10 spørsmål til ateister

[kybstud]

 

Hehe, nei. Du misforstår. Gud (med stor G) er en idé om den allmektige skapningen skildret i Bibelen, den allmektige skapningen har per def. ingen skaper.

 

Universet er ikke bundet til noen opprinnelse, og ordet univers fordrer ikke en gitt opprinnelse.

 

Universet har en begynnelse, ergo har det en start og en slutt. Hvorvidt gud står bak dette eller ikke, kan man selvsagt ikke vite, men man kan se på hvor realistisk det er utifra hva man kan og trekke sin egen slutning.

 

Det har Jeg gjort.

Det er jeg helt enig i. Vi var dypt inne i en slags etymologisk diskusjon rundt fordringer knyttet til ordet "Gud" osv. Det er allment akseptert at universet startet ved Big Bang.

 

Hæ, hvordan vet du at universet har en begynnelse?

Jeg vet det ikke. Jeg bare siterer generell vitenskapelig konsensus. Få forskere på universet som motsier at Big Bang var starten på universet.

 

Eller at universet alltid har bestått... er også en mulighet.. The big bang var bare begynnelsen atter en gang, og vi i dag bare er i begynneslen av det hele og bare må vente til hele universet har trukket seg sammen igjen om X billioner av år, for så kanskje å begynne ALT på nytt en gang til....

Universet har ifølge Big Bang, -ikke- alltid bestått.

[kybstud]

En kjent kristen debattant og filosof er John Lennox, dere må gjerne ta en titt på hans debatter mot Richard Dawkins.

 

Jeg søkte opp noe annet, men fant dette. Og det gir et godt svar på "hvem skapte gud?"

 

http://johnlennox.org/index.php/en/resource/who_created_the_creator/

 

Gud blir altså sett på som den første årsaken.

[TechTiger]

Hæ, hvordan vet du at universet har en begynnelse? Det er for meg minst like sannsynlig at universet har eksistert uendelig, som at det har startet en gang.

 

Fordi alle observasjoner indikerer at universet har et startpunkt for en drøyt 13,75 mrd år siden. Om du mener at andre ting er sannsynlig baseres på tro. Om denne troen har rot i virkeligheten finner vi ut når vi finner det ut (høhø).

 

Ellers velger jeg å skrive "gud" med liten g, inntil denne skikkelsen viser seg verdig et egennavn.

Endret 30. juli 2010 av TechTiger

[kybstud]

Hæ, hvordan vet du at universet har en begynnelse? Det er for meg minst like sannsynlig at universet har eksistert uendelig, som at det har startet en gang.

 

Fordi alle observasjoner indikerer at universet har et startpunkt for en drøyt 13,75 mrd år siden. Om du mener at andre ting er sannsynlig baseres på tro. Om denne troen har rot i virkeligheten finner vi ut når vi finner det ut (høhø).

 

Ellers velger jeg å skrive "gud" med liten g, inntil denne skikkelsen viser seg verdig et egennavn.

Det er en grammatisk feil. Sammenlign det med å skrive "nøkken" eller "allah" eller "harry potter"

 

Skriver du "jesus" også eller?

Endret 30. juli 2010 av TiD

[TechTiger]

Hæ, hvordan vet du at universet har en begynnelse? Det er for meg minst like sannsynlig at universet har eksistert uendelig, som at det har startet en gang.

 

Fordi alle observasjoner indikerer at universet har et startpunkt for en drøyt 13,75 mrd år siden. Om du mener at andre ting er sannsynlig baseres på tro. Om denne troen har rot i virkeligheten finner vi ut når vi finner det ut (høhø).

 

Ellers velger jeg å skrive "gud" med liten g, inntil denne skikkelsen viser seg verdig et egennavn.

Det er en grammatisk feil. Sammenlign det med å skrive "nøkken" eller "allah" eller "harry potter"

 

Nei, det er et prinsipp.

[kybstud]

Prinsippet ditt gjør det ikke mindre feil

 

Egennavn skal skrives med stor bokstav.

[Flimzes]

Men gud er ikke et egennavn.

En gud er en gud, det finnes mange forskjellige guder i de forskjellige religionene.

Akkuratt som menneske, du skriver ikke det med stor m, selv om du bare skriver om ett menneske.

[TechTiger]

Prinsippet ditt gjør det ikke mindre feil

 

Egennavn skal skrives med stor bokstav.

 

Hvorfor har den kristne gud et egennavn som er det samme som det som beskriver den? Substantiv kaller man det.

 

Prinsippet mitt er at jeg ikke er enig i at den kristne gud skal få lov å hete "Gud". Det er et ord, ikke et navn.

Endret 30. juli 2010 av TechTiger

[cuadro]

Ta deg i det minste tid til å oversette tekster du kopierer fra humbug-sider. Men la gå:

 

1. Where did the space for the universe come from?

2. Where did matter come from?

3. Where did the laws of the universe come from (gravity, inertia, etc.)?

 

Dette ér universet. Dette er hva som utgjør universet. Trekk disse tre spørsmålene sammen, og du spør hvor universet kommer fra. Dette vet vi ikke; vi får kanskje aldri vite det. Det som slår meg, dog, er at du stiller det gale spørsmålet. Hvor fra? Spørsmålet er hvordan; hvordan ble universet til, eller hvordan kan universet eksistere. "Hvor fra" passer som kjent ikke inn før etter universet allerede er til.

 

4. How did matter get so perfectly organized?

 

It didn't. Next. (Ønsker du dette spørsmålet besvart, så får du stille det skikkelig. Hva er det å være "organisert helt perfekt"?)

 

5. Where did the energy come from to do all the organizing?

 

Igjen, galt spørsmål. "Hvor fra" passer ikke inn. Dette er en del av det som utgjør universet, og vi beskriver altså egenskaper ved universet. Det blir altså mer riktig å besvare hvordan; hvordan energi kan eksistere. Null-teorien er verdt å lese seg opp på her (min personlige favoritt).

 

6. When, where, why, and how did life come from non-living matter?

 

Levende vesener består enda av dette "døde materiet" som du sikter til. Det er ingenting som skiller karbonet i din kropp fra karbonet i olje - forskjellen er hvordan det blir satt i samspill med andre stoffer. Ønsker du å se på ting som levende og dødt stoff, så blir det en overraskelse for deg når du finner ut at det kun eksisterer dødt stoff, eller materie. Abiogenesis er teorien å lese seg opp om her.

 

7. When, where why, and how did life learn to reproduce itself?

 

Igjen er temaet abiogenesis. Det er verdt å merke seg at de enkleste former for liv ikke trengte å "lære" seg å reprodusere seg selv. Dette er enkle kjemiske reaksjoner de ikke kunne komme foruten - og er også årsaken til at de ikke dødde ut - og dette besvarer også ditt "hvorfor". "Hvordan" besvarer de fleste spørsmål her.

 

8. With what did the first cell capable of sexual reproduction reproduce?

 

Det eksisterer mange planter som både kan forplante seg gjennom sporing og kjønnet befruktning. Når mange av disse også er tvekjønnet, burde dette enkelt besvare spørsmålet ditt: Det eksisterer "alt i ett"-pakker, og slik er det fullt mulig å avvikle kun en form for reproduksjon.

 

9. Why would any plant or animal want to reproduce more of its kind since this would only make more mouths to feed and decrease the chances of survival? (Does the individual have a drive to survive, or the species? How do you explain the origin of reproduction?)

 

Dyr "ønker" ikke å reprodusere "for mange" av sitt slag. Dette er ikke et valg. Vi er kjent med barkspisende elger som over perioder på flere år stadig overpopulerer sitt stand, og dermed har mindre mat å føde på. Resultatet er at det blir en lavere avling det kommende året, ikke utryddelse. Vi ser her at spørsmålet er helt galt formulert; du forventer at hele arter dør ut fordi det ikke er nok mat til en overpopulasjon.

 

10. How can mutations (recombining of the genetic code) create any new, improved varieties? (Recombining English letters will never produce Chinese books.)

-Dr. Kent Hovind

 

Dette er kjemi på det enkleste: AGCT har en helt annen funksjon enn AGGT. Hvor noe tidligere ville ha stoppet å vokse, vil det nå fortsette å vokse til neste rekke med AGCT. Videre er CGAT helt annerledes enn CCAT. Hvor utvekster tidligere var proteinrike er de nå kanskje proteinfattige - som i hovedessens skiller hår fra fjær.

 

Problemet blir at du ønsker å se på det ferdige produktet, og si at dette er en helt ny "oppfinnelse". Du tar feil. Magesyre som ikke tar ibruk ett enzym er det som skiller magesyre fra å ta opp kalsium eller ikke. Det ferdige produktet er "en helt ny oppfinnelse" og "økt informasjon" for deg; det er dette som skiller oss fra leddløse dyr, virveldyr osv. Men det er ikke noen større forskjell enn AATG og AACG.

 

Spent på hva dere svarer!

 

Jeg tror deg ikke. Jeg tror du er spent på hva vi ikke kan svare på.

Endret 30. juli 2010 av cuadro

[kybstud]

Men gud er ikke et egennavn.

En gud er en gud, det finnes mange forskjellige guder i de forskjellige religionene.

Akkuratt som menneske, du skriver ikke det med stor m, selv om du bare skriver om ett menneske.

Gud, med stor G, er navnet til den kristne guden. En kan også spesifisere innad i treenigheten med å skrive: Gud Fader.

 

Prinsippet ditt gjør det ikke mindre feil

 

Egennavn skal skrives med stor bokstav.

 

Hvorfor har den kristne gud et egennavn som er det samme som det som beskriver den? Substantiv kaller man det.

 

Prinsippet mitt er at jeg ikke er enig i at den kristne gud skal få lov å hete "Gud". Det er et ord, ikke et navn.

"ås" er også et ord. Men likevel er det normalt, og rett, å skrive "Ås", når man snakker om kommunen i Akershus. Og man skriver "Fjell", når man snakker om kommunen vest for Bergen. Hvis du virkelig snakket om et prinsipp, hadde du også skrevet disse stedsnavnene med liten bokstav.

 

Eller om en person heter: "Bjørn". Da bør jo det skrives med liten "b", det er jo et ord, ikke et navn!

 

Der gikk du på en smell, egennavn er også substantiv. Ordet du leter etter er kanskje "fellesnavn".

Endret 30. juli 2010 av TiD

[TechTiger]

Men gud er ikke et egennavn.

En gud er en gud, det finnes mange forskjellige guder i de forskjellige religionene.

Akkuratt som menneske, du skriver ikke det med stor m, selv om du bare skriver om ett menneske.

Gud, med stor G, er navnet til den kristne guden. En kan også spesifisere innad i treenigheten med å skrive: Gud Fader.

 

Prinsippet ditt gjør det ikke mindre feil

 

Egennavn skal skrives med stor bokstav.

 

Hvorfor har den kristne gud et egennavn som er det samme som det som beskriver den? Substantiv kaller man det.

 

Prinsippet mitt er at jeg ikke er enig i at den kristne gud skal få lov å hete "Gud". Det er et ord, ikke et navn.

"ås" er også et ord. Men likevel er det normalt, og rett, å skrive "Ås", når man snakker om kommunen i Akershus. Og man skriver "Fjell", når man snakker om kommunen vest for Bergen. Hvis du virkelig snakket om et prinsipp, hadde du også skrevet disse stedsnavnene med liten bokstav.

 

Eller om en person heter: "Bjørn". Da bør jo det skrives med liten "b", det er jo et ord, ikke et navn!

 

Der gikk du på en smell, egennavn er også substantiv. Ordet du leter etter er kanskje "fellesnavn".

 

Nei. Et ord kan være et egennavn og et ord kan være et substantiv. Noen ganger kan et ord også benyttes i begge sammenheng. Prinsippet mitt er at de kristne ikke kan legge beslag på ordet "gud" og benytte det som navn på sin gud, fordi det er i konflikt med andres guder og fordi det er i overkant egoistisk og stormannsgalt. Hvorfor dere gikk bort ifra Yahwe skjønner jeg ikke. Mye tydligere.

Endret 30. juli 2010 av TechTiger

[Flimzes]

Men gud er ikke et egennavn.

En gud er en gud, det finnes mange forskjellige guder i de forskjellige religionene.

Akkuratt som menneske, du skriver ikke det med stor m, selv om du bare skriver om ett menneske.

Gud, med stor G, er navnet til den kristne guden. En kan også spesifisere innad i treenigheten med å skrive: Gud Fader.

Jeg skriver julenissen med liten bokstav også, om det får deg til å føle deg bedre.

[kybstud]

Men gud er ikke et egennavn.

En gud er en gud, det finnes mange forskjellige guder i de forskjellige religionene.

Akkuratt som menneske, du skriver ikke det med stor m, selv om du bare skriver om ett menneske.

Gud, med stor G, er navnet til den kristne guden. En kan også spesifisere innad i treenigheten med å skrive: Gud Fader.

 

Prinsippet ditt gjør det ikke mindre feil

 

Egennavn skal skrives med stor bokstav.

 

Hvorfor har den kristne gud et egennavn som er det samme som det som beskriver den? Substantiv kaller man det.

 

Prinsippet mitt er at jeg ikke er enig i at den kristne gud skal få lov å hete "Gud". Det er et ord, ikke et navn.

"ås" er også et ord. Men likevel er det normalt, og rett, å skrive "Ås", når man snakker om kommunen i Akershus. Og man skriver "Fjell", når man snakker om kommunen vest for Bergen. Hvis du virkelig snakket om et prinsipp, hadde du også skrevet disse stedsnavnene med liten bokstav.

 

Eller om en person heter: "Bjørn". Da bør jo det skrives med liten "b", det er jo et ord, ikke et navn!

 

Der gikk du på en smell, egennavn er også substantiv. Ordet du leter etter er kanskje "fellesnavn".

 

Nei. Et ord kan være et egennavn og et ord kan være et substantiv. Noen ganger kan et ord også benyttes i begge sammenheng. Prinsippet mitt er at de kristne ikke kan legge beslag på ordet "gud" og benytte det som navn på sin gud, fordi det er i konflikt med andres guder og fordi det er i overkant egoistisk og stormannsgalt. Hvorfor dere gikk bort ifra Yahwe skjønner jeg ikke. Mye tydligere.

Hehe, du tuller igjen. Substantiv har to underkategorier: Egennavn og fellesnavn. Alle egennavn er substantiver. Som sagt: ordet du leter etter er "fellesnavn".

 

Er det stormannsgalt å hete Bjørn også? Bruker du liten bokstav? Hva med å bo i Fjell kommune?

 

BTW: Jahve er oversatt med "Herren" på norsk. Du kan bruke det.

 

Men gud er ikke et egennavn.

En gud er en gud, det finnes mange forskjellige guder i de forskjellige religionene.

Akkuratt som menneske, du skriver ikke det med stor m, selv om du bare skriver om ett menneske.

Gud, med stor G, er navnet til den kristne guden. En kan også spesifisere innad i treenigheten med å skrive: Gud Fader.

Jeg skriver julenissen med liten bokstav også, om det får deg til å føle deg bedre.

Gjør det ikke mindre feil.

Endret 30. juli 2010 av TiD

[TechTiger]

Men gud er ikke et egennavn.

En gud er en gud, det finnes mange forskjellige guder i de forskjellige religionene.

Akkuratt som menneske, du skriver ikke det med stor m, selv om du bare skriver om ett menneske.

Gud, med stor G, er navnet til den kristne guden. En kan også spesifisere innad i treenigheten med å skrive: Gud Fader.

 

Prinsippet ditt gjør det ikke mindre feil

 

Egennavn skal skrives med stor bokstav.

 

Hvorfor har den kristne gud et egennavn som er det samme som det som beskriver den? Substantiv kaller man det.

 

Prinsippet mitt er at jeg ikke er enig i at den kristne gud skal få lov å hete "Gud". Det er et ord, ikke et navn.

"ås" er også et ord. Men likevel er det normalt, og rett, å skrive "Ås", når man snakker om kommunen i Akershus. Og man skriver "Fjell", når man snakker om kommunen vest for Bergen. Hvis du virkelig snakket om et prinsipp, hadde du også skrevet disse stedsnavnene med liten bokstav.

 

Eller om en person heter: "Bjørn". Da bør jo det skrives med liten "b", det er jo et ord, ikke et navn!

 

Der gikk du på en smell, egennavn er også substantiv. Ordet du leter etter er kanskje "fellesnavn".

 

Nei. Et ord kan være et egennavn og et ord kan være et substantiv. Noen ganger kan et ord også benyttes i begge sammenheng. Prinsippet mitt er at de kristne ikke kan legge beslag på ordet "gud" og benytte det som navn på sin gud, fordi det er i konflikt med andres guder og fordi det er i overkant egoistisk og stormannsgalt. Hvorfor dere gikk bort ifra Yahwe skjønner jeg ikke. Mye tydligere.

Hehe, du tuller igjen. Substantiv har to underkategorier: Egennavn og fellesnavn. Alle egennavn er substantiver. Som sagt: ordet du leter etter er "fellesnavn".

 

Er det stormannsgalt å hete Bjørn også? Bruker du liten bokstav? Hva med å bo i Fjell kommune?

 

Men gud er ikke et egennavn.

En gud er en gud, det finnes mange forskjellige guder i de forskjellige religionene.

Akkuratt som menneske, du skriver ikke det med stor m, selv om du bare skriver om ett menneske.

Gud, med stor G, er navnet til den kristne guden. En kan også spesifisere innad i treenigheten med å skrive: Gud Fader.

Jeg skriver julenissen med liten bokstav også, om det får deg til å føle deg bedre.

Gjør det ikke mindre feil.

 

Ok, jeg innrømmer å ha husket substantiv feil. Uansett så er det å kalle guden sin for "Gud" en konflikt mellom egennavn og fellesnavn. Hvis du har mann som heter Bjørn og en bjørn som heter Bjørn, hvem er da en bjørn? Dersom du har en mann som heter Lasse og en bjørn som heter Ole kan man si at "Ole er en bjørn og Lasse er en mann".

Endret 30. juli 2010 av TechTiger

[kybstud]

Mannen er et menneske, mens bjørnen er en bjørn.

 

Men ser du forskjell på Fjell/fjell, Ås/ås, Bjørn/bjørn og Gud/gud? Eller følger du prinsippet ditt i alle tilfeller?

 

Om det ikke følges kan du ikke kalle det et prinsipp for deg. Et prinsipp som bare gjelder i ett tilfelle?

[TechTiger]

Det er et prinsipp for meg at de kristne ikke kan kalle sin gud for "Gud". Derfor protesterer jeg med grammatikk. Det er ikke grammatikken jeg protesterer mot, derfor er det ikke det som er prinsippet.

 

Selvsagt hører jeg forskjell på det når noen sier "Jeg skal til Fjell" og "Jeg skal på fjellet". Det er to måter å bruke et ord på. Dette er noe alle lærer på barneskolen.

Endret 30. juli 2010 av TechTiger

[Gjest Slettet+981287349]

Litt artig dette egentlig, kristne skal overbevise ateister at Gud finnes, og ateister skal overbevise kristne at Gud ikke finnes.

It never ends!

[Revox]

Jeg vil gjerne ha en forklaring på dinosaurene samt evolusjonen, av de kristne. Uten henvisninger til det nye testamentet som har blitt omskrevet for å tilpasse seg de vitenskapelige faktaene.

Endret 30. juli 2010 av Revox

[kybstud]

Det er et prinsipp for meg at de kristne ikke kan kalle sin gud for "Gud". Derfor protesterer jeg med grammatikk. Det er ikke grammatikken jeg protesterer mot, derfor er det ikke det som er prinsippet.

 

Selvsagt hører jeg forskjell på det når noen sier "Jeg skal til Fjell" og "Jeg skal på fjellet". Det er to måter å bruke et ord på. Dette er noe alle lærer på barneskolen.

Ja, men skriver du "fjell", i stedet for "Fjell" når du skal til selve kommunen? Jeg skal stoppe på fjell for å spise?

 

Hvis ikke er du ikke konsekvent.

 

Ok, da skjønner jeg. Prinsipp er feil ord, du mener standpunkt eller mening. Prinsipp er en regel du følger, en grunnregel. Noe som gjelder over alt.

 

Men er det ikke feil at Vestlendingene kan kalle kommunen sin for Fjell da?

[TechTiger]

Det er et prinsipp for meg at de kristne ikke kan kalle sin gud for "Gud". Derfor protesterer jeg med grammatikk. Det er ikke grammatikken jeg protesterer mot, derfor er det ikke det som er prinsippet.

 

Selvsagt hører jeg forskjell på det når noen sier "Jeg skal til Fjell" og "Jeg skal på fjellet". Det er to måter å bruke et ord på. Dette er noe alle lærer på barneskolen.

Ja, men skriver du "fjell", i stedet for "Fjell" når du skal til selve kommunen? Jeg skal stoppe på fjell for å spise?

 

Hvis ikke er du ikke konsekvent.

 

Ok, da skjønner jeg. Prinsipp er feil ord, du mener standpunkt eller mening. Prinsipp er en regel du følger, en grunnregel. Noe som gjelder over alt.

 

Men er det ikke feil at Vestlendingene kan kalle kommunen sin for Fjell da?

 

Er kommunen Fjell et fjell? Eller er det en kommune? Hvis jeg spør en muslim om han tror på "Gud" og han svarer ja, tror han da på den kristne guden? Eller misforsto han meg da jeg benyttet et ord som også beskrev Allah?

Endret 30. juli 2010 av TechTiger