Psykologi og psykisk sykdomm, et definisjonsspørsmål?

[StormEagle]

Høres ikke urimelig ut for meg, etter å ha sett alt av raringer som går løs vil jeg nesten si det er for få.

Så du vil fengsle folk fordi de er rare?

[Gjest Slettet-t8fn5F]

hmm. For første gang jeg har sett noen stille et spørsmål om psykiatri som en ligning med et likhetstegn i seg. Psykiatri kan ikke løses som ei ligning med et erlik og to strek under svaret.

Å dra frem eksempler som er nesten 40 år gamle blir bare patetisk.

I Norge så trenger ikke psykologer å legge inn folk for å tjene penger. Til det er ventelistene for voksenpsykiatrikpoliklinisk behandling alt for lang.

btw. asperger er et syndrom og ikke noen sykdom og de fleste autismediagnosene finnes det klare regler og undersøkelser man blir utsatt for før diagnosen stilles og det er ikke en person alene som kan stille slike diagnoser. Enhver disgnose kan påklages til fylkeslegen..

[Flimzes]

Høres ikke urimelig ut for meg, etter å ha sett alt av raringer som går løs vil jeg nesten si det er for få.

Så du vil fengsle folk fordi de er rare?

Nei, fordi de er en fare for seg selv når de går rundt og kun overlever fordi fremmede hjelper dem.

[StormEagle]

Å dra frem eksempler som er nesten 40 år gamle blir bare patetisk.

Jeg har jo nettopp gitt et eksempel fra i år da...

 

Så hvorfor var fetisher en sykdomm tideligere i år men er ikke en sykdomm nå? Hva er den vitenskapelige begrunnelsen?

[Papegøye]

Kanskje de fant ut at de ikke var skadelige for individet og ingen nytte å gi dem status som sykdommer?

 

Psykologien og psykiatrien utvikler seg, akkurat som alle andre vitenskaper...

[StormEagle]

Psykologien og psykiatrien utvikler seg, akkurat som alle andre vitenskaper...

Men i alle andre vitenskaper ligger det vitenskapelige undersøkelser med strenge krav til bevis og metode bak for at man skal endre en oppfattning. Mens i psykiatrien er det mer som politikk hvor man stemmer over hva som i følge noen "eksperter" liksom skal være en sykdomm. Også synser denne eliten seg til metoder for å klassifisere om en person har en slik "sykdomm".

 

Hvis man f.eks leser gjennom Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM) eller International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems (ICD) så kan man finne masser av "sykdommer" der som passer på en selv, selv hvor normal og frisk man måtte være. Og enhver person kan man finne flere "sykdommer" som passer til inni der (avhengig av hvordan man synser seg fremm hvor mye er mye, ol.)

 

 

Flertallsavgjørelser ved hjelp av avstemmning blandt elitister er ikke vitenskap!

Endret 26. desember 2010 av flesvik

[Gjest Slettet-t8fn5F]

Psykologien og psykiatrien utvikler seg, akkurat som alle andre vitenskaper...

Men i alle andre vitenskaper ligger det vitenskapelige undersøkelser med strenge krav til bevis og metode bak for at man skal endre en oppfattning. Mens i psykiatrien er det mer som politikk hvor man stemmer over hva som i følge noen "eksperter" liksom skal være en sykdomm. Også synser denne eliten seg til metoder for å klassifisere om en person har en slik "sykdomm".

 

Hvis man f.eks leser gjennom Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM) eller International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems (ICD) så kan man finne masser av "sykdommer" der som passer på en selv, selv hvor normal og frisk man måtte være. Og enhver person kan man finne flere "sykdommer" som passer til inni der (avhengig av hvordan man synser seg fremm hvor mye er mye, ol.)

 

 

Flertallsavgjørelser ved hjelp av avstemmning blandt elitister er ikke vitenskap!

der tar du fryktelig feil og drar et lite ekstrakt ut av sin kontekst. Pykologi er mye vitenskap, men som nevnt tidligere, der er IKKE noe erlik i det feltet. Kvalifisert synsing er også en vitenskap som må argunemnteres og forsvares gjennom offentlige disputaser...

[ATWindsor]

Psykologien og psykiatrien utvikler seg, akkurat som alle andre vitenskaper...

Men i alle andre vitenskaper ligger det vitenskapelige undersøkelser med strenge krav til bevis og metode bak for at man skal endre en oppfattning. Mens i psykiatrien er det mer som politikk hvor man stemmer over hva som i følge noen "eksperter" liksom skal være en sykdomm. Også synser denne eliten seg til metoder for å klassifisere om en person har en slik "sykdomm".

 

Hvis man f.eks leser gjennom Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM) eller International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems (ICD) så kan man finne masser av "sykdommer" der som passer på en selv, selv hvor normal og frisk man måtte være. Og enhver person kan man finne flere "sykdommer" som passer til inni der (avhengig av hvordan man synser seg fremm hvor mye er mye, ol.)

 

 

Flertallsavgjørelser ved hjelp av avstemmning blandt elitister er ikke vitenskap!

 

 

Det er mye synsing nåe man gir folk en diagnose i vanlig mdisin også Men ja, hva som regnes som en psykisk sykdom er ikke noe man forsker seg fram til som sådan. Men hvordan ville du gjort det? Hva slags metode er bedre?

 

AtW

[StormEagle]

Det er mye synsing nåe man gir folk en diagnose i vanlig mdisin også Men ja, hva som regnes som en psykisk sykdom er ikke noe man forsker seg fram til som sådan. Men hvordan ville du gjort det? Hva slags metode er bedre?

 

AtW

Ja men det er basert på vitenskap. Grunnlaget er vitenskap, mens legens diagnostisering er ikke vitenskap (men altstå basert på god vitenskap). Mens i psykriatrien er både grunnlaget og diagnostiserngen basert på synsing og mening fra en elite som mener å inneha kunnskapen om hva som skal være normalt og hva som skal defineres som sykdomm. Det er politikk, ikke vitenskap.

 

Som sagt har ikke jeg selv noen løsninger eller alternetive metoder å komme med, jeg bare kommer med kritikk av slik det er i dag.

 

Og at å diagnostisere "annenhvert" guttebarn til å være "syke" (ADHD) og drive å medisinere noe som ikke er en sykdomm i utgangspunktet (har man ikke noen biologiske eller fysiologiske tester er det heller ikke en sykdomm) og å lage sykdommer ut av f.eks avhengigheter, seksuelle legninger, ol. er veldig uvitenskapelig og uetisk syns jeg. og når man i tilegg ser at "vitenskapen" psykriatri blir i stor grad styrt av hva som er politisk korrekt (homofili, fetisher, ulydige/urolige barn, alkoholisme, pedofili, osv.) er det vel veldig tydelig at dette er politikk, ikke vitenskap...

 

 

De mest ekstreme eksemplene er som sagt f.eks i USA hvor man "fengsler" pedofile på nytt etter at de slipper ut fra det vanlige fengselet etter å ha sonet sin domm, bare at nå fenglses de i en psykriatrisk avdeling uten noe som helst rettigheter og kan dopes ned og testes på metoder som ikke godkjennes av rettsvesenet og på udefinert og ubegrenset tid. dette altså for å ha eller å ha hatt en sexuell legning... Hadde ikke du sett med avsky tilbake på om man f.eks hadde gjordt det med homofile på 60 tallet? Eller med folk med f.eks fotfetish i dag?

Endret 27. desember 2010 av flesvik

[StormEagle]

Kvalifisert synsing er også en vitenskap som må argunemnteres og forsvares gjennom offentlige disputaser...

Nei. Det er politikk

[Gjest Slettet-t8fn5F]

Kvalifisert synsing er også en vitenskap som må argunemnteres og forsvares gjennom offentlige disputaser...

Nei. Det er politikk

En disputas er bra langt fra politikk.

[soulless]

Er det ikke mulig å påvise fysiologiske deviasjoner for psykisk sykdom..?

Her er du litt på viddene, og bruker muligens utdaterte kilder.

 

Sakser litt fra illvit.no:

Færre nervebaner forbinder sentrene

 

Ian Ellison-Wright og Ed Bullmore ved University of Cambridge i England analyserte i 2009 skanninger fra over 400 schizofrene pasienter, der hjernen var blitt studert med den avanserte DTI-skanneteknikken. Det er en spesiell form for MRI-skanning som registrerer vannmolekylenes bevegelse inne i de langstrakte nervecellene og dermed gjør dem synlige. På den måten kan man se hvilke deler av hjernen som er forbundet med hverandre.

 

Undersøkelsen viste at schizofrene pasienter hadde markant færre nervebaner i to områder av panne- og tinninglappen. Disse områdene er kritiske for kommunikasjonen mellom thalamus, pannelappen og cingulate gyrus samt mellom blant annet pannelapp, tinninglapp og isselappene.

 

En av ti rammes i løpet av livet av en kraftig depresjon der humøret og selvfølelsen synker så dypt at tilværelsen synes ulidelig. Den deprimerte kan ikke finne glede i noe som helst, unngår kontakt med alle andre mennesker, ruger konstant over problemene og plages av selvmordstanker.

 

Depresjon formørker ikke bare sinnet, men påvirker i de fleste tilfeller også kroppens fysiske prosesser slik at pasienten får søvnproblemer, appetittløshet, tretthet og fordøyelsesbesvær.

 

Det har ført forskerne på sporet av at depresjon ikke er et enkelt sted i hjernen, men at sykdommen oppstår når nerveprosesser i flere deler av hjernen kommer ut av balanse.

 

Allerede i 1999 viste Helen Mayberg, som nå arbeider ved Emory University School of Medicine i Atlanta, Georgia, USA, at når depresjonen lettet hos pasienter etter behandling, økte hjerneaktiviteten i to områder av pannelappens ytterste lag, mens den til gjengjeld sank i en annen del av hjernebarken, som ligger dypt inn mot midten av hjernen.

 

Da en annen gruppe friske forsøkspersoner ble bedt om å tenke på en sørgelig hendelse og falt inn i en kortvarig depresjonslignende tilstand, skjedde det motsatte: Aktiviteten sank i de to ytre områdene av hjernebarken, mens den økte i det dype.

 

Dette dyptliggende området kalles Brodmann Area 25 (eller bare BA25) og har siden vist seg å ha avgjørende betydning for utviklingen av depresjon.

 

Mange deler av hjernen blir påvirket

 

Brodmann Area 25, BA25, fungerer som en slags kommandosentral som koordinerer aktiviteten av en rekke sentre med forskjellig funksjon: hypothalamus og hjernestammen (regulerer appetitt og søvn), amygdala og insula (påvirker humøret og følelsen av uro), hippocampus (som er involvert i hukommelsen) samt deler av pannelappen (kontrollerer selvfølelsen).

 

Daniel Weinberger ved National Institutes of Health i Bethesda, Maryland, USA, har vist at BA25 er mindre hos personer som er genetisk disponert for depresjon. Det samme gjelder amygdala, som bl.a. håndterer negative følelser. Hjernen hos disse personene er derfor dårligere til å regulere humøret og kanskje også selvfølelsen, appetitten, hukommelsen osv., og de har økt risiko for depresjon.

Belønningen for det riktige valget svikter

 

Hos OCD-pasienter er enkelte deler av hjernen litt mindre i størrelse enn normalt: et område i pannelappen kalt orbitofrontal cortex (OFC) og anterior cingulate cortex (ACC). Dessuten er det mindre trafikk i forbindelsene mellom dem og halekjernen i det limbiske system.

 

Både OFC og ACC er viktige når man skal ta beslutninger. Når dette kretsløpet er i ubalanse, oppstår det en nervøsitet for å treffe gale valg. Derfor utfører man en handling igjen og igjen i håp om å bli belønnet og dermed beroliget, men belønningen uteblir.

 

Mønsteret vi gjerne ser gjennom hele psykiatrien er at der vi før måtte utelukkende forholde oss til atferdssymptomer for å diagnostisere en sykdom kan vi nå ved hjelp av avanserte skanninger faktisk diagnostisere en sykdom på (litt forenklet) samme måte som et røntgen bilde kan avsløre beinbrudd.

[Teardrop]

Er det ikke mulig å påvise fysiologiske deviasjoner for psykisk sykdom..?

Her er du litt på viddene, og bruker muligens utdaterte kilder.

 

Sakser litt fra illvit.no:

Færre nervebaner forbinder sentrene

 

Ian Ellison-Wright og Ed Bullmore ved University of Cambridge i England analyserte i 2009 skanninger fra over 400 schizofrene pasienter, der hjernen var blitt studert med den avanserte DTI-skanneteknikken. Det er en spesiell form for MRI-skanning som registrerer vannmolekylenes bevegelse inne i de langstrakte nervecellene og dermed gjør dem synlige. På den måten kan man se hvilke deler av hjernen som er forbundet med hverandre.

 

Undersøkelsen viste at schizofrene pasienter hadde markant færre nervebaner i to områder av panne- og tinninglappen. Disse områdene er kritiske for kommunikasjonen mellom thalamus, pannelappen og cingulate gyrus samt mellom blant annet pannelapp, tinninglapp og isselappene.

 

En av ti rammes i løpet av livet av en kraftig depresjon der humøret og selvfølelsen synker så dypt at tilværelsen synes ulidelig. Den deprimerte kan ikke finne glede i noe som helst, unngår kontakt med alle andre mennesker, ruger konstant over problemene og plages av selvmordstanker.

 

Depresjon formørker ikke bare sinnet, men påvirker i de fleste tilfeller også kroppens fysiske prosesser slik at pasienten får søvnproblemer, appetittløshet, tretthet og fordøyelsesbesvær.

 

Det har ført forskerne på sporet av at depresjon ikke er et enkelt sted i hjernen, men at sykdommen oppstår når nerveprosesser i flere deler av hjernen kommer ut av balanse.

 

Allerede i 1999 viste Helen Mayberg, som nå arbeider ved Emory University School of Medicine i Atlanta, Georgia, USA, at når depresjonen lettet hos pasienter etter behandling, økte hjerneaktiviteten i to områder av pannelappens ytterste lag, mens den til gjengjeld sank i en annen del av hjernebarken, som ligger dypt inn mot midten av hjernen.

 

Da en annen gruppe friske forsøkspersoner ble bedt om å tenke på en sørgelig hendelse og falt inn i en kortvarig depresjonslignende tilstand, skjedde det motsatte: Aktiviteten sank i de to ytre områdene av hjernebarken, mens den økte i det dype.

 

Dette dyptliggende området kalles Brodmann Area 25 (eller bare BA25) og har siden vist seg å ha avgjørende betydning for utviklingen av depresjon.

 

Mange deler av hjernen blir påvirket

 

Brodmann Area 25, BA25, fungerer som en slags kommandosentral som koordinerer aktiviteten av en rekke sentre med forskjellig funksjon: hypothalamus og hjernestammen (regulerer appetitt og søvn), amygdala og insula (påvirker humøret og følelsen av uro), hippocampus (som er involvert i hukommelsen) samt deler av pannelappen (kontrollerer selvfølelsen).

 

Daniel Weinberger ved National Institutes of Health i Bethesda, Maryland, USA, har vist at BA25 er mindre hos personer som er genetisk disponert for depresjon. Det samme gjelder amygdala, som bl.a. håndterer negative følelser. Hjernen hos disse personene er derfor dårligere til å regulere humøret og kanskje også selvfølelsen, appetitten, hukommelsen osv., og de har økt risiko for depresjon.

Belønningen for det riktige valget svikter

 

Hos OCD-pasienter er enkelte deler av hjernen litt mindre i størrelse enn normalt: et område i pannelappen kalt orbitofrontal cortex (OFC) og anterior cingulate cortex (ACC). Dessuten er det mindre trafikk i forbindelsene mellom dem og halekjernen i det limbiske system.

 

Både OFC og ACC er viktige når man skal ta beslutninger. Når dette kretsløpet er i ubalanse, oppstår det en nervøsitet for å treffe gale valg. Derfor utfører man en handling igjen og igjen i håp om å bli belønnet og dermed beroliget, men belønningen uteblir.

 

Mønsteret vi gjerne ser gjennom hele psykiatrien er at der vi før måtte utelukkende forholde oss til atferdssymptomer for å diagnostisere en sykdom kan vi nå ved hjelp av avanserte skanninger faktisk diagnostisere en sykdom på (litt forenklet) samme måte som et røntgen bilde kan avsløre beinbrudd.

 

Men fortsatt får en problemt med hvor en skal sette grenseverdiene, hvor mange færre nervebaner, hvor mye mindre dette BA25 skal være, for jeg går ut ifra at den varierer i størrelse uansett osv.

[soulless]

Mulig det, samt at man ikke trenger å være depressiv selv om man er disponert for det.

 

Dog kan man vel si at atferd + skanning gir en meget god pekepinn på at diagnosen er riktig, eller motsatt vei, at en person som ikke viser tegn til endret BA25 kanskje ikke er depressiv men lider av en ev. hormonell ubalanse eller noe helt annet.

 

Poenget er vel uansett at det blir feil å hevde at diagnoser stilt i psykiatrien er politikk når disse kan dokumenteres ved hjelp av hjerneskanninger. Klart det er mulig at folk blir feildiagnostisert, men dette er vel knapt et problem som er isolert til psykiatrien.

[geebs]

Jeg sier det igjen, du må differensiere mellom psykiatri og psykologi. Psykologi er hovedsakelig en vitenskap, studien av komputasjoner som foregår i hjernen. Historisk har man brukte mange hypotetiske konstrukter for å forsøke å kartlegge prossessene på en forståelig måte, men etter den kognitive revolusjonen har vi begynt å forstå mer og mer hvordan disse sakene faktisk fungerer og vi trenger ikke sære konsepter for å bane vei for vår forståelse av emnet. Hvis du faktisk tar en titt på felter som biopsykologi, kognitiv psykologi (eller kognitiv vitenskap som en helhet), nevropsykologi etc etc vil du forstå hvordan disse forskerne faktisk opererer.

 

Psykiatri er hovedsakelig medisin, ikke vitenskap. Vitenskap handler om å utforske fenomener, mens medisin handler om å behandle mennesker ved å bruke disse metodene som har blitt anskaffet gjennom vitenskap. Politikken Norges helsevesen følger for øyeblikket er at det er en liten garanti-lapp som følger med behandlingsmetodene som blir foreslått. Dette vil ikke si at disse fungerer 100% av gangene for 100% av befolkningen, men at den ved gjentatt testing har stått opp og avgitt et statistisk betydelig resultat i forhold til en kontrollgruppe med minimale bivirkninger. Om individuelle leger fører malpraksis så må du gjerne poengtere dette til den relevante autoriteten, men jeg tror du har bedre ting å gjøre enn å grine konspirasjonsteorier på et internettforum.

[Teardrop]

Jeg synes dette er et svært spennende tema. Hva som i det heletatt blir regnet som sykdom er dels et politisk spørsmål da det har å gjøre med samfunnet og ikke bare biokjemi i seg selv, fordi mennesket lever i et samfunn. Hva slags adferd en skal akseptere og ikke har jo i høyeste grad med samfunnet å gjøre.

 

Jeg synes det er interessant med det engelske ordet for sykdom, disease, fordi det går ann å leke litt med det og dele det opp som dis-ease og oversette det til "vanskeligheter". Dvs. kanskje det går ann å si at sykdom er noe som gjør tilværelsen for individet det gjelder vanskeligere enn om det ikke hadde hatt sykdommen (at det svekker overlevelsesevne). Men hvor en vil sette grensen for hvor vanskelig det skal gjøre tilværelsen før en vil kalle det sykdom er et samfunsmessig spørsmål som ikke medisinen i seg selv kan besvare.

 

Ta f.eks. hudfarge: Det er jo akseptert at folk har forskjellig hudfarge, så hvorfor er det så vanskelig å akseptere at nervesystemet til folk er bygget opp litt forskjellig. Ingen vil vel si at det er en sykdom å være lyshudet i et varmt land, selv om en må være mer påpasselig med å utsette seg for sol? Men det gjør jo tilværelsen litt mer komplisert.

 

For å illustrere det ytteligere vil jeg ta med noen områder der det er såkalt medisinke spørsmål (de blir regnet som medisinske) som ikke medisnen kan besvare alene, og det til dels blir politiske beslutninger. F.eks. fosterdiagnostistikk, abort, stammcellekloning og genmanipulasjon. Videre har en det med dødshjelp osv.

 

Så psykitatrien er ikke alene med egenskapen at en del av spørsmålene ikke kan besvares av fysikk/kjemi alene men delvis går over i andre områder som samfunnsvitenskap og filosofi.

[StormEagle]

Når det gjelder hjernescanninger så er dette et meget nytt og foreløpig meget unøyaktig forskningsfelt, og evt. medisiner som de som har "sykdommene" tar kan i noen tilfeller også påvirke resultatet. Dessuten har jeg også lest f.eks at det var et område i hjernen som hadde signifikant forskjellig størrelse mellom kvinner og menn, og når man gikk videre og undersøkte hjerner til homofile og transsexuelle kvinner og menn så fant man at dette området tillsvarte mer det som forventes for det motsatte kjønn.

Skal man dermed putte homofili tilbake i DSM og ICD som en psykisk sykdomm?

 

Som jeg har sagt før:

Avgjørelser gjordt ved hjelp av synsing og avstemmninger blandt en elite er ikke vitenskap!

 

 

Det gikk en serie på NRK for en stund siden hvor det var noen personer som var klassifisert som friske og andre som hadde forskjellige psykiske lidelser hvor det var et expertpanel av psykriatere som skulle prøve å finne ut hvilke som hadde hva. Resultatet ble at de tok mye mer feil enn de hadde rett. Og de gav til og med en person som var klassifisert som frisk en diagnose som en meget allvorlig psykisk sykdomm (Schizofreni). Serien ble kallt "hvor gal er du?" (How mad are you?) og var en BBC produksjon. Expertpanelet gav altså helt andre diagnoser enn det prykriatrikerene som hadde undersøkt personene på forrhånd hadde gjordt. og de klassifiserte en frisk person som Schizofren, noe man kan tvangsinnlegges og tvangsmedisineres med kraftige medisiner for også i Norge.

 

Og her er en grei link å lese litt på:

http://www.cchr.org/quick-facts/introduction.html

 

 

 

Og et meget godt sitat tilslutt:

Med en gang en psykisk sykdomm kan diagnostiseres ved hjelp av fysiske og kjemiske tester (som i vanlig legevitenskap) så blir det ikke lenger psykriatri, men vanlig legevitenskap.

 

Litt det samme som at med en gang det er et vitenskapelig grunnlag for virkningen og/eller funksjonen bak en "alternativ medisin" som legitim og virkningsfull utover plaseboeffekten så er det ikke lenger en alternativ medisin, men er da blitt til vanlig legevitenskap.

 

Man kan faktisk dra veldig mange paraleller mellom "alternativ medisin" og annen hokus pokus pseudovitenskap og psykologi. Og hvor vitenskapelig syns dere "alternativ medisin" er?

Endret 12. februar 2011 av flesvik

[Isbilen]

Uansett hvor mye scannere og dippedutter man blander inn er det ikke til å komme unna at psykiatriske diagnoser handler om atferd i forhold til det man anser for å være normalen. Problemet er at normalen er kulturelt betinget og i stadig endring.

[Kalinken]

Hvem er det som har definisjonsmakten over hva som skal regnes som psykisk sykdomm og hva som ikke er det? Og hvorfor skal denne eliten kunne bestemme dette?

 

Og hvordan kan man egenklig i det heletatt diagnostisere noe som en sykdomm uten noe som helst hverken fysiske eller kjemiske bevis for denne "sykdommen"?

Man holder på å kartlegge de fysiologiske symptomene på blant annet depresjon og bipolaritet innenfor biologisk psykologi, så det du hevder er ikke korrekt.

 

 

Er psykisk sykdomm allt som er langt unna normalen i et sammfund? Og i såfall hvordan kan man da definere en med mindre sosial kompetanse som psykisk syk (Aspergers syndrom) mens en som har superbra (unormalt bra) sosial kompetanse ikke får noe slikt syksomms stempel? Og hvordan kan en i India defineres som en helligmann og ikke psykisk syk, mens en som gjør akkurat det samme i Norge klassifiseres innen en eller flere psykiske lidelser?

 

Defineres psykriatrien ut fra det aktuelle sammfundets normer og vil dermed være totalt forskjellig i to sammfund som har veldig forskjellig kultur?

Ja, psykologiske diagnoser er til en viss grad kulturbestemte. Men jeg ser ikke hvorfor dette skal være dårlig. Det er irrelevant om en tilstand ikke gir deg tilpasningsproblemer til et liv som jeger og sanker på den afrikanske savannen hvis den gir deg problemer med å fungere i Norge anno 2011. Det er om tilstanden gir problemer i det livet man lever som er det essensielle.

 

 

Og ikke minst hva med psykologi som vitenskap? Hvordan holder psykologi seg opp mot den vitenskapelige metode?

Det er stort metodisk fokus i psykologien idag. På NTNU er det et av de første fagene man har når man skal ta bachelor eller profesjonsstudiet. Det er ikke nødvendigvis mulig å bruke helt like metoder som i naturvitenskaper fordi forskningsobjektet i psykologien reagerer på å bli undersøkt, i motsetning til f.eks. fysiske lover eller tall. Det er stort fokus på dette innenfor psykologien.

 

 

Vi vet alle om de forfærdelige skjebnene fra psykologien her i Norge (og resten av værden) for ikke veldig lang tid siden, med elektorsjekkbehandling og andre rystende behandlingsmetoder i tilegg til frihetsberøvelse og isolasjon. Men er det egenklig så veldig mye bedre nå?

Psykologi er et ungt fag. Langt yngre enn f.eks. medisin. Hvis du ser bakover i medisinens historie har det vært ganske mange groteske og absurde behandlingsmetoder der også. Dette er dog ikke relevant når du skal vurdere faget per idag.

 

 

Det er vel sikkert flere som direkte vil avfeie dette som en konspirasjon, el. pga sammfundets generelle aksept av psykriatrien som en god og nøyaktig vitenskap, men prøv og se litt objektivt på det og ikke med en slik "konspirasjonsteoritøv holdning" og prøv å tenk gjennom hvordan psykriatrien egenklig stiller diagnoser, definerer sykdommer, oppererer vitenskapelig og hvordan motivasjonen (økonomisk, ol.) er for å skape og beholde pasienter kansje spesiellt for privat praktiserene psykologer.

Psykologi og psykiatri er to forskjellige fagområder. Her blander du kortene.

[Isbilen]

Dette er en veldig kjekk artikkel:

Is Psychology a Science?