Jeg forstår henne ikke?

[Gjest Firefly]

Jeg har nå vært sammen med verdens nydeligste jente i snart 2 år.

Vi er begge i 30 åra og hun har en sønn fra et tidligere forhold, jeg har ingen barn.

Vi har konflikter, det har vi hatt siden vi ble sammen.

Vi sliter begge med depresjoner, i større og mindre grad. Dette kompliserer ting.

Det vi også har er følelser, supersterke følelser. Det er så mye følelser i sving at jeg noen ganger tror kranglene blir verre på grunn av det.

Men som sagt, følelsene er sterke.

Hun sier jeg ikke forstår henne. Jeg mener jeg forstår henne, men at jeg ikke alltid er så god til å gi utrykk for det.

Altså, jeg forstår jo at hun er lei seg når hun gråter. Ofte skjønner jeg hvorfor, men ikke alltid.

Vi kan ha det utrolig bra i flere dager, men det virker som om hvor bedre vi har det, jo større blir fallhøyden, og jo voldsommere blir konfliktene.

Sjalusi og utrygghet er gjenganger i konfliktene.

Vi er der nå at vi går fra hverandre, og ingen av oss ønsker det egentlig.

Hun sier hun vil ha forståelse, jeg føler jeg viser det.

Men jeg blir også påvirket av at hun er trist, noen ganger flere dager i strekk. Det tar veldig på.

nå har jeg kanskje fått med 0.1% av problemet. Orker ikke utdype voldsomt, for uansett hvor mye jeg skriver så er alt utrolig inviklet.

 

 

Kort og godt, hvordan skal jeg håndtere dette?

[Hugo_Hardnuts]

Slik du beskriver det er det hovedsaklig to ting som setter en stopper for deres forhold. Det ene er at dere begge sliter psykisk, og det andre er at dere tydeligvis ikke klarer å kommunisere godt nok.

 

Det er vanskelig å få et forhold til å fungere hvis begge parter har behov for støtte partneren kanskje ikke har kapastiet til å yte. Er man litt på minussiden selv, blir det med en gang svært mye vanskeligere å kunne hjelpe andre. Derfor kan det synes som at dere begge har noen ting dere må få ordnet opp i hver for dere før dere kan fungere sammen. Siden du ikke skriver noe mer utfyllende om depresjonene deres kan jeg ikke si annet enn at det vil være en god idé å oppsøke hjelp, feks å snakke med fastlege.

 

Ift. kommunikasjonen dere i mellom, så er dette også noe som en gjerne ser blir vanskelig i forhold hvor den ene eller begge partene sliter. Over tid blir dette også gjerne en belastning som er med på å slite ytterligere på både forholdet og partene, og det blir lett en vond spiral. Hvis dere tenker at dere vil fortsette å forsøke kan det være et alternativ å få hjelp, og da kan Familievernkontoret være et sted å gå. Når du skriver at du ikke forstår henne, så tenker jeg at det egentlig gjelder begge veier, og da kan det være godt å få hjelp til å få kommunikasjonen i gang igjen og kanskje få hjelp til å snakke sammen på en måte som gjør at dere faktisk forstår hverandre.

 

Ellers forstår jeg godt hvis det gjør ekstra vondt hvis dette ender med et brudd - det følelsemessige beskrives jo å være veldig på plass, og dere har også begge et grunnleggende ønske om å være sammen. Desverre krever også et forhold evne og overskudd til å hjelpe hverandre gjennom dårlige perioder, og det ser ut til at det er denne delen som det kanskje skorter på for deres del. Noen ganger kan et brudd være til det beste for begge, men ofte er de de bruddene hvor man rasjonelt kan innse dette som gjør vondest.

 

Lykke til!

[Gjest Firefly]

Vi har vært hos familievernkontoret. Det plastret såret, men leget det ikke.

 

Det er vel noe i det du sier om at jeg ikke har overskuddet til å være støttende i den grad hun ønsker. Jeg klarer det litt men så tipper jeg over, slår av forståelsen, og da blir vondt til verre og det går fort.

[Hugo_Hardnuts]

Skjønner. Da bør du kanskje spørre deg om dette forholdet har livets rett? I mine øyne skal et forhold tåle både de gode og de dårlige stundene i livet. En livsledsager skal både gjøre de gode stundene bedre og kunne hjelpe en gjennom de dårlige, men det virker som om det sistnevnte er der deres forhold slår sprekker.

 

Nå trekker jeg også konklusjoner jeg kanskje ikke har grunnlag for, men det kan også synes som om det ikke helt er balanse i forholdet deres? Ut fra det du skriver kan det fremstå som at du er "den sterke" som forventes å tre støttende til for henne, men at det i liten grad går andre veien? Dette er i så fall et lite sunt grunnlag å bygge et forhold på. Det kan godt være slik i perioder - at den ene sliter mens den andre støtter - men det må være en grunnleggende likevekt der. Det kan godt handle om at du ikke er god nok til å søke støtte hos henne (tro meg, der har jeg vært selv), men også at hun ikke klarer å romme dine vansker (også vært der) - kan også være en kombinasjon, vanskelig å si. Men det blir uansett vanskelig å få et forhold til å fungere hvis det generelt er slik at den ene ensidig støtter den andre - da blir det en ubalanse begge føler på noe som sliter på begge parter.

[Gjest Firefly]

Livets rett ja.

Vi er jo utrolig glad i hverandre, vi har jo gjort det slutt flere ganger, men så går vi tilbake til hverandre. Noen ganger er jeg enig i at det beste er at det er slutt, men så får jeg gufs i meg at jeg i løpet av 30 år aldri har følt for noen som jeg gjør for henne. Og da føles det fryktelig feil å bryte....

 

Jeg føler vel ofte at så lenge jeg er sterk, så går ting rundt. Men hvis jeg blir utafor, så skjærer ting seg og jeg klarer ikke gi henne det hun ønsker. Begge blir lei seg og krangelen henger i lufta.

Som nevnt tidligere har hun barn fra før, jeg vil veldig gjerne ha barn selv. Jeg og guttungen hennes går kjempegodt overens, men jeg vil fortsatt ha egne barn også.

Når jeg tar det opp føler jeg at jeg blir avvist gang på gang, hun vil at vi skal få forholdet til å fungere før vi kan få barn. Og det skjønner jeg jo godt, samtidig blir jeg fra tid til annen trist over å ikke ha egne barn. Det er kanskje en svakhet jeg har, men den har jeg altså. Og prate med henne om dette synes jeg er vanskelig, for da får jeg gjerne beskjed om at "Ja jeg skjønner det er vanskelig" også blir det med det.

For min del slår det gjerne ut på gode dager, at jeg skulle ønske vi var 4 og ikke 3.

Er jeg trist på grunn av dette, og hun blir trist. Så er det en svært dårlig kombinasjon.