Jeg føler meg som en ensom ulv

[AzureDragon]

Hallo...vil bare skrive et innlegg her for meg selv egentlig, og evt andre som er litt i samme situasjon.

 

Greien er den at jeg er 20 år og gikk ut av skolen for 1 år siden. Siden den tid har jeg vært i militærtjeneste men er nå ferdig der.

 

Det siste halvannet året på vgs datt jeg helt ut og skulket skolen, var asosial som F og hadde mye skamfølelse/depressive tendenser.

I militæret tok det seg opp og jeg fikk masse kompiser der, men kanskje er det to-tre jeg virkelig vil holde kontakten med derfra.

 

Nå har jeg fri og jeg skal ikke klage, jeg har flere gode kompiser. Jeg har blitt bedt med på to turer til syden nå som jeg har takket nei til pga pengesparing til tur i høst.

 

Men det som plager meg er; jeg har ingen gjeng, vennegjeng liksom. Vennene er spredt overalt.

Min issue er at jeg har svært vanskelig for å opprette noe mer enn en overfladisk kontakt med de fleste jeg kjenner. Jeg kjenner mange, men det kommer seg ikke videre.

 

Jeg føler meg litt som en ensom ulv, som er litt med i flere gjenger. Jeg har kanskje èn gjeng som bare er vår, men vi møtes alt for sjelden. Ergo, ingen gjeng.

 

Fra vgs-klassen min holder jeg ikke jevnlig kontakt med noen. Kun sporadisk kontakt med fire-fem stykker. Jeg er kompiser med de, jeg kan møtes med de på egenhånd, men de har sine egne vennegjenger, jeg føler jeg ikke har det. Hver gang jeg er ute, er på fest, så føler jeg meg nesten alltid som en besøkende blant gode venner. Selv om jeg gjerne "kjenner" de fleste føler jeg meg på lånt tid der.

Pga at jeg er så jævlig dårlig til å opprette ekte relasjoner så blir jeg lite invitert ut på eventer, fester osv. Men det er helst en direkte konsekvens av at jeg var så destruktiv siste halvdel av vgs.

 

Jeg er et typisk menneske som har det gøy med de jeg er med akkurat for øyeblikket, for aldri å treffes igjen. På skolen var jeg med klassefolka og de andre, i militæret var jeg med de andre soldatene, på trening er jeg med folkene der. Det er liksom svært få "permanente" venner jeg har. De kommer og går.

Ikke det at jeg ikke gir av meg selv, jeg gir masse. Jeg holder bare ikke konakten og har vanskelig for å åpne døren for nye venner inn i "det permanente" livet mitt. "De permanente" har alle så langt kommet fra barne- eller ungdomsskolevennskap.

 

På en måte har jeg alltid vært sånn men det har kommet mer til uttrykk nå. Da jeg var liten nektet jeg folk å overnatte hos meg, jeg nektet jenter å besøke meg hjemme. Alt dette pga min far som var hjertesyk og totalt uberegnelig. Det var alltid bråk hjemme og jeg var redd han skulle klikke. Har alltid holdt fasaden der, utenom mine nærmeste venner. Derfor har jeg alltid vært besøkende hos andre og ikke hatt en "base" selv. Jeg har aldri hatt en fest, pga frykten som mine foreldre.

Jeg har sjelden følt meg helt "hjemme" noe sted, alltid noe rastløs og søkende andre steder.

Jenter har jeg hatt vanskelig for å knytte til meg, holder de på en armlengdes avstand. Håper dette endrer seg når jeg får min egen hule.

 

Bare masse tanker som ble skrevet ned her nå...hvis du kjenner deg igjen, svar gjerne. Jeg bare tømte hodet litt nå, da jeg sitter her hjemme og ingen tar noe spes kontakt. Ikke spes rart heller egentlig, nettopp dimmet fra militæret og har ikke annonsert det for grovt til folk heller.

 

Kunne bare ønske jeg hadde en vennegjeng jeg alltid holdt sammen med, hvor jeg kjente alle godt, og som jeg kan invitere hjem på chillekveld. For tiden fungerer det ikke slik for meg. Men det hjelper ikke å grine. Ikke for lenge hvert fall.

[Gjest Gutt_19]

Er litt i samme situasjon som deg, og tror ikke akkurat at dette er veldig unormalt. Problemet mitt er at 2 av bestekompisene min har fått seg dame og har liksom fått liten tid til meg. Ellers flytter vi for det meste fra hverandre nå, noen skal i militæret, noen skal til Trondheim osv. Så jeg kommer nok mer og mer å havne i lik situasjon som deg.

 

Jeg har også vanskeligheter med å skaffe meg venner utover de 3 som jeg henger mest med, dvs jeg får venner men som deg ingen venner jeg henger med på fritiden, og hvis det er noen andre venner som jeg er med er det kun samtidig som jeg er med bestekompisene.

 

Skulle gjerne hatt noen venner utover jeg de jeg har, de gidder ikke å gå ut å feste fordi de har dame, de gidder ikke å se film fordi de gjør det med dama, de gidder ikke syden fordi de har dame, de gidder rett og slett nesten ingenting lenger og det er litt tragisk. De fleste ganger jeg skal spørre om noe har de også andre planer allerede planer med dama.

 

Nei, får finne meg flere single venner som liker å chille sammen og feste ute!

[AzureDragon]

Ja drar på fest med en god kompis men kunne aldri gått alene av en grunn. Føler jeg må kjenne noen der veldig godt, hvis jeg skal være der. Hvis ikke føler jeg meg bare dum, og litt utilpass. Det skal mer til en to-tre timer for meg å bonde skikkelig med folk...jeg snakker godt med folk og har det fett, men ikke den ekstra tryggheten man har blant gode venner..lengter ofte etter den følelsen