Norge: Det beste landet å bo i. Det verste å ha oppveksten i.

[T.O.E]

Hei!

 

Jeg har tenkt det flere ganger, og lurer på om noen finner noe fornuft i det:

Norge er et sabla fint land. Vi har verdens beste økonomisk situasjon, flott natur, opplever alle års-sesonger. Vi har ingen trusler og er i ingen merkbare konflikter med andre land. Alt er PERFEKT.

 

Jeg er oppvokst hos en rik familie, og har alt jeg trenger og altfor mye mer. Vennegjengen er stor, utseendet er bra og livet er det de fleste definerer som flott.

 

Men jeg føler det ikke slik. I min oppvekst, og de fleste andre nordmenn, så blir vi fra dag en vant med å ha alt vi trenger. Jeg får ingen lykkelig følelse av å ha det, det er bare sånn det er.

 

Her er poenget:

Man føler seg mer lykkelig når man får det bedre. Får man det dårligere, så blir man mindre lykkelig. Og her i Norge har vi alt vi kan få. Men vi har ikke anelse på hva det er å ikke ha det. Derfor, når vi mister noe, så blir vi mindre lykkelige, selv om man har mye mer enn andre. Så jeg føler at det blir vanskelig å få oss å bli mer lykkelig enn grunnivået (lykken fra oppveksten), siden det er vanskelig å få det bedre.

Det motsatte er fattige familier, gjerne fra utlandet, med dårlig kår. De vet ikke hvordan det er å ha alt, og hvordan de har det er slik det er for dem. Derfor er lykkegrunnivået deres muligens det samme som våres. men ettersom det er så veldig mye mer for dem å forbedre i sitt liv, så føler jeg at det er mye lettere for de fødte fattige å bli lykkelige, enn de fødte rike.

 

Takker for responser

Endret 27. juni 2010 av Magnus :)

[Ducktoy]

For ikke å nevne møtet med arbeidslivet etter å ha blitt servert alt på sølvfat i oppveksten, den tror jeg kan være brutal for å si det mildt når det kommer til "bortskjemte" barn

[Baranladion]

Det er vel ingen bevist sammenheng mellom rikdom og lykke, men jeg vil tro jeg hadde blitt lykkeligere dersom jeg plutselig ble rik.

 

Alle blir vel lykkeligere dersom man får noe ekstra eller noe uventet, en rik person blir kanskje ikke lykkelig av 12 rette på tipping, men blir lykkelig hvis han får seg en kjæreste.

 

Jeg hadde blitt overlykkelig over å få 10.000 kr inn på kontoen nå feks

 

Hvis man har det kjipt på lvl 1 og levler til lvl 2, så vil man være lykkelig en stakket stund, men gå lei og vil til lvl 3. Der er dog ikke sikkert at det er penger som gjør neste level mer attraktiv

[DrHawkins]

jeg skal ta meg bry å fortelle min historie her i morra men skriver egentlig bare dette for å ha det i mine innlegg slik at jeg ifnner det lettere fram ;P

 

jeg er enig i mye du skriver og skal fortelle dere en god del om hvordan Norge er å leve i (fra forskjellige synspunkter)

[RWS]

Nå tror jeg sant og si at de har det på samme måte i alle andre land også der ungene har alt under oppveksten... Mutter og fatter hadde nok de også da jeg vokste opp, men jeg fikk ikke en dritt med mindre jeg jobbet for det. Fatterns filosofi var: "De som bare får uten å jobbe for det lærer ikke verdien av det!", og det viste seg å vær helt rett , for da jeg begynte å jobbe som fentenåring visste jeg hva pengene jeg tjente var verdt.

 

Den samme filisofien bruker jeg på mine unger i dag. De får ikke en dritt med mindre de jobber for det og på den måten, når de foreksempel kjøper seg en bærbar PC for de pengene de har slitt for tjene i to år, er den PC'n verdi MYE mer verdt enn om de hadde fått den av meg. Jeg opplever at de tar vare på tingene de selv må kjøpe for egne oppsparte penger i langt større grad enn de som de har fått til jul eller bursdag.

 

Nå gjorde vi det sånn for noen år siden at de ikke får med en en, toppen to pakker av oss til jul, men at den pakken er noe de virkelig ønsker seg og da gjerne noe med litt verdi. Da fikk vi slutt på pakke orgie der de freste mellom pakkene og bare kastet det de hadde fått bak seg for å åpne den neste, den neste og den neste pakken, og egentlig ikke brøy seg om tanken bak en pakke, ei heller hva det var i den. Det hjalp fælt! Kvalitet fremfor kvantitet.

 

Vi er også meget nøye med å forklare ungene hvorfor de ikke bare kan få og få, vi er faktisk flinke til å forklare ungene alt vi vil at de skal gjøre/ikke gjøre og krever at de kan redegjøre skikkelig hvis de mener de "må" ha noe. Hos oss er gensen tre dager fra de bestemmer seg for å kjøpe noe til de faktisk kan gå og kjøpe det. Dette fordi det er ALT for lett å handle i affekt og kjøpe ting en ikke trenger og det hender faktisk at de lar være å kjøpe etter at de tre dagene har gått. Flere voksne skulle absulutt ha etterlevet en slik regel, med alt i fra mobil telefoner til biler egentlig...

 

Selv har jeg jobb mobil med gratis bruk av nett, mail, GPS og en masse unyttige ting jeg aldri buker (Jeg bruker mail da..), for når jeg analyserer hvor mye jeg hører på musikk på mobil, hvor ofte jeg ser filmer på mobil og ikke minst, surfer på nett på mobil, ja da hadde jeg ikke trengt en mobil til annet enn å snakke i... Og ikke en flott Iphone til 5000,- kroner..

 

Hørte for en stund tilbake et skrekk eksempel fra fetteren min som bor i Bærum utenfor Oslo. En av kompisene til guttungen hans fikk 20 000 i "lommepenger" for å være hjemme alene en helg!!! Guttungen er 15 år og hva gjør han for disse pengene tror du? Jo, han gikk ut for å kjøpe dop! Og ble tatt av politiet så det suste!!! I dette tilfellet klandrer jeg rett og slett foreldrene hans, for de er de, ikke guttungen på femten, som har vært så utrolig kortsynte at de gir en 15 åring 20 000 som "lommepenger" i en helg. Hva forventet de seg egentlig? At han skulle nøye seg med et par grandiser og en halv liter med cola og la resten av pengene være? Idioter! Lurer på hvordan den guttungen vil klare seg videre i livet jeg, på en normal lønn han ikke kan bruke 20 000 på ting og tang hver helg... Kanskje han kan leve på mamma og pappa? De lager jo narko offer av disse ungene jo, penger er ikke et hinder, det er det bare politiet som er...

 

Husker hvordan jeg spinket og sparte når jeg var i 17 års alderen for å få råd til en 6 pack med øl... Jeg fikk ikke 20 kroner engang hvis jeg skulle være hjemme alene en helg i den alderen, mutter hadde kjøpt inn alt jeg trengte og jeg fikk velge hva jeg ville spise på lørdag, resten hadde hun valgt. Og det er jeg glad for i dag, for det viste meg verdien av ting.

 

Å skulle kjøpe ditt og kjøpe datt har ingenting for seg, for det teller ikke en dritt! Det gir deg bare noen minutters glede å få en flunkende ny telefon foreksempel, men du kan ha mye mer glede ved å legge pengene i en fin parkett for eksempel. Jeg ser heller ikke nytten i å ha en ny bil. Jeg har hatt en ny bil i mitt liv og den følelsen var grom den, men den frykten jeg hele tiden hadde for at noen skulle ripe den opp, bulke den ol mens jeg var inne og handlet var faktisk en så stor motpol at jeg i dag velger å kjøre rundt i en 1991 modell chevrolet suburban silverado firehjulstrekker med en 6,2 liters diesel V8'er, en bil som tåler enormt og som det ikke er nøy med over hodet. Får jeg en ripe så maler jeg bare over med et strøk bengalakk, det betyr ingenting. Bilen er nesten umulig å bulke også... og den bilen gir meg like mye, ja mer, glede enn en flinkende ny BMW ville gjort, for den kan brukes og kan, i tillegg til å frakte rumpa mi fra A til B, få rumpa mi til C også og jeg liker det jeg kontra en ny bil jeg ikke ville turt å dra til C med...

 

Hsuk at det det ikke er kvantitet som teller, men kvalitet også... Trenger ikke å koste så mye bare du har det bra.

[Stjernestøv]

Det er ofte de små enkle ting i livet som gir mest glede. Hjernene våre er laget slik at vi føler kortvarig gledesrus (ja det er ren kjemi) ved gitte situasjoner. Følelsen man får av og glede andre gir for eksempel en slik glede. Kjærlighet er en annen slik situasjon. For ikke og snakke om mestring. Kan man noe og man vet man er flink kan dette gi veldig mye livsglede.

Sikkert mange flere situasjoner, men dere fatter sikkert poenget?

 

Finn ut selv hva du kan gjøre for og fylle dagene dine med slike øyeblikk

[Tå.]

Dessuten er det vel langt ifra slik at alle som vokser opp i dag har foreldre som ikke vet at det bør settes grenser.

 

Er selv takknemlig for den oppveksten jeg fikk. Var lite som kom på et sølvfat og resultatet ble jo da at jeg verdsatte tingene mer. Mine mye yngre brødre har derimot fått alt det har pekt på. Rart å si det, men stakkars dem.

 

Føler man at man har alt så har man ingenting å "hige" etter. Dop blir da en enkel løsning.

[DrHawkins]

ok her fyrer jeg løs... alt jeg skriver her er opplevd av meg selv og mine venner

 

Jeg har hatt en veldig spesiell oppvekst med mishandling og strenge foreldre langt langt vekke fra alt som hete sivilisasjon. jeg har vært fosterbarn i 17år og har hatt et helvette gjennom det aller meste. jeg ble slått av mine fosterforeldre og barnevernet ville ikke høre på meg et sekund og de trodde jeg løyg. jeg har adhd som gjorde meg ekstra sinna og slikt når slike ting skjedde men det var en ting som forundrer meg enda den dag i dag og det er det at jeg fikk absolutt alt jeg pekte på (så og si) av materialiske ting da seff

 

På skolen ble jeg mobbet skikkelig men tok igjen ved slossing og slike ting etterhvert som vi kom ut i ungdomskolen så ble det litt bedre da jeg flyttet til nye fosterforeldre som 13 åring, fostarfar var da bror av tidligere fostarfar men mye yngre og mye snillere og hadde bo plass veldig mye nermere sentrum og sivilisasjon så alt ble mye bedre der. levde et lite luksus liv med båt hytte gode biler og fikk det jeg ville ha men lærte at her måtte jeg streve for det jeg ville ha

som for eksempel jeg skulle få ny data til 25k hvis jeg gikk fra 3 i snitt til 4 i snitt iløpet av året på skolen i karakterer

 

Jeg hadde lite med venner men noen, han ene var styrtrik og hadde veldig lite problemer og hadde det ekstremt bra kan man si, han andre stikk motsatt og hadde like stort helvette som meg. vi gjorde mye faenskap sammen og var ganske store pøbler men vi hadde det gøy og det var faktiskt da vi hadde noe gøy i livene våres og kan enda huskes veldig godt.

 

i 16-18 år alderen havnet jeg ut på kjøret grunnet populasjon og venner, jeg ble beste kamerat med plassen "versting" kan man si og det hjalp veldig veldig mye på meg med hvordan andre folk så meg men flyttet til ny plass og skreiv meg ut av barnevernet som 18åring og det er her fortellinga mi egentlig begynner:

 

Jeg hadde aldri sett et brev eller gjort noe husarbeid elelr lært noen slike ting i det hele tatt før ejg ble a18. da jeg da flyttet så fikk jeg alt bang midt i trynet. istedenfor da å gripe inn i dette og sette meg inn i ting gikk jeg fra den ene sorten til den andre innen for stoff og ble egentlig bare veldig mye verre. jeg gjorde ting jeg angrer på sinnsykt mye og kommer alltid til å ha det tungt pga visse episoder.

 

som 20åring ble jeg satt inn i jailen i 30dager og fikk et lite støkk i meg da. jeg ville egentlig ikke i fengselet men måtte jo så jeg lærte en god del der inne om forskjellige ting og egentlig var det ikke fengsel men leircamp bare strengere, uansett så når jeg kom ut av fengselet så bestemte jeg meg for å skjerpe meg skikkelig å gjøre noe utav meg istedenfor å holde på slik som jeg hadde gjort så jeg flyttet igjen og begynte å arbeide på fiskerimottak, fikk kontakt med min nåværende kone over internett (fight club på mobilen) og jeg reiste opp til nord norge for å treffe henne etter 6mnd med kontakt. jeg ble værende der i 1år men likte ikke nord norge pga hard vinter og ingen sommer (er glad i vinteren men blir nødt til å ha god sommer au) så vi flyttet ned hit til sørlandet og fikk leilighet og startet vårt liv ordentlig. jeg sluttet med alt som heter stoff utenom hasj da det er medisin for adhd, jeg brukte det som medisin da og ikke misbruk som tidligere.

 

For ca 1 års tid siden så slang jeg meg på facebook bølgen for å sjekke det ut og slike ting og fant fram alle jeg kjente fra de gamle plassene jeg hadde vært, undersøkte om livene deres og hvordan ting hadde gått med folk.

 

det jeg lærte var at han som var styrtrik fra begynnelsen av som hadde alt bra hadde fått arbeid via faren og var ganske så bra stillt selv og hadde kone og barn og hus og alt sammen. Han som var fattig og likt som meg hadde det akkurat likt enda bare med visse forskjeller da (som dere forstår sikkert uten at jeg ramser opp)

 

Det jeg lærte meg var det at slik som det var da vi var 15-18 år slik var det omtrent i dag og (25år) med folkene. enkelte hadde gjort det bra og de fleste hadde ikke gjort det bra i det hele tatt og det var mange bortsjemte på skolen hvor jeg gikk barne og ungdom skolen.

 

Slik som dette landet er:

 

Det som forskrekker meg er at staten klarer å sette opp så vanvittig mye å betale for og så lite økning i ting som hjelper som for eksempel attføring eller dagpenger eller sykehus og skoler og veier eller lignende

 

Først og fremst så er det ikke alltid slik at de som er bortskjemt får et helvette, det som er saken er at foreldrene må passe på å lære ungene sine om verdier og slikt hvis de skal skjemme de bort men det er det ytterst få som gjør og dermed blir det slik.

De som har hatt helvette gjennom livet må kjempe med både seg selv og systemene vanvittig mye mer enn de rike og bortskjemte og derfor blir det mye hardere. de som har helvette er de som resulterer i stoff og dop (kun heroin som er dop) De som er bortskjemte og har det bra og får hjelp av foreldrene kommer aldri til å begynne med stoff (kanskje kokain senere og slikt som store buisniss folk gjør)

 

Landet er bygd opp slik at det er vanvittig bra å leve i.. vi har alt og får alt av duppedingser og alt annet. vi har null terror og lignende men litt små kriminalitet her og der (nokas er småtteri i forhold til hva som skjer i statene)

 

og absolutt alt koster og vi skal gjerne betale 2 ganger for ting (som for eksempel årsavgift og bompenger. begge skal gå til samme sak)

 

men det som er det fine er at vi har vanvittig høye lønninger slik at vi har råd til alt, men det som er den store downsiden er at vi må jobbe langt over 2/3 av livet vårt for å oppnå dette og dermed veldig liten tid til familien og det personlige livet vårt.

 

Norge er egentlig et Buisniss land og ikke noe annet. vi er verdens lille navle pga oljen atm men det vil forandre seg og jeg håper da at vi kan få mer familietid og slike ting. ja det finnes land som er verre enn oss på det punktet men vi er ille nok til at det kan kalles patetiske systemer og regjering som lager det slik.

 

Når vi er i overgangsfasen fra ungdom til voksen (bo hjemme gratis til egen leilighet med egen jobb og egne penger) det er den aller verste tida her i landet. det er hovedsaklig foreldrenes ansvar å gjøre noe med dette men det er også staten sitt ansvar å prøve å legge til rette for enkelte ting.

 

i dag har jeg opparbeidet meg studie som kommer til å bli bra lønn men har det egentlig knallbra allerede, mange av dere har sett hvordan jeg har det men for dere som ikke vett så har jeg veldig bra media senter. ekstremt bra pc og bygd på mange ganger (ca hvert andre år). et hus (leier da men uansett) kone og barn. alt av møbler og det ikke billig varer men midt i mellom klasse. vi har alt for å si det slik. vi har opparbeidet oss veldig bra og jeg er rein som bare det og gleder meg bare sykt til jeg kan starte å arbeide etter studiet.

 

vi har store planer for fremtiden og det i et land som er bygd opp slik at det er mulig:

 

jeg er knallglad i norge som et land men misliker at det finnes så sinnsykt mye avgifter og høye priser, men så lenge vi har penger til det (altså lønningene) så who the fuck cares?

 

Det norge er verst på er å bruke penger på sitt eget land som for eksempel veier, sykehus, skoler og lignende.

staten brukte i fjor 60mrd på afrika men de brukte kun 7mrd på sitt eget land. patetiskt ikke sant? (tall i fra tabeller)

 

Det norge er herlige på er å holde seg oppdatert og holde seg rike og det gjelder ikek bare staten men foreldrene og alle i samfunnet. hvem er det som utgjør landet? jo det er samfunnet, regjeringen styrer bare litt her og litt der men det er vi som virkelig bestemmer hvis vi virkelig vil. det er bare å slå oss sammen og rase mot stortinget så får vi det som vil vil (bensin prisen på 15kroner hysteriet for et par år siden, alle regaerte og det ble satt fort ned)

 

Norge er det beste land å bo i selv om vi har visse ting som er dass.. de tingene som er dass er prieksaker i forhold til hva andre land har. vi har så lite kriminalitet og ingen terror så det er tryggest i tillegg.

 

når det kommer til oppveksten så ja det er ille. barn er evil tvers gjennom og det er ikke kjekt i det hele tatt. men foreldrene har veldig veldig mye av skylden. staten har ikke skylden på den biten.. det forandrer ikke din oppvekst om du har 100 000kr kontorstol å sitte på i klasserommet men det forandrer mye på oppvekstent din om foreldrene hjelper til med å lære ungene og forstå og henge seg opåp i livene til ungene deres å gjøre noe med det

 

mange folk som har det helt jævlig og mange som har det kanllbra men det kommer helt ann på personen selv ossen livet hans vil bli

 

Jeg ble mobbet såpass mye at jeg bestemte meg for at folk ikke skulle få ta innersvingen på meg igjen og dermed har jeg såpass bred kunnskap fordi jeg ville det selv. jeg skulle vise dem hvem som gjør det bedre i livet i etterkant. hvem som kunne le sist.

 

å se på meg nå.. jeg er en av de som kan le sist da jeg har det veldig mye bedre enn de aller fleste av gamle skolekameratene mine

 

ikke tenk på at alt er andre sin feil men heller tenk på at det er kun du som kan gjøre noe med det and then do it

 

drit i om du mister noen fester eller lignende, bruk heller ungdomstida på å studer og bli smart og ta innersvingen på alt

 

Håper dette kunne være en del forklarende på hvordan landet er

 

Edit: masse skriveleif men orker ikke å gå gjennom alt så regner med dere klarer å lese og forstå det for det om

Endret 27. juni 2010 av DrHawkins

[T.O.E]

Til dere voksne: Er dere mer lykkelige nå, enn når dere var ungdom?

[DrHawkins]

etter jeg tok tak i livet mitt og har opparbeidet meg sammen med min kone og slik vi har det nå så deffintivt ja

[Baranladion]

[quote name=Magnus ' date='27. juni 2010 - 17:32' timestamp='1277656374' post='15864941]

Til dere voksne: Er dere mer lykkelige nå, enn når dere var ungdom?

 

Det er for meg umulig å sammenligne, man vil alltid savne ansvarsfriheten og den økonomiske friheten man hadde som ungdom, men nå er det helt andre ting som gjelder. 2 barn, hus og kjerring.

 

De tingene gjør meg glade nå, hadde jeg fått barn som 15 åring tror jeg ikke det hadde brakt meg like mye glede. Alt til sin tid.

 

Jeg var stort sett lykkelig som ungdom og er stort sett lykkelig nå, men på HELT forskjellige måter.

 

Det fine med Norger er; Man kan finne på alt mulig rart, og drite seg ut på mange fronter, uten at man behøver å havne på gata. Det er som regel mange instanser som hjelper deg. Havner man på¨gata så er det stort sett pga rusmisbruk.

[DaddyYankee]

Det Ts nevner her er jo helt sant, fikk samme tema på eksamen og skrev 3 sider om dem. For å være lykkelig i Norge må man finne grensen sin, selv om man får betyr det ikke at man skal ta det imot. Snakk om psykologi.

[cuadro]

.

Endret 24. september 2017 av cuadro

[Shiva82]

Jeg er veldig glad for å være født i Norge. Selv om man er født med "alt" mellom hendene går det an å bruke hodet

[Isbilen]

Nåde den som ikke er fornøyd i verdens beste land.

[T.O.E]

Jeg snakker ikke om graden av fornøyd. Jeg snakker om graden av å være lykkelig.

[Isbilen]

Åja, og den forskjellen er jo klar som dagen, opplest og vedtatt.

[T.O.E]

Det er jo veldig stor forskjell mellom fornøyd, og lykkelig.

 

Så klart er jeg fornøyd med livet, har jo alt jeg trenger, mange venner, og en dame som er glad i meg.

Men det gjør meg ikke nødvendigvis lykkelig. lykkelig er mer den indre følelsen man har. fornøyd kan du bli ved å lage en god middag.

[Dellers]

Man blir egosentrert, overfladisk og breial av å bo i Norge. Ekte lykke finner man nok mer av andre steder...

[Isbilen]

[quote name=Magnus ' date=' 1. juli 2010 - 17:35' timestamp='1277998553' post='15881953]

Det er jo veldig stor forskjell mellom fornøyd, og lykkelig.

 

Så klart er jeg fornøyd med livet, har jo alt jeg trenger, mange venner, og en dame som er glad i meg.

Men det gjør meg ikke nødvendigvis lykkelig. lykkelig er mer den indre følelsen man har. fornøyd kan du bli ved å lage en god middag.

Det er individuelt hva man mener med begge deler, og litt velvilje må til for at forumet skal flyte. Det er ikke så farlig akkurat hva jeg la i ordet.