Hva vil han?

[Nyskjerrigperen]

(hadde satt pris på raske svar, vil ikke holde innlegget i forumet i lengre tid i tilfelle ha skulle kommer over det m/tanke på at jeg poster hele samtalen).

 

Jeg bare vet ikke hva jeg skal gjøre. Om jeg skal si at jeg angrer på at jeg avsluttet eller om jeg skal bare innse at han ikke vil noe mer med meg. Trenger meninger.

 

Samtalen:

 

Meg: Har du ikke falt for meg til nå, så kommer det mest sannsynligvis ikke til å skje.

og jeg vet ikke hva du tenker om oss og hvor du mener/vil dette skal gå.. men jeg

vet hvertfall at jeg ikke orker å invistere mer tid på deg hvis det er gitt at

jeg bare ender opp såret.

 

Han: Jeg vil mer enn du tror, men tenker mye det samme som deg, å snart reiser eg igjen

å denne samtalen fører bare til tårer. Hva skal eg si? Eg vil, men eg klarer ikke:(

 

M: Du tenker mye det samme som meg? i at du ikke har falt for meg?

 

H: Eg kan ikke bare falle for eg vil. Eg vil, men redd for å bli såret.

 

M: Da er vi to. Men jeg falt for deg, så er allerede såret. Men ingenting jeg kan gjøre med det.

 

M: Så du vil ikke mer?

 

H: Hva eg vil er ikke relevant, du vil ikke mer, å eg kan ikke stoppe deg. Eg vet ikke, kanskje eg kommer hjem igjen samme dag, for alt eg vet. Kanskje 6mnd kanskje to uker?

 

M: Selvfølgelig er hva du vil relevant! Jeg sa nettopp at jeg har falt for deg.. Selvfølgelig vil jeg mer. Jeg bare sier at jeg ikke orker, siden du tydeligvis ikke gir meg det jeg håper på tilbake. Vet ikke om du er redd for å avvise meg eller hva det er. Men såret er jeg uansett på hvilke måte det blir på. Så jeg vil bare ha sannheten. Greit, du er redd for å bli såret, men hvem er ikke det?

 

H: Om du ikke vil mer, så kan vi gi oss. Eg vil ikke avvise deg, men eg kan ikke gi så mye mer, du sitter med kortene her, eg reiser snart igjen

 

M: Jeg vil jo, du kan ikke gi så mye når du er vekke, men du kan jo noe mens du er hjemme. Men det gjør du ikke. Og derfor får jeg inntrykk av at du ikke vil være med meg. Og nå blir jeg usikker for jeg føler du setter ansvaret for hva vi skal gjøre over på meg..

 

H: stygt sagt, men det er akkurat det eg gjør:(

 

M: Så hvis jeg sier at jeg vil fortsette hva sier du da?

 

H: Gjerne.

 

M: Men er det det du vil?

 

H: Ja, men kan ikke garantere noe som helst. Eg kan si at eg ikke finner andre, eller hiver deg vekk. Men du må forstå at så lenge pappa er som han er, så må eg eller søsteren min pleie han, om ikke må han ligger på sykehus, noe verken vi eller han vil. Eg må sove litt no, snakker videre i morgen, glad i deg.

 

M: Du holder meg som et alternativ inntil du kanskje finner deg noe bedre? Skjønner hva du mener, ingen kan garantere noe som helst. Men føles rett og slett litt som jeg sa. Men det med faren din forstår jeg fult ut. Du får sove godt

 

H: Eg skrev tidligere, eg hadde aldri gått fra deg til noen andre.

 

M: Jeg misforstod. Trodde du mente at du ikke kunne garantere at du ikke fant noen andre.

 

H: Det mente eg hvertfall ikke.

 

Etter dette har jeg snakket litt med han, men han fortsetter å bare si "det var du som valgte det". Men han gav meg jo en grunn. Og han gjør ingenting for å få meg "tilbake". Er han bare redd for å si direkte til meg at han ikke vil holde på lenger?

Endret 28. juli 2010 av Nyskjerrigperen

[Ekko]

Du skriver ikke noe om hvor gamle dere er, livssituasjonen, hvor lenge dere har vært sammen eller om hvordan forholdet ellers er. Det er tydelig at det er avstand inne i bildet, men ikke hvor langt hvilke fremtidsutsikter det er snakk om. Alle ting som er greie å vite som bakgrunnsinfo.

 

 

Min korte oppfatning:

 

Han er sliten og har mye på seg på andre kanter. Han trenger heller stabilitet hos deg enn mer problemer. Han vil helst fortsette å være sammen med deg, det sier han.

Du presser ham til å "binde" seg og love noe han ikke er klar for ellers vil du kutte ut. Han synes dette er urimelig og at hvis du vil gi ham et slik ultimatum så må det være på din kappe at det blir slutt.

 

Hvis du ønsker at forholdet skal fortsette så gir du ham litt lufterom fra slike diskusjoner, det er ikke nødvendig å stoppe opp og analysere forholdet ved hvert veiskille, du kan ikke regne med at dere skal falle for hverandre nøyaktig samtidig. Hadde jeg og min kone gjort det (analysert) for 8 år siden tror jeg ikke vi hadde vært der vi er idag.

[Nyskjerrigperen]

Han er 22 jeg er 20. Han har planer om å bli marinejeger.. Han drar om litt over en uke.

 

Vi har holdt på i ca 6 måneder, og har ikke sett hverandre veldig ofte (han begynte i militæret ca to måneder etter vi ble kjent). Han kom hjem for et par uker siden, men har bare sett han 2 ganger siden han kom hjem. Det var derfor diskusjonen oppstod, for jeg er lei av å ikke vite hva han vil med meg (siden han tydeligvis ikke vil henge).

 

Jeg mistenker han for ikke å ha komt helt over eksen sin, som er to år siden. Han har nevnt henne ganske mye innimellom samtaler og div. Men det er jo ikke sikkert.

 

Forstår hva du mener, men vi har bare hatt slike diskusjoner 2 ganger før. I løpet av 6 mnd. Det er vel ikke mye? eller?

[Ekko]

Han har da 2 ting som holder ham borte fra deg. Begge deler høres for meg ut til å være gode grunner (militæret og faren).

 

At han ikke vil tilbringe mye tid med deg når dere endelig er på samme sted høres rart ut dersom han har lyst å være med deg (dersom han ikke har gode grunner for dette, som feks faren). At han har litt tid med kompiser ol må og forventes, men 2x på 2 uker er latterlig lite om dere er seriøse.

 

2 år er lenge. Det kan jo være at han ikke har bedre sosiale antenner enn at han tror du vil høre om henne. Er du redd han skal ønske seg tilbake til henne?

 

Han høres egentlig uansett ut som fyr som har litt mye på seg (avstandsforhold og syk far mens han er i militæret i en psykisk og fysisk tøff trening). At han må ta timeout fra noe (deg) høres derfor naturlig ut.

Dette blir bare spekulasjoner fra min side, men om det er en grei fyr (ikke en player) som du vil satse på så vil kanskje det å gi ham litt pusterom være det han trenger. Samtidig må du jo finne ut om du kan tåle å ha en mindre rolle i livet hans en stund. Hvis ikke er det gjerne greit nok å legge ting på is til situasjonen hans endrer seg eller for godt. Hvis du ber om alt eller ingenting kan du risikere å sitte igjen med ingenting, da må du vite at det er greit for deg.

[Nyskjerrigperen]

Faren er absolutt en god grunn til at vi ikke kan være med hverandre SÅ ofte. men han finner jo på andre ting likevel. Går å trener henger med kompiser og div. Så faren er ikke avhengig av han 24/7. Men når han da ikke vil prioritere meg litt mer enn det, er det ikke rart jeg setter spørsmålstegn!

 

Jeg forstår at han har mye på spill, men hadde jeg betydd nok for han så tror jeg han hadde klart det.

 

Tingen er at jeg vet ikke om han er player.. han virker både og. Han har hatt 3 seriøse forhold, og holdt på med en god del jenter. Så en del av meg tror at jeg bare er en av dem han vil ha litt oppmerksomhet fra en liten stund.

 

vanskelig dette her..

[Gjest Issi]

Jeg tror at vi mennesker egentlig er ganske så egoistiske og opptatt av vårt velvære. Når man er forelsket så gir det et deilig overskudd og adspredelse,og jeg tror ergo at hvis han virkelig hadde likt deg veeeldig godt,så hadde han latt deg vite dette på tross av den vanskelige situasjonen han er oppe i. Ikke minst for å få atspredelse fra situajonen sin. Han er nok redd for å binde seg.. Og jeg synes ikke du skal ta ansvaret for hvordan ting blir. Kanskje bør du nå si direkte til han at hvis han ikke kan si noe merhåndfast nå ,så bør det bare bli slutt. Dette blir da noe han må ta på sin kappe. Det finnes jo mange liknende situasjoner i alle forhold,men det vil da være naturlig å være åpen om dette. Hadde han likt deg ville han respektert og også funnet stor støtte i å snakke med deg og være sammen med deg. Det tror hvertfall jeg . Hvis ikke bør han hvertfall gi deg et bilde av slik situasjonen er for han-og det uten at du må ta det opp.

 

Jeg synes ikke du har gjort noe galt. Mulig du kom på feil tid,men jeg tror egentlig det handler om manglende interesse fra hans side desverre. Vis forståelse for situasjonen hans,men ikke tenk at du ikke skulle tatt dette opp. Kommunikasjon har alt å si i startfasen av et forhold.

[Nyskjerrigperen]

Takk for et godt svar! jeg vet fremdeles ikke hva jeg skal tro.

Jeg sendte ham en melding dagen etter og sa at jeg ikke ville "skilles" på en negativ måte, og sa lykke til med militæret og sånt.

 

Han svarte med "Betyr det at vi ikke snakker sammen lenger?" Så sa jeg, "det er vanskelig å være venner med en man har følelser". Så sa han "det var du som valgte det. Men skjønner hva du mener sorry"

 

jeg sa i forgårs at jeg angret, så sa han bare "do u?" og så sa jeg ja. og han har fremdeles ikke svart meg.

 

jeg er så redd for å avslutte det helt, fordi jeg ikke vet hva han tenker. jeg er så redd for at han faktisk liker meg og så kaster jeg bort sjansen.

 

jeg savner ham alt for mye.

 

må jeg bare innse at slaget er tapt? jeg går konstant rundt med et håp om at han skal kontakte meg igjen...

[Gjest Issi]

Tror ikke så veldig på å bare la ting skure og gå,og at du nå venter og håper at han skal ta til "fornuft". Du må si Akkurat hva du mener om situasjonen. Si det kun EN gang,og prøv å ikke virke anklagende. Det er naturlig at det går litt opp og ned i startfasen av forhold ,men det er gått 6mnd,og poenget er at det er utmattende å ikke vite. Så -for din egen del-forklar han dette. Om han sier han vil ha mer tid,så si ok,men bryt da kontakten og kom deg videre. Muligens vil han da innse at han har hatt en bra jente som han har latt gå.. Men ikke belag deg på dette. Og som sagt-si kort og konsist hva du tenker om saken først. Da vil du føle deg bedre etterpå selv fordi du ikke trenger å

plages med de tankene du beskriver nå og selv om du er forvirret og full av følelser nå så VIL dette være det riktige å gjøre sett objektivt utenfra.

 

helt ærlig tror jeg fremdeles at han ikke er interessert nok ,så uansett om du hadde skjelt han ut,og gjort alle de feil tingene,så hadde det Uansett ikke vært noen krise.