Er det mulig for kristne og ateister å forstå hverandre?

[Dr. Professor]

Da kan jeg kanskje likevel spørre - hvorfor trodde du og hvorfor tror du ikke nå?

 

Tillatt meg å bruke et eksempel, mye likt Karzein sin oppvekst, for å komme med en alternativ teori på dette - han ble oppbrakt i en kristen familie, noe som betyr at de autoritære personlighetene i livet hans var kristne, noe som har en enorm innflytelse på et barn. Dawkins klassifiserer dette som et (bi)produkt av evolusjon. Dersom en autoritær personlighet forteller deg at du ikke skal ta på den varme kokeplaten, så gjør du det heller ikke.

 

Barn stiller heller ikke spørsmål med hvorfor man brenner seg på kokeplaten, akkurat som et barn ikke stiller spørsmål angående hva Gud er, og hvordan fenomenet Gud er teoretisk mulig.

 

Jeg finner indoktrinering av barn forkastelig. Et barn er like lite i stand til å velge religion, som det er i stand til å stemme på et politisk parti på et annet grunnlag enn "mamma gjør det".

 

Alle barn fortjener en liberal oppvekst. Credz til alle som har klart å komme seg ut av noe slikt. Til de som har gått seg inn i en religiøs tilværelse, godt jobbet. Dere fortjener en klapp på ryggen, virkelig...

 

 

For å komme med en kommentar til TS sitt spørsmål. Nei, religiøse personer og ateister kommer aldri til å forstå hverandre. Av den enkle grunn av at religion ikke har noe å stille opp med mot vitenskap, annet enn folks tro. Vitenskap er basert på fakta, noe det ikke går an å motbevise.

 

Alle kreasjonister er herved oppfordret til å komme med et vitenskapelig bevis for kreasjonisme, i stedet for å sette spørsmålstegn ved evolusjonsteorien. Dette sier jeg på grunn av at evolusjonsteorien er blitt testet nærmest evig, og den har bestått tidens tann.

Endret 7. juli 2010 av Dr. Professor

[a_aa]

Tror det er viktig å skille mellom dialog og diskusjon, og mellom forståelse og enighet - klarer man det, burde det gå an for kristne og ateister å forstå hverandre.

 

Dialog har som formål å skape forståelse - folk med forskjellig synsvinkel på verden prøver å formidle hvert sitt kart av verden slik de ser den, og prøver selv å få klarhet i kartet som formidles til dem fra andre.

 

Diskusjon har som formål å komme frem til enighet. Da skal man altså sammenfatte de forskjellige kartene til ett kart som det er enighet om, gjerne ved bruk av argumentasjon, logikk og henvisning til den virkelige verden som kartet skal representere. Dette er en mye vanskeligere prosess (spesielt om man ikke har tatt seg tid til dialog først), og det er slett ikke sikkert at man kan bli enige om ett fullstendig kart. Og selv om man ikke blir enige om dette, vil man likevel kunne ha oppdaget større eller mindre områder der det hersker enighet.

 

Jeg tror altså at det er store muligheter for kristne og ateister for å forstå hverandre (hvis man vil), men at det alltid vil finnes områder med grunnleggende uenighet.

 

 

[Karztein]

Da kan jeg kanskje likevel spørre - hvorfor trodde du og hvorfor tror du ikke nå?

 

 

...

 

Jeg ble oppdratt som kristen. Jeg lærte dermed tidlig å stole på bibelen, og fortalt at verden vil prøve å få meg bort fra Gud.

 

I slutten av tenårene så begynte jeg å gi etter for noen spørsmål som hadde gnagd litt i flere år. Spørsmål som jeg ikke ville gi oppmerksomhet, fordi jeg visste de ville kunne få meg til å tvile på Gud. Og jeg hadde jo blitt fortalt at man ikke skal tenke slike tanker (Det er jo Djevelen som hvisker deg i øret)

 

 

Hvorfor jeg ikke lenger tror er det mange grunner til. For meg forsvant tro som noe gyldig, hvorfor er tro bra? Jeg klarte ikke ta til takke med noe som satte seg ned og var fornøyd med å ikke vite alt, og ikke søke svar, eller stille spørsmål.

 

Etter en stund var Gud død for meg, og mitt sinn åpnet seg for all vitenskap, teorier og tenkning jeg så blankt hadde ignorert. Nok om meg..

 

Troens svar er derimot at vi er skapt av Gud og i hans bilde - altså med noe av Guds egenskaper i oss.

 

Og hva er da meningen med å være skapt av gud i hans bilde?

 

Menneskets søken om en mening med livet er kanskje mest ønsket om at det skal være noe mer til livet enn det vi ser i naturen som omringer oss. Naturen skaper en illusjon av mening, den går i en sirkel av genetisk evolusjon. Men mennesket har nå tatt steget utenfor denne sirkelen, og driver evolusjon på et plan som er ikke-genetisk. Mennesket har da skapt en mening, i noe som før ikke hadde noen mening, så vidt vi vet.

[Romeren]

Hvorfor jeg ikke lenger tror er det mange grunner til. For meg forsvant tro som noe gyldig, hvorfor er tro bra? Jeg klarte ikke ta til takke med noe som satte seg ned og var fornøyd med å ikke vite alt, og ikke søke svar, eller stille spørsmål.

 

Etter en stund var Gud død for meg, og mitt sinn åpnet seg for all vitenskap, teorier og tenkning jeg så blankt hadde ignorert. Nok om meg..

Men hva handlet troen om for deg? "Tekniske" ting som skapelse og hvor naturen kommer fra og er blitt til?

 

For meg, som riktig nok har hatt troen noen år og tenkt en del over det, handler det om sannhet og nåde. Var det noe som var viktig for deg?

[cuadro]

For meg, i alle fall, er slike "tekniske ting" også noe som burde komme kun i form av sannhet - eller i det minste at vi gjør et forsøk i å finne noe sannhet rundt det.

[TMT]

Har lest ca halvparten av denne tråden, og ønsker å komme med noen betraktninger:

 

Til trådstarter; spørsmålet er stilt på en litt rar måte, og det kommer ikke helt frem hvilke "løsninger" du mener at kristne(eller religiøse?) og ateister skal komme fram til. I spørsmål om "er kreasjonisme sann"(ikke at alle kristne tror på det) er verdigrunnlaget så forskjellig at labelsene du har valgt nesten forutsetter at man ikke vil bli enige. Om man kan finne andre løsninger, helt klart: man lever da sammen i et velfungerende samfunn

 

Det må også påpekes at mange vitenskapsmenn absolutt er kristne, og at vi kanskje burde skille mellom de som tror på kreasjonisme, og de som "bare er kristne". Man kan gjerne tro at Gud skapte situasjonen som medførte Big Bang(noe vi neppe vil kunne ha observasjoner som ser bakenfor), men det vil ikke gi konklusivt bevis for noen av delene.

 

Likevel så tyder de aller fleste vitenskaplige undersøkelser av verdens tilblivelse og menneskerasens utvikling på at det som står i bibelen om dette _ikke_ er sant, og at det må forkastes som en sann teori. At man samtidig må forkaste kristendommen og "Gud", er ikke "bevist pga evolusjonsteori", som det virker som at noen mener.

 

Til den enorme "vitenskapstroen" som florerer her; den er i overkant naiv, vil jeg påstå. Flere av dere har veldig bastante påstander om vitenskapen, som at den "garanterer sannhet", "baserer seg på fakta og derfor er sann" og liknende. Jeg vet ikke hvor mye vitenskapslære/filosofi/historie dere har lest, men det er absolutt ikke sånn at all "vitenskapelig kunnskap" har kommet med den vitenskaplige metoden som dere fronter så sterkt. Dette er en metode som benyttes, ja, men hvis f.eks. enhver "falsifisering" ville medføre at man skulle forkaste en teori, så ville det ikke vært mye igjen. Les kritikk av Popper(som har et liknende syn på det hele) og annen litteratur som peker både på vitenskapens andel av "tro" og tilfeldigheter. Hver gang man "falsifiserer" en teori ved et forsøk kan man ikke nødvendigvis peke på HVA som ble falsifisert; var det den spesifikke teorien man ønsket å teste, var det en underliggende teori, eller kanskje utstyrs-svikt?(Les om "Quine-Duhem-tesen").

 

Vitenskapen er fantstisk, den har gitt mennesket enorme muligheter og fordeler. At den derimot har "copyright på sannhet" vet jeg ikke om jeg er enig i, men dette er et syn som har utviklet seg som et resultat av dens enorme suksess og omgripen i samfunnet. Den vitenskaplige sannheten har én form, en form som skal stemme med observasjoner. Disse kan likevel betraktes på mange måter, og det er bare å se på påståtte substanser som "phlogitron" for å få eksempler som viser at vitenskapen lett kan påstå at det finnes ting som "i virkeligheten" ikke finnes; hvertfall som man går vekk fra. Vitenskapen vil ikke løse spørsmålet om Gud, men gud hvor mange andre spørsmål den kan løse!

[Tenklitt]

Har lest ca halvparten av denne tråden, og ønsker å komme med noen betraktninger:

 

Til trådstarter; spørsmålet er stilt på en litt rar måte, og det kommer ikke helt frem hvilke "løsninger" du mener at kristne(eller religiøse?) og ateister skal komme fram til. I spørsmål om "er kreasjonisme sann"(ikke at alle kristne tror på det) er verdigrunnlaget så forskjellig at labelsene du har valgt nesten forutsetter at man ikke vil bli enige. Om man kan finne andre løsninger, helt klart: man lever da sammen i et velfungerende samfunn

 

Spørsmålet er om de to partene kan oppnå en forståelse for hverandre, ikke en enighet. Løsningen må i så måte være at den ene parten eventuelt innser at det en er overbevist om kan være feil. Første steg mot dette, må vel være å åpne seg opp for muligheten. Samt faktisk lytte til den andre, enn at begge parter er like påståelig og lite villig til å lytte.

 

Det må også påpekes at mange vitenskapsmenn absolutt er kristne, og at vi kanskje burde skille mellom de som tror på kreasjonisme, og de som "bare er kristne". Man kan gjerne tro at Gud skapte situasjonen som medførte Big Bang(noe vi neppe vil kunne ha observasjoner som ser bakenfor), men det vil ikke gi konklusivt bevis for noen av delene.

 

Enig i at vi har dradd alle kristne over én kam i tråden her, ikke alle kristne forkaster evolusjonsteorien.

 

Likevel så tyder de aller fleste vitenskaplige undersøkelser av verdens tilblivelse og menneskerasens utvikling på at det som står i bibelen om dette _ikke_ er sant, og at det må forkastes som en sann teori. At man samtidig må forkaste kristendommen og "Gud", er ikke "bevist pga evolusjonsteori", som det virker som at noen mener.

 

Det er sant, evolusjonen forkaster ikke en eventuell Gud. Men den forkaster skapelsen. Hvis det finnes en Gud, så trenger ikke bibelen være hans ord. Bibelen kan være oppspinn, og det heller utelukker ikke en eller annen form for overmakt.

 

Til den enorme "vitenskapstroen" som florerer her; den er i overkant naiv, vil jeg påstå. Flere av dere har veldig bastante påstander om vitenskapen, som at den "garanterer sannhet", "baserer seg på fakta og derfor er sann" og liknende. Jeg vet ikke hvor mye vitenskapslære/filosofi/historie dere har lest, men det er absolutt ikke sånn at all "vitenskapelig kunnskap" har kommet med den vitenskaplige metoden som dere fronter så sterkt. Dette er en metode som benyttes, ja, men hvis f.eks. enhver "falsifisering" ville medføre at man skulle forkaste en teori, så ville det ikke vært mye igjen. Les kritikk av Popper(som har et liknende syn på det hele) og annen litteratur som peker både på vitenskapens andel av "tro" og tilfeldigheter. Hver gang man "falsifiserer" en teori ved et forsøk kan man ikke nødvendigvis peke på HVA som ble falsifisert; var det den spesifikke teorien man ønsket å teste, var det en underliggende teori, eller kanskje utstyrs-svikt?(Les om "Quine-Duhem-tesen").

 

Jeg synes også at mange med vitenskap i hånden kan være påståelig. Selv synes jeg det er mange huller i evolusjonsteorien, huller som jeg godt forstår man forklarer med en Gud. Det er jo en annen diskusjon igjen, som jeg får lete etter noen tråder på

 

Vitenskapen er fantstisk, den har gitt mennesket enorme muligheter og fordeler. At den derimot har "copyright på sannhet" vet jeg ikke om jeg er enig i, men dette er et syn som har utviklet seg som et resultat av dens enorme suksess og omgripen i samfunnet. Den vitenskaplige sannheten har én form, en form som skal stemme med observasjoner. Disse kan likevel betraktes på mange måter, og det er bare å se på påståtte substanser som "phlogitron" for å få eksempler som viser at vitenskapen lett kan påstå at det finnes ting som "i virkeligheten" ikke finnes; hvertfall som man går vekk fra. Vitenskapen vil ikke løse spørsmålet om Gud, men gud hvor mange andre spørsmål den kan løse!

 

Det spørs også om vitenskapen er "snart i mål" eller om vi ikke egentlig innser at vi kanskje bare er kommet ett par prosent på vei, hvis vi har en definisjon av ett endelig "mål" med vitenskapen, der vi vet "alt"

 

[cuadro]

Spørsmålet er om de to partene kan oppnå en forståelse for hverandre, ikke en enighet. Løsningen må i så måte være at den ene parten eventuelt innser at det en er overbevist om kan være feil.

 

Nevn èn, bare en eneste èn som ikke allerede er der..?

 

Det er enighet vi ikke har, forståelse og et intellektuelt standpunkt kommer det ofte godt frem at vi har. Vi lever tross alt i et velfungerende samfunn.

[SweetMaryJane]

Til den enorme "vitenskapstroen" som florerer her; den er i overkant naiv, vil jeg påstå. Flere av dere har veldig bastante påstander om vitenskapen, som at den "garanterer sannhet", "baserer seg på fakta og derfor er sann" og liknende. Jeg vet ikke hvor mye vitenskapslære/filosofi/historie dere har lest, men det er absolutt ikke sånn at all "vitenskapelig kunnskap" har kommet med den vitenskaplige metoden som dere fronter så sterkt. Dette er en metode som benyttes, ja, men hvis f.eks. enhver "falsifisering" ville medføre at man skulle forkaste en teori, så ville det ikke vært mye igjen. Les kritikk av Popper(som har et liknende syn på det hele) og annen litteratur som peker både på vitenskapens andel av "tro" og tilfeldigheter. Hver gang man "falsifiserer" en teori ved et forsøk kan man ikke nødvendigvis peke på HVA som ble falsifisert; var det den spesifikke teorien man ønsket å teste, var det en underliggende teori, eller kanskje utstyrs-svikt?(Les om "Quine-Duhem-tesen").

 

Det er helt klart at de aller fleste av oss har begrenset kunnskap om vitenskap, og at det ofte kan ende opp i missforståelser. Den vitenskapelige metoden derimot har vel strengt tatt ikke kommet med noe ny vitenskap i det hele tatt. Den brukes kun til å teste eksisterende vitenskap; hvis det ikke er mulig å teste er det heller ikke vitenskap.

 

Sånn sett er den vitenskapelig metode det jeg vil beskrive som hjertet i vitenskapen.

Den er i praksis, det vi bruker til å dømme om noe er sant eller ikke. Det er klart feil kan forekomme, men det har isåfall ingenting med den vitenskapelige metode per se.

[Romeren]

Spørsmålet er om de to partene kan oppnå en forståelse for hverandre, ikke en enighet. Løsningen må i så måte være at den ene parten eventuelt innser at det en er overbevist om kan være feil. Første steg mot dette, må vel være å åpne seg opp for muligheten. Samt faktisk lytte til den andre, enn at begge parter er like påståelig og lite villig til å lytte.

Jeg synes du har rett i at begge parter bør være åpne for å åpne seg og å lytte til den andre. Men må man nødvendivis måtte vurdere sine egne standpunkter som rett eller gale fra hele tiden? Er ikke det å oppleve stadige angrep mot det som er viktig for en selv? Hvordan kan jeg oppleve fortrolighet i en samtale om ting som er viktige for meg og som jeg ikke nødvendigvis er kommet helt til bunns i, hvordan kan jeg oppleve frihet og tillit til den jeg samtaler med, om jeg stadig må forsvare meg?

 

Jeg tror denne stadige (be-)dømmingen kveler en hver samtale. Er det ikke en verdi i seg selv å lære mer om hva andre tenker, hva som oppleves som positivt og hva som er mer problematisk?

 

Det er sant, evolusjonen forkaster ikke en eventuell Gud. Men den forkaster skapelsen.

Nei, den gjør jo ikke det? Det er fullt mulig å tenke seg at man til slutt kan beskrive veien fra uorgansik kjemi til liv molekyl for molekyl - og at man samtidig kan tro at denne prossen er villet av Gud, det er slik han gjorde det.

 

Det er nettopp derfor at bibel og vitenskap ikke står mot hverandre i disse spørsmålene, men snakker om to forskjellige ting. Vitenskapen vil aldri kunne bekrefte, like lite som avkrefte, Guds eksistens. Spørsålet om skapelse eller tilfeldighet vil for alltid være et spørsmål om tro.

 

Hvis det finnes en Gud, så trenger ikke bibelen være hans ord. Bibelen kan være oppspinn, og det heller utelukker ikke en eller annen form for overmakt.

Du har rett i det - og det kommer an på hva du satser på. Forteller bibelen meg viktige ting som det bare er å se bort fra, eller er det oppspinn fra ende til annen? Jeg tror ingen andre enn den enkelte selv kan ta det valget.

[RWS]

Det er sant, evolusjonen forkaster ikke en eventuell Gud. Men den forkaster skapelsen.

Nei, den gjør jo ikke det? Det er fullt mulig å tenke seg at man til slutt kan beskrive veien fra uorgansik kjemi til liv molekyl for molekyl - og at man samtidig kan tro at denne prossen er villet av Gud, det er slik han gjorde det.

Det er mulig ja, men det ville krevet en ENORM ENORM ENORM micromancing fra gudens sin side... Da det så langt er tilfeldigheter som "styrer" og ikke en intelligent designer... Vi har ihvertfall ikke funnet noe som ikke kunne klart å komme dit det er i dag ved hjelp av evolusjon, sagt på en annen måte, vi har enda ikke funnet noe som trenger en gud.

 

Så den "skapelsen" som liksom foregikk for 3,5 milliarder år siden er litt for tilfeldig til å være styrt på noen måte... Bare tenk på den meteoren som antagelig utslette dinosaurusene for 65 millioner år siden... Hva var guds tanke bak den liksom, når den gruppen hadde en eksistens på godt og vel 160 millioner år før den steinen ødela alt for dem.. Noe vi som mennesker skal være VELDIG glade for, for det åpnet opp for pattedyrene..

 

Så uansett hvordan en snur og vender dette for å putte en gud inn i det så ser ihverfall ikke jeg annet enn tilfeldigheter bak utviklingen av nettopp vår art. Vår art har vært utrolig tilpassnings dyktige, men også fantastisk heldige fordi vi ikke er blandt de 99% av arter som har blitt utryddet... Nå var det i følge forskere toppen 20 000 mennesker igjen for ca 100 000 år siden og vi sto faktisk i fare for å bli utryddet da, men igjen klarte vi oss på håret... litt vanskelig å tenke seg at disse 20 000 er forfedre for de 6 milliardene som lever i dag, men slik ser det ut til å være og jeg kan ikke med beste vilje engang se noen gud oppi dette jeg skal jeg være ærlig. Jeg ser heller ikke nytten i å stappe en gud inn heller, da vi faktisk så langt ikke trenger en...

 

 

Det er nettopp derfor at bibel og vitenskap ikke står mot hverandre i disse spørsmålene, men snakker om to forskjellige ting. Vitenskapen vil aldri kunne bekrefte, like lite som avkrefte, Guds eksistens. Spørsålet om skapelse eller tilfeldighet vil for alltid være et spørsmål om tro.

 

Det er riktig. Problemet til alle religiøse grupperinger er at dogmene aldri kan endres fordi det liksom er guds ord.... Så det vil aldri endre seg samme hva vi finner ut, bare fornektes etter beste judas stil og det er litt trist at folk skal kaste viten og kunnskap ut av vinduet fordi noen dogmer sier at det er slik eller slik, men det er igjen deres valg. Er ikke for ingenting at amish folket lever i sin egen lille verden og der er vel de fleste kristne som fornekter viten også er jeg redd. Trist, men sant.... Tiden går i fra slike gamle myter er jeg redd...

 

Det er ikke lov til å spørre folk om deres religiøse tro når de søker en jobb, men hadde det kommet en kar som søkte etter jobb og som under samtalen hadde sagt at han trodde mer på bibelen enn på kunnskap og viten hadde jeg ikke ansatt han for å være ærlig.. Grunnen til det er at jeg da er redd for hvor mye annet en slik fyr kan få seg til å tro på begrunnet andre spinnville grunnlag... Som hamburger flipper ja kanskje, men ikke i en jobb der god og sunn dømmekraft var utslags givende... Men det er meg da..

[soulless]

Det er nettopp derfor at bibel og vitenskap ikke står mot hverandre i disse spørsmålene, men snakker om to forskjellige ting. Vitenskapen vil aldri kunne bekrefte, like lite som avkrefte, Guds eksistens. Spørsålet om skapelse eller tilfeldighet vil for alltid være et spørsmål om tro.

 

Det er riktig... (etc)

 

Nei, det er det faktisk ikke.

 

Det er delvis riktig at vitenskapen aldri kan avkrefte guds eksistens (den kan si noe om sannsynligheten og om hvorfor mennesker har religion), men det er som kjent umulig å bevise et negativ. Videre ville man kunne sagt at i ett hvert forsøk som ble satt opp for å bevise eksistensen av Gud så ville et negativt utfall kunne blitt forklart med at den "allmektige skaper valgte å ikke la seg påvise"

 

Det er på den andre siden helt feil å påstå at vitenskapen aldri vil kunne påvise eksistensen av en Gud, dersom denne eksisterer. Å bevise et positivt utfall av testen som nevnt over ville vært såre enkelt, en dokumentert brennende busk som leser skrøner hadde f.eks vært et godt utgangspunkt, eventuelt så kunne man fått tak i Jesus DNA og studert den hellige ånds kromosomer.

 

Det blir uansett helt på viddene å påstå at alt vi ikke kan bevise at ikke eksisterer faktisk eksisterer, jfr. Russels kosmiske tesett, eller nisser og alver.

[TMT]

Til den enorme "vitenskapstroen" som florerer her; den er i overkant naiv, vil jeg påstå. Flere av dere har veldig bastante påstander om vitenskapen, som at den "garanterer sannhet", "baserer seg på fakta og derfor er sann" og liknende. Jeg vet ikke hvor mye vitenskapslære/filosofi/historie dere har lest, men det er absolutt ikke sånn at all "vitenskapelig kunnskap" har kommet med den vitenskaplige metoden som dere fronter så sterkt. Dette er en metode som benyttes, ja, men hvis f.eks. enhver "falsifisering" ville medføre at man skulle forkaste en teori, så ville det ikke vært mye igjen. Les kritikk av Popper(som har et liknende syn på det hele) og annen litteratur som peker både på vitenskapens andel av "tro" og tilfeldigheter. Hver gang man "falsifiserer" en teori ved et forsøk kan man ikke nødvendigvis peke på HVA som ble falsifisert; var det den spesifikke teorien man ønsket å teste, var det en underliggende teori, eller kanskje utstyrs-svikt?(Les om "Quine-Duhem-tesen").

 

Det er helt klart at de aller fleste av oss har begrenset kunnskap om vitenskap, og at det ofte kan ende opp i missforståelser. Den vitenskapelige metoden derimot har vel strengt tatt ikke kommet med noe ny vitenskap i det hele tatt. Den brukes kun til å teste eksisterende vitenskap; hvis det ikke er mulig å teste er det heller ikke vitenskap.

 

Sånn sett er den vitenskapelig metode det jeg vil beskrive som hjertet i vitenskapen.

Den er i praksis, det vi bruker til å dømme om noe er sant eller ikke. Det er klart feil kan forekomme, men det har isåfall ingenting med den vitenskapelige metode per se.

 

God presisering(og kanskje en feil fra min side), samtidig som jeg ikke er enig i at den vitenskaplige metode på noen måte er en garantist for sannhet; den setter heller en teori på "venterommet" som sann. Som en grunnsetning i vitenskapen er vel nettopp at noe ikke kan "verifiseres" som en sann teori, heller at det kun kan falsifiseres. Hvor lett det er å falsifisere noe er også et interessant spørsmål. Man har mange eksempler fra vitenskapshistorien hvor en falsifisering egentlig ikke har vært en virkelig falsifisering av den teorien som testes, men heller av en av forutsetningene.

[SweetMaryJane]

God presisering(og kanskje en feil fra min side), samtidig som jeg ikke er enig i at den vitenskaplige metode på noen måte er en garantist for sannhet; den setter heller en teori på "venterommet" som sann. Som en grunnsetning i vitenskapen er vel nettopp at noe ikke kan "verifiseres" som en sann teori, heller at det kun kan falsifiseres. Hvor lett det er å falsifisere noe er også et interessant spørsmål. Man har mange eksempler fra vitenskapshistorien hvor en falsifisering egentlig ikke har vært en virkelig falsifisering av den teorien som testes, men heller av en av forutsetningene.

Nei det er på ingen måte en garantist, men det er kun pga vår egen mangel på kunnskap. Ikke pga noen feil med den vitenskapelige metode, var det jeg ville presisere. Vi er på en måte kun bundet at vår egen kunnskap, som sånn sett er bedre enn å være bundet av metoden vi bruker *host* religion *host*

[TMT]

God presisering(og kanskje en feil fra min side), samtidig som jeg ikke er enig i at den vitenskaplige metode på noen måte er en garantist for sannhet; den setter heller en teori på "venterommet" som sann. Som en grunnsetning i vitenskapen er vel nettopp at noe ikke kan "verifiseres" som en sann teori, heller at det kun kan falsifiseres. Hvor lett det er å falsifisere noe er også et interessant spørsmål. Man har mange eksempler fra vitenskapshistorien hvor en falsifisering egentlig ikke har vært en virkelig falsifisering av den teorien som testes, men heller av en av forutsetningene.

Nei det er på ingen måte en garantist, men det er kun pga vår egen mangel på kunnskap. Ikke pga noen feil med den vitenskapelige metode, var det jeg ville presisere. Vi er på en måte kun bundet at vår egen kunnskap, som sånn sett er bedre enn å være bundet av metoden vi bruker *host* religion *host*

 

Jeg tror likevel jeg vil slå et slag med trådstarter å si at vitenskap likevel er ganske betinget av "tro", eller kanskje ordet "overbevisning" er bedre å bruke. Den australske vitenskapsfilosofen Feyrabend mener at vitenskapen ikke er forskjellig fra religion, krystallspåing og liknende, men det er kanskje å gå for langt. Likevel så bygger den på å ta ett visst "point of view" på verden(mange vil påstå at det er det eneste riktige, men de er kanskje allerede overbevist?), og mye av forskningen er preget av en til dels naiv og ureflektert "overbevisning" om at vitenskapen har alle svar på den og den måten.

 

Det er mulig at "den vitenskaplige metode" er komplett/perfekt i sin form, men den utøves av mennesker med en agenda og som ikke nødvendigvis er helt rasjonelle.

[RWS]

Tror det faktisk handler mer om hva du faktisk har i baggasjen enn tro jeg... Har du lest en del er det også lettere å sette juksemaker teorier opptil veggen, det er også lettere å danne seg et bilde av hva en kan akseptere og hva en ikke skal akseptere... Kunnskap er nøkkelen her, ikke tro.

 

Og når vi kommer til en så godt underbygget teori som evolusjon er det ikke vanskelig å lese seg til at den stemmer, da alt støtter den. det blir liksom som å påstå at havet ikke er salt å si imot den, ihvertfall når en prater uten et eneste bevis i mot....

[SweetMaryJane]

Jeg tror likevel jeg vil slå et slag med trådstarter å si at vitenskap likevel er ganske betinget av "tro", eller kanskje ordet "overbevisning" er bedre å bruke. Den australske vitenskapsfilosofen Feyrabend mener at vitenskapen ikke er forskjellig fra religion, krystallspåing og liknende, men det er kanskje å gå for langt. Likevel så bygger den på å ta ett visst "point of view" på verden(mange vil påstå at det er det eneste riktige, men de er kanskje allerede overbevist?), og mye av forskningen er preget av en til dels naiv og ureflektert "overbevisning" om at vitenskapen har alle svar på den og den måten.

 

Det er mulig at "den vitenskaplige metode" er komplett/perfekt i sin form, men den utøves av mennesker med en agenda og som ikke nødvendigvis er helt rasjonelle.

Det er klart du ikke kan vite noe 100% sikkert, og sånn sett kan du koke alt ned til å tro. Så lenge vi ikke vet absolutt alt, kan det alltid være noe vi ikke er klar over som ville satt ting i ett annet lys. Vitenskap representerer ikke nødvendigvis det eneste riktige, men er vel egentlig det eneste vi har god grunn til å forsvare som riktig.

[Ley28]

Det er i bunn og grunn ingen motsetning mellom vitenskap og kreasjonisme i dets videste definisjon. Så lenge vitenskapen ikke vet hva som utløste/skapte liv og universet, vil det være rom for et utall forskjellige teorier om opprinnelsen. Ut fra et empirisk perspektiv vil det ikke være mulig å benekte en av disse teoriene, nemlig at det eksisterer en gud/guder som har skapt liv og universet, før man har ført bevis for en annen teori om universets opprinnelse. Hvor usannsynlig kreasjonisme enn er...

 

Skjønt, religion i sin nåværende form er totalt uforenlig med vitenskap. Det vil alltid være en konflikt. Mennesket vil dessverre bedras.

[RWS]

Vet ikke om du har fått det med deg jeg, men de aller fleste intelligent design eller kreasjonister tror at jorden er 6000 år.... Hvordan du kan parre dette opp mot vitenskapen og presentere det som noe fakta i det hele tatt er forbi meg... Tror du bør se litt mer på bevisene her jeg og ikke bare stirre deg grønn på hva som kan høres pleusibelt ut grunnet om du tror på en gud eller ikke...

[cuadro]

Nå tror jeg du bommer veldig, RWS. Ikke bare om hva mesteparten angår, men også hva budskapet til Ley28 var.

 

Han sier simpelthen at noe som "universet har blitt skapt av en skaper" ikke nødvendigvis er en motsetning til vitenskap, selv om det i seg selv ikke èr vitenskap. Det er altså ikke motsetninger, selv om det er av forskjellig natur.

 

Nå snakker vi utelukkende om hva begrepene betyr, og ikke hvor mange vil ha det hen. Vi snakker altså ikke om Kent Hovind, eller Shadowfang666.