Sliter med kjærlighetssorg

[Gjest gjest]

Er nå slutt med dama, etter 5 år i lag. Vi var i grunn enige om at det burde ende som det gjorde, selv om det var hun som tok den største avgjørelsen og var sikker i sin sak. Har vært sammen siden vi var 15, å da ble det for slik at 100 % av tiden gikk til hverandre, noe som førte til at jeg nå sitter her med et knippe få, men meget gode bestevenner, og ikke mange venner utenom dette, da det kun ble noen få som ble "prioritert" i forelskelsesfasen. De andre datt rett og slett bort. Disse få vennene jeg nå har igjen, bor på hver sin ende av landet, med meg i midten. Altså like lang distanse til alle sammen, noe som gjør at den daglige kontakten, hvertfall i fysisk form, uteblir.

 

Dette fører til at jeg sitter med et stort tomrom i livet mitt. Alle mine år som ungdom/"voksen"/ et uavhengig individ har altså bestått av henne. Jeg har med andre ord aldri vært et uavhengig individ, og ei heller har jeg vært singel i mer enn 2 mnd siden 9 klasse. Så kommer problemet mitt; vi var enige om å være venner, og å fortsette å bo ilag til høsten, ettersom vi begge er meget glad i hverandre, og nå har vært samboere også en god stund. Men etter litt betenkningstid og etter å ha opplevd enkelte situajoner med eksen og andre gutter har jeg det bare helt for jævlig. Klarer ikke å tenke på annet, å det sårer meg i ekstremt høy grad. Ikke har jeg klart å venne meg til at jeg ikke har henne lenger, om jeg ikke også skal venne meg til at det er noen andre som får kjørt den feite pikken sin i henne(beklager ordleggingen, men billedlig talt er det slik jeg føler det)og oppleve alt det fine vi to hadde i lag.

 

Vet rett og slett ikke hvordan jeg skal komme over henne, da hun har vært en så sinnsykt stor del av livet mitt i alle mine "voksne" år. Å i og med at jeg tok noen patetiske valg, som å bare klare å holde kontakten med noen få, men nære venner, som nå bor på hver vår ende av landet, kan jeg vel si at jeg ikke har noen andre enn min familie, og at jeg er ensom. Hun er med andre ord også min næreste venn som jeg ikke tåler tanken på å miste, men jeg tror ikke jeg klarer å bare være venner..Spesielt ikke da jeg føler at hun er på et helt annet nivå enn meg når det kommer til hvor langt vi er kommet i avslutningsfasen. Mens jeg føler hun er klar for et nytt forhold, ligger jeg våken om nettene med magevondt.. Noen tips til hvordan jeg skal komme over dette her mottas med stor takk! Være i aktivitet og være med venner har jeg prøvd, men det funker dårlig, og er også som nevnt vanskelig pga den geografiske plasseringen oss i mellom:/

[Gjest Slettet-GlDE6z]

Synd å høre at du har det så tøft, ligger på samme sted som deg. Det eneste som hjelper er å ha gode venner, og gjøre mye med de. Der har jo du et problem, er ikke noe annet å gjøre enn å finne noen nye. Kan tenkes litt patetisk ut å gå ut og finne venner, at de ikke kommer av seg sjøl. Du må bare begynne å gjøre noe sosialt, trening fotball eller noe lignende er bra. Helst lagsport. Se litt mer på andre jenter, hva du liker med de, om det er kurver på kroppen eller hva det er. Gå på fest i byen eller noe du vil, og du interresser deg om. Hvis du greier å gjøre det i starten av kjærlighetssorgen, kan den bli betydelig mindre.

 

Det er tøft og miste en du har latt komme så nermt deg, hun kunne så mye om deg, og du stolte fullt og helt på henne. Det er det samme som å miste ett familiemedlem. Uansett går det over etter tid, ingen som vet hvor mye, kun du som kan bestemme det ! Bare ikke sitt inne å tenk på henne, kanskje utelukk noen filmer sanger etc. Siden du kan begynne og få flashbacks av hun i hodet.

 

Jeg sier lykke til Håper noe av det jeg skrev hjalp.

[blured]

Slik jeg tolker situasjonen din er du overhode ikke over dama; hadde det vært opp til deg hadde dere nok fortsatt vært sammen. Da sier det seg selv at du ikke takler å se på at hun er ilag med andre. Etter all sannsynlighet er dette tanker som har svirret oppi hodet på dama over lengre tid, før hun faktisk tok skrittet ut og fortalte deg at hun mente det var best for dere begge at dette forholdet avsluttes. Av den grunn har hun kommet mye lengre i prosessen i det å komme over bruddet enn deg.

 

For å komme over dette må du selvfølgelig jobbe med deg selv; det må gå helt opp for deg at dere ikke vil bli sammen igjen, og du må føle at du kommer deg videre. Men for å faktisk komme deg videre (raskere) må du også ta noen litt mer konkrete beslutninger og handlinger. Du (må) blant annet flytte ut. For det første er det en konkret handling der du forteller dere begge; dette er over. Videre er det et skritt vekk fra det tidligere forholdet og mot noe nytt. Og som du sier; kontaktnettet ditt er ikke spesielt stort, sjansen for at det tar seg opp er betraktelig større om du flytter ut (og inn med noen andre?) og begynner å bli sosial igjen. Du kan ikke sirkulere rundt det samme du gjorde som når dere var sammen.

 

Den enkleste måten å skaffe seg nye kontakter er selvfølgelig gjennom andre venner. Men siden du (gir uttrykk for at) ikke har spesielt mange kontakter der du bor, må du simpelthen engasjere deg i ulike aktiviteter, slik at du kommer i kontakt med nye mennesker. Det være seg idrett(er), politikk, musikk, foto, friluft, festing eller kanskje noe du ikke har prøvd før (?).

 

Og skal du studere til høsten; engasjer deg i fadderuka, du skal ikke gå glipp av noe. Dette legger virkelig et grunnlag. Jeg har bekjente som omtrent kun henger med mennesker de ble kjent med under fadderuka, flere år etter, og de har fått mange bekjente gjennom de igjen.

 

Veldig mye av det jeg skriver er selvfølgeligheter. Men ofte er det greit å strukturere og fokusere på det helt enkle, da det er svært lett å miste fokuset på selv de største selvfølgeligheter når man er langt nede.

 

 

Lykke til videre.

 

Må bare legge til. Vi er i ganske lik situasjon når det kommer til kontaktnett; på sett og vis er jeg fornøyd situasjonen slik den er i dag (har riktignok også dame), men ser at det kan være lurt å skaffe seg flere bekjente. En tankepinn dette innlegget ditt.

Endret 6. juli 2010 av blured

[Gjest gjest]

takk for svar. Ja, helt klart at hun har kommet lenger i prosessen og at jeg må jobbe med meg selv, det er bare så forbanna hardt. Spesielt siden hun vil være venner å spør meg om å henge osb, men jeg er rimelig sikker på at det aldri mer blir oss to igjen. Spesielt siden hun sa direkte; "det blir aldri meg og deg igjen". Det var noen ord som såret noe helt vanvittig. Kunne like gjerne slått meg ned å sparket meg i gjentatte ganger i ballene. Det hadde følts bedre.

 

vet jeg må kutte henne helt ut, men som nevnt blir det ekstra hardt, mtp hvor stor del hun har vært av livet mitt. Deler av meg vil fremdeles ha henne der, selv om det bare er som venn. Den andre halvdelen, though, vil ikke ha noe særlig med henne å gjøre, da å se henne med andre sårer dypt.

 

Men det er som dere sier, det blir som å miste et familiemedlem. Et nært familiemedlem. Og det er som alle vet, en grusom følelse. Jeg er jo ikke den første og neppe den siste som blir dumpet, så jeg blir rimelig forbannet på meg selv for at jeg syter slik.

 

Håper du og dama har det bra i lag blured, å at dere holder:) Men sant som du skriver, det er nok lurt å skaffe seg flere bekjente. Jeg burde gjort det for lenge siden. Jeg var også rimelig fornøyd med situasjonen, da jeg hadde henne. Jeg hadde jo alt jeg trengte. Hun var hele livet mitt, utenom familien min, å det fantes ikke en eneste ting jeg ikke hadde gjort for henne. Vi nøt hverandres selskap så ofte at når vi ikke gjorde det var det familien som ble prioritert. Slik var det for oss begge. Men nå når det er over, kjenner jeg at jeg også skulle ha prioritert en nettverkutvidelse. For ikke å sitte som nå; en ensom, dumpet tosk, med en ødelagt sommer!

[Gjest Slettet-GlDE6z]

takk for svar. Ja, helt klart at hun har kommet lenger i prosessen og at jeg må jobbe med meg selv, det er bare så forbanna hardt. Spesielt siden hun vil være venner å spør meg om å henge osb, men jeg er rimelig sikker på at det aldri mer blir oss to igjen. Spesielt siden hun sa direkte; "det blir aldri meg og deg igjen". Det var noen ord som såret noe helt vanvittig. Kunne like gjerne slått meg ned å sparket meg i gjentatte ganger i ballene. Det hadde følts bedre.

 

vet jeg må kutte henne helt ut, men som nevnt blir det ekstra hardt, mtp hvor stor del hun har vært av livet mitt. Deler av meg vil fremdeles ha henne der, selv om det bare er som venn. Den andre halvdelen, though, vil ikke ha noe særlig med henne å gjøre, da å se henne med andre sårer dypt.

 

Men det er som dere sier, det blir som å miste et familiemedlem. Et nært familiemedlem. Og det er som alle vet, en grusom følelse. Jeg er jo ikke den første og neppe den siste som blir dumpet, så jeg blir rimelig forbannet på meg selv for at jeg syter slik.

 

Håper du og dama har det bra i lag blured, å at dere holder:) Men sant som du skriver, det er nok lurt å skaffe seg flere bekjente. Jeg burde gjort det for lenge siden. Jeg var også rimelig fornøyd med situasjonen, da jeg hadde henne. Jeg hadde jo alt jeg trengte. Hun var hele livet mitt, utenom familien min, å det fantes ikke en eneste ting jeg ikke hadde gjort for henne. Vi nøt hverandres selskap så ofte at når vi ikke gjorde det var det familien som ble prioritert. Slik var det for oss begge. Men nå når det er over, kjenner jeg at jeg også skulle ha prioritert en nettverkutvidelse. For ikke å sitte som nå; en ensom, dumpet tosk, med en ødelagt sommer!

Da må du bare begynne å få venner Så blir nok sommeren bedre. Er ikke så vanskelig hvis du går inn for det.