Ensom blant mange mennesker.

[Gjest Lina]

Det kan være at jeg er gal, eller bare forestiller meg følelser innvendig uten noen som helst grunn. Jeg er en ung jente med masse venner, både gutter og jenter. Dessuten har jeg en støttende familie med mye humor, kjærlighet og kos. Jeg er veldig flink på skolen og er utrolig godt likt av både elever og lærer. Jeg har nettopp blitt elevrådslærer på min videregående, og er aktiv i et politisk ungdomsparti hvor jeg også kjenner mange litt eldre mennesker.

 

Men når dagen tar slutt, og jeg ligger helt alene i sengen - føler jeg meg så tom, så ekkel og så ... rart å si det, men veldig alene og ensom. Det er ikke bare når jeg faktisk er alene, men alltid. Under alle aktiviteter, under alle arrangementer tar jeg på en maske som utrolig lykkelig og glad - men innerst inne er jeg helt tom ... og trist.

 

Jeg blir ofte veldig redd når jeg tenker på dette og gråter meg ofte til sengs. Jeg er så utrolig lykkelig utenpå , men innvendig er jeg så alene. Alene uten noen. Det har foregått slik siden ungdomsskolen.

 

Er det noen andre som føler det slik? Hva kan jeg gjøre? Eller er dette bare noe som går over?

Blir utrolig glad for svar.

[N1ko]

Er ingen ekspert på dette, men er sikkert ingen dum ide å snakke med en psykolog, og det er vel også mulig å få gratis/dekt av staten når du er ung.

[probin]

Bah! Trist å lese hva med kjæreste? Trur du trenger noen å snakke med. Prøv å finn på liten telttur med en god venn? da pleier man som regel å snakkemye shit osv!! Hjelper som fæn på "lenefølelsen" gjør jeg når jeg går nedturer i livet.

[Dr. Professor]

Det heter seg at en person = summen av alle hendelsene som denne personen har opplevd, noe som selvsagt er delvis riktig. For hver tanke du tenker er det en underliggende faktor/årsak. I et tilfelle som dette, hvor du har angst for å være alene og ensom (noe du kompanserer for med å være populær og ha mange venner) er det ikke stort mye du kan gjøre alene. Det kan være en signifikant hendelse som har påvirket deg veldig eller det kan være mange små.

 

Det å gå til psykolog gjør deg ikke noe godt med mindre du vil at det skal fungere, så det er ikke noe jeg anbefaler deg å gjøre før du innser at dette er en vei å gå, ellers vil det ikke fungere. Rett og slett.

 

Jeg ser ikke hvordan det å skaffe en kjæreste skal ha noen effekt på dette, annet enn å dekke over problemet til det dukker opp på ny en annen gang.

 

------------------------------------------------------------------------

Du kan takle denne situasjonen på tre måter:

 

Snakke om det og prøve å endre det, noe jeg har vansker for å se for meg skal virke, men det er verdt forsøket om du ikke vil dø miserabel.

 

Du kan fortsette denne sjiraden.

 

Eller så kan du slutte å leve med et falskt smil og se hvordan det fungerer.

------------------------------------------------------------------------

 

Jeg vil anbefale sistnevnte selv om det nok vil redusere kontaktlisten din med noen mil, men de gode vennene vil bestå.

Endret 29. juli 2010 av Dr. Professor

[Samuro]

Eller så kan du slutte å leve med et falskt smil og se hvordan det fungerer.

Å være seg selv 100% er vel kanskje en av de beste oppskriftene for å få et godt liv, så denne støtter jeg fullstendig.

 

Personlig tror jeg at det å virkelig prate ut med noen nære venner, evt psykolog, er en av de mest effektive måtene å slippe en stor bør av skuldrene dine på. I mange tilfeller er det alt som trengs.

 

Lykke til *hug*

[Gjest HMM]

Jeg tror at hvis du prøver å legge den lykkelige masken din litt til side når du er med andre mennesker. Ta på deg litt av din innvendige maske når du er ute blant andre mennesker.

 

Betro deg til vennene dine om hvordan du føler deg. Del litt av ditt innerste med andre.

 

Jeg tror det vil hjelpe deg litt.

[Datasmurf]

Jeg har i årevis hatt det på nøyaktig samme måte som TS. Og når jeg tenker etter, er det nok sånn enda.

 

Ensom blant mine beste venner. Det er et helvete. Jeg har gått til psyokolog og pratet om det, men vi fant aldri ut av det. Nå går jeg til en ny en og håper jeg kan få fiksa det denne gangen. Det er deprimerende og skremmende. Rett og slett. Jeg har prøvd å snakke med vennene mine og helt fremmede mennesker om det, men det har ikke hjulpet meg noe. Nytter ikke å fake lykkelig eller vise frem sitt egentlige jeg. Jeg føler meg skakkjørt og aner ikke hva jeg skal gjøre.

 

Dissa orda hjelper vel ikke TS så mye, men det lar henne i alle fall vite at hun ikke er alene med slike følelser.

[Kalinken]

Jeg tror det er viktig at du godtar at du ikke alltid føler deg like bra. Du må ikke føle press til å framstå som perfekt og lykkelig hele tiden. Det er bra at du har et smilende og hyggelig ytre, det tiltrekker mennesker, men samtidig burde det ikke gjøre det hele tiden hvis du føler at du går på akkord med deg selv. Kanskje det at du prioriterer å ha mange bekjentskaper gjør at du føler at du har mange vennskap som egentlig er overfladiske og flyktige, og at du egentlig er på utkikk etter færre, men mer betydningsfulle og nære vennskap? Isåfall kan du jo begynne å tilbringe mer tid med de du virkelig bryr deg om og heller prioritere det framfor å stadig søke nye mennesker.

 

Lurer forøvrig på om jeg skjønner hva du mener når du beskriver tankene dine. Men for min del plager det meg ikke nevneverdig. Jeg har nemlig også tenkt litt over det samme. Man blir født alene og man dør alene, det er bare sånn det er. Man kan tilbringe tid med andre i kortere og lengre perioder, men i bunn og grunn vil man alltid være på egenhånd når alt kommer til alt. Forhold og vennskap kommer og går; man flytter kanskje fra noen venner, i andre vennskap vokser man i hver sin retning, forhold blusser opp plutselig, men kan forsvinne like fort. Mange nære familiemedlemmer vil dø før deg. Det eneste du alltid har er deg selv. Derfor er det viktig at man forstår og aksepterer det faktum og at man også begynner å like seg selv og stole på egne evner. Mulig jeg har misforstått hvordan du tenker, men det hender ihvertfall at jeg tenker over at man egentlig er helt alene selv om man er omgitt av 6 milliarder andre mennesker, bare at jeg har kommet til at det egentlig ikke er noe problem. Sånn er det jo for alle.

 

Dette høres egentlig ut som en litt depressiv tankegang, men jeg føler at det like gjerne kan være positivt. Det betyr jo også at man kontinuerlig vil møte nye mennesker som kan fylle tomrommet til de som forsvant. Og man er jo glad i de fleste gamle venner og kjente og setter pris på den tiden man hadde med dem, selv om man ikke nødvendigvis ser dem så ofte eller at de alltid vil være der.

[Gjest Lina]

Tusen takk for så mange herlige og støttende svar. Jeg tror jeg vil prøve å slutte og være så utrolig lykkelig hvert minutt av mitt liv, bare for andre sin skyld. Og heller som sere sier, vise at jeg ikke kan være en solstråle hver dag når det faktisk ikke er meg.

 

Takk igjen. Utrolig hvor mye folk bryr seg.