Er det mulig for kristne og ateister å forstå hverandre?

[Left Blank]

Hvis en Gud hadde planlagt en mening for mennesker, hadde vi ikke hatt det mangfoldet vi har nå.. Det at universet ikke pålegger mennesker noen moralske eller objecktive meninger og mål er ja, ganske farlig og kaotisk, men også den eneste måten for systemet til å utvikle seg uhindret.

 

Btw så syntes jeg "hvorfor" spørsmål har mye mer mening i en menneskelig problemstilling.. Hvorfor drepte du han? Hvorfor spiste du eplet? Hvorfor tror du ikke på gud? Etc..

Dette er ting som man teknisk sett sikkert kan forklare med vitenskap (hvordan), men som også har en menneskelig subjektiv vinkel som er vanskeligere å ta fatt i vitenskapelig..

 

Den dagen da vitenskapen kan forklare ALT, så blir alle hvorfor spørsmål om til hvordan.. Men det skjer jo ikke så veldig snart tror jeg..

[Thefka]

Det er ikke alltid like lett å forstå kristne, men man prøver jo. Om de føler at de trenger beskyttelse av en overjordisk kraft for å komme seg gjennom livet, så får de jo tro på det, og jeg prøver å forstå hva i alle dager som hendte med individet som liten, og som førte til en slik oppfatning av virkeligheten.

 

På den annen side har jeg ikke truffet kristne som sier de forstår meg som ateist, det nærmeste blir vel "jaja, det er synd på deg som ikke har innsett at Gud eksisterer enda", eller "Ha! Du vil nok få bevis når du havner i helvete".

 

De kristne og ateistene forstår hverandre nok innerst inne, i de fleste tilfeller, men det er jo alltid "til de andres beste" om man overbeviser dem om å tro på sin oppfatning av virkeligheten.

 

Alle mennesker er jo opptatt av å være best og ha rett, og så lenge én side fastholder på 2000 år gamle beviser og teorier, som tydeligvis ikke er gjeldende lenger, blir det vanskelig å forstå noen med en helt annen oppfatning av livet enn en selv.

[soulless]

Er det mulig for oss alle, kristne som ateister, å ta ett lite steg tilbake, telle til ti, og prøve å sammen finne noen svar? Må vi bare krangle, og slenge dårlige begrunnede argumenter til hverandre?

 

Hva hvis, ateister og religiøse mennesker åpner sinnet sitt, med ett felles ønske om å finne noen svar? Hva kan vi tape på det? Er vi for stolte til å gjøre det?

 

Argumentet ditt hadde absolutt vært på sin plass dersm vi hadde diskutert to likeverdige teorier, noe vi absolutt ikke gjør når vi diskuterer moderne vitenskap kontra religiøse ideer.

 

Evolusjon er ikke likeverdig med kreasjonisme, astrologi er ikke likeverdig med astronomi, homeopati er ikke likeverdig med moderne medisin osv..

 

Jeg ser ingen grunn som overhodet skal rettferdiggjøre at vitenskapen skal gå på kompromiss med seg selv for å imøtekomme religion.

[Tenklitt]

Alle mennesker er jo opptatt av å være best og ha rett, og så lenge én side fastholder på 2000 år gamle beviser og teorier, som tydeligvis ikke er gjeldende lenger, blir det vanskelig å forstå noen med en helt annen oppfatning av livet enn en selv.

 

Godt skrevet. Jeg tror også dette er en medvirkende faktor til at det er vanskelig for disse to partene å enes. Mennesker er av natur litt "krigersk" (bare se på unger i hvilke som helst sandkasse, går ikke lange tiden før en uenighet oppstår

 

Vi liker å ha rett, og spesielt når vi er overbevist om at vi har rett. Hvorfor skal vi da gidde å høre så mye på motparten, når vi allerede har bestemt oss for at det han sier er tullball? Sett to slike i samme rom, og se hvor konstruktiv diskusjonen blir

[Tenklitt]

Er det mulig for oss alle, kristne som ateister, å ta ett lite steg tilbake, telle til ti, og prøve å sammen finne noen svar? Må vi bare krangle, og slenge dårlige begrunnede argumenter til hverandre?

 

Hva hvis, ateister og religiøse mennesker åpner sinnet sitt, med ett felles ønske om å finne noen svar? Hva kan vi tape på det? Er vi for stolte til å gjøre det?

 

Argumentet ditt hadde absolutt vært på sin plass dersm vi hadde diskutert to likeverdige teorier, noe vi absolutt ikke gjør når vi diskuterer moderne vitenskap kontra religiøse ideer.

 

Evolusjon er ikke likeverdig med kreasjonisme, astrologi er ikke likeverdig med astronomi, homeopati er ikke likeverdig med moderne medisin osv..

 

Jeg ser ingen grunn som overhodet skal rettferdiggjøre at vitenskapen skal gå på kompromiss med seg selv for å imøtekomme religion.

 

Spørsmålet mitt er, i diskusjoner mellom kristne og ateister, kan ateistene gjøre noe for å få de kristne til å høre bedre etter? Hvis du starter samtalen med å poengtere at de tar feil, vil de høre på grunnene til hvorfor de tar feil?

 

Jeg mener ikke at vitenskapen skal inngå noen som helst kompromiss ved å forkaste teorier, og prøve å se om det er noe guddommelig bak. Det er i diskusjonene mellom partene (for eksempel på forumet her) det hadde vært interessant å se hvor mye lengre vi hadde kommet dersom begge parter var litt mer åpen for hva den andre hadde å si.

[Karztein]

Hver gang jeg havner i en diskusjon med en religiøs person spør jeg alltid følgende spørsmål:

 

"Hvis jeg hadde lagt fram udiskutabelt bevis på at Gud ikke eksisterer, ville du fortsatt trodd på Gud?"

 

Er svaret ja, som det i overraskende mange tilfeller er, har diskusjonen lite for seg. For mange handler det ikke om viten, men troen. Mange kristne tar seg til takke med å ikke ha en konkret forklaring på hvordan universet ble til, men ivaretar isteden troen. Dette er det store veiskille mellom religion og ateisme, målene er annerledes.

[Tenklitt]

Hver gang jeg havner i en diskusjon med en religiøs person spør jeg alltid følgende spørsmål:

 

"Hvis jeg hadde lagt fram udiskutabelt bevis på at Gud ikke eksisterer, ville du fortsatt trodd på Gud?"

 

Er svaret ja, som det i overraskende mange tilfeller er, har diskusjonen lite for seg. For mange handler det ikke om viten, men troen. Mange kristne tar seg til takke med å ikke ha en konkret forklaring på hvordan universet ble til, men ivaretar isteden troen. Dette er det store veiskille mellom religion og ateisme, målene er annerledes.

 

Nettopp derfor ville vi kanskje fått enda bedre og mer konstruktive diskusjoner dersom begge parter prøvde å forstå den andre. Hvis ateisten prøver å forstå hvorfor den kristne tror, selv om det kan virke svært irrasjonelt at den kristne tror på tross av eventuelle bevis mot en Gud. Ateisten trenger ikke nødvendigvis tenne stearinlys, sette seg ned med bibelen og be til Gud, for å prøve ut det de kristne snakker om. Det holder lenge å prøve å forstå hvorfor den kristne tror. Latterliggjør man den kristne, så lukkes ørene enda mer.

 

Dette kan selvsagt snus. Den kristne bør også sette seg inn i hvorfor ateisten ikke tror på en Gud. Hva er grunnen til at de ikke klarer å tenke i de baner der en skaper har laget noe så komplekst som vi er i dag. (istedenfor å latterliggjøre ateisten med at han kan være så dum og tro at vi ble til med ett poff)

 

Selv har jeg vært i begge leire. Som kristen i ungdomstiden, når jeg var i familieselskap med ikke-kristne onkler for eksempel, så kunne jeg rett og slett ikke fatte hvordan de ikke kunne tro på noe så selvsagt som at vi er skapt av Gud. Jeg lurte virkelig på hvordan de kunne tro at vi var blitt til av oss selv.

[debianuser]

...

 

Selv har jeg vært i begge leire. Som kristen i ungdomstiden, når jeg var i familieselskap med ikke-kristne onkler for eksempel, så kunne jeg rett og slett ikke fatte hvordan de ikke kunne tro på noe så selvsagt som at vi er skapt av Gud. Jeg lurte virkelig på hvordan de kunne tro at vi var blitt til av oss selv.

 

Hadde du en lang prosess fra troende til ikke-troende? Hva var det som gjorde at du byttet leir?

[Tenklitt]

...

 

Selv har jeg vært i begge leire. Som kristen i ungdomstiden, når jeg var i familieselskap med ikke-kristne onkler for eksempel, så kunne jeg rett og slett ikke fatte hvordan de ikke kunne tro på noe så selvsagt som at vi er skapt av Gud. Jeg lurte virkelig på hvordan de kunne tro at vi var blitt til av oss selv.

 

Hadde du en lang prosess fra troende til ikke-troende? Hva var det som gjorde at du byttet leir?

 

Jeg skal svare deg i tråd med temaet her.

 

Jeg ble oppdratt som kristen, og gikk også på kristen skole. Jeg lærte dermed tidlig å stole på bibelen, og fortalt at verden vil prøve å få meg bort fra Gud. Siden jeg gikk på kristen skole, så ble jeg ikke utsatt for mange diskusjoner fra kritiske medelever (siden alle trodde jo det samme som meg) Men de få gangene man var i slike diskusjoner (feks. når vi var ute på frelses-tokt) så var innstillingen min at de ikke-kristne kan få si hva de vil, det spretter bare av som papirkuler. Jeg har en ting å gjøre, og det er å gi det glade budskap. Jeg var på ingen måte innstilt på å forstå hvorfor de jeg vitnet for var kritiske til min tro.

 

I slutten av tenårene så begynte jeg å gi etter for noen spørsmål som hadde gnagd litt i flere år. Spørsmål som jeg ikke ville gi oppmerksomhet, fordi jeg visste de ville kunne få meg til å tvile på Gud. Og jeg hadde jo blitt fortalt at man ikke skal tenke slike tanker (Det er jo Djevelen som hvisker deg i øret)

 

Når da en ateist prøver å overtale en kristen som har noenlunde samme utgangspunkt som jeg hadde, så er oppgaven ganske håpløs. Dersom ateisten hadde vist litt kløkt, og prøvd å forstå dette mennesket, så ville muligens diskusjonene ført en litt annen og bedre vei.

 

For ateisten, spesielt de som aldri har hatt noe forhold til en religion, så kan Gud & Jesus virke like banalt å tro på som julenissen. Men måten man diskuterer på i stor grad i dag, virker ikke å føre noen annen vei enn argumenter mot argumenter. Hvis begge parter velger å prøve å forstå den andre, ville diskusjonene kunne hatt en annen, og mer konstruktiv tone.

[bjelleklang]

...

 

Selv har jeg vært i begge leire. Som kristen i ungdomstiden, når jeg var i familieselskap med ikke-kristne onkler for eksempel, så kunne jeg rett og slett ikke fatte hvordan de ikke kunne tro på noe så selvsagt som at vi er skapt av Gud. Jeg lurte virkelig på hvordan de kunne tro at vi var blitt til av oss selv.

 

Hadde du en lang prosess fra troende til ikke-troende? Hva var det som gjorde at du byttet leir?

 

Jeg skal svare deg i tråd med temaet her.

 

Jeg ble oppdratt som kristen, og gikk også på kristen skole. Jeg lærte dermed tidlig å stole på bibelen, og fortalt at verden vil prøve å få meg bort fra Gud. Siden jeg gikk på kristen skole, så ble jeg ikke utsatt for mange diskusjoner fra kritiske medelever (siden alle trodde jo det samme som meg) Men de få gangene man var i slike diskusjoner (feks. når vi var ute på frelses-tokt) så var innstillingen min at de ikke-kristne kan få si hva de vil, det spretter bare av som papirkuler. Jeg har en ting å gjøre, og det er å gi det glade budskap. Jeg var på ingen måte innstilt på å forstå hvorfor de jeg vitnet for var kritiske til min tro.

 

I slutten av tenårene så begynte jeg å gi etter for noen spørsmål som hadde gnagd litt i flere år. Spørsmål som jeg ikke ville gi oppmerksomhet, fordi jeg visste de ville kunne få meg til å tvile på Gud. Og jeg hadde jo blitt fortalt at man ikke skal tenke slike tanker (Det er jo Djevelen som hvisker deg i øret)

 

Når da en ateist prøver å overtale en kristen som har noenlunde samme utgangspunkt som jeg hadde, så er oppgaven ganske håpløs. Dersom ateisten hadde vist litt kløkt, og prøvd å forstå dette mennesket, så ville muligens diskusjonene ført en litt annen og bedre vei.

 

For ateisten, spesielt de som aldri har hatt noe forhold til en religion, så kan Gud & Jesus virke like banalt å tro på som julenissen. Men måten man diskuterer på i stor grad i dag, virker ikke å føre noen annen vei enn argumenter mot argumenter. Hvis begge parter velger å prøve å forstå den andre, ville diskusjonene kunne hatt en annen, og mer konstruktiv tone.

 

Bra skrevet.

[debianuser]

...

 

Selv har jeg vært i begge leire. Som kristen i ungdomstiden, når jeg var i familieselskap med ikke-kristne onkler for eksempel, så kunne jeg rett og slett ikke fatte hvordan de ikke kunne tro på noe så selvsagt som at vi er skapt av Gud. Jeg lurte virkelig på hvordan de kunne tro at vi var blitt til av oss selv.

 

Hadde du en lang prosess fra troende til ikke-troende? Hva var det som gjorde at du byttet leir?

 

Jeg skal svare deg i tråd med temaet her.

 

Jeg ble oppdratt som kristen, og gikk også på kristen skole. Jeg lærte dermed tidlig å stole på bibelen, og fortalt at verden vil prøve å få meg bort fra Gud. Siden jeg gikk på kristen skole, så ble jeg ikke utsatt for mange diskusjoner fra kritiske medelever (siden alle trodde jo det samme som meg) Men de få gangene man var i slike diskusjoner (feks. når vi var ute på frelses-tokt) så var innstillingen min at de ikke-kristne kan få si hva de vil, det spretter bare av som papirkuler. Jeg har en ting å gjøre, og det er å gi det glade budskap. Jeg var på ingen måte innstilt på å forstå hvorfor de jeg vitnet for var kritiske til min tro.

 

I slutten av tenårene så begynte jeg å gi etter for noen spørsmål som hadde gnagd litt i flere år. Spørsmål som jeg ikke ville gi oppmerksomhet, fordi jeg visste de ville kunne få meg til å tvile på Gud. Og jeg hadde jo blitt fortalt at man ikke skal tenke slike tanker (Det er jo Djevelen som hvisker deg i øret)

 

Når da en ateist prøver å overtale en kristen som har noenlunde samme utgangspunkt som jeg hadde, så er oppgaven ganske håpløs. Dersom ateisten hadde vist litt kløkt, og prøvd å forstå dette mennesket, så ville muligens diskusjonene ført en litt annen og bedre vei.

 

For ateisten, spesielt de som aldri har hatt noe forhold til en religion, så kan Gud & Jesus virke like banalt å tro på som julenissen. Men måten man diskuterer på i stor grad i dag, virker ikke å føre noen annen vei enn argumenter mot argumenter. Hvis begge parter velger å prøve å forstå den andre, ville diskusjonene kunne hatt en annen, og mer konstruktiv tone.

 

Høres ut som slik jeg tenkte for meg det ville være. Jeg liker best metoden med å bare så noen frø av kunnskap som de kan tenke på og eventuelt komme frem til noe nytt.

[Karztein]

 

Selv har jeg vært i begge leire. Som kristen i ungdomstiden, når jeg var i familieselskap med ikke-kristne onkler for eksempel, så kunne jeg rett og slett ikke fatte hvordan de ikke kunne tro på noe så selvsagt som at vi er skapt av Gud. Jeg lurte virkelig på hvordan de kunne tro at vi var blitt til av oss selv.

 

Dette gjelder meg også, hele familien min er kristen og onkelen min er prest, og jeg har selv vært kristen, så det står ikke på forståelsen, men denne bakgrunnen gjelder ikke flertallet.

 

Poenget mitt var at den ene part fort ser på spørsmålet "Hvorfor tror du?" som et angrep, der dette ofte er veldig personlig, og et nytt spørsmål til svaret på dette fører som oftest til en stopp, der vedkommende ikke lenger har noen svar på hvorfor de tror, og en forståelse for handling uten svar kan for de fleste være vanskelig å sluke. Det er vel her ateisten må ha en forståelse for svar som "jeg bare tror" ?

 

Tankene og svarene som kan dukke opp hvis de prøver å sette seg inn i motpartens (ateistens) tankegang er for de som ikke er mer åpne eller de som ikke er skråsikre i sin tro, skumle. Når noe er skummelt for sitt syn vender de ryggen til å unngår dette. Noe som da skaper problemer med å skape en konstruktiv diskusjon for å oppnå forståelse på begge sider.

 

edit: omformulering

Endret 7. juli 2010 av Karztein

[SweetMaryJane]

Du kan rett og slett ikke sammenligne tyngdekraften med evolusjonsteorien, og forvente at en som ikke har satt seg dypt inn i evolusjonsteorien forstår det. Tyngdekraften opplever vi alle hver dag, og den kan alle og enhver teste ved å kaste noe i luften, og se det falle ned igjen. Evolusjonen kan man til en viss grad forstå, men det er så mye som ikke er på plass.

 

Må innrømme at jeg nesten kunne kjenne denne kommentaren på kroppen. For meg vitner den om en grunnleggende uvitenhet, og jeg mener ikke å være slem på noen måte. Jeg har hørt lignende utsagn mange ganger, og har full forståelse (føler jeg selv ihvertfall) for hvorfor du sier det.

 

Men tenk litt mer over det du skrev, alle kunne kaste ting opp i luften og se det falle lenge før teorien om tyngdekraften ble utviklet.

 

Definisjonen og forståelsen de fleste har av tygndekraften er så generell og begrenset at de færeste kan vel egentlig påstå å vite noen ting. Som en annen nevnte, vet de som vet mest, egentlig ytterst lite om tyngdekraften.

 

Det er så latterlig mye mer som er på plass i teorien om evolusjonen i forhold til teorien om tyngdekraften.

 

Forøvrig er tyngdekraften helt vannvittig fasinerende! Vet ikke om du har gjort noe særlig "research" rundt sorte hull osv. men det er virkelig syke saker. Søk litt på Youtube på "Carl Sagan" og "Stephen Hawking", utrolig mye greier som du virkelig må tweake huet for å skjønne.

 

For ateisten, spesielt de som aldri har hatt noe forhold til en religion, så kan Gud & Jesus virke like banalt å tro på som julenissen.

 

Jeg kan se at en som er overbevist om en religion, kan bli fornærmet av at noen sammenligner guden deres med julenissen. En normal person ville jo blitt ganske forbannet over noe slik, sånn sett er min erfaring at religiøse mennesker tar slike kommentarer bedre enn folk flest.

 

Men faktum er jo det at dette er en relevant og korrekt sammenligning, jeg bruker ofte det flyvende spaghetti monster i diskusjoner. Jeg tror ikke å "gi etter" på dette punktet vil føre noe godt med seg, uavhengig om det blir godt mottatt eller ikke. Det blir som å ignorere elefanten midt i rommet.

 

Stort sett uansett hvor du ser diskusjoner mellom "kreasjonister og evolusjonister" så ender det ofte opp i ord mot ord, påstand mot påstand, og hissige diskusjoner.

 

Selv er jeg tidligere kristen, og veldig interessert i evolusjonen. Men jeg tar ikke evolusjonen for god fisk heller, jeg vil ha bevis her også. Det skulle vel bare mangle.

 

Er det mulig for oss alle, kristne som ateister, å ta ett lite steg tilbake, telle til ti, og prøve å sammen finne noen svar? Må vi bare krangle, og slenge dårlige begrunnede argumenter til hverandre?

 

Hva hvis, ateister og religiøse mennesker åpner sinnet sitt, med ett felles ønske om å finne noen svar? Hva kan vi tape på det? Er vi for stolte til å gjøre det?

 

Er DU villig til å finne svar, selv om det betyr at du kanskje finner ut at det du i dag tror, kan være feil?

 

(Denne posten kunne like gjerne vært postet under "teknologi og vitenskap" men den endte her, håper det valget var ok)

 

Det blir fort vanskelig å diskutere (for min egen del) med kreasjonister eller forkjempere for intelligent design, nettopp fordi de ikke diskuterer på vitenskapens premisser. Mange av argumentene som blir brukt er så sleipe at det er til å bli kvalm av.

 

Min erfaring er at å diskutere religion med religiøse mennesker fort blir en uryddig diskusjon hvis du ikke står hardt på spørsmål du ikke får skikkelig svar på og går inn for å oppklare misforståelser med en gang.

[Tenklitt]

dobbeltpost

Endret 7. juli 2010 av Tenklitt

[Tenklitt]

Du kan rett og slett ikke sammenligne tyngdekraften med evolusjonsteorien, og forvente at en som ikke har satt seg dypt inn i evolusjonsteorien forstår det. Tyngdekraften opplever vi alle hver dag, og den kan alle og enhver teste ved å kaste noe i luften, og se det falle ned igjen. Evolusjonen kan man til en viss grad forstå, men det er så mye som ikke er på plass.

 

Må innrømme at jeg nesten kunne kjenne denne kommentaren på kroppen. For meg vitner den om en grunnleggende uvitenhet, og jeg mener ikke å være slem på noen måte. Jeg har hørt lignende utsagn mange ganger, og har full forståelse (føler jeg selv ihvertfall) for hvorfor du sier det.

 

Men tenk litt mer over det du skrev, alle kunne kaste ting opp i luften og se det falle lenge før teorien om tyngdekraften ble utviklet.

 

Definisjonen og forståelsen de fleste har av tygndekraften er så generell og begrenset at de færeste kan vel egentlig påstå å vite noen ting. Som en annen nevnte, vet de som vet mest, egentlig ytterst lite om tyngdekraften.

 

Det er så latterlig mye mer som er på plass i teorien om evolusjonen i forhold til teorien om tyngdekraften.

 

Forøvrig er tyngdekraften helt vannvittig fasinerende! Vet ikke om du har gjort noe særlig "research" rundt sorte hull osv. men det er virkelig syke saker. Søk litt på Youtube på "Carl Sagan" og "Stephen Hawking", utrolig mye greier som du virkelig må tweake huet for å skjønne.

 

Du har helt sikkert rett. Men tyngdekraften både opplever vi, og erfarer hver dag. Vi hverken ser eller erfarer at nye arter kommer til hver dag. Det er dette jeg mener (og som du skriver, du skjønner og hva jeg mener:) )

 

For ateisten, spesielt de som aldri har hatt noe forhold til en religion, så kan Gud & Jesus virke like banalt å tro på som julenissen.

 

Jeg kan se at en som er overbevist om en religion, kan bli fornærmet av at noen sammenligner guden deres med julenissen. En normal person ville jo blitt ganske forbannet over noe slik, sånn sett er min erfaring at religiøse mennesker tar slike kommentarer bedre enn folk flest.

 

Men faktum er jo det at dette er en relevant og korrekt sammenligning, jeg bruker ofte det flyvende spaghetti monster i diskusjoner. Jeg tror ikke å "gi etter" på dette punktet vil føre noe godt med seg, uavhengig om det blir godt mottatt eller ikke. Det blir som å ignorere elefanten midt i rommet.

 

Gi etter, eller å oppriktig forstå at personen du snakker med (den troende) faktisk er helt overbevist over det han snakker om, og at han ikke nødvendigvis prøver å være ignorant heller. Han tror gjerne at tvilen er en teknikk fra djevelen for å trekke han bort fra Gud.

 

Stort sett uansett hvor du ser diskusjoner mellom "kreasjonister og evolusjonister" så ender det ofte opp i ord mot ord, påstand mot påstand, og hissige diskusjoner.

 

Selv er jeg tidligere kristen, og veldig interessert i evolusjonen. Men jeg tar ikke evolusjonen for god fisk heller, jeg vil ha bevis her også. Det skulle vel bare mangle.

 

Er det mulig for oss alle, kristne som ateister, å ta ett lite steg tilbake, telle til ti, og prøve å sammen finne noen svar? Må vi bare krangle, og slenge dårlige begrunnede argumenter til hverandre?

 

Hva hvis, ateister og religiøse mennesker åpner sinnet sitt, med ett felles ønske om å finne noen svar? Hva kan vi tape på det? Er vi for stolte til å gjøre det?

 

Er DU villig til å finne svar, selv om det betyr at du kanskje finner ut at det du i dag tror, kan være feil?

 

(Denne posten kunne like gjerne vært postet under "teknologi og vitenskap" men den endte her, håper det valget var ok)

 

Det blir fort vanskelig å diskutere (for min egen del) med kreasjonister eller forkjempere for intelligent design, nettopp fordi de ikke diskuterer på vitenskapens premisser. Mange av argumentene som blir brukt er så sleipe at det er til å bli kvalm av.

 

Min erfaring er at å diskutere religion med religiøse mennesker fort blir en uryddig diskusjon hvis du ikke står hardt på spørsmål du ikke får skikkelig svar på og går inn for å oppklare misforståelser med en gang.

 

 

Oppklare misforståelser tror jeg også er veldig viktig Har hatt mange aha opplevelser etter jeg begynte å lese om evolusjonen

[SweetMaryJane]

Du har helt sikkert rett. Men tyngdekraften både opplever vi, og erfarer hver dag. Vi hverken ser eller erfarer at nye arter kommer til hver dag. Det er dette jeg mener (og som du skriver, du skjønner og hva jeg mener:) )

Ja men som jeg sa så har det alltid vært slik at vi har opplevd den, på akkuratt samme måte som vi gjør nå. Teorien i seg selv er ikke nødvendigvis så innlysende som mange tror. Jeg vil faktisk tro at mange hadde hatt problemer med å tro på den hadde de visst mer

 

Gi etter, eller å oppriktig forstå at personen du snakker med (den troende) faktisk er helt overbevist over det han snakker om, og at han ikke nødvendigvis prøver å være ignorant heller. Han tror gjerne at tvilen er en teknikk fra djevelen for å trekke han bort fra Gud.

Med gi etter så mener jeg å holde tilbake i frykt for at det er for vanskelig for personen å takle, pull my punches hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg har ikke noe problem å takle reaksjonen jeg får ved å si noe slik, kanskje nettopp fordi jeg skjønner hvorfor den kommer.

 

Har ikke noe problem å tro at den jeg diskuterer med er oppriktig, for meg er den tilliten ett nødvendig utgangspunkt for en diskusjon. Og selv om jeg blir overrasket over hva folk faktisk kan tro på, så ser jeg ikke på dem som mindre intelligent eller ignorante av den grunn.

 

Men hvis skulle gi religion spesiell behandling bare fordi noen er overbevist om at det er sant, så føler jeg at hele diskusjonen blir uvesentlig.

 

Oppklare misforståelser tror jeg også er veldig viktig Har hatt mange aha opplevelser etter jeg begynte å lese om evolusjonen

Jepp, det er mye misforståelser ute å går. Og veldig enkelt å skape nye uheldigvis

[Romeren]

 

Ja, jeg er enig og det er helt klart at også tilværelsen gis en guddommelig mening i kristendommen. Men et slikt 'hvorfor' møter ikke samme nysgjerrighet som i dag. En viktig grunn til dette er at vi i dag er i større grad i stand til å gi en konsistent og høyt detaljert historie om universet og menneskets utvikling; og drivkrefter for utviklingen. Behovet for et religiøst svar på spørsmålene om tilværelsen er rett og slett ikke like pressende i dag.

I vår del av verden er det nok slik. Men, kan det likevl være at den endelige konklusjonen om "opphav" ikke alltid bare er basert på funn og teorier, men og gjenspeiler troen til den som konkluderer?

 

Se på spørsmålet "Hvor kommer livet fra" - veien til den første cellen. Når det ikke kan forklares hender det at forklaringen blir "fra rommet" - siden ingen andre naturlige forklaringer finnes. Er det bedre en "skapt av Gud", eller er det fordi Gud ikke er noen opsjon for den som sier dette - altså forutgående (mangel på) tro?

 

Men jeg vil gi etiske spørsmål en særskilt plass, ettersom det samme ikke kan sies om dem. Man finner forklaringer, men ikke begrunnelser for etisk atferd gjennom vitenskap. Vi ikke på en fornuftig måte redusere rettferdiggjørelse av etiske leveregler ned til fakta på samme måte som vi kan redusere ned menneskets skapelse ned til (dog diskuterbart) vitenskapelig fakta, i det minste plausible og konsistente forklaringer.

 

Vi må rett og slett godta at det finnes motivasjoner i oss som individer som vi ikke kan gi en fullstendig rasjonell begrunnelse for. Jeg mener at dette er en naturlig konsekvens av at mennesker ikke handler utelukkende på rasjonelt grunnlag. Vår atferd styres også av andre psykologiske elementer som ikke kan reduseres til fornuft. Vi påtvinger forklaringer , som f.eks religion, for å gi begrunnelse for en type etisk atferd.

Tar jeg feil, eller er det her sosialdarwinismen prøver å gi forklaringsmodeller om evolusjonære fordeler med samspill og medfølelse?

[Romeren]

Hvorfor skulle noe ha en mening? Det er mennesker som har meninger - livet bare èr. Dette slår også tilbake til det fundamentale: Hvorfor er vi mennesker her? Fordi Gud vil det, sier du. Fordi det blè slik, sier jeg.

Nei, det må ikke ha det, men det kan ha det. Spørsmålet er jo fortsatt relevant - hvor kommer menneskets søken etter mening fra? Hvorfor har vi den?

 

Det gjelder jo forsåvidt all filosofi, tenkning, kunst og humanoria generelt. Hva er poenget med det? Var Bethoven i stand til å komponere den 9. symfoni fordi det ga draget på damene? Tja...

 

Troens svar er derimot at vi er skapt av Gud og i hans bilde - altså med noe av Guds egenskaper i oss.

[RWS]

Troens svar er derimot at vi er skapt av Gud og i hans bilde - altså med noe av Guds egenskaper i oss.

Men noe godt svar er det ikke, men det er en annen diskusjon ...

 

Har noen ganger på følelsen at de fleste ateister klarer å sette seg inn i den troendes logikk, men ikke omvendt... Alt for ofte ser vi at link etter link med beviser legges frem, men alt vi oppnår er at den religiøse durer i vei på samme plan uten engang å gidde å kikke på linkene... Og det er da sarkasmen, ironien og latterliggjøringen har lett for å begynne, jeg vet det for da sklir jeg ofte ut selv! Jeg klarer ikke/gidder ikke lenger å være konstruktiv og imøtekommende når jeg møter slike personer som til tross for hva fakta og viten og kunnskap sier fremdeles durer i vei i den tro at det er bibelen som har rett uten at vedkommende har sett på hva folk har gitt ham av overveldende beviser... Bør vel bli flinkere til å bare trekke meg vekk fra slikt antar jeg, og det har jeg trent litt på i det siste også...

 

Men du har jammen nok av slike i den vide verden, folk som tror kunnskap og viten står under dogmene i en gammel bok...

[Romeren]

Dette gjelder meg også, hele familien min er kristen og onkelen min er prest, og jeg har selv vært kristen, så det står ikke på forståelsen, men denne bakgrunnen gjelder ikke flertallet.

 

Poenget mitt var at den ene part fort ser på spørsmålet "Hvorfor tror du?" som et angrep, der dette ofte er veldig personlig, og et nytt spørsmål til svaret på dette fører som oftest til en stopp, der vedkommende ikke lenger har noen svar på hvorfor de tror, og en forståelse for handling uten svar kan for de fleste være vanskelig å sluke. Det er vel her ateisten må ha en forståelse for svar som "jeg bare tror" ?

 

Tankene og svarene som kan dukke opp hvis de prøver å sette seg inn i motpartens (ateistens) tankegang er for de som ikke er mer åpne eller de som ikke er skråsikre i sin tro, skumle. Når noe er skummelt for sitt syn vender de ryggen til å unngår dette. Noe som da skaper problemer med å skape en konstruktiv diskusjon for å oppnå forståelse på begge sider.

Da kan jeg kanskje likevel spørre - hvorfor trodde du og hvorfor tror du ikke nå?