Føler meg helt traumatisert etter brudd! Hvorfor?

[Gjest deteroverforgodtdennegang]

Litt bakgrunn før spørsmål: Vi traff hverandre i 2005. Hun har hele tiden hatt store problemer med angst, som i at hun ikke klarte å gå på butikken selv. Vi bodde sammen i to år. Jeg gjorde mye for hun pga angsten. Jeg vet ikke om angsten egentlig er relatert til bruddet. En tredje person er involvert. En hun snakket med på msn de to siste årene vi var sammen. Hun kunne komme hjem fra jobb en lørdag til en ryddig leilighet, for å så be meg pent om å spise i et annet rom fordi hun ønsket prate med ham i fred på msn. De to hadde seg to sekunder etter hun gjorde det slutt med meg.

 

Ingen av oss var særlig happy pga angsten, men jeg var villig til å kjempe for oss og hun. Så plutselig fungerer ikke "oss" lenger, og hun vil gjøre det slutt. Kan det ha vært på "oppfordring" i fra han? Jeg forstår det bare ikke, fordi det var ikke en enkel ting jeg kan se som utløste det.

 

Kan dette telle som utroskap selv om hun hadde "papirene" i orden? Jeg føler et svik, et stikk pga det er han. Jeg føler meg naiv, at jeg liksom lot det skje på en måte ved å la hun utvikle et forhold til han mens vi var sammen.

 

Så noen spørsmål relatert til angsten hennes: Varte forholdet lengre enn det burde fordi hun var så avhengig av meg? Knyttet hun et "spesielt" bånd til denne herremannen fordi hun var isolert pga angsten? (Han gjorde det forøvrig slutt med sin bedre halvdel, umulig å si om dette er planlagt). Taklet jeg angsten hennes feil ved å hjelpe hun for mye? Bare fordi jeg hjelper hun med alt og er verdens beste støtte så garanterer det ikke for at forholdet vil holde...

 

Det stikker veldig at hun ikke klarte å gå på butikken, men klarte å bli med han hjem. Hun angrer på dette. Jeg kan ikke la være å tro at hun "ble lurt" på en måte. At han utnyttet det at hun var helt knust og deprimert? (Sier IKKE det var voldtekt). Er selv relativt isolert, har ingen utenom hun. Det gjør muligens at jeg oppfatter dette verre. Sover dårlig, er veldig sur og aggressiv. Til slutt lurer jeg på når jeg vil slutte å se det for meg, at de har seg? Har aldri vært så langt nede. Hun var min verden. Nå har jeg ikke en dritt å leve for lenger. Bortsett fra studiene.

 

Til slutt kom jeg på noe annet, hvordan stoler folk på sine bedre halvdeler? Enhver venn av det motsatte kjønn er en potensiell konkurrent klar til å utfordre forholdet deres? Jeg kan garantere verden at jeg ikke kommer til å stole på noen på samme måte. Man kan gi å gi, også får man en murstein i trynet. Selvsagt kommer jeg til å treffe noen, jeg sier bare at jeg har dratt lærdom av dette. Forbanna tull alt sammen, jeg lurer på hva samfunnet taper på samlivsbrudd per år.

[Malvado]

Huff, tror jeg forstår deg godt her ja, men for å være ærlig så er det ekstremt vanskelig å si hva du har gjort galt.

Noen mennesker er såpass manipulerende at hun kan ha blitt rundlurt ved at han benyttet seg av de svake punktene hennes nettop bare for å "få seg litt".

 

Så , det trenger faktisk ikke å være deg det var noe galt med, men at han som hun snakket med var ekstremt flink til å spille på hennes svakheter og utnyttet dette makismalt.

 

Et annet alternativ er at hun har utnyttet deg fullstendig som sin støttespiller og når hun ikke lenger hadde behov for deg lengere (trodde hun) så tok hun steget videre.

 

Jeg stoler selv på samboeren min av flere grunner :

 

*Jeg gidder ikke å leve et liv i frykt av at samboeren min skal være utro / finne seg noen annen.

*Jeg støtter henne , men forlanger at hun gjør det samme for meg. Prøver også å utvikle meg for å ikke stå fast i forholdet.

*Vi har en flott dialog med jevne mellomrom om ting som er viktige i livet vårt, på denne måten har vi god kontroll

på hvor vi står og vill her i livet.

[Gjest TS]

Hun skal ha for at hun alltid har vært veldig snill og god med meg. Det er hun enda faktisk. Så jeg tror ikke hun har lurt meg. Der må jeg bare forsvare hun litt. Hun har gitt meg mye tilbake også.

Det er nettopp det, jeg tror også man kan konkludere med at vi bare vokste fra hverandre. Jeg var 18 og hun 16 når vi møttes. Så statistisk sett så kom vi jo ikke til å vare livet ut. Jeg vil bare prøve å lære av dette. Hun fikk meg igjennom VGS, jeg kan takke hun for at jeg nå tar en høyere utdannelse. Hun fikk skikk på meg kan man si.

[Malvado]

Da er egentlig mitt eneste råd at du tar med deg alt det gode fra forholdet videre og bearbeider allt det andre.

Kanskje på tide at du blir litt mer sosial i livet ditt? Tror nok at du har et kraftig ønske om det i alle fall.