Liker ikke kameraten min lengre? Kanskje han har fått psykisk lidelse?

[Gjest Slettet-GlDE6z]

 

Bluewaffle96:

Nei, det er ikke tøft å finne ut at DU har forandret deg, men ikke vennen din. Om du synes det er tøft, så synes jeg at du gjør deg selv til et offer. At du forandrer deg, skal ikke gjøre det sånn at vennen din plutselig ikke er bra nok for deg. Da er du en dårlig venn.

Og nei, å se på en person fordi han ikke er som DU vil, er ikke akseptabelt, folk er forskjellige, om man ser ned på noen som har totalt andre interesser... det er trangsynt. Husk at hvis personen vil sitte inne, spille pc, og snakke med folk over nett. Så er ikke det at dere "skal" ha med han på ting å bry seg, han gjør faktisk det han vil. Om han ikke vil være med ut, så respekter det, uten noen problemer.

Er heller ikke sikkert de mangler sosiale antenner om man er sånn, de er rett og slett bare sånn.

 

Aspergers behøver heller ikke være en belastning. Har en kompis med dette, eneste er at han fokuserer på litt andre ting enn oss "vanlige", og at han kan være litt irriterendes, men ikke noe annet.

 

Hvis du hadde lest skikkelig så står det i parantes der: Eller omvendt. Det kan være like tøft for begge er det jeg mener. Og jo, selvfølgelig er det tøft og finne ut at din bestevenn og deg har ikke mye til felles og gjøre. Om man prøver og få den personen til å være mer sosial (Kan godt være at han ikke trenger det osv.) viser jo bare det at han bryr seg om den personen. Jeg ser ikke ned på noen, det jeg utrykker er bare at jeg ikke liker å bli løge rett opp i trynet, hver bidige dag. Jeg tvinger han ikke til noe, men når jeg ser moren sukke om at han er lite ute osv, da vil jeg hjelpe til! Jeg prøver forsatt og ha like interresser som han, selvom det er spilling. Og jo, når de bare liker og sitte inne og spille, mangler de litt sosiale antenner. Det er jo sosialt og snakke over nett også, men ikke i det ekte liv. Du mener vel at det er sosialt og komme opp i lvl 70-80 i Wow (f.eks). Der setter jeg meg dønn uenig, det er usosialt rett og slett. Den personen syntes sikkert det er gøy, og jeg skjønner det. Jeg koser meg forran tv'en og datan jeg og, men jeg kan forsatt ha et sosialt liv utenfor det elektroniske. Kanskje jeg er litt uklar nå.

 

Asperges kan være noe dårlig jo. Det kan tære på det sosiale, enormt. Ja det kan virke litt mer irriterendes, men noe positivt er at man blir god på noe spesielt (i de fleste tilfeller hvertfall.) Er du såpass utsatt for sykdommen kan du få sterke piller, det er ikke noe gøy. Mye soving og lite snakk, selvfølgelig kan det være det motsatte, eller midt i mellom. Uansett skal du ikke utelukke at han har det, selvom det er minst sannsynlig.

[Gjest 15år]

Mange som sier at jeg bør snakke med han. Problemet er at det er så bridig vanskelig! Det er veldig vanskelig for meg å starte en samtale som handler om han eller meg. For en annen venn av meg så klarer jeg lett å si menninger om personen og hva jeg synes han bør fokusere på. Men å snakke med han kompisen min er mye vanskeligere, noe jeg egentlig ikke skjønner. La meg bare komme med et eksempel;

Når jeg er med andre venner så klarer jeg å slippe meg løs og tulle litt, som den hin dagen halv-strippet vi på stranden (vær så snill, ikke spør hvorfor). Hadde kompisen min vært der så hadde jeg hatt vanskeligheter med å utføre handlingen. Noe jeg faktisk ikke klarer å finne ut av hvorfor.

 

Det andre, jo jeg bryr meg om han. Vi har kjent hverandre i mange år, men vi deler egentlig ikke noe sterkt bånd. Jeg finner han på en måte kjedelig, jeg var slik før og har latt den tiden gå. Jeg er %1000 mer fornøyd med hvordan livet mitt er idag. Jeg har kanskje ikke så mange venner og blir kanskje ikke inventert ut så ofte, men jeg har føler meg mye bedre nå idag. Jeg er veldig selvsikker på meg, tør å utforske og lar ingenting stoppe min vei til å nå et eller annet mål. I den andre enden så er kameraten min mer som en person som gir opp når problemene nærmer seg, noe jeg pleier å kalle tapere (ærlig sagt). Og tapere har jeg aldri likt.

[Stoddart]

Bluewaffle:

Hva er det han juger med? Sier han at han vil ut, men gjør ikke det? Eller bare generellt lyver han? Om så... så ser jeg ikke helt hvorfor du er med han. At moren sukker fordi han er lite ute, er ikke noe du skal bry deg med, om foreldrene har et problem med det, så får de ta det opp med han, ikke du. Man behøver faktisk ikke mangle sosiale antenner i heletatt selvom man heller velger å sitte inne med pc'n enn å være med kompiser ut. Derimot, det at han visstnok lyver hele tiden, uansett, det er et tegn på at han kanskje ikke er den smarteste, sosialt sett, men dette har ingen sammenheng med det å like å sitte inne og drive med PC.

Nei, jeg mener absolutt IKKE det er sosialt å komme opp i lvl 80 i WoW, men, det er et sosialt aspekt der også, teamspeak, ventrilo osv. jeg har mange gode venner fra CoD-tiden, som jeg møter på lan og på fritiden. Det kan hende at din venn ikke ser det morsomme i andre ting, og liker dette. Hvordan fungeren han i skoletiden (med unntak av løynene)? Det er en mer korrekt måte å se om han fungerer med andre (virkelige) personer.

 

Jeg skrev heller ikke at det ikke kan være noe negativt med aspergers... Du får holde det til hva jeg faktisk skriver, og ikke legge til meninger jeg ikke har.

 

Trådstarter:

Hvorfor er det så veldig vanskelig? Er det kun han som har skyld i det? Det må jo være en grunn til at du synes at det er vanskelig?

Jeg skjønner heller ikke hvorfor du ikke skulle klart å småstrippe, halvstrippe, lekestrippe, helstrippe eller mer enn det, med denne vennen, når du klarer det med andre, om det er en god venn, som du savnet. (Du er en 15 år gammel gutt, jeg tror de fleste som har vært det, ikke trenger spørre deg om dette )

 

Så fint for deg at du har klart å, finne deg selv, i allefall store deler av deg selv, og hvordan du vil være, og hvordan du kan føle deg vel med deg selv!

Derimot, du finner han kjedelig, det er et tegn på at dere vokser i fra hverandre, men samtidig, så vil du ikke slippe han helt, det tyder jo på at det er noe mellom dere.

Igjen, hvordan han er, det vet du veldig godt selv, da du var sånn før, det er ikke sikkert det er sånn han vil bli, det vet du ikke før du har mannet deg opp til å snakke skikkelig med han. Om han vil være sånn han også, men ikke får det til, så får du ta et valg om hva du skal gjøre, men om du skal hjelpe han, så gjør det sakte, veldig sakte, og nærmest umerkelig. Om det skal fungere så må han få en følelse av at han mestrer det selv, sakte men sikkert. Etterhvert så vil du se han utvikler seg i retningen han vil, uten din hjelp.

 

Som jeg sa i sta, dere utvikler dere i forskjellig tempo på den alderen, både kropp og sjel. Kanskje han ligger "bak" deg i løypa, eller han har kanskje funnet seg selv han også. Du vil tydeligvis ikke gi deg med han, så da får du finne ut av hva som er situasjonen Kanskje du blir positivt overrasket, men husk å ha alle muligheter åpne, og hver forberedt på alt, du vet aldri hva folk kan stenge inne.

 

Igjen, lykke til, og hold oss(meg:P) oppdatert