Har problemer med stefaren min

[Knife]

Jeg er en gutt på 15 år og har bodd en stor periode av livet mitt med stefaren og moren min. Jeg fikk aldri truffet min biologiske far fordi han kom i fengsel og døde før jeg noen gang fikk truffet han. Når jeg ble 5 år flyttet moren min inn med stefaren.

 

Det er bokstaveligtalt et helvete. Jeg blir i dårlig humør hver eneste gang jeg ser han eller hører om han. Før jeg kommer hjem kan jeg være i super humør, men med en gang jeg kommer hjem og jeg sier hei og hører en mørkstemme si hei tilbake blir jeg helt negativ og i piss humør.

Dette tror jeg ligger mer i de yngre dagene når jeg var mellom 10-13 år, da var det mye kjeftig for at jeg gjord alt galt. Hvor dum jeg var, hvor stygg jeg var og slikt (når jeg ikke ser på meg som dum eller stygg). I den perioden var jeg vell og merke følsom og dere kan tenke dere når den personen du ser opp til sier at du er stygg og dum. Når man hører at man er stygg hele tiden ser man seg selv som stygg, og det gjord jeg fra jeg var 10-13 år gammel. Var mye alene og deprimert mye av tiden.

 

Så, kanskje skjønner dere at jeg ikke har et bra forhold til stefaren. I en alderen av 13 år så sa han høyt foran moren min at han hatet meg og jeg hørte på. Slike ting, får meg til å hate og misslike han ennå mer. Jeg har flere ganger fantasert om hvordan det er å ha en annen far.

 

Men noen ganger kan han være grei og oppfører seg litt mer voksent. Dette skjer når han har drukket et par pils eller når han er litt blid (nei, han er ikke HELT blid). Men at han kommer bort til meg i festhumør og med et smil rundt munnen, gjør at jeg får en litt rar følelse i magen.

 

Moren min og stefaren har også et veldig kvalmt forhold, og ofte kan jeg se moren min sove på sofaen. Kommunikasjonsproblemer ja. Noe som har ført til at moren har fått ødelagt nerver og når det kommer til stressende situasjoner faller hun helt sammen.

Men det stopper ikke der, det var en periode der de var nære skillsmisse og moren min hadde begynt å se etter leiligheter, men tror de kom fram til en løsning.

 

Det andre er at stefaren er en forbanna manipulerende taper. Han tåler ikke at folk er bedre enn han eller vet bedre. Han oppstår alltid best, baksnakker folk og vet mye bedre enn alle i hele verden. Og alt jeg sier, om ting, er feil. Uansett om det er om hvordan vi vasker en tallerken eller skjære brød, så vet han best og jeg vet ikke hva jeg snakker om. Han vil at alle skal være så slik han og tenke som han, og flere ganger kan han plutselig irretere seg over at vi ikke tenkte slik som han og plutselig er det vi som er de dumme og han som er den smarte.

 

Alt dette gjør meg veldig lei av han. Det tredje er at han ofte baksnakker folk, akkurat som vi gjør når vi går i barneskolen eller ungdomsskolen, han snakker om hvor dum han og han er. Negere og homofile hater han og flere ganger han ser noen homofile på tv'n kan han skrike ut "HOMO!" med et ekkelt ansiktsuttrykk. Det gjør meg lei meg. Det er stygt at en person som har ansvaret over et annet oppfører seg slikt.

 

Han har også en vane å skylde på andre mennesker når det er noe galt han gjør. Det er vanlig at han beskylder alle andre i huset om TV-en går i stykker eller at det var våres feil at noe skjedde. Men dette er mer av den ubeviste formen.

 

Og for å trekke det enda lengre ut så kan jeg ikke huske når han sist viste at han brydde seg. Er jeg lei meg og viser at jeg trenger omsorg så er det alltid moren min som kommer. Stefaren har aldri spurt om hvordan det går med meg, om hvordan jeg føler meg eller om jeg har det bra.

 

Alt i alt, så er vi alle glad i han. For meg tok han over farsrollen og ble akkurat som en far, der jeg aldri fikk møte den biologiske faren min. Men at han oppfører seg så barnslig og umoden gjør at jeg mister respekten for han. Jeg har nesten aldri sikkelig samtaler med han og det er ofte at samtalene går ja/nei.

 

Hva skal jeg gjøre?

[Hasselnøtta]

Hei, Pijus!

 

Det er leit å høre om ditt forhold! Er det mulig å ha en seriøs samtale med han? Har du vurdert å prøve å prate med han, og si hvordan du føler at deres forhold er blitt? Eller er dette helt uaktuelt? Var han snill fram til du ble 10, og så begynte helvette? Du sier du er glad i han. Kanskje du bør prøve å tenke tilbake på det positive han har gjort for deg. Dersom en bare tenker på det negative ved en person, er det ikke lett å like personen. Siden du sier du blir irritert bare du ser han eller hører stemmen hans, kan dette fort forverre forholdet deres. Spesielt om det synest på ditt kroppspråk når du prater med han. Det hørest kanskje dumt ut at du må virke grei for at han skal oppføre seg, men det kan kanskje hjelpe. Selv har jeg ikke noen erfaring med dette, men håper noen av tipsene kan hjelpe.

 

Håper dere får en bedre tone etterhvert

 

Sn4tch

[Knife]

Det tok helt av i alderen 10-13 vil jeg nok si. Men før det var han på en måte en grei kar. Tok meg med opp på fjellet, lærte meg å svømme, lærte meg å kjøre båt osv. Som er fine opplevelser og postive ting, at jeg kun ser på det negative, er hvordan han har blitt nå. Kanskje han alltid har vært slik, bare at jeg ikke skjønte det når jeg var yngre?

 

Men som sagt, vil nok tro i alderen 10-13 var alt jævlig. Vil nok tro at det er min skyld også, mye jævelskap, seine kvelder osv. Men hva skal han forvente?

 

Nå er han nesten helt umulig å snakke med. Vil jo helst få et bedre forhold med han, men vil nok aldri kunne fikse det helt. Blant annet trekker han seg unna når det kommer til det kjærlige og personlige. Og det er kanskje noe med holdningen hans, jeg skjønner at det er jeg som kanskje må forandre meg for å bli likt, men jeg klarer virkelig ikke å ha et vennlig forhold med en som ser ned på folkerasser og ikke klarer å skjønne at folk er forskjellig og ikke at alle er lik han.

[Hasselnøtta]

Det tok helt av i alderen 10-13 vil jeg nok si. Men før det var han på en måte en grei kar. Tok meg med opp på fjellet, lærte meg å svømme, lærte meg å kjøre båt osv. Som er fine opplevelser og postive ting, at jeg kun ser på det negative, er hvordan han har blitt nå. Kanskje han alltid har vært slik, bare at jeg ikke skjønte det når jeg var yngre?

 

Men som sagt, vil nok tro i alderen 10-13 var alt jævlig. Vil nok tro at det er min skyld også, mye jævelskap, seine kvelder osv. Men hva skal han forvente?

 

Nå er han nesten helt umulig å snakke med. Vil jo helst få et bedre forhold med han, men vil nok aldri kunne fikse det helt. Blant annet trekker han seg unna når det kommer til det kjærlige og personlige. Og det er kanskje noe med holdningen hans, jeg skjønner at det er jeg som kanskje må forandre meg for å bli likt, men jeg klarer virkelig ikke å ha et vennlig forhold med en som ser ned på folkerasser og ikke klarer å skjønne at folk er forskjellig og ikke at alle er lik han.

 

Skjønner helt klart problemet ditt. Det må være utrolig kjipt. Du sier han gjorde mye artig med deg da du var mindre. Har du noen av disse interessene nå, som han også har? Dersom du for eksempel tok iniativ til å reise på en tur med båten, ville det kunne være aktuelt? Jeg tror personlig at dere må bygge opp et vennskap. Men dersom du avskyr han nå, vil det ikke være lett. Tror du ikke han ville like dette heller?

 

Lykke til igjen ! =)

[Kalinken]

Du får bare prøve å lære av de feilene du ser at han gjør og passe på at du ikke gjentar dem selv. På sett og hvis kan nok destruktive mennesker også ha en positiv effekt på utviklingen din hvis du har et bevisst forhold til det hele, fordi da får du understreket hvor viktig det er å hele tiden jobbe seg nærmere mot den personen man selv vil være. Du får også erfaring i å håndtere vanskelige mennesker som mange andre ikke får før de er langt eldre, så dette kan også snu det hele til den fordel.

 

Selv om det sikkert er vanskelig å holde ut til tider får du bare stå på. Det høres ut som om du er i ferd med å bli mer moden enn ham, så du har nok evnen til å heve deg selv over det. Du får ta på deg den rollen som stefaren din egentlig burde, men ikke er istand til. Mennesker er mennesker med alle sine feil og mangler, man får bare prøve å la fortid være fortid og ikke bære med seg bitterhet eller sinne for episoder hvor andre har behandlet deg dårlig. Livet er for kort til å la ting fra fortiden forsure alt det gode som fremtiden har å bringe.

[Hasselnøtta]

Livet er for kort til å la ting fra fortiden forsure alt det gode som fremtiden har å bringe.

 

Godt sagt!