Å snakke om hendelser/ livskriser......

[StinaStina]

Jeg er blitt fortalt på visse av trådene mine, at jeg er en idiot/ jævel , som snakker om hendelser / livskriser jeg sliter med....

 

Er det andre som føler det samme som meg.... Når de har opplevd noe dramatisk, så kan de ha behov for å prate om det, og drøfte det?

 

Er veldig synd å gå inn å lage noen diskusjoner, også får jeg høre at jeg er en jævel/terrorist bare fordi jeg prater om noe som oppleves forferdelig for meg?

 

I en sak er det to parter. Så siden jeg er i strid med en mann, så er det han som er den gode part, siden han ikke trenger å prate om det? Det er avgjørende sier folk... Når han ikke prater om det så er den fyren god.....og jeg som har store problemer med det er ond.....

 

Hva sier dere?

 

Jeg skal herved ikke ta opp for dype temaer på noen linjer, som ingen orker å diskutere om. Må tenke meg gjennom før jeg lager tråder....

[vidor]

God og ond er jo to ekstrem-ytterpunkter da. Ting er alltid mye mer nøyansert enn som så, og hvis samboeren din mener det motsatte så kan det være tegn på sosiopati.

 

Ut i fra de trådene du har laget før så kan det virke som at du om mulig spiller offer-rollen uten at du helt forstår det selv og derfor har endt opp i et slikt forhold som du har nå. Husk at du har all makt over deg selv og dine valg, så hvis du fokuserer energien din på å bryte ut av destruktive forhold så får du det til. Det er bare å bestemme seg og gjennomføre det, uansett hva du måtte få slengt mot deg.

 

Hvis jobben er viktig for deg så kan du vurdere delvis sykemelding og bruke tiden på å klarne hodet ditt og finne ut av hva du skal gjøre videre, enten alene som du selv sier du foretrekker, eller via andre støttespillere som omgangskrets eller en dyktig terapeut med erfaring med situasjoner som den du er i for tiden.

 

Det finnes gode bøker om sosiopati og en du kan sjekke ut er "Ut av psykopatens grep" av Dalsegg, Aud.

 

Det viktigste er at du tar tak i dette og gjør noe hvis du føler situasjonen er uholdbar.