Jeg feiler hele tiden, hver gang

[Alvorlig]

Jeg skal forsøke å gjøre historien kort.

 

Har nemlig en tendens til å skrive veldig utbroderende og detaljert, men jeg tar det heller siden hvis anledningen byr seg.

 

 

 

Hvor skal jeg starte?

 

Jo, altså... jeg er en gutt som er nokså nærme 30 år.

Hele mitt liv har jeg hatt en del sosiale utfordringer, mye pga. mistillit til voksne som barn fordi det var en del rusmisbruk fra fars side og ei farmor som psykisk brøt meg ned pga. sitt eget pille- og alkoholmisbruk.

 

Føler jeg starter der, fordi det gir et slags grunnlag å gå utifra når jeg forsøker å forstå meg selv. Men jeg har i alle år også vært veldig analytisk og kritisk til hvordan jeg selv er, hvordan jeg opplever omverdenen og menneskene rundt meg. Jeg får til stadighet høre at jeg er veldig reflektert og at folk jeg kjenner tør å åpne seg til meg. Spesielt folk som vanligvis holder ei maske tør først å ta den av i samvær med meg. Jeg lar folk åpne seg, jeg virker som å ha den effekten på folk. Jeg er veldig åpen selv, men på mange andre måter har jeg store problemer:

 

Jeg er i grunnen veldig innesluttet sosialt sett, og jeg er også veldig deprimert. Nærmest avstøtende på folk jeg IKKE allerede har opparbeidet et tett bånd med. For det er det som er hovedproblemet mitt her - noe som ødelegger meg helt og river hele humøret mitt i stykker. For jeg feiler gang på gang:

 

Jeg slipper folk tett innpå meg, og jeg ender opp med å bli en veldig nær og god venn av vedkommende. Så skjer det alltid noe. De oppdager sider ved seg selv som de ikke liker at jeg plutselig forstår, og så virker det som om de ønsker å rygge unna. De begynner å virke skeptiske til meg, og i andre tilfeller ender jeg alltid opp som kjæreste med jenter jeg egentlig bare ønsker å være venn med. Det høres kanskje rart ut å si det for meg som er gutt, men jeg er kanskje ikke noen "typisk gutt" på den måten da..?

 

Setter veldig pris på dyp kontakt med andre mennesker, men det slår alltid tilbake på meg. Jeg har brent meg så mange ganger nå og sitter igjen med nesten ingen venner. Guttekompisene mine blir sjalu fordi jeg får god kontakt med damene deres og fordi de syns så godt om meg, og så nærmest dropper de meg. Andre venninner skjærer det seg med fordi enten har de gått rundt og vært forelsket i meg uten at jeg har enset det eller skjønt det, og i andre tilfeller er selvsagt JEG den som har ønsket noe mer, men så har de rygget unna.

 

I ALLE tilfeller er det slik...

Mennesker jeg blir kjent med kommer jeg for tett innpå. Vi blir oppriktig glad i hverandre. Ja, faktisk så var det slik at en kollega av meg hadde en affære med meg også. Andre kvinnelige kollegaer er på mange måter flørtete med meg og jeg er nok kanskje å anses som flørtete tilbake, men dette er gifte kollegaer. JEG personlig mener ikke noe med det, og jeg kan bare ikke for det.

 

Jeg blir oppriktig glad i folk, men jeg står igjen alene og ensom. ALLTID.

Jeg hater dette her og jeg feiler fullstendig. Gang på gang. Jeg er så ulykkelig. Nå hadde jeg nylig en kjæreste som det virket å gå så fint med, men hun trakk seg fordi vi gikk for fort frem, vi var ikke sammen særlig lenge. Og sånn er det også med meg... jeg blir fort glad i mennesker, men jeg klarer snart ikke å vise det lengre. Jeg føler jeg utstråler en intens misnøye og ulykkelighet... en stor hengende depresjon som skygger over meg som alle merker. En gang fikk jeg faktisk spørsmålet av en kamerat av en kamerat da vi var på byen:

 

"Er du tungt og uhelbredelig deprimert eller?"

Jeg ble selvfølgelig veldig paff og nesten litt såret bare av kommentaren i seg selv og sa nei, hvilket førte til et nytt utsagn fra vedkommende: "Da ser det bare sånn ut..."

 

Ønsker veldig å "komme tilbake til meg selv", men føler at jeg ikke klarer det alene. Ei av eksene mine klarte til og med å ødelegge en hel sosial omgangskrets for meg. På den tiden omtrent den eneste jeg hadde, men dette var fordi hun var så ekstremt sjalu, og dette dreide seg om en stor vennegjeng bestående av jenter jeg hadde kjent i mange år.

 

Ei av disse jentene hadde jeg kjent i 7 år og vi hadde aldri vært i nærheten av å gjøre noe annet enn kanskje småflørting og bedyre til hverandre hvor glade vi var i hverandre. En dag skjedde det etter alle disse år at vi begynte å rote med hverandre, men da dukket eksen min opp i livet mitt igjen, og jeg vet ikke om det var det eller det at vi "gikk over streken" i seg selv som gjorde at denne venninna mi gjennom så mange år i tykt og tynt ikke ville ha noe med meg å gjøre lengre. Uansett så gnager det den dag idag, og jeg har aldri klart å komme helt over det. Jeg blir bare helt fortapt hver gang jeg ser et bilde av henne på Facebook eller på nettet gjennom felles venner, og tenker bare på hvor slem jeg var ettersom jeg tror hun har vært lenge forelsket i meg, og at vi nå ikke lengre har kontakt i det hele tatt. Og når jeg tenker etter så har jeg, gjennom 3 forhold hun har kjent meg, sikkert dessverre også vært forelsket i henne. Men vi var venner - og det fungerte.

 

Nå er det samme leksa som går igjen.

Hver gang blir jeg hjemsøkt av samme "skjebne":

 

Står igjen alene og vet ikke egentlig helt hva som har skjedd.

Får aldri noe svar, og folk kutter helt båndet de har med meg og kontakten de har med meg. Til tider har jeg "søkt trøst" hos andre mer eller mindre desperate kvinnfolk som bare har vært ute etter å få seg noe. Jeg vet jeg høres utrolig teit ut nå, og jeg føler meg nesten høy på pæra som skriver sånt som dette - for det er ikke typisk meg, men det er snarere slik virkeligheten har blitt. Men jeg trekker meg helst unna den slags type kontakt med "sånne mennesker". Jeg orker det bare ikke, og jeg tror jeg viser dette også ganske tydelig. Så disse jentene går også vekk ifra meg, en etter en... fordi jeg helst ikke vil selv...

 

Hva skal jeg gjøre? Jeg er noen ganger så deprimert at jeg klarer ikke komme meg videre og sitter hjemme og får ikke tankene over på noe annet. Det går utover jobb, jeg gjør ikke husarbeid i perioder, og alt blir mye tyngre å gjøre. Vil helst ikke ha tips om psykolog og annet, for jeg har allerede snakket med lege om depresjoner i flere år og vært hos nevropsykolog til en utredning en gang også. Det har alltid vært sånn at jeg har vært litt "loner", men jeg er helst nå ute etter tips til hvordan jeg kan forbedre situasjonen min i relasjoner med andre.

 

Jeg klarer ikke å inspireres og blir til tider bare overtynget med melankoli og dypsindige, tunge og depressive tanker om alt jeg går glipp av og alt jeg en gang hadde som jeg ikke lengre har. Dessuten kommer jeg ikke helt over en eks-eks-eks heller (altså den tredje-siste), uansett hvor ille hun har tilredt livet mitt. Dette er den dama jeg nevnte som har ødelagt for en omgangskrets av meg, men hun har i tillegg også lagd mye unødvendig opprør i familien min.

 

Hva i all verden skal jeg gjøre?

Kommer meg ikke videre... MÅ jeg virkelig ha det sånn?

 

Jeg er så ensom og alene.

[vidarkri]

Du er deprimert og vil ikke ha hjelp?

Det er da ingen her inne som kan hjelpe deg med noen verdens ting.

 

Du skulle vært i samtalegruppe i regi av DPS eller noe lignende og selv om du ikke vil høre det så er det der skoen trykker.

Uten terapi så kommer du deg ikke videre, og sannsynligvis så er ikke 1 til 1 med en psykolog det beste, men å komme i en gruppe og treffe likesinnede som kan jobbe med dette sammen med deg.

[Gjest Issi25]

Tror mye her i livet er ganske tilfeldig, og mye går slag i slag. Av og til spiller tilfeldighetene på lag med deg (og man føler seg toppen) mens andre ganger ikke (og selvbildet blir jo deretter). Det jeg tenker er at du har opplevd mange negative situasjoner i forhold til relasjoner som har gått inn på deg. Kanskje føler du deg ensom , og knytter deg for raskt til andre mennesker. Mennesker som -ikke nødvendigvis- er så riktige og flotte for deg som du først tenkte. Da de da skuffer deg (som de kanskje hadde gjort uansett med en annen person) tenker du at det er noe galt med deg. Dette blir så en ond sirkel, da du kanskje viser deg fra en mer usikker og keitete side- og siden du jo også har litt baggasje fra oppvektst knytter du dette til at du har et grunneleggende problem av psykologisk art.

 

Jeg tror ikke nødvendigvis det er grunnen. Vit at ALLE føler seg ensomme i blandt, og det er hvordan man klarer å tenke i slike situasjoner som danner grobunnen for hva som KAN skje videre. Neste gang noen skuffer og sårer deg bør du tenke om du omgir deg med mennesker som er lik deg på verdi, mentalitet osv. Mest sannsynlig er ikke deres intensjon å såre og skuffe deg, men kanskje dere er for forskjellige. Dette å omgi seg med andre som man føler ikke ser og forstår en kan i seg selv føre til at man føler seg ensom. Det at kameraten din nevnte at du virket deprimert er vel noe enhver kamerat kunne sagt til en annen. Du tolker det bokstavelig fordi du er redd folk vil se den virkelige deg slik som du føler deg nå. usikker og redd. Og jeg tenker hva om de gjør det? Hvis du har noen gode nære kamerater, så IKKE vær redd for å si hvis du føler deg deprimert, og lei deg. Det er normale følelser. Og det gjør deg vel ikke noe mindre verdt fordet. Men prøv å ikke dyrk depresjonen din. Ikke virker det jo som du i realiteten ser så deprimert ut heller. Du sier jo selv at du lett får nye bekjentskaper, og "kjærester". Men for at det skal vare trenger du uansett en indre ro og harmoni.

 

Det er forferdelig med kjærlighetssorg, og sikkert spesielt for dere gutter som gjerne ikke har så mange nære relasjoner. Likevel så ER livet mer enn relasjoner og kjærlighet. Utvikle deg på andre punkter enten det er sport, studier så kanskje en del av deg føler seg bedre. Hvis du lykkes her vil mye av det andre komme av seg selv. Mennesker tiltrekkes av naturlighet, og glede. Ikke nervøsitet og at man er forknytt og lei seg som du sikkert bærer litt preg av nå.