Livssynsnøtral gravferd

[Gjest Tenkejente]

Dette høres teit ut. Men det er noe jeg har tenkt en del på, til tross for at jeg så vidt har fylt tjue år.

 

Om jeg plutselig dør (uten at jeg har noe ønske om det, men ulykker skjer), da vil jeg ikke ha noen kristen begravelse. Jeg føler det hadde blitt helt feil, og en litt falsk måte å minnes en person med humanistisk livssyn.

 

Men hvordan sier man sånt til foreldrene sine? Døden er visst noe fryktelig vanskelig å snakke naturlig om. Det kommer aldri et rett øyeblikk, da man kan si at "hei, du, hvis jeg dør vil jeg ikke ha noen kristen seremoni". Det passer aldri å si sånt. Om man gjør det, får man spørsmål om hvorfor man tenker på sånt. Etter min mening er døden en like naturlig del av livet som fødselen. Man blir født, lever, og så dør man. Vanligvis tenker man ikke på døden, men bare det å se på nyhetene kan lede tankene den veien.

 

Det er viktig for meg at livet mitt (også avslutningen) er ærlig. Hvordan sier man sånt uten å såre eller vekke bekymring?

[HValder]

Hoyrast ikkje teit ut i det heile tatt, det er ei heilt kurrant problemstilling for mange.

 

Slik eg ser paa det er eg ateist og har i oyeblikket ikkje nokon spesiell del av livet mitt som betyr nok for meg til at eg har nokon interesse av aa gjere mora mi opprort. Hadde eg vore gift e.l. med nokon som var ateistisk hadde vi nok maattet diskutert korleis vi evt. skulle gjere det.

[Ceburger]

Er ikke teit å tenke på sånt.

 

Jeg er også ateist og jeg er også tidlig i 20 årene, men jeg velger å ikke begynne å gjøre folk bekymret eller noe. Dersom jeg skulle dø, så bryr jeg meg ikke om min egen gravferd. Det er vist der vi tenker forsjellig. Jeg har ikke noe mål om å bli husket på en spesiell måte, verken som en hykler(ateist som begraves som kristen) eller ærlig, da er jeg dø. Jeg håper jo selvfølgelig at familie og venner kan holde en begravelese, men det er jo for deres del, ikke for min. Så da kan de egentlig holde den på den måte mine nærmeste finner passende. Mange mange familier som ikke er kristen holder fremdeles kristne begravelser fordi det er tradisjon.

 

Dersom det er veldig viktig for deg, så kan du jo ta det opp med dine nærmeste pårørende som ville tatt en slik avgjørels, ved en eventuell ulykke. Har du tradisjonelle familiemedlemer, gjerne eldre som er vokst opp med kristne tradisjoner, så må en også tenke på at de ville syntes det var ubehagelig om en fikk en "feil begravelse".

 

Jeg mener at begravelsen er for pårørende, ikke for den avdøde selv. Derfor tar jeg mer hensyn til hva mine pårørende måtte mene er riktig, en hva jeg selv mener og tror. Tror ikke at noen i min familie er troende kristne, men tror at de hadde foretrukket den tradisjonelle måten alikvel.

Endret 11. juni 2010 av Ceburger

[Gjest Tenkejente]

Takk for svar!

 

Hm ... Rart at det skal bety noe i det hele tatt for meg. Er vel mer agnostiker enn ateist, kanskje, men noe liv etter døden klarer jeg ikke å tro på. Derfor burde det være helt likegyldig for meg hva slags måte jeg en gang blir gravlagt på! Særlig når det mest sannsynlig (og forhåpentlig) er mangfoldige år til.

 

Kanskje jeg ikke ser helt alvoret, eller kanskje jeg er for egoistisk. Eller kanskje jeg ikke bare skjønner hvordan det er å være død (det er ikke så lett å forestille seg hvordan det er å ikke være). Jeg tenker på en måte at kroppen min, den er min, og jeg vil bestemme over hva som skal skje med den, også når jeg ikke lever lenger. Samtidig bryr jeg meg jo ikke om det når jeg først er død. Haha :!:

 

Kanskje jeg bare skal satse på at jeg lever noen år til. Den praten kan drøye i femti år, sånn egentlig.

Var bare litt i tankehjørnet i dag!!

[Gjest Tenkejente]

Ceburger, jeg så ikke svaret ditt før nå!

 

Og antagelig, etter å ha gått litt i meg selv, ser jeg at det kan sies å være egoistisk å tenke sånn.

 

Gravferden er først og fremst for de pårørende, og selvsagt er det viktigst at de får det som de vil. Jeg antar at de tankene mine om begravelse også har vært litt "opprørstanker", jeg har alltid vært veldig "snill pike", og det eneste jeg har gjort som har opprørt familien har vært humanistisk konfirmasjon.

 

Samtidig tror jeg det ligger litt dypere. Jeg mener det er feil at det på en måte er en selvfølge at begravelser i Norge er kristne. Jeg er sikker på at begravelser uten religiøst innhold er like verdige og fine. Det jeg også tror er at det er vanskeligere for pårørende å faktisk velge en slik seremoni enn en tradisjonell, hvis ikke man på forhånd har uttrykt at det er det man ønsker.

 

Også må jeg til slutt si at jeg blåser i hva folk husker meg som. Jeg mener mer overfor meg selv. Kanskje det er forferdelig egoistisk. Men jeg tror de som kjenner meg egentlig ville opplevd en ikke-religiøs seremoni som mer "ekte" enn en kristen, i og med at det var jeg som skulle gravlegges. Uten at de ville så mye som tenkt på å gjøre noe annerledes enn det "vanlige" hvis ikke jeg sier noe.

 

Men, som sagt, jeg lar det ligge noen år.

[Goldshoten]

Dette høres teit ut. Men det er noe jeg har tenkt en del på, til tross for at jeg så vidt har fylt tjue år.

 

Om jeg plutselig dør (uten at jeg har noe ønske om det, men ulykker skjer), da vil jeg ikke ha noen kristen begravelse. Jeg føler det hadde blitt helt feil, og en litt falsk måte å minnes en person med humanistisk livssyn.

 

Men hvordan sier man sånt til foreldrene sine? Døden er visst noe fryktelig vanskelig å snakke naturlig om. Det kommer aldri et rett øyeblikk, da man kan si at "hei, du, hvis jeg dør vil jeg ikke ha noen kristen seremoni". Det passer aldri å si sånt. Om man gjør det, får man spørsmål om hvorfor man tenker på sånt.

 

Det høres ikke teit ut, og det er noen som velger og begraves på en ikke-religiøs måte. Begravelsen gjelder jo både for dine pårørende og for deg selv, og det er en selvfølge at den avdødes siste ønsker respekteres. Men det er nok et sårt tema som du sier, og det er vel like greit å la det ligge i noen år. Og er man død, så er man død, men personlig vil jeg ha en kristen begravelse f. eks, og jeg føler det er viktig for meg. For noen er det viktig, for andre ikke.

 

Etter min mening er døden en like naturlig del av livet som fødselen. Man blir født, lever, og så dør man. Vanligvis tenker man ikke på døden, men bare det å se på nyhetene kan lede tankene den veien.

 

Døden er en naturlig del av livet. Foreløpig. Dette skal det derimot gjøres noe med så raskt det lar seg gjøre.

[Bandidos-Pelle]

Det er nok av bekymringer i livet ellers til at jeg en gang prøver å bekymre meg en kvart prosent for hva som skal skje ETTER jeg er død. Kanskje en tankegang du burde implementere? : P