Liker ikke kameraten min lengre? Kanskje han har fått psykisk lidelse?

[Gjest 15år]

Kameraten min har jeg kjent snart 8 år, og vi har holdt sammen ganske lenge.

 

På barneskolen hang vi sammen hele tiden, fordi jeg ikke hadde noen andre å henge med. Begge oss var stille og snakket ikke med jenter, mens de andre guttene snakket hele tiden med jentene og hadde det gøy. Når de spilte fotball, snakket vi om data og spill.

 

Vi begynte på forskjellige ungdommskoler, og jeg begynte å savne han på en måte, jeg hadde mange andre venner, men var ikke helt fornøyd i hvilken klasse jeg kom til. Så jeg byttet skole til den skolen kameraten min gikk på. Men jeg hadde endret meg, veldig. Jeg var ikke lenger den typen som var stille og snakket om spill, jeg hadde begynt på sport og begynte å henge med mange andre folk og snakket mye med jenter. Den dag i dag trener jeg rundt 10-15 timer i uken, med forskjellige sport. Mens kameraten min var den sjenerte typen og hang ofte alene, noe som har ført til jeg synes at han ikke er en lenger kul fyr å henge med. Føler avsky.

 

Noe som har ført til at jeg begynner å lure på om han har en psykisk lidelse. Selføleglig trenger han ikke å ha det, og eneste han kan lide av er dårlig selvtilit og selvbilde.

 

Han snakker ikke med folk. Er jeg med han og vi lurer på noe som vi må spørre ukjente folk gjør han det ALDRI, om ikke de folkene er menn og litt eldre. Men å spørre jenter og gutter på lik alder gjør han det aldri.

Det jeg også har merket er at han hater å ta ansvar og hater oppmerksomhet. Skal vi ha matoghelse og lage mat for en gruppe med mennesker, så hater han å være den personen som har ansvaret i hendene og det han aller mest hater er oppmerksomheter fra andre folk. Vi gutter pleier å snakke om jenter og sex. Noe han ALDRI gjør, når jeg henger med andre venner så pleier vi ofte å komentere jenter og være med dem. Liksom om vi ser en digg dame går forbi oss, så pleier vi å komentere hun. Når det kommer til kameraten, har han aldri gjort det. Vi kan ta et par eksempel fra skolen igår, vi skulle lese opp en tekst om sex og gradvidighet, noe som var helt umulig å få han til å gjøre. Og læreren måtte ut og snakke med han, og når han kom på en gruppe med kun jenter (3 jenter + han) så fikk han helt panikk og måtte bytte gruppe til en gruppe kun med gutter. Jeg kunne greit være på gruppe med jentene. På skolen så har vi et opplegg slik at vi kan gå tur i friminuttene, noe jeg og de andre vennene mine ofte pleier å gjøre. Når vi spør han så pleier han ofte å svare nei. Før han stikker inn på skolen og går inn i sine egene tanker. For folk som ikke kjenner han så synes alle at han er helt normal og oppfører seg helt normal, men jeg som kjenner han godt vet at han skiller seg ut i forhold til oss andre. Og for å nevne det så er han også den personen som tror at alt kommer til å havne i hendene hans hvis han er god på skolen, fremtidige kone og barn ringer på døren en vakker dag.

 

Han er en grei fyr og hjelper folk når det trenges, men han skiller seg ut fra oss "normale" tennårigegutter. Jeg er sikker på meg selv og har selvtilit og selvbilde til å snakke med jenter som jeg ikke kjenner, blandt annet så hadde jeg heller ikke noe imot å gi en gutt en klem (noe kameraten hadde aldri gjort). Blandt annet så er det også veldig vanskelig å få han til å snakke om personlige ting.

 

Han er fyren som sitter i ro og sitter i sine egene tanker isolert fra virkeligheten, depresjon? Sosial vanskeligheter?

(beklager for skriveleif)

[-Léon-]

Vet ikke hvor jeg skal begynne.

Det første jeg tenkte da jeg hadde lest ferdig innlegget ditt var at jeg følte litt avsky imot deg.

Du hørtes ut som en grei kompis men har tydligvis blitt en komplett *****. Som føler at man må gjøre som alle andre og hvis man ikke gjør det er man ikke kul nok til å være kompis med lengre.

Greit at han er stille og sjenert, det kan falle vekk med tiden.

 

Men du har vel rett, i den alderen så forandrer alle seg.

La ha kjøre sitt løp og du lev ditt eget liv, han er jo ikke kul nok å være med lenger anyway.

Kanskje han sliter med depresjon o.l. Men slik du skilderer dere to er du en prins og han er Quasimodo

[dysfunctional]

Enig med deg over her.

 

Vi vet jo ikke 100% deres situasjon, men utifra det jeg leser her, virker du som en total drittsekk.

Endret 19. juni 2010 av James Whistler

[Gjest 15år]

Det er helt greit at folk synes jeg er drittsekk som skildrer vennen min på den måten. Men sett dere i samme situasjon, du har en venn som irreterer deg så jævlig mye med hvordan oppfører seg. En venn du ikke kan snakke om det du vil med, en venn som ikke tar ansvar, en venn som gjemmer seg, en venn som ikke tør å gjøre noen ting.. Jeg ser på han som en sjenert fyr med lav selvtilit og og selvbilde som ikke gidder å gjøre noe med, slike folk gjør meg bare kvalm. Beklager at det er slik jeg er.

[Nøbe]

Jeg ser på han som en sjenert fyr med lav selvtilit og og selvbilde som ikke gidder å gjøre noe med, slike folk gjør meg bare kvalm.

 

Slike folk gjør deg altså kvalm, du gjør meg kvalm din fitte.. Som oftest så er det en grunn til at folk er slik.. Du var jo slik selv var du ikke? Han er forresten ikke vennen din for å få det sagt. Har du snakka med han om dette? kankje det kunne vært smart? Den psykiske lidelsen ligger vel heller hos deg, mer med tanke på en godt på vei utviklende psykopat uten empati

[kaolla89]

er enig med de som skriver over her, jeg tror problemet ligger mer hos deg. Hvis du syns det er så ille, så kan du jo ta deg en snakk med han. Vær tålmodig med han og godta at han er sånn også.

Jeg var selv sånn før, og er litt sånn enda, sjenert og litt redd.. jeg var enda verre før, var nok ganske som kameraten din før... også sier du at sånne folk gjør deg kvalm?

Vet du hvor vanskelig det er å ikke kunne nå opp til forventingene til de andre i klassa om hvor kul man skal være?

Vet du hvor vanskelig det er når folk ser ned på deg og blir kvalm av deg bare fordi du har andre interesser og er litt annerledes?

 

Nei, du får godta hvordan folk er, og la folk gjøre som dem vil.

Det her er bare teit. Det er sånne som deg som ødela meg da jeg gikk på barneskolen/ungdomsskolen...

Endret 19. juni 2010 av kaolla89

[Gjest Gutt_19]

Jeg kjenner meg veldig mye igjen i personen trådstarter skriver om og jeg kan da kanskje gi trådstarter noen svar på hans "spørsmål"

 

Det at han ikke gidder å kommentere hvordan jenter ser ut og snakke om sex osv kan ha noe med at han kanskje ikke er så veldig interessert i jenter. Det kan også ha noe med at han ikke ser på jenter som seksuelle objekter og ikke er sprengkåt, derfor føler han ikke en trang over å kommentere hvor "heit" jenta som gikk forbi var.

 

Selv snakker jeg aldri om jenter rett og slett fordi de ikke har noen spesiel "plass" i livet mitt. Jeg er ikke homofil, men jenter er ikke noe jeg trakter etter. Det kan være det samme for han, at han rett og slett ikke trenger å ha jenter i sitt liv.

 

Du skriver at han bruker mye av tiden sin for seg selv. Det kan rett og slett hende at han liker å være alene på fritiden og derfor velger å være alene.

 

Selv hadde jeg en "venn" som deg trådstarter. Han trodde ivertfall at han var vennen min, men jeg syntes helt det motsatte. Jeg syntes fyren var plagende og måtte hele tiden finne på undskyldninger for å få han til å la meg være i fred.

Han minner meg veldig om deg trådstarter. Han skulle hele tiden være sosial og han skulle hele tiden kommentere andre, skulle hele tiden dømme dem. Enten om det var en fin jente eller om det var en fyr som så "veldig stygg ut" i hans øyne så måtte han kommentere det.

 

Han pratet også om sex i blant noe jeg syntes var veldig plagende, rett og slett fordi jeg ikke har lyst til å høre på hvordan en annen person hadde sex med en annen. Det blir rett og slett litt for klamt og "wierd" for meg, og jeg tror andre også oppfatter det på den måten.

 

Du skriver at han ikke liker å snakke om personlige ting. Det er ikke alle som liker å åpne seg til andre og snakke om personlige ting, noen liker å holde enkelte ting hemmelig. Selv liker jeg ikke snakke om personlige ting, jeg føler meg mer komfortabel ved å snakke om ting i samfunnet, eller data spill o.l.

 

Min konklusjon er at han gutten er mest sansynlig ikke et så veldig sosialt vesen som liker seg bedre alene. Om han vil være alene resten av sitt liv eller "bryter" ut av det er vell opp til han selv og ikke deg. Jeg tror også at han ikke ser på deg som en venn og heller vil at du skal la han være i fred. Hvis han hadde sett på deg som en venn så hadde han nok vært mer sammen med deg.

[Zarfax]

hæ? Alle sier at problemet ligger hos TS? Det er jo ikke han som er så tilbakeholden og "rar". Det er jo heller ikke rart at han på en måte ser litt ned på han, men det blir nok litt drøt å bruke ordet kvalm. Men som noen andre sier, prøv å snakk med han om det. Prøv å få han til å ta tak i seg selv og bli mer sosial.

[Gjest 15år]

Det er sjeldent at jeg ser ned på folk og komenterer etter hvordan de ser ut (om de er stygge). Bare untakk med kameraten min, jeg vet ikke helt hvorfor, men på en måte så "liker" jeg han bare ikke. Det er også den eneste personen jeg ser ned på, kanskje fordi jeg var som han og brøtt meg ut av den sirklelen. Jeg er sosial ja, jeg liker folk ja og jeg liker folk som er mest lik meg ja.

Og jeg må tilbringe mye av tiden min med kameraten (bussen og skolen). Der er kanskje noe med at hele personen gjør meg bored, fordi det er alltid jeg som må komme med innslag av hva vi skal gjøre og alltid jeg som må starte samtalene. Noe som har egentlig ført til at jeg har gradvis sluttet å snakke med han, og det har de alle sammen også. Noe som har ført til at han sitter der alene ganske mye av tiden. Hjemme sitter han bare foran pcen og tv'n.

 

Han eier heller ikke respekt for seg selv. Vinteren ifjor så var det noen jenter som "lekte" med han, de begynte å kaste snø på han. Og når det skjedde så gjor han ingenting tilbake, og han sa "det er jo jenter. du kan ikke gjøre noe med dem" som "du skal ikke slå jenter". Noe som førte til at jentene skjønte at han ikke hadde selvrespekt og gikk til angrep, før han viste ordet av det var hele han full i snø og de dyppet han. Det er ting som det henger i meg, noe som har ført til at jeg ser på han som anderledes. Og hvem vil være med de barna som er anderledes?

 

Håper dere skjønner hvordan jeg føler over personen.

[Gjest per]

Kameraten min har jeg kjent snart 8 år, og vi har holdt sammen ganske lenge.

 

På barneskolen hang vi sammen hele tiden, fordi jeg ikke hadde noen andre å henge med. Begge oss var stille og snakket ikke med jenter, mens de andre guttene snakket hele tiden med jentene og hadde det gøy. Når de spilte fotball, snakket vi om data og spill.

 

Vi begynte på forskjellige ungdommskoler, og jeg begynte å savne han på en måte, jeg hadde mange andre venner, men var ikke helt fornøyd i hvilken klasse jeg kom til. Så jeg byttet skole til den skolen kameraten min gikk på. Men jeg hadde endret meg, veldig. Jeg var ikke lenger den typen som var stille og snakket om spill, jeg hadde begynt på sport og begynte å henge med mange andre folk og snakket mye med jenter. Den dag i dag trener jeg rundt 10-15 timer i uken, med forskjellige sport. Mens kameraten min var den sjenerte typen og hang ofte alene, noe som har ført til jeg synes at han ikke er en lenger kul fyr å henge med. Føler avsky.

 

Noe som har ført til at jeg begynner å lure på om han har en psykisk lidelse. Selføleglig trenger han ikke å ha det, og eneste han kan lide av er dårlig selvtilit og selvbilde.

 

Han snakker ikke med folk. Er jeg med han og vi lurer på noe som vi må spørre ukjente folk gjør han det ALDRI, om ikke de folkene er menn og litt eldre. Men å spørre jenter og gutter på lik alder gjør han det aldri.

Det jeg også har merket er at han hater å ta ansvar og hater oppmerksomhet. Skal vi ha matoghelse og lage mat for en gruppe med mennesker, så hater han å være den personen som har ansvaret i hendene og det han aller mest hater er oppmerksomheter fra andre folk. Vi gutter pleier å snakke om jenter og sex. Noe han ALDRI gjør, når jeg henger med andre venner så pleier vi ofte å komentere jenter og være med dem. Liksom om vi ser en digg dame går forbi oss, så pleier vi å komentere hun. Når det kommer til kameraten, har han aldri gjort det. Vi kan ta et par eksempel fra skolen igår, vi skulle lese opp en tekst om sex og gradvidighet, noe som var helt umulig å få han til å gjøre. Og læreren måtte ut og snakke med han, og når han kom på en gruppe med kun jenter (3 jenter + han) så fikk han helt panikk og måtte bytte gruppe til en gruppe kun med gutter. Jeg kunne greit være på gruppe med jentene. På skolen så har vi et opplegg slik at vi kan gå tur i friminuttene, noe jeg og de andre vennene mine ofte pleier å gjøre. Når vi spør han så pleier han ofte å svare nei. Før han stikker inn på skolen og går inn i sine egene tanker. For folk som ikke kjenner han så synes alle at han er helt normal og oppfører seg helt normal, men jeg som kjenner han godt vet at han skiller seg ut i forhold til oss andre. Og for å nevne det så er han også den personen som tror at alt kommer til å havne i hendene hans hvis han er god på skolen, fremtidige kone og barn ringer på døren en vakker dag.

 

Han er en grei fyr og hjelper folk når det trenges, men han skiller seg ut fra oss "normale" tennårigegutter. Jeg er sikker på meg selv og har selvtilit og selvbilde til å snakke med jenter som jeg ikke kjenner, blandt annet så hadde jeg heller ikke noe imot å gi en gutt en klem (noe kameraten hadde aldri gjort). Blandt annet så er det også veldig vanskelig å få han til å snakke om personlige ting.

 

Han er fyren som sitter i ro og sitter i sine egene tanker isolert fra virkeligheten, depresjon? Sosial vanskeligheter?

(beklager for skriveleif)

Det kan hende at han har Asperger syndrom.

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Aspergers_syndrom

 

Hvis det er tilfellet så kan han ikke gjøre noe med det...

[Zarfax]

Det er vel ikke så vanlig? Er nok av folk som er sjenerte uten å ha det skal jeg si deg.

[Gjest per]

Det er vel ikke så vanlig? Er nok av folk som er sjenerte uten å ha det skal jeg si deg.

Joda, det er ikke sikkert at han har det, men hvis han alltid har vært sånn så kan det være mulig.

[Roger865]

Han er nok bare litt nerd, kan godt være at han liker å være som han er, og gjøre som han gjør. La han være i fred.

Du, trådstarter, du høres ut som en typisk "populær", selvsentrert soss som kun bryr seg om hva andre syns om deg. Og hvis du ikke liker fyren, så er han heller ikke en venn av deg. Kanskje han ikke liker deg heller. Kanskje han hater deg og de andre i klassen din? Kanskje han syns at de er noen inkompetente, barnslige idioter. Da jeg begynte på ungdomsskolen syns jeg alle i klassa mi var useriøse idioter, men det ble mye bedre da jeg ble kjent med dem, nå er nesten samtlige gode venner av meg.

[kaolla89]

Næh, tror ikke man skal være så rask å si at han har aspergers. Selv var jeg et sjenert utskudd som aldri snakka på barneskolen og ungdomsskolen, men det har gått over nå (selv om det henger litt igjen seff, men jeg er ikke så sinnsykt unormal at det gjør noe )

Jeg tror nok heller trådstarter har problemer med å godta at folk faktisk kan være 'kjedelige tapere'...

men man bør akseptere folk for hvordan de er. Jeg tror nok kameraten ville ha funnet på noe med han, om man bare finner på noe som kameraten syntes er interessant. Det går jo an å spørre.

[Left Blank]

Uansett så teller ungdomstiden svært lite.. Om en 10-15 år når begge dere har grodd ut av fjortisshelvete så får dere andre verdier og da vil du finne ut om han er en du kan være venn med.

Du er rett og slett for umoden til å finne noen ordentlig verdi i samhold med andre.. Det hele blir en klysete overfladisk circlejerk.. Men fear not, alle gror ut av det etterhvert.

[Nøbe]

Han er nok bare litt nerd, kan godt være at han liker å være som han er, og gjøre som han gjør. La han være i fred.

Du, trådstarter, du høres ut som en typisk "populær", selvsentrert soss som kun bryr seg om hva andre syns om deg. Og hvis du ikke liker fyren, så er han heller ikke en venn av deg. Kanskje han ikke liker deg heller. Kanskje han hater deg og de andre i klassen din? Kanskje han syns at de er noen inkompetente, barnslige idioter. Da jeg begynte på ungdomsskolen syns jeg alle i klassa mi var useriøse idioter, men det ble mye bedre da jeg ble kjent med dem, nå er nesten samtlige gode venner av meg.

Hahaha.. datt nesten av stolen her, hoho

[o0]

La "kompisen" din være i fred han har det mye bedre uten deg.

[Gjest Slettet-GlDE6z]

Jeg syntes ikke dere skal rakke ned på TS for at han utrykker sin mening om saken. Det har seg slik at det er tøft å finne ut at en god venn av deg plutselig har blitt helt annerledes. (eller omvendt.)

Jeg har en lignende, bare at han er en lyvende fyr som vil heller sitte inne og spille. Dette her har ingenting med sykdom og gjøre, det er bare at han ikke gidd å være sosial. Det tærer på meg, for jeg prøver hardt og få han til å bli med ut. Nå har jeg faktisk bare gitt opp, og det kan være sånn TS har det. Da kan man se litt ned på den personen, og det må nesten bli godtatt. Det kan godt være at den andre personen syntes det er irriterendes at vi bryr oss, men da må han greie og si ifra, ellers er det ikke noe å erge seg over. Det med hvordan han oppfører seg her, er nok ganske forskjellig. Jeg syntes du burde endre tankegangen din på at det kanskje ikke er hans feil, at han bare mangler litt sosiale antenner, eller at han har vokst mye i hodet. Fjortiss fasen kan være veldig positiv for de som er i den, det kan være herlig med første kjæreste osv. For andre rundt den kan det være sinnsykt irriterende, det kan det være for vennen din. Jeg kan si at jeg er mer "fjortis" enn sånn stille og sjenert. Og jeg bryr meg ikke så mye. Det med at han kan ha Aspergers skal du ikke utelukke, og det er ganske forferdelig for han og ikke minst de pårørende. Jeg kjenner en med det, og det tærer på alle rundt hun. De støtter hun og det blir bedre av det. Hvis det er tilfellet at han har Asperges, hjelper det hvertfall ikke og slenge drit om han. (Jeg sier ikke at du gjør det, men hvis andre gjør det bør du ikke støtte de.) Hvis du leser grundig igjennom dette kan du finne noen råd, kanskje jeg er helt på trynet feil hos noen. Sånn mener hvertfall jeg det!

[Runar]

Jeg blir flau. Ikke av trådstarter, som tør å stille slike spørsmål på et åpent forum, men av alle dere andre (med unntak av et par personer) som skal kritisere og kaller han stygge ting. Tenker dere over hva dere skriver? Tror dere trådstarter hadde kommet hit og spurt om vår hjelp hvis han var en selvopptatt "soss" som kun bryr seg om seg selv?

 

Greit nok at han sier ting høyt de fleste av oss holder inne, men bare det at han spør om hva som kan være "galt" med kameraten sin, viser jo at han fortsatt bryr seg. Gjør det ikke?

 

Det er flere enn trådstarter som ikke har "grodd ut av fjortisshelvete".

[Stoddart]

Men problemet er at jo at trådstarter tror det er noe galt med han, fordi han ikke er som han har blitt, og de andre "kule" er...

 

Men on-topic. Folk er forskjellige, så enkelt er det bare, man kan prøve det man vil, men det eneste som kan få en person til å endre seg er at personen vil det selv, og at de opplevern oe som gjør at dette går opp for de.

For alt du vet, kan det hende at denne vennen din f.eks er homofil, og derfor er redd for hvordan han skal være når han er med bare jenter, derfor han ikke liker å snakke om sex og jenter...

En annen ting kan være at han synes hele saken med "sex" og "intimitet" er kvalmt, at han ikke liker det, at han føler ubehag ved dette, igjen, folk er forskjellige, at "alle normale" tenåringsgutter gjør dette, betyr ikke at det er noe feil med en som ikke er sånn.

Det at han ikke vil snakke med noen ukjente med mindre de er menn og eldre kan jo tyde på mye forskjellig, for meg så tyder det på at han er veldig usikker på seg selv når det kommer til hunkjønn, kanskje noe som har skjedd hjemme som gjør det. Mens han føler seg tryggere på at eldre (voksne) menn ikke behandler han på en måte han ikke liker, og viser gjensidig respekt for hva han sier og hvordan han er, utenom å være redd for det de mener.

 

Men du bør også tenke litt, du irriterer deg jævlig over hvordan han oppfører seg sier du... Men tenk litt etter, du sier selv at du var sånn før, men forandret deg på den første ungdomsskolen din. Du har fått andre impulser, og du har endret deg. Dette betyr ikke at han IKKE kommer til å endre seg heller, men du kan ikke forvente at alle utvikler seg i perfekt tempo sett opp mot deg i denne perioden. Det at du føler avsky mot han fordi han ikke er blandt de "kule" lenger synes jeg er forkastelig. Som jeg har sagt i dette avsnittet, du var sånn engang du også, du føler avsky mot sånn du var for 1-2 år siden, og dette er fortsatt en del av deg, selvom du har forandret deg.

 

Jeg har også en kompis som tror at det meste ordner seg uansett, bare å si litt til noen her, og noen der, og gjøre det bra på skola, så ordner alt seg. Jah, egentlig ganske lik som vennen din. Men jeg vet også det, at han er hyggelig å være med, det finnes ikke mer ærlig person, det finnes ikke en person som hører mer på meg om jeg har noe jeg skal si, og jeg vet at han ikke sier det jeg sier til noen andre. Jeg vet også at om jeg dropper å være med han fordi han ikke er en "kul" person, så blir han alene. Det vil jeg ikke, jeg vet at han kommer til å forstå mer senere, og forandre seg, om ikke annet litt.

 

Til slutt så synes jeg det virker som om du har fått bli med i en "kul" gjeng, men han trekker "respekten" din ned i denne "kule" gjengen, eller at du er redd for det.

 

Bluewaffle96:

Nei, det er ikke tøft å finne ut at DU har forandret deg, men ikke vennen din. Om du synes det er tøft, så synes jeg at du gjør deg selv til et offer. At du forandrer deg, skal ikke gjøre det sånn at vennen din plutselig ikke er bra nok for deg. Da er du en dårlig venn.

Og nei, å se på en person fordi han ikke er som DU vil, er ikke akseptabelt, folk er forskjellige, om man ser ned på noen som har totalt andre interesser... det er trangsynt. Husk at hvis personen vil sitte inne, spille pc, og snakke med folk over nett. Så er ikke det at dere "skal" ha med han på ting å bry seg, han gjør faktisk det han vil. Om han ikke vil være med ut, så respekter det, uten noen problemer.

Er heller ikke sikkert de mangler sosiale antenner om man er sånn, de er rett og slett bare sånn.

 

Aspergers behøver heller ikke være en belastning. Har en kompis med dette, eneste er at han fokuserer på litt andre ting enn oss "vanlige", og at han kan være litt irriterendes, men ikke noe annet.

 

EDIT:

Trådstarter:

Han eier heller ikke respekt for seg selv. Vinteren ifjor så var det noen jenter som "lekte" med han, de begynte å kaste snø på han. Og når det skjedde så gjor han ingenting tilbake, og han sa "det er jo jenter. du kan ikke gjøre noe med dem" som "du skal ikke slå jenter". Noe som førte til at jentene skjønte at han ikke hadde selvrespekt og gikk til angrep, før han viste ordet av det var hele han full i snø og de dyppet han. Det er ting som det henger i meg, noe som har ført til at jeg ser på han som anderledes. Og hvem vil være med de barna som er anderledes?

 

Ikke selvrespekt at man ikke skal ta igjen på jenter? Sånn var jeg før også, man kunne slå gutter, man kunne gjøre hva faen man ville med gutter. Ikke jenter, man gjorde ikke noe mot jenter, sånn var det bare. Dette betyr ikke at jeg ikke hadde selvrespekt på denne tiden. Kanskje jeg ikke hadde respekt hos dere "kule", men det betyr ikke at jeg ikke hadde respekt for meg selv.

 

Men jeg synes faktisk du skal la være å være med han, av den enkle grunn at ingen fortjener en "venn" som egentlig avskyr seg... Fordi han ikke vil gjøre noe negativt mot jenter, ikke liker å snakke med ukjente eller jenter, så betyr ikke det at han som person ikke er verdt å være med. Men som sagt, han er ikke "kul" nok for deg, og da gjør du han den beste tjenesten ved å ikke være med han. I det minste aldri være med han så mye at du blir lei av han. Det gjør da mer skade enn godt.

 

Uansett, jeg mener virkelig du skal ta dette opp med han, og selvom han sier han ikke vil snakke om det, eller andre personlige ting. Så fortell han at det er viktig, og fortell din sak. Men ikke med NOE negativt, fortell det på en måte, og med ord og tonefall som viser at du BRYR deg, og er bekymret. Ikke at du føler avsky, mener han ikke har selvrespekt og andre ting som er negativt. Få han til å åpne seg ved å vise medmennesklighet, ikke være overfladisk. Kanskje du finner ut noe som hjelper han mye, kanskje han bare trenger å snakke om et eller annet som han holder inne. Kan være lurt å gjøre det et sted dere er alene. Bruk tid, og vær som en fryktelig god venn, da kan du gå derifra og vite at du har gjort alt du kan, og har gjort det rette som et medmenneske!

 

Lykke til, og hold oss (meg:P) gjerne oppdatert