ancient kinds of worship.

 

In England, the Archbishop of Canterbury, Rowan Williams, is a scholar in my field. I've read his books and talked about his work. But the Church of England is quite different. In this country there are also quite a few educated Catholics. In the Episcopal Church I think it's wide open. In fact if you look at every American denomination from a sociological point of view now, whether it's Baptist, Lutheran, Episcopalian, Presbyterian, Church of Christ, you name it—they're tremendously divided, and the split is Conservative/Liberal. The issues on which they're divided particularly are sexual issues, like homosexuality, and abortion. That's where the divide is, and I hope that I am moving people toward more questions about the tradition and less certainty that it's got to be this way, that it can only be one way. That position is not maintainable when you look at it from the historical perspective.

 

The people who've talked to me who come to it as Jews have been very much interested because it's also destabilizing the notion of what is Christianity, pointing out that it began as a Jewish movement. The teaching of the Gospel of Thomas raises the question of what's Jewish and what's Christian? Now this used to be a simple question. When I was in graduate school Judaism went up to the year 70 and it stopped, with the Romans' destruction of the Jewish temple in Jerusalem, and the rabbinic movement began. Judaism is basically over and finished, and Christianity begins. This is what was taught at Harvard—in an academic study of religion. No one thinks that way now.

 

We're looking at very complex questions of the interpenetration of Jewish and Christian groups in the first four centuries. And when does something stop being Jewish and start being Christian? How do you define that? Is it going to be what you believe about Jesus? If it is, these texts make the question much more difficult. Why? Because, the Gospel of Thomas says nothing that a rabbi could not endorse.

 

Daniel Boyarin at the University of California is suggesting that Judaism did not become defined as Judaism until the fourth century— that is, until there was imperial Christianity. He says this new movement needed something against which to define itself, and what it defined itself against was what it called Judaism. So, he says, Judaism is really a creation of Christianity.

 

Boyarin is saying that Judaism is created by Christianity, making it the other. After all, Christianity is a kind of Judaism—a heretical Judaism, from a Jewish point of view. When it becomes a dominant religion it relegates the other kinds of Judaism to being suspect—in fact it becomes a criminal offense to convert anyone to Judaism in the fourth century. When the empire becomes Christian in the fourth century, Constantine declared a law that a person could be burned alive for converting someone to Judaism . As one scholar said, in the fourth century, Christian prejudices against Judaism were transformed into law. Thus, Judaism, Boyarin suggests, begins really in the fourth century. Prior to that time they were usually called Jews from the land of Judea. How those terms come into being is a tough question, one that I'm looking at right now.

 

How did the constructions of the terms of identity that we use today— Jew, Palestinian, Christian—emerge in the 2nd century, in the Roman Empire, when Jerusalem is destroyed by Rome. Then it was called Syriac-Palestine. The term Palestinian comes into being for the people in that land who are not Jews, not identifying as Judeans when Judea is demolished and destroyed.

 

Our political and religious forms of identity are inextricably involved with one another in these centuries, and it's fascinating. I have recently been looking at how identity is formed. For example, after Yugoslavia fell apart as a political entity, people were asked, "Who are you?" They wouldn't say Yugoslav, they'd say, "I'm a Catholic," or "I'm a Muslim," or "I'm a Jew." They would fall back to these ancient identities, which is very interesting. How did we get those identities?

 

I find it fascinating that the idea of being a Jew has been so consistent for three thousand years. That's quite an accomplishment. And because of this claim of ethnic separation, an animosity has persisted, one that is very significant and very deep. And this is how the idea of the chosen people arises.

 

While I was working on my book about Satan I first tried out my ideas in Jerusalem, and I talked to a group of colleagues at the Hebrew University at Tel Aviv about the gospels and the construction of Satan—that is, the beginning of Christian anti-Semitism.

 

Anti-Semitism first arose among Jewish groups, the followers of Jesus, that split and turned on their fellow Jews and called them followers of Satan. It wasn't invented by Christians, it was invented by other radical Jewish groups and has always been practiced by radical groups. In fact, I asked a colleague of mine at the institute when I was working on this whether there were any Jews today who talk about Satan—because the mainstream doesn't. He thought for a moment, and he said, "Yes, there are people who say that the founding of Israel is the work of Satan." And I said, "Because other Jews did it?" And he said, "Yes." And later it was a member of that group who assassinated Rabin for betraying his people. When I spoke about this in Jerusalem, one of my fellow scholars said that this idea of children of the devil is simply the other side of our conviction of being chosen. She said this is part of the construct and, of course, it has to do with resentment about that, really flipping it.

 

~~~

 

When I was in my twenties, there was no religion in my life. Yet I knew that it's a remarkable phenomenon to explore. There are many ways to explore it. You can do that artistically, anthropologically, historically, literarily, musically, archaeologically—there's a great deal of cultural history to explore. And there's a lot about human psychology to explore, too. What people do when they're young is ask, what is this about? Is it a significant part of human life? Is it not? Is it for me or is it not? That's a question worth asking.

 

In my book, Adam, Eve, and the Serpent, I began to look at it as an anthropologist would, to look at the creation stories, the story of Adam and Eve not as an alternative to Darwin but as an articulation in a very dense folktale form of the values of ancient Israelite culture.

 

I was brought up to believe that religion was obsolete, and it was the view of August Compte, an enlightenment view. First there was magic and then there was religion and now there is science, and these are stages of culture, and we are fortunately in the last of these, and we can dispense with the first two.

 

Many people think that religion does have to do with social values, and the way that groups function. The sociologist, Emile Durkheim, has written about the sociology of religion and that is one of its major functions. Some people even suggest that there are groups of apes and monkey species that move in similar gatherings that may echo certain kinds of religious practice. But it may have a lot to do with social function; that's a very important part of it.

 

If I were not doing what I'm doing I would like to do science—neurology and cognitive science, in particular—because these fields have to do with perception, and I have a sense that religion has to do with the way we dream. We dream probably rather similarly to the way people dreamed a million years ago, a thousand years ago certainly. We know about people a thousand years ago because they wrote dream books. Religion has to do with some kind of brain function like that which is driven often by hope and fear. And by visual imagination. That is enormously interesting to me.

 

I've also had a suspicion that religion has to do with sociobiology, that this is part of the way the species organizes, in groups. This has to do with group affiliation and shared values and how they are articulated.

 

Rather than doing the hard work of looking at religion scientifically in terms of our human biological nature, some scientists are merely anti-religious polemicists. Their writings might lead you to believe that religion is a relic of some ancient superstition—that it's for people who are inadequately scientific. My father would have certainly agreed with them. He was a plant biologist, had converted from the Calvinism of his parents to Darwin, to believe that the bible was basically a bunch of children's stories—I was brought up to think that as well. My father had absolutely no use for religion, thought it was absolute nonsense, basically ridiculed it. It's easy to do that when you have never studied anything about it, when religion is basically a subject that everyone thinks of as something they probably knew about it perhaps as children and basically quit, as children. And therefore their awareness of it stops with that—with children's stories. Or as a kind of fill-in for the gaps in our knowledge. In fact I think it's very important to look at religion perhaps as a function of the human brain, as a manifestation of part of the way we think, and certainly as a very important part of human culture. These are subjects worthy of a great deal of study by neurologists, anthropologists, cultural historians—worth a great deal more than ridicule.

 

~~~

 

What I'm working on now and what I find I'm passionately thinking about, has to do with the interaction of politics and religion. Certainly it's most relevant in America, as this country was founded, in its beginning at least, with the Puritans and others, who were people who were religiously motivated and saw their migration to this country as a religious act—as the people of Israel coming to the Promised Land—and of course to a land which they claimed was theirs by divine right. They were also defying the King of England and his claims to divine right, which had been worked out in a very complicated way.

 

What fascinates me are the kinds of claims that are made by religious people for political purposes. When I became distressed and upset with the language that President Bush is using to justify war in Iraq, I was saying, as many other liberal Americans were, "Doesn't he understand about separation of religion and politics? Separation of church and state? This is the American tradition."

 

Later I realized that that kind of liberal outrage doesn't go deep enough, because the interaction of religion and politics—and President Bush knows this very well, and Saddam Hussein knows this very well, and many other political leaders recognize it—are inextricably and very deeply interconnected, probably because they come from the same emotional source. That is, patriotism is about patria— fatherland, father, country, place, our family, our people—all of those emotions, which are very deep and which are the source which politicians count on for political passion and political conviction—let alone conviction about war—which are deeply connected with religious impulses, and so people have always drawn on that.

 

I am exploring how religion and politics came to be seen, as we often do see them, as separate spheres. That's the anomaly, not the joining of the two, but the separation. That's what I want to look at. That separation was negotiated particularly by Jews who lived in large agrarian empires of the ancient Near East, like Egypt and Babylonia and Assyria. They lived in those empires and often in many different ways, but without worshiping the gods of those people and maintaining a certain separation from them. The very complex ways they negotiated those distinctions—the way they negotiated their identity as separate from the people of the land, as they liked to call them—become the basis of our political institutions.

 

Then the Jewish followers of Jesus had adopted many of those traditions, and developed others, partly because unlike other Jews they were of course also persecuted for their convictions. They also negotiated a series of ways of separating themselves from the political requirements and from political loyalty. At the same time they could also support the political authority. They had a whole range of strategies. As Jews did. How they developed those strategies is really deeply part of our heritage. I want to look at America in the light of how these ancient traditions developed and how they're playing themselves out.

 

I'm finding material that should make us aware that if we aren't quite conscious of the separation of religion and politics—which I hope we learn to be, and are—and vigilant about that, they will probably collapse in on themselves again.

 

When I was in Russia before the collapse of the Soviet Union, I saw Lenin everywhere. I went to the tomb of Lenin in Red Square, and a Russian boy, about twelve, said to me, "Have you seen his face?" And I realized these are reliquaries. The entire panoply of Russian communism was set up as a religious system. That is what totalitarian systems know very well.

 

I'm concerned about our country, because one can see how appeals to religion, like those that are currently being made by the religious right, can work in a democracy to subvert all of the values to which they give lip service. It worked brilliantly with the Roman Empire. Beliefs are overrated in Christianity. Religious traditions have to do with a lot more than beliefs.

 

While the Constitution does protect religious freedom of worship, it's supposed to protect secularism.

 

 

Måtte sjekke hva slags agende de (www.edge.org) har siden du lenket til dem. Litt interessant det de sier om seg selv:

 

In the past few years, the playing field of American intellectual life has shifted, and the traditional intellectual has become increasingly marginalized. A 1950s education in Freud, Marx, and modernism is not a sufficient qualification for a thinking person in the 1990s. Indeed, the traditional American intellectuals are, in a sense, increasingly reactionary, and quite often proudly (and perversely) ignorant of many of the truly significant intellectual accomplishments of our time. Their culture, which dismisses science, is often nonempirical. It uses its own jargon and washes its own laundry. It is chiefly characterized by comment on comments, the swelling spiral of commentary eventually reaching the point where the real world gets lost.

 

In 1959 C.P. Snow published a book titled The Two Cultures. On the one hand, there were the literary intellectuals; on the other, the scientists. He noted with incredulity that during the 1930s the literary intellectuals, while no one was looking, took to referring to themselves as "the intellectuals," as though there were no others. This new definition by the "men of letters" excluded scientists such as the astronomer Edwin Hubble, the mathematician John von Neumann, the cyberneticist Norbert Wiener, and the physicists Albert Einstein, Niels Bohr, and Werner Heisenberg.

 

How did the literary intellectuals get away with it? First, people in the sciences did not make an effective case for the implications of their work. Second, while many eminent scientists, notably Arthur Eddington and James Jeans, also wrote books for a general audience, their works were ignored by the self- proclaimed intellectuals, and the value and importance of the ideas presented remained invisible as an intellectual activity, because science was not a subject for the reigning journals and magazines.

Through the years, The Reality Club has had a simple criterion for choosing speakers. We look for people whose creative work has expanded our notion of who and what we are. A few Reality Club speakers and/or Edge presenters are bestselling authors or are famous in the mass culture. Most are not. Rather, we encourage work on the cutting edge of the culture, and the investigation of ideas that have not been generally exposed. We are interested in "thinking smart;" we are not interested in the anesthesiology of "wisdom." The motto of the Club is "to arrive at the edge of the world's knowledge, seek out the most complex and sophisticated minds, put them in a room together, and have them ask each other the questions they are asking themselves."

 

We charge the speakers to represent an idea of reality by describing their creative work, their lives, and the questions they are asking themselves. We also want them to share with us the boundaries of their knowledge and experience and to respond to the challenges, comments, criticisms, and insights of the members. The Reality Club is a point of view, not just a group of people. Reality is an agreement. The constant shifting of metaphors, the intensity with which we advance our ideas to each other — this is what intellectuals do. The Reality Club draws attention to the larger context of intellectual life.

 

Speakers seldom get away with loose claims. Maybe a challenging question will come from a member who knows an alternative theory that really threatens what the speaker had to say. Or a member might come up with a great idea, totally out of left field, that only someone outside the speaker's field could come up with. This creates a very interesting dynamic.

 

The most challenging evenings are when the speakers present the questions they are asking themselves. This is in contrast to evenings during which the speakers discuss questions they have already answered. In communications theory information is not defined as data or input but rather as "a difference that makes a difference.'' It is this level I hope the speakers will achieve. We want speakers who are willing to take their ideas into the bull ring.

 

The Reality Club encourages people who can take the materials of the culture in the arts, literature, and science and put them together in their own way. We live in a mass- produced culture where many people, even many established cultural arbiters limit themselves to secondhand ideas, thoughts, and opinions. The Reality Club consists of individuals who create their own reality and do not accept an ersatz, appropriated reality. Our members are out there doing it rather than talking about and analyzing the people who are doing it.

 

The more than one hundred and fifty individuals who have made presentations at Reality Club meetings and the more recent EDGE Seminars include a wide range of people in the arts and sciences: actor Ellen Burstyn; philosopher Daniel C. Dennett; scientists Richard Dawkins, Freeman Dyson, Niles Eldredge, Murray Gell- Mann, Stephen Jay Gould, Stewart Kauffman, Benoit Mandelbrot, Lynn Margulis, and George Williams; psychologists Mihaly Csikszentmihalyi, Howard Gardner, Steven Pinker, and Roger Schank; artists Gretchen Bender, Peter Halley, April Gornick, and Gary Stephan; poets Michael McClure, Paul Mariani, and Gerd Stern; religious scholars Richard Baker- roshi, Elaine Pagels, and Robert Thurman; editor Steven Levy; social commentators Betty Friedan, Paul Krassner, Naomi Wolf, and the late Abbie Hoffman; writers Annie Dillard, Ken Kesey, Steven Levy, and Mark Mirsky.

 

Endret 8. august 2010 av G

[G]

Som ett motsvar på det tydelige tegn på at du forsøker å sette Elaine Pagels i ett dårlig lys IHS, så skal jeg sitere ett stykke fra den norske utgaven av tidligere nevnte "The Gnostic Gospels". Jeg skal vise deg at hun har forståelse for hva de ortodokse tror på, her ett utklipp fra boken:

 

 

Kapittel 1 (Striden om Kristi oppstandelse: historisk hendelse eller symbol?)

 

"Jesus kristus stod opp fra graven." Med dette budskapet begynte den kristne kirke. Dette er kanskje det mest grunnleggende element i den kristne tro; utvilsomt er det det mest radikale. Andre religioner feirer kretsbevegelser av liv og død; kristendommen hevder at på et enestående tidspunkt i historien ble bevegelsen snudd om, og en død mann kom tilbake til livet! For Jesu disipler var dette vendepunktet i verdenshistorien, tegnet på at dens ende nærmet seg. Siden dengang har ortodokse kristne bekjent troen på at Jesus fra Nasaret, som ble "korsfestet, døde og begravet", stod opp "på den tredje dag". I dag fremsier mange denne bekjennelsen uten å tenke på hva de sier - og uten virkelig å tro på det. I det siste har endel prester, teologer og forskere stilt spørsmålstegn ved den bokstavelige forståelsen av oppstandelsen. Skal de forklare denne læren, peker de på dens psykologiske appell til det dypeste vi har av frykt og håp; skal de utlegge den, gir de symbolske tolkninger.

 

Men store deler av den tidlige tradisjon hevder bokstavelig at et menneske - Jesus - var kommet tilbake til livet. Det uvanlige ved disse kristne beretningene er ikke påstanden om at hans venner hadde "sett" Jesus etter hans død - spøkelseshistorier, hallusinasjoner og syner var enda vanligere dengang enn nå - men påstanden om at de så et virkelig menneske. Ifølge Lukas trodde disiplene først - i sin forundring og forskrekkelse over at Jesus viste seg blant dem - at de så hans gjenferd. Men Jesus utfordret dem: "Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har". Da de fremdeles ikke trodde det, bad han om noe å spise, og mens de undrende så på, spiste han ett stykke stekt fisk. Poenget er klart: Ingen ånd kunne gjøre noe slikt.

 

Hadde de sagt at Jesu ånd levde videre, at den overlevde legemets nedbrytning, hadde kanskje deres samtidige ment at historiene deres gav mening. Fem hundre år tidligere hadde Sokrates` disipler hevdet at sjelen til deres lærer var udødelig. Men det de kristne sa, var noe helt annet, og noe helt urimelig ut fra vanlige begreper. Dødens ugjenkallelighet, som alltid hadde vært en del av menneskelig erfaring, gjennomgikk en forvandling. Peter stiller opp kontrasten mellom Kong David, som døde og ble begravet, og hvis grav fremdeles er kjent - og Jesus, som, selv om han ble drept, stod opp fra graven; "det var jo ikke mulig for døden å holde ham fast". Ifølge Lukas utelukker Peter en metaforisk tolkning av den hendelsen han vitner om: [Vi] spiste og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde."

 

Tertullian, en glitrende begavet forfatter (ca. 190 e.Kr.), taler på flertallets vegne når han definerer den ortodokse holdning til oppstandelsen: på samme måte som Kristus legemlig stod opp fra graven, skal alle troende leve i forventningen om legemets oppstandelse. Han gir ikke rom for tvil. Han taler ikke - sier han - om sjelens udødelighet: "Jeg tror ikke sjelens frelse trenger diskuteres, for hvordan kjetterne enn forstår den, benekter de den iallfall ikke." Det som oppreises, er "legemet, gjennomstrømmet av blod, oppbygd av ben, gjennomvevet av nerver, omflettet av blodårer, (et legeme) som . . . er født og . . . dør, uten tvil menneskelig". Tertullian venter seg at tanken om Kristi lidelse, død og oppstandelse vil sjokkere leserne; han hevder at "det må tros, fordi det er absurd."

 

Likevel hadde en del kristne - de han kaller kjettere - en annen oppfatning. De benekter ikke oppstandelsen, men forkaster den bokstavelige tolkningen av den; noen mener den er "ytterst opprørende, frastøtende og umulig". Gnostiske kristne tolker oppstandelsen på forskjellige måter. Noen hevder at den som opplever oppstandelsen, ikke møter en Jesus som fysisk er kommet tilbake til livet; han møter Kristus på det åndelige plan. Dette kan skje i drømmer, i ekstatisk transe, i visjoner eller i øyeblikk av åndelig opplysning. Men de ortodokse fordømmer alle slike tolkninger; Tertullian erklærer at enhver som benekter legemets oppstandelse, er en kjetter, ikke en kristen.

 

Hvorfor kom den ortodokse tradisjon til å knesette den bokstavelige forståelsen av oppstandelsen? Spørsmålet blir enda mer vrient når vi ser på hva Det nye testamente sier om saken. Noen beretninger, som den historien vi fant hos Lukas, forteller hvordan Jesus viser seg for disiplene i en skikkelse de kjenner fra hans jordiske liv; han spiser sammen med dem, og ber dem ta på ham for å bevise at han "ikke er en ånd". Johannes forteller en lignende historie: "Tomas erklærer at han ikke vil tro at Jesus virkelig er stått opp fra graven uten at han personlig får se ham og ta på ham. Da Jesus så viser seg, sier han til Tomas: "Kom med fingeren din, og se mine hender, og kom med hånden din og stikk den i min side. Vær ikke vantro, men troende!" Men andre beretninger som står side om side med disse, antyder andre syn på oppstandelsen. Både Lukas og Markus forteller at Jesus viste seg "i en annen skikkelse" - ikke i sin tidligere jordiske skikkelse - for to disipler som vandret mot Emmaus. Lukas skriver at disiplene, i dyp sorg over Jesu død, talte med den fremmede, tydeligvis i flere timer. De bad ham spise aftens med dem; og idet han satte seg sammen med dem, tok brødet og bad takkebønnen, gjenkjente de ham plutselig som Jesus. I samme øyeblikk ble han "usynlig for dem". Likeledes hos Johannes: umiddelbart foran historien om "tvileren Tomas" plasserer han en beretning av et helt annet slag: Maria Magdalena sørger over Jesus i nærheten av graven hans, og får se en mann hun tar for å være gartneren. Idet han nevner navnet hennes, merker hun Jesu nærvær - men han befaler henne å ikke berøre ham.

 

Mens noen av de nytestamentlige beretningene insisterer på en bokstavelig forståelse av oppstandelsen, gir altså andre rom for ulike tolkninger. Én mulighet er å hevde at enkelte mennesker, i stunder med stor følelsesmessig belastning, fikk en plutselig opplevelse av Jesu nærvær. Paulus` erfaring kan tolkes på denne måten. Mens han var underveis til Damaskus for å arrestere kristne, "strålte plutselig et lys fra himmelen omkring ham. Han falt til jorden" og hørte Jesu stemme dadle ham for de forfølgelsene han hadde fore. I en versjon av denne historien heter det at "mennene som fulgte ham, stod der målløse; de hørte røsten, men så ingen"; en annen versjon hevder det motsatte (ifølge Lukas sier Paulus at "de som var sammen med meg, så lyset, men hørte ikke røsten som talte til meg". Visst forsvarte Paulus selv senere læren om oppstandelsen som grunnleggende for kristentroen. Men selv om hans drøftelse gjerne leses som et argument for den legemlige oppstandelse, slutter den med ordene: "Og det sier jeg, brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet". Paulus beskriver oppstandelsen som "en hemmelighet", en forvandling fra fysisk til åndelig eksistens.

 

Hvis de nytestamentlige beretningene kunne underbygge en hel rekke tolkninger, hvorfor insisterte da ortodokse kristne i det annet århundre på en bokstavelig oppfatning av oppstandelsen - og hvorfor forkastet de alle andre som kjetterske? Jeg mener at vi ikke kan gi noe fullgodt svar på dette spørsmålet så lenge vi bare betrakter læren om oppstandelsen ut fra dens religiøse innhold. Men tar vi for oss dens praktiske virkning på den kristne bevegelse, ser vi at læren om Kristi legemlige oppstandelse - paradoksalt nok - også har en vesentlig funksjon: den legitimerer autoriteten til visse mennesker som - i egenskap av etterfølgere av apostelen Peter - hevder å være kirkenes eneste rette ledere. Fra det annet århundre av har denne læren tjent til å begrunne biskopenes apostoliske suksesjon, grunnlaget for pavens autoritet den dag i dag. Gnostiske kristne tolker oppstandelsen på andre måter, har ikke samme krav på autoritet; når de hevder å ha forrang fremfor de ortodokse, blir de fordømt som kjettere.

 

Denne politiske og religiøse autoritet utviklet seg på en eiendommelig måte. Som vi allerede har sett, trivdes forskjellige kristendomsformer i den kristne bevegelses første år. Hundrevis av rivaliserende lærere gjorde alle krav på å forkynne "Kristi sanne lære", og fordømte hverandre som bedragere. De kristne i kirker som var spredt fra Lilleasia til Hellas, Jerusalem og Roma, delte seg i fraksjoner og lå i strid om lederskapet i kirkene. Alle hevdet at de representerte "den autentiske tradisjon".

 

Hvordan kunne de kristne fremsette slike motstridende krav? Jesus selv var den eneste autoritet de alle anerkjente. I hans levetid, da han vandret rundt i Palestina sammen med en liten gruppe disipler, var det ingen som bestred eller prøvde å måle seg med - hans autoritet. Som den uavhengige og myndige leder han var, irettesatte Jesus sine disipler hvis de viste slike tilbøyeligheter. Markus forteller at da Jakob og Johannes kom til ham alene for å be om spesielle posisjoner, kritiserte Jesus deres ærgjerrighet i skarpe ordelag:

Dere vet at de som regnes for å være folkenes fyrster, er herrer over dem, og deres mektige menn hersker over dem med makt. Men slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener, og den som vil være den fremste blant dere, skal være alles trell.

Etter at Jesus var blitt henrettet, ble hans tilhengere spredt - rystet av sorg og redde for sine liv. De fleste gikk ut fra at deres fiender hadde hatt rett: bevegelsen var død sammen med sin mester. Plutselig gikk en overraskende nyhet som et støt gjennom gruppen. Lukas sier de fikk høre at "Herren er virkelig oppstått og har vist seg for Simon [Peter]!" Hva hadde han sagt til Peter? For kristne i senere generasjoner innebar beretningen hos Lukas at Jesus utnevnte Peter til sin etterfølger og delegerte lederansvaret til ham. Matteus skriver at Jesus allerede i sin levetid hadde bestemt at Peter, "klippen", skulle være fundamentet for den fremtidige institusjonen. Bare Johannes hevder å gjengi det den oppstandne Kristus sa: han fortalte Peter at han skulle ta Jesu plass som "hyrde" for hjorden.

 

Denne påstanden kan verken bekreftes eller avkreftes på rent historisk grunnlag. Vi har bare annenhånds vitnesbyrd fra troende som bekrefter den - og fra skeptikere som benekter den. Men det vi rent historisk vet, er at visse disipler - først og fremst Peter - hevdet at oppstandelsen hadde funnet sted. Enda viktigere: Vi kjenner resultatet, for kort tid etter Jesu død ble Peter gruppens leder og talsmann. Ifølge Johannes hadde han mottatt denne myndighet fra den eneste kilde gruppen anerkjente - fra Jesus selv, som nå var hinsides graven.

 

Hvor lå forbindelsen mellom gruppen som hadde samlet seg om Jesus, og den verdensomspennende organisasjonen som 170 år etter hans død hadde utviklet seg til et tre-rangs hierarki av biskoper, prester og diakoner? Kristne i senere generasjoner hevdet at bindeleddet var budskapet om at Jesus var kommet tilbake til livet! Ifølge den tyske forskeren Hans von Campenhausen, ble Peter den første leder for den kristne menighet fordi han "var den første Jesus viste seg for etter oppstandelsen". Ut fra det nytestamentlige materialet kan man bestride Campenhausens påstand: både Markus- og Johannesevangeliet oppgir Maria Magdalena, ikke Peter, som det første vitnet til oppstandelsen. Men ortodokse kirker som fører sin opprinnelse tilbake til Peter, utviklet den tradisjon - som til denne dag er blitt holdt oppe i katolske og i noen protestantiske kirker - at Peter hadde vært "det første vitne til oppstandelsen" og derfor var kirkens rettmessige leder. Allerede i det annet århundre innså de kristne de mulige politiske konsekvenser av å ha "sett den oppstandne Herre"; i Jerusalem, hvor Jesu bror Jakob med hell målte seg mot Peters autoritet, hevdet én tradisjon at Jakob, ikke Peter (og slett ikke Maria Magdalena), var det "første vitne om oppstandelsen".

 

Det nytestamentlige materialet hevder at Jesus viste seg for mange andre enn Peter - Paulus skriver at han en gang viste seg for fem hundre mennesker samtidig. Men fra det annet århundre av utviklet de ortodokse kirkene den oppfatning at bare enkelte åpenbarelser skjenket myndighet til dem som mottok dem. Dette gjaldt Jesu åpenbarelser for Peter og for "de elleve" (disiplene minus Judas Iskariot, som hadde forrådt Jesus og begått selvmord). De ortodokse merket seg beretningene hos Matteus, hvor den oppstandne Jesus kunngjør for "de elleve" at hans egen myndighet nå har nådd kosmiske dimensjoner: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord". Denne myndighet delegerer han til de "elleve disiplene". Også Lukas skriver at selv om mange andre hadde kjent Jesus og endatil vært vitner om hans oppstandelse, hadde bare "de elleve" apostelembete; derfor fikk de tilsynsembete over hele menigheten. Lukas forteller at Peter grep ordet på vegne av hele gruppen og foreslo at siden Judas Iskariot hadde falt fra, skulle en tolvte mann nå få "det tilsynsembete" han hadde forlatt, slik at gruppen igjen kunne bli "de tolv". Men den som skulle få del i disiplenes myndighet, hevdet Peter, måtte være en av dem

som var sammen med oss hele den tid Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, fra han ble døpt av Johannes til den dag han ble tatt opp fra oss. En av disse menn må sammen med oss være et vitne om hans oppstandelse.

Mattias, som tilfredstilte disse kravene, ble valgt, og han ble fra da av "regnet som apostel sammen med de elleve".

 

Etter førti dager, og etter at maktoverdragelsen fullført, trakk den oppstandne Herre brått tilbake sitt legemlige nærvær fra disiplene, og fór opp til himmelen mens de stod forundret og stirret. Lukas, som forteller denne historien, betrakter den som en avgjørende hendelse. Fra nå av skulle ingen så lenge verden står oppleve Kristi nærvær slik de tolv disiplene hadde opplevet det i hans levetid - og i førti dager etter hans død. Etter denne tid, forteller Lukas, mottok andre bare mindre direkte former for kommunikasjon med Kristus. Lukas medgir at Stefanus i en visjon så Jesus "stå ved Guds høyre hånd", og at Paulus først møtte Jesus i et dramatisk syn og senere i transe (Lukas hevder at han gjengir Paulus` egne ord: "Da jeg hadde vendt tilbake til Jerusalem og bad i templet, kom jeg i henrykkelse. Jeg så ham, og han talte til meg"). Men Lukas` beretning forutsetter at disse episodene ikke kan sammenlignes med de opprinnelige hendelsene som de tolv bevitner. For det første skjedde de med personer som ikke var blant de tolv. For det annet inntraff de først etter Jesu legemlige himmelfart. Og for det tredje: selv om visjoner, drømmer og ekstatiske henrykkelser var tegn på Kristi åndelige nærvær, var opplevelsene til de tolv av et helt annet slag. Bare de, som hadde kjent Jesus hele hans liv, kunne bevitne de enestående hendelser de hadde førstehånds kjennskap til - og bare de kunne bevitne at en som var død, var gjenoppstått til fullstendig, fysisk nærvær blant dem.

 

Hva vi enn måtte mene om den ortodokse beretningens historiske riktighet, kan vi beundre dens genialitet. For denne teorien - at all myndighet skriver seg fra visse apostlers erfaring av den oppstandne Kristus, en erfaring som nå er avsluttet for bestandig - har kolossale følger for den politiske struktur i menigheten. For det første begrenser den - som den tyske forskeren Karl Holl har påpekt - ledermyndigheten til en liten gruppe mennesker som står i en slik posisjon at deres myndighet ikke kan bestrides. For det annet antyder den at bare apostlene har rett til å utpeke sine etterfølgere, menighetens fremtidige ledere. Kristne i det annet århundre brukte Lukas` fremstilling til å legge grunnlaget for strengt avgrensede kommandokjeder fram til alle senere generasjoner av kristne. En potensiell leder for menigheten måtte kunne føre sin autoritet tilbake til de samme apostlene - eller påstå at han kunne det. Men ifølge det ortodokse syn kan ingen noensinne gjøre krav på den samme autoritet som apostlene - og langt mindre stille spørsmålstegn ved den. Det apostlene erfarte og vitnet om, kan deres etterfølgere ikke selv etterprøve; de må bare tro og vokte apostlenes vitnesbyrd - og gi det videre til fremtidige generasjoner.

 

Denne teorien fikk uhyre stor oppslutning: i nesten 2000 år har ortodokse kristne godtatt det syn at apostlene alene satt inne med endegyldig religiøs autoritet, og at deres eneste rettmessige arvtakere er prester og biskoper som fører sin ordinasjon tilbake til dne samme apostoliske suksesjon. Den dag i dag fører paven sin myndighet - og den forrang han hevder å ha fremfor andre - tilbake til Peter selv, "det første vitne om oppstandelsen" og derfor "den første av apostlene".

 

Men de gnostiske kristne forkastet Lukas` teori. Noen gnostikere kalte den bokstavelige forståelsen av oppstandelsen for "dårers tro". Oppstandelsen, hevdet de var ikke en enestående hendelse i fortiden; den uttrykte symbolsk hvordan Kristi nærvær kunne erfares i nåtiden. Det viktigste var ikke å se i bokstavelig forstand, men å oppleve den åndelige anskuelse. De pekte på at mange som hadde vært vitne til hendelsene i Jesu liv, forble blinde for deres betydning. Disiplene selv misforstod ofte det Jesus sa; og de som forkynte at deres døde mester fysisk var kommet tilbake til livet, forvekslet en åndelig sannhet med en faktisk hendelse. Kan hende har den sanne disippel aldri sett Jesus, kanskje fordi han er født på galt tidspunkt, som Paulus sier om seg selv. Men denne fysiske hindring kan bli en åndelig fordel: slike mennesker kan - som Paulus - møte Kristus for første gang på den indre erfarings plan.

 

Hvordan oppleves så Kristi nærvær? Forfatteren av Mariaevangeliet, en av de få gnostiske tekster som ble oppdaget før Nag Hammadi, tolker åpenbarelsene som visjoner man mottar i drømmer eller i ekstatisk transe. Dette gnostiske evangeliet minner om tradisjoner som er nedtegnet hos Markus og Johannes: Maria Magdalena var den første som fikk se den oppstandne Kristus. Johannes forteller at Maria så Jesus samme morgen han var oppstått, og at han først senere, om kvelden samme dag, viste seg for de andre disiplene. Ifølge Mariaevangeliet så Maria Magdalena Herren i et syn, og spurte ham: "Hvordan kan den som ser et syn, se det? [Gjennom] sjelen, [eller] gjennom ånden?" Han svarte at den visjonære ser gjennom ånden. Peterapokalypsen, som ble funnet ved Nag Hammadi, forteller hvordan Peter i dyp transe fikk se Kristus, som forklarte at "jeg er fornuftens ånd, fylt av strålende lys". Gnostiske beretninger forteller ofte hvordan de som opplever Kristi nærvær, reagerer med intense følelser - redsel, frykt fortvilelse og fryd.

 

Men disse gnostiske forfatterne avviser ikke visjoner som fantasiprodukter eller hallusinasjoner. De har stor respekt - ja, ærefrykt - for slike opplevelser, for gjennom dem får den åndelige anskuelse innsikt i virkelighetens natur. I et brev med tittelen Avhandling om oppstandelsen, som ble funnet ved Nag Hammadi, skriver en gnostisk lærer til sin elev Rheginos: "Ikke tro at oppstandelsen bare er en fantasiforestilling [fantasia]. Den er ingen fantasiforestilling, men noe virkelig". Og han fortsetter: "Man burde heller mene at verden er en fantasiforestilling, enn at oppstandelsen er det." Som en buddhistmunk ville gjort, forklarer Rheginos` anonyme lærer videre at den vanlige menneskelige eksistens er en åndelig død. Men oppstandelsen er opplysningens øyeblikk: "Den er. . . åpenbaringen av det som i sannhet er til. . . og en overgang (metabolé: omslag, forandring) til det nye" Enhver som griper dette, får åndelig liv. Det betyr, hevder han, at man kan "oppreises fra de døde" her og nå: "Er du - det virkelige du - bare forgjengelighet?. . . Hvorfor betrakter du ikke ditt eget selv og ser at du er oppstanden?" En tredje tekst fra Nag Hammadi, Filipevangeliet, uttrykker den samme oppfatningen, og latterliggjør uvitende kristne som tar oppstandelsen bokstavelig: "De som sier at de først skal dø og deretter oppstå, er villfarne." Tvert om må de "ta imot oppstandelsen mens de lever" Forfatteren sier ironisk at dersom alt "ekstisterer legemlig", da er den "legemlige oppstandelse" nødvendig.

 

Disse gnostikerne var langt mer interessert i muligheten for å møte den oppstandne Kristus her og nå - enn i de fortidige hendelser man kunne tilskrive "den historiske Jesus". Mariaevangeliet illustrerer motsetningen mellom det ortodokse og det gnostiske syn. Beretningen minner om fremstillingen hos Markus:

Etter at Jesus var oppstått, tidlig den første dag i uken, viste han seg for Maria Magdalena. . . Hun gikk av sted og fortalte det til dem som hadde vært med ham, og som nå sørget og gråt. Men da de fikk høre at han levde og at hun hadde sett ham, trodde de det ikke.

Idet Mariaevangeliet åpner, sørger disiplene over Jesu død, og er redde for sine egne liv. Da reiser Maria Magdalena seg for å sette mot i dem, og minner om at Kristus alltid er hos dem: "Gråt ikke, sørg ikke og tvil ikke, for hans nåde skal være med dere fullt ut og beskytte dere." Peter ber Maria "fortelle oss de ord av Frelseren som du husker". Men til Peters overraskelse forteller ikke Maria anekdoter fra fortiden, istedet forklarer hun at hun nettopp har sett Herren i et åndelig syn, og fortsetter med å fortelle det han har åpenbart for henne. Til slutt

ble hun taus, for det var så langt Frelseren hadde talt med henne. Men Andreas svarte og sa til brødrene: "Si dere hva dere vil om det hun har sagt; jeg for min del tror ikke at Frelseren har sagt dette. For sannelig har denne lære fremmede tanker!"

Peter er enig med Andreas, og latterliggjør tanken om at Maria virkelig har sett Herren i sin visjon. Da - fortsetter historien -

gråt Maria og sa til Peter: "Min bror Peter, hva mener du? Tror du at jeg selv tenkte ut dette i mitt hjerte? Tror du at jeg lyver om Frelseren?" Levi svarte og sa ti Peter: "Peter, du har alltid vært oppfarende. . . Hvis Frelseren gjorde henne verdig, hvem er da du at du avviser henne?"

Til sist får Maria sin rett, og slår følge med de andre apostlene når de går ut for å forkynne. Peter, som åpenbart representerer den ortodokse posisjon, ser tilbake på fortidige hendelser og er mistenksom overfor dem som "ser Herren" i visjoner. Maria, som representerer den gnostiske posisjon, hevder at hun opplever hans vedvarende nærvær.

 

Gnostikerne erkjente at deres teori - på samme måte som den ortodokse - hadde politiske implikasjoner. Den antyder at enhver som "ser Herren" i en indre visjon, kan hevde at hans eller hennes autoritet står like høyt som - eller høyere enn - autoriteten til de tolv og deres etterfølgere. La oss se på Mariaevangeliets politiske betydning: Peter og Andreas, som her fremstår som ledere for den ortodokse gruppen, retter anklager mot gnostikeren Maria. De hevder at hun foregir å ha sett Herren: denne visjonen skal legitimere fremmede tanker, påhitt og løgner som Maria dikter opp og tilskriver en guddommelig inspirasjon. Maria mangler de fullmakter som etter ortodokst syn gir adgang til lederansvar: hun er ikke en av "de tolv". Men Maria byr Peter motstand; og gnostikere som tar henne som forbilde, vil på samme måte stille spørsmålstegn ved autoriteten til de prester og biskoper som mener seg å være Peters etterfølgere.

 

Vi vet at gnostiske lærere utfordret de ortodokse nettopp på denne måten. De hevdet at de ortodokse bare støttet seg til den utadvendte, eksoteriske lære som Kristus og apostlene hadde budt "de mange". Selv mente de gnostiske kristne at de i tillegg kunne tilby deres hemmelige lære, som bare var kjent for noen få. Den gnostiske lærer og dikter Valentinus (ca. 140) påpeker at også i sin levetid delte Jesus visse mysterier med disiplene; mysterier han holdt skjult for utenforstående. Ifølge Markusevangeliet i Det nye testamente, sa Jesus til disiplene:

. . ."Til dere er hemmeligheten om Guds rike gitt" Men til dem som er utenfor, blir alt sagt i lignelser - for at de skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå, slik at de kunne vende om og få tilgivelse."

Matteus forteller også at når Jesus talte offentlig, talte han bare i lignelser; da disiplene spurte om grunnen til det, svarte han: "Dere er det gitt å kjenne himmelrikets hemmeligheter [mysteria, bokstavelig: "mysterier"], men dem er det ikke gitt" Ifølge gnostikerne holdt noen av disiplene Jesu esoteriske lære skjult - etter pålegg fra Jesus selv. Denne læren meddelte de bare privat til enkelte mennesker som hadde vist sin åndelige modenhet, og som derfor var skikket til "innvielse i gnosis" - det vil si: i hemmelig kunnskap.

 

Gnostikerne hevder at den oppstandne Kristus etter korsfestelsen fortsatte med å vise seg for visse disipler, og gjennom visjoner gav dem nye innblikk i guddommelige hemmeligheter. Paulus, som forteller om seg selv indirekte, i tredje person, sier at han ble "rykket opp i den tredje himmel - om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke". Der hørte han, i ekstatisk transe, "usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale". Paulus skriver at han gjennom sin åndelige kommunikasjon med Kristus oppdaget "skjulte hemmeligheter" og "hemmelig visdom"; den, forklarer han, deler han bare med kristne han betrakter som "modne", ikke med alle. Mange moderne bibelforskere - som selv har vært ortodokse kristne - har sluttet seg til Rudolf Bultmann, som hevder at Paulus ikke mener det han sier i dette avsnittet. De hevder at Paulus ikke gjør krav på å ha noen hemmelig tradisjon; et slikt krav ville tydeligvis få Paulus til å virke altfor "gnostisk". Nylig har professor Robin Scroggs hevdet det motsatte standpunkt og påpekt at Paulus klart sier at han har en hemmelig visdom. Gnostiskkristne i oldtiden kom til samme konklusjon. Valentinus, den gnostiske dikteren som reiste fra Egypt for å undervise i Roma (ca. 140), hevdet sågar at han hadde mottatt Paulus` hemmelige lære fra Theudas, en av Paulus` egne disipler.

 

Valentinus` tilhengere hevder at bare deres evangelier og åpenbaringer avdekker denne hemmelige læren. Disse skriftene forteller utallige historier om den oppstandne Kristus - det åndevesen Jesus representerte, en skikkelse som fengslet dem langt sterkere enn den rent menneskelige Jesus, den dunkle rabbien fra Nasaret. Av denne grunn snur de gnostiske skriftene ofte om på det mønsteret de nytestamentlige evangeliene følger. I stedet for å fortelle historien om Jesus biografisk, fra fødsel til død, begynner de gnostiske fremstillingene der de andre slutter - med beretninger om den åndelige Kristus som viser seg for sine disipler. For eksempel åpner Johannesapokryfen med at Johannes forteller hvordan han etter korsfestelsen gikk ut "i dyp sorg":

Med ett. . . [ble himlene åpnet og hele] skapningen [som er] under himmelen, skinte, og [verden] ble rystet. [Jeg ble redd, og jeg] så [et barn] i lyset. . . mens jeg så, ble det som en gammel mann. Og han [forandret sin] skikkelse igjen, og ble lik en tjener. . . Jeg så [et bilde] med mangfoldige skikkelser i lyset. . .

Da han undret seg, talte åndevesenet:

"Johannes, Johannes, hvorfor tviler du, og hvorfor er du redd? Du er ikke ukjent med denne skikkelse, er du?. . . Vær ikke redd! Jeg er den som [er med deg] bestandig. . . [jeg er kommet for å lære] deg hva som er [og hva som var], og hva som kommer til å [være]. . ."

Peters brev til Filip, som også ble oppdaget ved Nag Hammadi, forteller at disiplene etter Jesu død var samlet i bønn på Oljeberget, da

et stort lys viste seg, slik at fjellet skinte i lyset fra ham som var kommet til syne. Og en røst ropte til dem og sa: "Hør. . . jeg er Jesus Kristus, som er med dere bestandig."

Og da disiplene spurte ham om universets hemmeligheter, "kom det en røst ut av lyset" og svarte dem. Jesu Kristi visdom forteller en lignende historie. Også her er disiplene samlet på et fjell etter Jesu død, da "forløseren viste seg for dem, ikke i sin opprinnelige skikkelse, men usynlig i ånden. Men hans fremtoning var en stor lysets engels fremtoning". Som svar på deres forundring og redsel, smiler han, og tilbyr å lære dem "hemmelighetene [mysteria, bokstavelig: "mysteriene"] om den hellige plan" for universet og dets bestemmelse.

 

Kontrasten til det ortodokse syn er slående. Her fremtrer ikke Jesus i den vanlige, menneskelige skikkelsen som disiplene gjenkjenner - og slett ikke i legemlig skikkelse. Enten fremtrer han som et luminøst åndevesen som taler ut av lyset, eller også forvandler han seg og antar mangfoldige skikkelser. Filipevangeliet tar opp samme tema:

Jesus overlistet dem alle, for han viste seg ikke slik han var, men slik [de ville] være i stand til å se ham. Han åpenbarte seg for [dem alle. Han åpenbarte seg] for de store som stor. . . (og) for de små som liten.

For en umoden disippel viser Jesus seg som et barn; for en moden disippel som en gammel mann, symbolet på visdom. Som den gnostiske læreren Theodotus sier, "gjenkjenner hvert menneske Herren på sin egen måte, ikke alle på samme vis".

 

Ortodokse ledere, blant dem Irenæus, anklaget gnostikerne for svindel. Tekster av det slaget som ble funnet ved Nag Hammadi - Tomasevangeliet, Filipevangeliet, Peters brev til Filip og Johannesapokryfen (Johannes` hemmelige bok) - beviste, ifølge Irenæus, at kjetterne forsøkte å få sine egne påhitt til å passere som "apostoliske". Han hevder at tilhengere av den gnostiske læreren Valentinus, "fullstendig respektløse" som de er,

stiller fram sine egne verk og hevder at de har flere evangelier enn dem som virkelig finnes. . . I virkeligheten har de intet evangelium som ikke er fullt av gudsbespottelse. For det de har offentliggjort,. . . er fullstendig ulikt det som er blitt overlevert oss fra apostlene.

Det som beviser de fire evangeliers gyldighet, sier Irenæus, er det faktum at de ble skrevet av Jesu egne disipler og av tilhengerne deres, som personlig hadde vært vitner til de hendelser de skildret. Noen av vår samtids bibelforskere har stilt spørsmålstegn ved denne oppfatningen; i dag er det få som tror at de fire evangeliene virkelig er skrevet av Jesu samtidige. Selv om Irenæus forsvarer dem som de eneste rettmessige og hevder at de er skrevet av Jesu egne følgesmenn, vet vi så godt som ingen ting om menneskene som skrev de evangeliene vi kaller etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Vi vet bare at disse skriftene tillegges apostler (Matteus og Johannes) eller apostlers etterfølgere (Markus og Lukas).

 

På samme måte tilla gnostiske forfattere forskjellige disipler sine skrifter. På samme måte som forfatterne av de nytestamentlige evangeliene, har de kanskje mottatt noe av sitt materiale fra tidligere tradisjoner. Men i andre tilfeller kan det være en god del sannhet i anklagen om at gnostikerne fant på de de skrev; noen gnostikere erkjente åpent at de hadde sin gnosis fra egen erfaring.

 

Hvordan kunne for eksempel en kristen som levde i det annet århundre, skrive Johannes`hemmelige bok? Vi kan forestille oss at forfatteren er i den situasjon han tillegger Johannes i begynnelsen av boka: full av tvil og angst begynner han å gruble over meningen med Jesu oppgave og skjebne. I løpet av en slik indre spørring kan svarene spontant komme for en; skiftende mønstre av bilder kan tre fram. En person som ikke forstår denne prosessen ut fra moderne psykologi - som fantasiens eller underbevissthetens aktivitet, men som tolker den religiøst, kunne oppleve dette som en form for åndelig samkvem med Kristus. Ettersom forfatteren ser sitt eget samkvem med Kristus som en forlengelse av det disiplene hadde del i, er der nærliggende å tildele dem rollen som spørrere når "dialogen" skal gis litterær form. Få av hans samtidige - bortsett fra de ortodokse, som han anser som "bokstavtro" - ville beskylde han for falskneri; når Johannes, Maria Magdalena, Filip eller Peter nevnes i tittelen, betyr det at verket er skrevet "i deres ånd".

 

Det at et skrift tillegges en bestemt apostel, kan også ha en symbolsk mening. Tittelen på Mariaevangeliet antyder at innholdet er åpenbart gjennom direkte og indirekte kommunikasjon med Frelseren. Antydningen om et erotisk forhol mellom ham og Maria Magdalena røper kanskje pretensjoner i retning av en mystisk kommunion; gjennom hele historien har mystikere i mange tradisjoner valgt seksuelle metaforer for å beskrive sine erfaringer. Titlene Tomasevangeliet og Tomas stridsmannens bok (som tillegges Jesu "tvillingbror"), antyder kanskje at "du, leseren, er Jesu tvillingbror". Den som forstår disse bøkene, oppdager, på samme måte som Tomas, at Jesus er hans "tvillingbror", hans åndelige "annet jeg". Jesu ord til Tomas er altså rettet til leseren:

"Ettersom det er blitt sagt at du er min tvillingbror og min sanne ledsager, så gransk deg selv så du kan forstå hvem du er. . . Jeg er kunnskapen om sannheten. Så når du følger meg, har du, selv om du ikke forstår (det), allerede nådd fram til kunnskap, og du skal kalles "han som kjenner seg selv". For den som ikke har erkjent seg selv, har intet erkjent, men den som har erkjent seg selv, har samtidig oppnådd kunnskap om alle tings dyp.

I likhet med visse kunstnerkretser i våre dager, mente gnostikerne at selvstendig skaperevne var kjennetegnet på et menneske som blir åndelig levende. På samme måte som elever av en maler eller en forfatter, ville de uttrykke sine egne innsikter ved å bearbeide og omforme det de hadde lært. Den som bare gjentok sin lærers ord, ble betraktet som umoden. Biskop Irenæus klager over at

hver eneste en av dem frembringer noe nytt hver dag, alt etter sine evner, for ingen betraktes som innviet [eller: "moden"] blant dem uten at han klekker ut noen uhyrlige diktverk"

Han hevder at "de skryter av at de er oppdagere og oppfinnere av denslags fantasidiktning", og anklager dem for å skape nye former for mytologisk poesi. Han har utvilsomt rett; gnostisk litteratur fra det første og annet århundre rommer enkelte bemerkelsesverdige dikt, så som "Korsets runddans" og "Tordenen, den fullkomne ånd". Det mest anstøtelige fra Irenæus synspunkt, er at gnostikerne medgir at deres skrifter ikke har annet grunnlag enn deres egen intuisjon. Går man dem på klingen, "nevner de enten rent menneskelige følelser, eller henviser til den harmoni man kan iaktta i skaperverket":

De må bebreides for å. . . beskrive menneskelige følelser og sjelelige tilbøyeligheter. . . og for å tilskrive Guddomsordet det som hender med mennesker, og alt det de selv mener seg å erfare.

På dette grunnlag uttrykker de, i likhet med kunstnere, sin egen innsikt - gnosis - ved å skape nye myter, dikt, ritualer, "dialoger" med Kristus, åpenbaringer og beretninger om sine visjoner.

 

I likhet med baptister, kvekere og mange andre, er gnostikeren overbevist om at den som mottar ånden, trer i direkte forbindelse med det guddommelige. En elev av Valentinus, den gnostiske læreren Herakleon (ca. 160), sier at "i førstningen tror mennesker på grunn av andres vitnesbyrd. . .", men deretter "kommer de til å tro ved sannheten selv". Således hevdet hans egen lærer, Valentinus, at han først hadde fått kjennskap til Paulus` hemmelige lære; deretter opplevde han en visjon som ble kilden til hans egen gnosis:

Han så et nyfødt spebarn, og da han spurte hvem det var, svarte barnet: "Jeg er Logos".

Marcus, en annen elev av Valentinus (ca. 150), som senere ble lærer selv, forteller hvordan han fikk sin egen førstehånds kjennskap til sannheten. Han sier at en visjon

kom ned over ham. . . i en kvinnes skikkelse. . . og for ham alene utla sin egen natur og tingenes opphav, noe den aldri hadde åpenbart for noen annen, verken blant guder eller mennesker.

Deretter sa åndevesenet til ham:

"Jeg vil vise deg Sannheten selv, for jeg har brakt henne ned fra oven, slik at du kan se henne uten slør og forstå hennes skjønnhet."

Slik, legger Marcus til, kom "den nakne Sannhet" til ham i en kvinnes skikkelse og avslørte sine hemmeligheter for ham. I sin tur venter Marcus at enhver han innvier i gnosis, også vil få del i slike erfaringer. Den som skal innvies, gjennomgår et rituale hvor læreren, etter å ha påkalt ånden, befaler sin elev å tale profetisk; slik får eleven vise at han har oppnådd direkte kontakt med guddommen.

 

Hva er det som skiller gnostikerne fra dem som, opp gjennom hele kristendommens historie, har hevdet å motta spesialåpenbaringer og visjoner, og som har gitt dem uttrykk i kunst, poesi og mystisk litteratur? Kristne som står i den ortodokse tradisjon, katolikker som protestanter, venter at de åpenbaringer de mottar, (i det minste i prinsippet) vil bekrefte den apostoliske tradisjon; de er enige om at her går grensen for kristen tro. Apostlenes opprinnelige lære forblir kriteriet, og alt som viker fra denne, er kjetteri. Biskop Irenæus hevder at apostlene

i likhet med en rik mann (som setter penger i en bank), plasserte alt som tilhører sannheten, i kirken, slik at alle som vil, der kan øse av livets vann.

Den ortodokse kristne tror på "den ene og eneste sannhet fra apostlene, som overleveres av kirken". Og han godtar ingen andre evangelier enn de fire i Det nye testamente; de utgjør den kanon (bokstavelig: "rettesnor") all fremtidig lære og praksis skal måles mot.

 

Men de gnostiske kristne som Irenæus kjempet mot, mente at de selv var kommet meget lenger enn apostlenes opprinnelig lære. I dag går de fleste ut fra de nyeste eksperimenter innen vitenskap eller psykologi vil overtreffe de tidligere; på lignende vis forventer gnostikerne at nåtiden og fremtiden ville innbringe en stadig økende kunnskapsmengde. Dette tar Irenæus som et bevis på deres hovmod:

De betrakter seg selv som "modne", slik at ingen kan sammenlignes med dem når det gjelder storhet i gnosis, ikke engang hvis man nevner Peter eller Paulus eller en annen av apostlene. . . De forestiller seg at de selv har oppdaget mer enn apostlene, og at apostlene fremdeles forkynte evangeliet under innflytelse av jødiske meninger, mens de selv er visere og mer forstandige enn apostlene.

Og de som betrakter seg som "visere enn apostlene", betrakter seg også som "visere enn prestene". For det gnostikerne sier om apostlene - og i særdeleshet om de tolv - uttrykker også deres holdning til prester og biskoper som hevder at de står i den ortodokse apostoliske suksesjon.

 

Men til tross for den vekt de la på skapende frihet, hevdet visse gnostiske lærere - temmelig inkonsekvent - at de hadde sine egne, hemmelige kilder til "apostolisk tradisjon". De hevdet med andre ord at de hadde tilgang til andre apostoliske suksesjonsrekker enn dem som var alminnelig godtatt i kirkene. Den gnostiske læreren Ptolemæus forklarer for Flora, en kvinne han ser som en potensiell innvidd, at "vi også har mottatt" apostolisk tradisjon fra en rekke lærere - en rekke som, sier han, gir et esoterisk tillegg til den kanoniske samlingen av Jesus-ord.

 

Gnostiske forfattere fører ofte sin egen tradisjon tilbake til personer som står utenfor kretsen av de tolv - Paulus, Maria Magdalena og Jakob. Noen hevder at de tolv - Peter medregnet - ikke hadde mottatt gnosis da de først ble vitner om Kristi oppstandelse. En annen gnostiker-gruppe, kalt setianere fordi de identifiserte seg som sønner av Set, Adam og Evas tredje barn, hevdet at disiplene var i "meget stor villfarelse" da de trodde Kristus var oppstått fra de døde i legemlig skikkelse. Men den oppstandne Kristus viste seg for "noen få av disse disiplene, dem han forstod var i stand til å fatte så store mysterier", og lærte dem å forstå oppstandelsen åndelig, ikke fysisk. Og som vi har sett, hevder Mariaevangeliet at Maria Magdalena (som aldri er blitt anerkjent som apostel av de ortodokse) får del i visjoner og innsikter som langt overtreffer Peters. Frelserens dialog hyller henne ikke bare som en visjonær, men som den apostel som overgår alle de andre. Hun er "kvinnen som kjente Altet". Valentinus hevder at hans apostoliske tradisjon kommer fra Paulus - som også stod utenfor kretsen av de tolv, men som ble en av de ortodokses største autoriteter og, nest etter Lukas, den best representerte forfatter i Det nye testamente.

 

Andre gnostikere forklarer at enkelte av de tolv senere mottok spesialåpenbaringer og visjoner, og nådde fram til opplysning på den måten. Peterapokalypsen skildrer hvordan Peter i dyp transe opplever Kristi nærvær, og hvordan Kristus åpner han øyne for åndelig innsikt:

[Frelseren] sa til meg. . .: ". . .legg hendene dine over øynene. . . og fortell hva du ser!" Men da jeg hadde gjort det, så jeg ingen ting. Jeg sa: "Ingen kan se (på denne måten)". Igjen sa han til meg: "Gjør det på ny". Og redsel og glede kom til meg, for jeg så et nytt lys, større enn dagslyset. Så kom det ned over Frelseren. Og jeg talte til ham om de ting jeg så.

Jakobs hemmelige bok forteller hvordan "de tolv disiplene satt sammen og mintes hva Frelseren hadde sagt til hver enkelt av dem, både i fortrolighet og åpent, og [ordnet det] i bøker". Men da Kristus viste seg, valgte han ut Peter og Jakob, og tok dem til side for å fortelle dem ting de andre ikke skulle vite. Begge versjonene av denne teorien har samme i innebyrd: De hevder at gnostikernes hemmelige tradisjoner - og dermed gnostikernes lærere - står høyere enn tradisjonen til prestene og biskopene; de kan bare tilby en "allmenn" tradisjon. Videre: ettersom tidligere tradisjoner fra gnostisk synspunkt i beste fall er ufullstendige, i verste fall usanne, måtte gnostiske kristne stadig bearbeide og omskape dem ut fra sin egen åndelige erfaring - gnosis.

 

Men det gnostikerne priste som et bevis på åndelig modenhet, fordømte de ortodokse som "avvik" fra den apostoliske tradisjon. Tertullian finner det opprørende at

hver eneste én av dem endrer de tradisjoner han har mottatt akkurat som det passer hans eget temperament; slik også han som overleverte dem, endret dem da han formet dem etter sin egen vilje.

Det at de "helt fra grunnleggerne av er uenige om visse saker", betød for Tertullian at de var "utro" mot den apostoliske tradisjon. Mangfold i læren var selve kjennetegnet på kjetteri.

Av hvilke grunner er kjetterne fremmede for, og fiender av apostlene, om det ikke er på grunn av forskjellene i deres lære, som hver enkelt ut fra sin blotte vilje enten har framsatt eller mottatt?

Læremessig konformitet var definisjonen på ortodoks tro. Biskop Irenæus erklærer at den katolske kirke

tror på disse punkter i læren som om den hadde bare én sjel og ett og samme hjerte, og den forkynner og lærer dem i fullkommen samrøstethet. . . For selv om verdens tungemål er forskjellige, er tradisjonens mening like fullt én og den samme. For de kirkene som er blitt plantet i Germania, tror eller formidler ikke noe annet, heller ikke kirkene i Spania eller Gallia, eller de i øst, eller de i Egypt eller Afrika, og heller ikke de som er blitt opprettet i verdens midtre områder.

Hva ville skje hvis det likevel skulle bryte ut stridigheter mellom kirker som var spredt over et så stort område? Hvem skulle avgjøre hvilke tradisjoner som skulle få forrangen? Irenæus overveier dette spørsmålet:

Men hvordan er det? Anta at det skulle bli strid blant oss om et eller annet viktig spørsmål; måtte vi ikke da vende oss til de eldste kirkene, de som apostlene stod i stadig samkvem med, og lære av dem hva som er klart og sikkert i angjeldende sak?

Irenæus foreskriver at enhver uenighet skal bilegges ved at man

peker på den tradisjonen som går tilbake til apostlene, tradisjonen til den meget store, meget gamle og universelt kjente kirke som ble grunnlagt og organisert i Roma av to av de mest ærverdige av apostlene, Peter og Paulus. . . og viser til den tro som er kommet til oss i vår tid gjennom biskopenes suksesjon. For det er nødvendig at enhver kirke er i samstemmighet med den kirken, på grunn av dens overlegne autoritet.

Siden ingen i senere generasjoner kan ha den samme tilgang til Kristus som apostlene hadde i hans levetid og ved hans oppstandelse, må alle troende sette sin lit til kirken i Roma, som apostlene grunnla, og til biskopene - der er autoriteten å finne.

 

Noen gnostiske kristne gikk til motangrep. Peterapokalypsen, sannsynligvis et av de seneste skrifter som ble oppdaget ved Nag Hammadi (ca. 200-300), forteller hvor forferdet Peter ble da han fikk høre at mange troende "skal falle i et villfarent navn" og skal "bli ledet av kjettere". Den oppstandne Kristus forklarer for Peter at de som "kaller seg biskop, og også diakon, som om de hadde mottatt sin myndighet fra Gud", i virkeligheten er "tørre vannrenner". Selv om de "ikke forstår mysteriet, skryter de av at sannhetens mysterium tilhører dem alene". Forfatteren anklager dem for å ha mistolket apostlenes lære og for å ha dannet en "etterligningskirke" i stedet for det sanne kristne "brorskap". Andre gnostikere, blant dem Valentinus` tilhengere, bestred ikke biskopenes rett til å lære den allmenne apostoliske tradisjon. I prinsippet motsatte de seg heller ikke biskopenes og prestenes lederskap. Men for gnostikerne kunne kirkens lære og kirkens tilsynsmenn aldri få den samme autoritet som ortodokse kristne tilla dem. Alle som har mottatt gnosis, hevder de, er kommet lenger enn kirkens lære, og har lagt bak seg det kirkelige hierarkis autoritet.

 

Striden om oppstandelsen ble altså helt avgjørende ved omformingen av den kristne bevegelse til en institusjonell religion. Alle kristne var enige om at bare Kristus selv - eller Gud - kan være den endelige kilden til åndelig autoritet. Men dermed dukket det naturligvis straks opp et praktisk spørsmål: Hvem forvalter denne autoriteten her og nå?

 

Valentinus og hans tilhengere svarte: Enhver som trer i direkte, personlig kontakt med "Den levende". De hevdet at bare ens egen erfaring kan være et siste sannhetskriterium, og at den må gå foran ethvert annenhånds vitnesbyrd og enhver tradisjon - selv den gnostiske! De hyllet enhver form for skapende virksomhet som et tegn på at et menneske er blitt åndelig levende. Ut fra denne teorien kan autoritetsstrukturen aldri fastlegges i noen institusjonell ramme; den må alltid være spontan, karismatisk og åpen.

 

De som forkastet denne teorien, hevdet at alle fremtidige generasjoner av kristne måtte stole på apostlenes vitnesbyrd - mer enn på sin egen erfaring. For, medgir Tertullian, enhver som dømmer ut fra alminnelig historisk erfaring, vil finne påstanden om at et menneske fysisk vendte tilbake fra graven, utrolig. Det som aldri kan bevises eller bekreftes her og nå, sier Tertullian, "må tros, fordi det er absurd". Etter apostlenes død må de troende feste lit til prestenes og biskopenes ord, de som fra det annet århundre av har hevdet å være apostlenes eneste rettmessige arvtagere.

 

Om man erkjenner at læren om oppstandelsen hadde en politisk innebyrd, har man ikke dermed gjort rede for dens kolossale virkning på kristne menneskers religiøse erfaring.

 

Hvis noen tviler på dens kraft, kan han bare tenke på et av de maleriene den har gitt støtet til hos så forskjellige kunstnere som Della Francesca, Michelangelo, Rembrandt og Dali - eller den musikk som er blitt skrevet over temaet av komponisten helt fra gammel tid og fram til Bach, Händel, Mozart og Mahler.

 

Overbevisningen om at et menneske vendte tilbake til livet, er naturligvis et paradoks. Men paradokset inneholder kanskje nøkkelen til denne overbevisningens tiltrekningskraft; idet den motsier vår egen historiske erfaring, taler den de menneskelige følelsers språk.

 

En samtidig teolog, Jürgen Moltmann, hevder at den ortodokse oppfatning av oppstandelsen også - i sitt symbolske språk - uttrykker den overbevisning at menneskelige liv er uatskillelig knyttet ti kroppslig erfaring; skal en mann komme tilbake til livet fra de døde, må han komme tilbake fysisk. Både Irenæus og Tertullian legger vekt på at forventningen om en legemlig oppstandelse krever at de troende må betrakte følgene av sine egne handlinger med etisk alvor. Det er også sant at de gnostikerne som spottet tanken om legemets oppstandelse, ofte nedvurderte kroppen og betraktet dens handlinger (f.eks. de seksuelle) som uviktige for det "åndelige" menneske. For eksempel sier Jesus ifølge Tomasevangeliet:

"Dersom ånden ble til på grunn av legemet, da er det et undrenes under. Jeg undrer meg sannelig over at så stor en rikdom [ånden] har tatt bolig i denne armod [kroppen]."

Gnostikerne stod nær den greske filosofiske tradisjon (og for den saks skyld den hinduistiske og buddhistiske tradisjon) som hevder at menneskeånden bor "i" en kropp - som om det egentlige menneske var et slags ulegemlig vesen som bruker kroppen som et redskap, men som ikke er ett med den. De som er enige med Moltmann vil kanskje synes at den ortodokse lære om oppstandelsen slett ikke fornekter kroppslig erfaring, men tvert om fremhevet den som det grunnleggende faktum i menneskelivet.

 

Men på de sosiale ordningers område hadde den ortodokse læren om oppstandelsen en annen virkning: den legitimerte et hierarki av personer og deres myndighet; for alle andre gikk veien til Gud gjennom deres autoritet. Som Irenæus og Tertullian innså, truet den gnostiske lære med å undergrave denne ordningen: den hevdet at den kunne gi alle innvidde direkte tilgang til Gud, en tilgang prestene og biskopene selv kanskje ikke hadde kjennskap til.

 

 

Kapittel 2 (skal jeg ikke legge til her, men for å vekke interesse tar jeg med overskrift og noen få setninger)

Overskrift: "Én Gud, én biskop": monoteismens politikk

 

Den kristne bekjennelsen begynner med ordene: "Vi tror på én Gud, den allmektige Far, som har skapt himmel og jord". Noen forskere mener at dette bekjennelsesutsagnet opprinnelig ble formulert for å utelukke tilhengere av kjetteren Markion (ca. 140) fra ortodokse kirker. Markion, en kristen fra Lilleasia, ble slått av det han opplevde som kontrasten mellom Det gamle testamentet skaper-Gud, som krever sin rett og straffer ethvert brudd på sin lov - og den Far Jesus forkynner, tilgivelsens og kjærlighetens Gud i Det nye testamente. Hvorfor, spurte han, skulle en "allmektig" Gud skape verden som rommer lidelse, smerte og sykdom - ja tilmed mygg og skorpioner? Markion kom fram til at det måtte dreie seg om to forskjellige Guder. Storparten av de kristne fordømte tidlig denne oppfatningen som dualistisk, og hevdet sin ortodokse identitet ved å bekjenne én Gud, som både er "den allmektige Far" og "har skapt himmel og jord".

 

Når ortodoksiens talsmenn vendte seg mot en annen utfordring - gnostikerne - angrep de dem ofte som "markionitter" og "dualister". Irenæus sier at hans hovedanklage mot gnostikerne er at de, på samme måte som markionittene, hevder at "der er en annen Gud ved siden av skaperen". Noen av de nyfunne tekstene bekrefter denne fremstillingen. Ifølge Arkontenes hypostase viser skaperens fåfengte krav på å ha monopol på guddomsmakt at han

er blind. . . [På grunn av sin] makt og sin uvitenhet [og sitt] hovmod sa han. . .: "Det er jeg som er Gud; der ingen [annen ved siden av meg]" Da han sa dette, syndet han mot [Helheten]. Og en røst kom fra et sted ovenfor den absolutte makt og sa: "Du tar feil, Samael"; det betyr "de blindes gud".

 

En annen tekst som ble funnet i den samme codex ved Nag Hammadi, Om verdens opprinnelse, har en annen variant av samme historie:

__________________________________________

JEG STOPPER SKRIVINGEN.

 

 

Endret 9. august 2010 av G

[IHS]

Bra oppfordring cuadro. Tråden min er her.

 

Har lest en bok av Elaine Pagels.

 

Det gjør meg ikke så veldig kompetent, slik hun måtte være. Men, det gir noen gode pekere på tidlig kristendommen, hvordan den kan ha vært.

 

 

Hun vet hva hun snakker om. Professor er hun og greier.

 

http://johnweiskopf.com/ascendancyblog/wp-content/uploads/2009/04/9780753821145.jpg

Det er overaskende å se at hun tror den ortodokse kirke ikke vet at Jesus Kristus og menneskets egentlige "jeg" er en og det samme.

 

Se bare her i denne videoen: 02:35 Der hun sier, "And what you discover through the Gospel of Thomas is that you and Jesus on a deeper level are identical twins. This is a very different kind of teaching from what you find in orthodoxy"

 

Virker som om hun har for liten kunskap om hva Kirken vet ?

 

Burde kanskje sende henne en mail.

@IHS: Du har blitt en ekspert i å sette ting ut av kontekst. Den damen har nok god peiling på hva de ortodokse kristne tror. Du må huske at hun her forklarer hva den gnostiske teksten Thomas-evangeliet måtte fortelle. Det er det hun viser oss her, og hun sier i den bittelille setningen du fant fram til at:

 

Det er en stor kontrast til hva du finner i ortodoks lære! Det er jo det hun forteller.

 

Litt annerledes enn det vrøvl som du IHS forsøker deg på her.

 

Jeg begynner å lure på om engelsk er så fremmed for deg at du misforstår teksten. Hvis du er god i engelsk, så tror jeg du forsøker å vri på teksten som er skrevet "i ditt sitat med din tolkning".

Nei, hun tar feil når hun sier: "This is a very different kind of teaching from what you find in orthodoxy"

 

De ortodokse vet meget godt at det å finne Jesus Kristus er å finne seg selv.

 

Det er med andre ord ingen kontrast på dette punktet, G

Endret 9. august 2010 av IHS

[T.O.E]

[quote name=Magnus ' date=' 8. august 2010 - 22:41' timestamp='1281300102' post='16047677]

Trangsynt du er. Jeg gir blaffen i om de gjør det eller ikke.

 

Edit: beklager om jeg er frekk, men jeg er frustrert nå!

Hva er det du har spurt om? Kanskje du kan gjenta, eller vise til tråden du tenkte på?

 

Jeg kan prøve på et svar.

Mistet nettet i går kveld.

 

 

Jeg tar meg ikke tid til å henvende meg til tidligere diskusjoner og spørsmål jeg har vært involvert i. Men jeg kan godt fyre opp noen nye spørsmål, og synspunkter.

 

For litt siden så hørte jeg en andakt som fikk meg til å tenke. Hun fortalte om da Josva tok over ledelsen av israelittene etter Moses død. Gud fortalte dem om byen Jerriko der folket tilba "feil" gud og drev med menneskeofring. Så Gud gav dem beskjed om å drepe alle menn, kvinner og barn i byen og overta herredømmet. Da jeg hørte det ble jeg litt forskrekket, for bare noen år tidligere hadde Moses mottatt de ti bud, som inneholder "5.Du skal ikke slå i hjel" og det som er sentralt i kristendomsk etikk som er at du skal elske din neste og din fiende. Det virker så helt galt at alle i byen døde(unntatt 1 dame), inkludert småbarn som ikke har fått sagt sin mening.

 

Den landsbyen, og flere andre, gjør lite galt eller vondt med hverandre, eller andre. Dem som har sin oppvekst der, lærer bare om sin Gud, og får ikke høre et ord om "den virkelige Gud" av sine kjente, eller av Gud selv. De er derfor dømt til å tro på deres lokale gud, og de er lykkelige med den troa. Menneskeofring var noe som var akseptert i deres landsby.

1)Hvorfor fremstår Gud som en tilhenger og makt-desperat skaper som rett og slett dreper de som ikke tror på ham? Trodde Gud elsket alle, men han dreper jo dem som er lykkelige og ikke gjør noen skade bare fordi de tilber feil gud.

 

 

Hvis du ser på det store bildet, så virker Gud ond mot menneske i sammenligning med satan i antall menneskedrap.

Steve Wells fant ut hvor mange drap som Gud og Satan utførte i bibelen, og kom frem til

Gud: 2,391,421

Satan: 10

Det var tall som han kom frem til når bibelen oppgav en eksakt tall, men når han tok med total utslettelse og slikt, kom han frem til ca:

Gud: 33 mill.

Satan: fremdeles 10.

Det hele ser helt feil ut. Gud elsker hver og en av oss?

 

Noe annet jeg ikke finner svar på, er det at bibelen sier at de som ikke tror på Jesus, vil havne i helvete. Helvete er jo flott beskrevet i bibelen som ”et mørkt sted, med ild, svovel, en ovn av ild og lavasjøer. I helvete er det gråt og tenners gnitsel, tårer og evig pine for de sjeler som er dømt til å bo der..”

2) Så det betyr at alle de fattige som bor på rismarkene i thailand, nomadene i Khirgistan, 1,2 mrd muslimer, 1 mrd hinduer, 500 mill buddister osv, vil alle oppleve evig pine med ild, svovel, lavasjøer, tårer osv? God loves us.

 

Det innebærer også samme etterliv for meg. Som nevnt i et annet emne tidligere så prøvde jeg å bli kristen i 3 år. Jeg ble bedt for, deltok på alle slags mulige kristne hendelser. Jeg forsøkte å be, og ble forsøkt healing på (null resultater). Kort sagt, jeg gjorde meg så åpen til å bli kristen som mulig. Men ikke et tegn fra Gud, ingen ting fikk meg til å endelig få troa, selv om jeg virkelig ville.

Jeg måtte da le litt når IHS sa til meg at ”det er ikke sånn man blir kristen.” 3) Hvor vanskelig skal det være? Så selv mennesker som meg, som er gode mennesker, og vil tro på Gud, må til helvete og oppleve evig pining. Det kan jeg kalle et lite bra fungerende system.

 

Det var bare litt jeg kom på i farta, flere kommer vel litt senere.

Endret 9. august 2010 av Magnus :)