Verneplikt og psykiske lidelser/antidepressiva

[Gjest Anonym]

Hei!

 

Velger å holde meg anonym når jeg skriver dette, men håper på respons likevel. Jeg vet dette fort kunne passet i forumdelen om Forsvaret, men der er det ikke åpent for gjesteposting og dette er vel omtrent like naturlig å poste her som der.

 

Jeg skal straks inn i militæret. Ønsket det hele veien, og har ikke gjort et eneste forsøk på å slippe unna det. Alltid vært positiv til å avtjene verneplikt, og det antar jeg Forsvaret også har notert i sine papirer, altså at jeg har krysset av på at jeg tror jeg klarer verneplikten og har sagt jeg ønsker det. Nå har det imidlertid dukket opp et stort problem: Jeg har slitt psykisk en periode, og har derfor snakket med psykolog. Der har det kommet frem at jeg ligger et sted mellom OCD (tvangslidelser) og bipolar lidelse (manisk depressiv, som det het før). Dermed skal jeg sannsynligvis begynne på antidepressiva i nær fremtid, og vil ha godt av tett oppfølging ved mitt eget hjemsted. Jeg fungerer stort sett fint, i hvert fall utad, og er både ganske oppegående og sosial av meg, og jeg tviler på at noen bekjente mistenker noe. Har dame og venner som andre. Har heller aldri vært psykotisk. Likevel dominerer tankene rundt situasjonen dagene for tiden.

 

Jeg lurer litt på Forsvarets rutiner på dette? Jeg er klar over at rekruttskolen enten ikke blir noe av for min del eller vil foregå der det er planlagt at den skal være, men etter den hadde det jo vært en enorm fordel å havne i nærheten av der jeg bor nå. Jeg fungerer som sagt fint overfor folk utad, men vil ha godt av å behandles parallelt med førstegangstjenesten, og det bør da selvsagt skje der jeg har hatt base i alle år. I tillegg vil jeg høyst sannsynlig takle overgangen fra å bo innenfor samme kilometer, med samme familie og krets, til å flytte til andre enden av landet, med kun helt nye folk, dårligere enn de fleste andre. Det kan fort forverre tilstanden min, og det hadde vært greit å vite om Forsvaret tar hensyn til dette. Jeg vil fortsatt inn, men så må det selvsagt vurderes dersom Forsvaret misliker oss på antidep. rundt skytevåpen (noe jeg ville forstått utmerket, uten at jeg noen sinne har mistet kontrollen over meg selv eller vært det spor voldelig eller aggressiv). Det må også vurderes på nytt dersom min egen tilstand kan forverres av et år langt borte fra det jeg kjenner. Men kan jeg dra inn med visshet om at jeg både kan avtjene verneplikten og få tilrettelagt den litt, er det klart jeg ønsker det.

 

Dermed koker egentlig dette ned til noen få spørsmål:

- Vil Forsvaret sende meg hjem på dagen om det ender med at jeg begynner på antidepressiva? Det ville jeg selvsagt forstått, men da hadde det vært greit å vite.

- Vil Forsvaret ta hensyn til mitt behov både for både å bo i hjemlige omgivelser og nærhet til behandlingssenter/medisinsk team når jeg skal plasseres ut etter rekruttskolen? Vil jeg (berettiget, ikke for å snike) havne foran i køen i kampen om plasser nær der jeg kommer fra, dersom min psykiske helse fort kan påvirkes av hvor jeg havner - eller er det et likhetsprinsipp der som går foran alt?

- Vil Forsvaret automatisk ha tilgang på journalen min, med de nye opplysningene som kommer til der om dagen? Jeg vil ikke blånekte for dette om de spør, men om det ender med at jeg skal stå på fullt som om ingenting har skjedd, tar jeg det vel heller ikke opp om de ikke spør. Det siste jeg trenger er å først havne langt til helvete borte fra hjemstedet og i tillegg særbehandles som en unge der jeg havner.

Og et spørsmål som går utenfor dette:

- Når jeg har fri i helgene etter to uker på rekrutten; kan jeg da dra hjem? Ikke at jeg tror det blir aktuelt mer enn én gang for å møte dama og foreldre og hente ting hjemmefra jeg føler jeg burde hatt med, hadde vært greit å vite. Kan jeg eventuelt tilbringe nettene i helgene utenfor leir, bare jeg holder meg i nærheten av leiren?

 

Jeg vet dette er spørsmål jeg nok kunne fått svar på ved å ringe Vernepliktsverket, men de vil ikke hjelpe uten fulle data om hvem jeg er og når jeg skal inn. Det er jeg lite lysten på å gi fra meg, om det fører til at jeg behandles som en ustabil shitkid som er på nippet til å gå på killing spree på rekrutten. Selvsagt er jeg ingen fare for omgivelsene, da ville jeg aldri ønsket å dra inn, men jeg lurer på om Forsvaret innser dette uten videre. Derfor håper jeg noen her kan svare på i hvert fall noen av spørsmålene, så jeg slipper å risikere å ende med en løsning som er hverken fugl eller fisk

[*F*]

Jeg vet ikke, men jeg tror at dem heller kaster deg ut fremfor å spesialtilpasse forsvaret for deg.

Er 30% som skal inn eller noe slikt, så dem har mye utvalg.

[srbz]

Du vil dessverre neppe få mange nok dager på rekruttskolen til å få utdelt uniform engang. Jeg har opplevd at folk har blitt kastet ut av befalsskoleopptak pga. mild anstrengelsesastma og dårlig syn, så at de gir noe kraftigere enn 4,5 mm luftgevær til noen som går på antidep ville vært et mirakel. No offense.

[Gjest Anonym]

Jeg vet ikke, men jeg tror at dem heller kaster deg ut fremfor å spesialtilpasse forsvaret for deg.

Er 30% som skal inn eller noe slikt, så dem har mye utvalg.

 

Riktig. Nei, jeg tror jo også jeg heller ryker enn at de spesialtilpasser det. Poenget var egentlig at de ikke må spesialtilpasse det mer enn å la meg sendes til en leir i nærheten av meg selv - og det er nok av militærleire rundt der jeg er hjemmehørende. En 20-30% av de i den grenen av Forsvaret jeg skal i holder til nær mitt hjemsted, og å plassere meg blant dem vil nå ikke kreve altfor mye av dem. Men det er klart, selvsagt vil de ikke anstrenge seg all verden for én eneste rekrutt om han krever masser av spesialtilpassing fra Forsvarets side. Det måtte i så fall bli med utvidet perm en gang iblant, la meg slippe ut noen få timer etter en av to uker der en må være inne på rekrutten og å som nevnt la meg havne i nærheten her.

 

 

Du vil dessverre neppe få mange nok dager på rekruttskolen til å få utdelt uniform engang. Jeg har opplevd at folk har blitt kastet ut av befalsskoleopptak pga. mild anstrengelsesastma og dårlig syn, så at de gir noe kraftigere enn 4,5 mm luftgevær til noen som går på antidep ville vært et mirakel. No offense.

 

None taken i det hele tatt, ingen fare. Forstår utmerket at Forsvaret er skeptiske til å plassere skarpladde våpen i hendene på de på antidepressiva. Rett nok har jeg aldri hatt et eneste spontant nervesammenbrudd, raserianfall, psykotisk anfall eller noe som helst - jeg har bare over tid grublet så mye på innsiden at det har gått utover evnen til å overholde andre forpliktelser - men det skulle tatt seg ut om Forsvaret brukte ressurser på å sjekke "hvor ustabile" rekruttene deres var. Jeg regner jo med at antidepressiva fratar meg sikkerhetsklareringen også, og da står vi igjen med potetskrelling. Den delen tar dama seg villig av hjemme, og jeg har derfor ikke filla peiling på hvordan jeg gjør det uten å kutte meg. Noe jeg forresten aldri har gjort hverken med vilje eller ved et uhell, sånn for de som tror at slike handlinger er en del av det jeg sliter med. Hø-hø

 

Det eneste er at jeg er usikker på om de sjekker journalen min. Jeg har jo ikke noe som er direkte invalidiserende (eventuell bipolar lidelse er type II, den mildeste og uten psykose), så de vil nok ikke merke noe til det. Jeg har også 9 av 9 på samtlige sesjonstester, IQ-testen inkludert, og det er ingenting i deres papirer som tyder på at jeg er dårligere skikket tll førstegangstjeneste enn de fleste andre.

[srbz]

Rett nok har jeg aldri hatt et eneste spontant nervesammenbrudd, raserianfall, psykotisk anfall eller noe som helst - jeg har bare over tid grublet så mye på innsiden at det har gått utover evnen til å overholde andre forpliktelser - men det skulle tatt seg ut om Forsvaret brukte ressurser på å sjekke "hvor ustabile" rekruttene deres var. Jeg regner jo med at antidepressiva fratar meg sikkerhetsklareringen også, og da står vi igjen med potetskrelling. Den delen tar dama seg villig av hjemme, og jeg har derfor ikke filla peiling på hvordan jeg gjør det uten å kutte meg. Noe jeg forresten aldri har gjort hverken med vilje eller ved et uhell, sånn for de som tror at slike handlinger er en del av det jeg sliter med. Hø-hø

 

Det eneste er at jeg er usikker på om de sjekker journalen min. Jeg har jo ikke noe som er direkte invalidiserende (eventuell bipolar lidelse er type II, den mildeste og uten psykose), så de vil nok ikke merke noe til det. Jeg har også 9 av 9 på samtlige sesjonstester, IQ-testen inkludert, og det er ingenting i deres papirer som tyder på at jeg er dårligere skikket tll førstegangstjeneste enn de fleste andre.

Personen jeg refererte til som ble kastet ut pga. mild anstrengelsesastma, hadde heller ikke hatt noen anfall (som han fortalte meg om ihvertfall). Dette er noe man er født med (såvidt jeg forsto), og han hadde levd med det i 20 år, som aktiv fotballspiller, intetanende før han fikk diagnosen. Fastlegen ga ham astmamedisin som et forebyggende tiltak, i tilfelle han noen gang skulle oppleve et anfall. Denne typen astma kicker kun inn ved store fysiske påkjenninger, og etter mange år som fotballspiller, et år i førstegangstjeneste og minst et år på grenaderkontrakt hadde han fortsatt ikke merket vesentlige problemer. Militærlegen ser ordet "astma" i egenerklæringen, utelukkende fordi kandidaten velger å være åpen om dette, og diskvalifiserer ham fra opptaket dagen etter.

 

Hvis mild anstrengelsesastma er diskvalifiserende for befalsskolen, er nok bipolær lidelse minst like diskvalifiserende for førstegangstjeneste, uavhengig av grad på lidelsen. Dessverre.

[Gjest Gjest]

Min personlige mening er at du bør holde kjeft om dine plager og også holde deg unna pillene, selv om de blir skrevet ut så ikke hev resepten. Slike medisiner har en lang rekke bivirkninger, også seksuelle. Du kan dessuten bli ustabil akkurat de første ukene når du begynner på SSRI. SSRI er skumle saker og antipsykotika er enda farligere. Psykologer og leger i dag føler de helst må skrive ut noe enda det ikke er nødvendig. Det krever store ressurser og hjelpe noen uten å bare skrive ut noen piller. Kanskje du får en positiv opplevelse i militæret. Ofte kan plager være situasjonsbetinget og de kan forsvinne når du kommer inn i militæret.

[Gjest Anonym]

Personen jeg refererte til som ble kastet ut pga. mild anstrengelsesastma, hadde heller ikke hatt noen anfall (som han fortalte meg om ihvertfall). Dette er noe man er født med (såvidt jeg forsto), og han hadde levd med det i 20 år, som aktiv fotballspiller, intetanende før han fikk diagnosen. Fastlegen ga ham astmamedisin som et forebyggende tiltak, i tilfelle han noen gang skulle oppleve et anfall. Denne typen astma kicker kun inn ved store fysiske påkjenninger, og etter mange år som fotballspiller, et år i førstegangstjeneste og minst et år på grenaderkontrakt hadde han fortsatt ikke merket vesentlige problemer. Militærlegen ser ordet "astma" i egenerklæringen, utelukkende fordi kandidaten velger å være åpen om dette, og diskvalifiserer ham fra opptaket dagen etter.

 

Hvis mild anstrengelsesastma er diskvalifiserende for befalsskolen, er nok bipolær lidelse minst like diskvalifiserende for førstegangstjeneste, uavhengig av grad på lidelsen. Dessverre.

 

Sant nok. Nå ble det til at jeg ikke går på antidep. ennå likevel, og det kan selvsagt forandre ting litt. Ei heller har jeg konkret fått diagnostisert bipolar lidelse, men det får jeg nok ikke heller. Ligger et sted mellom der og tvangslidelser (obsessive-compulsive disorder, som mange vel kjenner det som). Siden behandlingen retter seg mot konkrete symptomer jeg har, ikke er et konkret program laget mot en konkret lidelse, får jeg nok ingen direkte diagnose.

 

Fikk beskjed om å si fra til militærlegen ved innrullering. Usikker på om jeg følger det rådet, om jeg vil inn. Jeg har blitt henvist til distriktspsykiatrisk, og om jeg forteller militærlegen at jeg venter på å få time på psykiatrisk avdeling for utredning er jeg nok på vei hjem før jeg kan si "dimittert" eller dama kan gi fra seg et gledeshyl for at guttungen kommer hjem igjen.

 

Fikk også beskjed om at jeg kunne forberede meg på å bli dimmet. Det var ikke sikkert, men jeg har hele tiden fremholdt at jeg vil inn. Jeg får revurdere det de neste dagene. I øyeblikket lever jeg i uvissthet om hvor jeg skal være det neste året, og det er i hvert fall irriterende.

Et par små spørsmål:

- Er det sjans i havet på å få bli der om jeg forteller militærlegen om situasjonen, dersom jeg sier jeg vil prøve?

- Om jeg detter ned på at jeg vil droppe militæret likevel, fordi jeg frykter konsekvensene av å dra inn - selv om jeg helt til nå har ønsket å være der et år - er det sjans i havet på at de nekter å dimme meg, når de vet jeg snart skal utredes på distrikspsykatrisk senter? Og nei, dette er ikke noe forsøk på å slippe unna, jeg vet bare ikke om det kanskje er like greit å dra hjem på dagen fremfor å bli sendt hjem etter en måned. Det blir intens tenking de neste ukene.

 

Til "Gjest": Håper også å slippe antidep. Har en kamerat med lignende, som har gått på antidepressiva og sagt at det er noe han virkelig ikke liker. Går det utover det seksuelle, er det rett og slett krise. Med en halvnymfo dame og at jeg selv er gutt er det ikke akkurat tema. Det er mye mulig jeg vil ha godt av tid i militæret også. Jeg velger å tenek at det er to muligheter: Enten vil det å komme inn i et ordnet system med klare rutiner senke mitt eget kontrollbehov. Ingenting ville vært bedre. Frykter samtidig at rutinene der kan gå på tvers av mine egne tvangstanker, og at det blir mine egne merkelige tanker mot Forsvarets rutiner uten at noen gir seg. Det er en risiko, men det kan også fort ende godt.

[Gjest Anonym]

Forresten. Gikk ikke å endre mitt eget innlegg, selvsagt, når jeg ikke har en bruker her, men må bare si at jeg setter umåtelig stor pris på gode råd og svar her. Kun noen få dager igjen til jeg skal dra, og da er det jækla godt å få svar fra folk om hvordan situasjonen ser ut fra andre synsvinkler enn min egen.

[srbz]

Vel, dersom du ikke har fått en konkret diagnose er det vel ikke helt utelukket at du glir igjennom. Imidlertid vil Forsvaret tilpasse seg deg i langt mindre grad enn du blir nødt å tilpasse deg Forsvaret, noe som passer dårlig sammen med tvangstanker. Som det nevnes er det for tiden så mange som avslås at Forsvaret nær sagt kan velge og vrake, og det er nok fort gjort for dem å vrake en potensiell psykiatripasient. Dette har nok først og fremst med sikkerhet å gjøre, men dersom også evnen til disilin og samarbeid påvirkes er det nok raskt takk og farvel dersom årsaken avdekkes.

[Ueland]

Jeg lurer litt på Forsvarets rutiner på dette?

Da du vil trenge ro og "lite endringer i livet" mens du går på medisiner/er under behandling så vil du, om du i det hele tatt kommer inn, bli sendt hjem igjen ASAP. Sender du inn et brev til Militæret allerede nå med brev fra lege/psykolog så vil du bli ærklært udyktig, eventuelt fritatt fra tjeneste i fredstid med en gang.

 

Når det gjelder antidepresiva så skal du ikke høre på hva andre mener, jeg går på liknende selv og merker null effekter utenom trøtthet, og jo; at livet er veldig mye bedre!

[Gjest Anonym]

Vel, dersom du ikke har fått en konkret diagnose er det vel ikke helt utelukket at du glir igjennom. Imidlertid vil Forsvaret tilpasse seg deg i langt mindre grad enn du blir nødt å tilpasse deg Forsvaret, noe som passer dårlig sammen med tvangstanker. Som det nevnes er det for tiden så mange som avslås at Forsvaret nær sagt kan velge og vrake, og det er nok fort gjort for dem å vrake en potensiell psykiatripasient. Dette har nok først og fremst med sikkerhet å gjøre, men dersom også evnen til disilin og samarbeid påvirkes er det nok raskt takk og farvel dersom årsaken avdekkes.

 

Nei, jeg har ingen konkret diagnose. OCD er vel nærmest fastslått, men jeg har flere symptomer på bipolar lidelse type II (uten psykose) også. Ble som sagt henvist til distrikspsykiatrisk senter nå, så jeg antar det blir utredning der snart. Den timen kunne eventuelt skyves på om jeg var inne, sa legen, så legen er nok ikke helt sikker på at jeg blir sendt hjem. Det forutsetter imidlertid et ønsek fra min side om å dra inn, og det ønsket har vel mer eller mindre forsvunnet det siste døgnet.

 

Slik jeg ser det, vil jeg kanskje komme inn om jeg sier jeg er motivert og tror jeg klarer det, når jeg snakker med militærlegen. Men et konkret spørsmål: Om jeg sier at jeg ikke ønsker å avtjene verneplikten lenger, selv om jeg har gjor det frem til nå, og også tror det blir vanskelig nå som jeg har psykiatrisk utredning foran meg? Er det da noen reell mulighet for at de holder meg igjen i militæret - eller kan jeg, med noen ytterst små forbehold, la være å pakke bagen for to måneder?

 

 

Jeg lurer litt på Forsvarets rutiner på dette?

Da du vil trenge ro og "lite endringer i livet" mens du går på medisiner/er under behandling så vil du, om du i det hele tatt kommer inn, bli sendt hjem igjen ASAP. Sender du inn et brev til Militæret allerede nå med brev fra lege/psykolog så vil du bli ærklært udyktig, eventuelt fritatt fra tjeneste i fredstid med en gang.

 

Når det gjelder antidepresiva så skal du ikke høre på hva andre mener, jeg går på liknende selv og merker null effekter utenom trøtthet, og jo; at livet er veldig mye bedre!

 

Klart, jeg ville nok aldri blitt erklært tjenestedyktig på sesjon nå. Problemet her er at jeg skal inn om under en uke, ser du, så å sende brev og slikt er nok litt sent. Spørsmålet er vel om utredning og behandling kan vente til rekrutten er over midt i september, eventuelt helt til neste sommer. Personlig har jeg ingen oppfatning om det, jeg har ingen forutsetning for å forutsi hvordan jeg har det om et år, men det er klart jeg heller ikke vil gamble med egen psykisk helse.

 

Og jeg får veie for og imot med antidepressiva. Jeg vet det er mange meninger, men de fleste jeg kjenner personlig er negative til det. Derfor er jeg usikker på om jeg vil ta sjansen. Det kan vel uansett en psykiater svare på om er helt nødvendig eller ikke. Er det nødvendig, tar jeg det selvsagt, men jeg vil helst unngå medisinering om jeg kan. Ikke av prinsipp, kun av frykt for bivirkninger. Uansett går det selvsagt an å slutte på dem igjen - antar det er bedre å finne ut om det funker eller ikke funker enn å ikke vite.

 

---

 

Jeg har hele veien villet inn. Nå ser det ut til at alternativene er a) å dra til rekrutten og ikke vite om jeg blir sendt hjem eller ikke og b) å dra til rekrutten og være sikker på at jeg sendes hjem. Det ideelle, å dra dit og være sikker på at jeg får bli, virker fjernt. Den uvissheten rundt om jeg skal være der to timer eller to måneder plager meg så mye at jeg kan være tilbøyelig til å ønske alternativ b, bare for å vite. Er det i så fall slik at legen kan skrive en erklæring som sørger for at jeg får snu i døren, eller vil muligheten for at militæret holder meg tilbake være betydelig uansett? Selvsagt kan legen skrive at jeg ikke er forflytningsdyktig så jeg slipper å fly dit i det hele tatt, men det blir løgn, og det vil jeg ikke være en del av.

 

Men jepp, det viktigste spørsmålet mitt:

Kan en erklæring fra fastlegen min stoles på når det gjelder å bli dimmet? Kan jeg ta med denne og være sikker på at jeg får snu og dra hjem igjen? Det verste ville jo vært å ha en slik erklæring og likevel bli tvunget til å bli - men er det mulig å være sikker på å slippe unna så jeg slipper uvissheten, frister det mer og mer.

[srbz]

Ring VPV og spør hvis du nå virkelig har lyst å dimme.