Alt faren min sier går inn på meg

[Gjest Gjest]

Hei, jeg vet ikke om dette er normalt, men alt faren min sier går inn på meg. Jeg kan ikke engang diskutere med han. Bare han hever stemmen sinn litt, så tier jeg stilt. Hvis vi krangler så føler jeg meg bedre hvis han blir skikkelig sint på meg og viser det, enn at han bare sier at han er skuffet over meg. Jeg bryr meg alt for mye om hva han tenkter og syns om meg. Men slik er det ikke med moren min, hun kan si nesten hva hun vil til meg utan av jeg bryr, vi kan til og med skrike til hverandre uten at jeg bryr meg så mye om det. Er dette normalt ?

 

Takk

[vidarkri]

Det er vel normalt at man bryr seg om hvilke meninger mennesker man er glad i har om en.

 

Du sier ingenting om hva slags kommunikasjon du og faren din har, om det er konstruktiv kritikk, ros eller nedlatende snakk, og det er jo en vesentlig forskjell på dette.

 

Nå er det vel antagelig også sånn at faren din kanskje kan ha rett i mye av det han sier og at du derfor rett og slett føler deg truffet.

[Pubé]

Kanskje du burde snakke med han om det?

 

På en fin dag da dere er i godt humør

[Sjøtispe]

Det er i hvert fall ikke unormalt. De aller fleste bryr seg om hva mennesker de er glad i, og som er en stor del av livet deres, tenker og mener om en. De ønsker jo at de skal mene godt, og det sårer og gjør vondt dersom de mener noe annet.

 

Det er vel alltid verre å bli fortalt at noen er skuffet over en, enn å få kjeft i bøttevis. Det ser man jo med barn også - hvor mye større effekt det har å spille "skuffet-kortet" enn å kjefte og skrike.

 

Du har nok et annet forhold til din far enn hva du har til din mor, det er jo heller ikke unormalt. Dersom du ikke er komfortabel rundt din egen far, og føler at det er slitsomt å ha det sånn, og at det krever mye, er det nok en god idé å tenke på den kommunikasjonen dere har dere imellom. Fortell hva du føler, og vær åpen. Det kan jo bedre ting for deg.

 

Lykke til!

[morgan_kane]

Det kan hende du prøver alt for hardt å leve opp til forventningene til faren din, at du liksom er stolt av han og han er forbilde ditt og du vil bli som han innerst inne?