Intervensjon ved alkoholisme

[andho]

Hei,

 

denne posten kan egentlig gå under flere underemner, men jeg velger å legge den under 'Familie og Barn' da dette er en familiesak. Jeg har søkt nettet rundt angående dette temaet, men jeg klarer bare ikke å finne konkret og god informasjon og erfaringer rundt det å fronte et alkoholproblem overfor et menneske.

 

De siste to årene har min far fått et stadig økende alkoholforbruk i helgene. Han har en krevende jobb og han lemper gjerne problemenefra jobben over på meg og min mor i helgene. For cirka to år siden ble han full en gang i blant. Han kunne gå ut på byen og spise middag uten å bli synlig beruset. Men dette klarer han ikke lengre. Ved enhver anledning han har fri fra jobben går han til flaska, fyller opp og drikker seg dritings. I løpet av kvelden og natta klager han på alt og intet. Han kan sovne naken midt i stua klokka seks på ettermiddagen og plutselig våkne seks om morgenen og begynne å rope og skrike. Noen ganger har han til og med sprunget rundt i nabolaget med whiskyflaska i hånda, der gudene må vite hva han har funnet på.

 

Han er konstant full i fritiden, bortsett fra i ukedagene når han har jobb. Hvis han har én ukers ferie, så drikker han, sovner et eller annet sted i huset og starter neste dag med å drikke øl. Og slik fortsetter det hele uken. Han er ikke edru et eneste sekund i løpet av dagen, og hvis han tilfeldigvis skulle være det, så blir han like fort full igjen.

 

I starten så vi problemet, men min far er ingen normal mann. Han setter strenge krav til alle rundt han og han er ikke en "talker". Du prater ikke med han. Du kan ha en normal samtale i to minutter, før han plutselig utbryter: "Ja, og hva har du tenkt å gjøre med livet ditt?" Før han ramser opp hvor lite folk i "dagens store verden" forstår av de virkelige problemene(som han selvfølgelig ser..). Og hvis du sier han i mot med et eller annet, eller utfordrer han på en eller annen måte, så er han ikke snakkende med lengre. Du kan ikke slå tilbake med samme mynt uten at han blir forbanna. Så vi lot det gå.

 

Men nå. Nå er det annerledes. Faren min var kanskje full, men han gjorde aldri alvorlige ting. Han slo ikke mamma, han kjørte ikke bil og han skadet ikke seg selv på noen måte. Men i det siste har det endret seg. Nå kan han være så hissig i fylla at jeg faktisk begynner å bli redd for hva som skjer hvis jeg ikke er hjemme. Hva han kan finne på. Vil han faktisk slå mamma? Han slår i veggene nå. Vil han faktisk kjøre bilen avgårde og drepe seg selv og andre? Han skulle en dag kjøre bilen, men mamma måtte GJEMME nøkkelen for at han ikke skulle kjøre avgårde. Jeg må faktisk gjøre noe.

 

MEN JEG FINNER FAEN IKKE SVAR. Hva skal jeg gjøre, hva kan jeg forvente? Hvordan må jeg reagere? Dette kan jo umulig gå bra uten at jeg og resten av familien må få han inn på isolat. Mamma har sagt flere ganger at hun synes han drikker for mye, men han ser ikke ut til å verdsette meningene hennes og tar det ti ganger mer hardt over henne kveldene og nettene han drikker.

 

Jeg vil egentlig spørre om det er noen her som har erfaringer fra intervensjoner med foreldre. Hvordan reagerte de? Er det noen som har vært i samme situasjon som meg og har klart å fått til noe? Eller slo det skeis?

 

Jeg trenger virkelig råd. Før det går for langt. Og jeg er stygt redd for at det vil skje altfor snart. Planen min foreløpig er å si i fra mandag. Prate med han om det og fortsette utfordre han utover tirsdag, onsdag, torsdag og fredag. Og hvis han rører alkoholen fredag, så skal jeg kaste hver øl-, vin- og whiskyflaske vi har i huset og klikke totalt lørdag. Er det noen som har en bedre plan?

[enator]

oj oj, kondolerer (kan man si så uten å støte noen?)

virker som en kjedelig situasjon.

 

det jeg har lært meg etter div hendelser med alkoholisme og misbruk i vennegjengen er:

det er garantert mer som skjuler seg bak din far.

 

utrygg på jobben?

stress?

tristess?

depresjon som har gått for langt (med tanke på hvordan det har utviklet seg)

osv,

 

men mitt poeng er at om familie sier ifra om mistanke med misbruk kan det komme til og bli et j***a liv.

mest for (nå sier jeg ikke att det MÅ være så men) at man vil ikke feile hos sin egen familie.

på et sett er det bra at han gjør det åpent.

da er det lettere å påpeke hva som skjer, og hvilke hendelser som gjør mistanken til mer enn bare mistanke.

 

men det jeg ville gjort er å sammle noen få av hans "vennegjeng" eller kollegar som kan være med å støtte opp under samtalen.

 

det er lettere å prate med "kompiser" enn å inrømme at man har feilet som far, mann, venn.

 

vil gjerne høre dine synspunkter på det her og eventuelt høre hva du tenker gjøre videre.

[vidarkri]

Du sitter på en potensiell tragedie her bare så du er klar over det.

Det er tydelig at det er noe som plager faren din som han har problemer med å akseptere.

En konfrontasjon kan få direkte fatale konsekvenser hvor det fort kan bli overhengende fare for liv og helse til alle som er til stede.

 

Hvis faren din ikke ønsker hjelp så er det ikke smart å presse ham for mye.

Jeg vil si at han bør få hjelp av en Psykolog til å finne ut hvorfor han reagerer som han gjør, men det kan bli litt vrient å få ham til å innse dette.

[andho]

det jeg har lært meg etter div hendelser med alkoholisme og misbruk i vennegjengen er:

det er garantert mer som skjuler seg bak din far.

 

utrygg på jobben?

stress?

tristess?

depresjon som har gått for langt (med tanke på hvordan det har utviklet seg)

osv,

 

...

 

men det jeg ville gjort er å sammle noen få av hans "vennegjeng" eller kollegar som kan være med å støtte opp under samtalen.

 

Det er helt sant, det er flere sider av en sak. For jeg er alvorlig bekymret for han også. Han har ingen å snakke med og den eneste måten han får utløp for sine problemer er ved å lempe det på meg og min mor, hovedsakelig min mor. Jeg er redd han kommer til å knekke hvis man skal ta fra han den eneste fritidsaktiviteten han har hatt de siste to årene.

 

Egentlig så er jeg redd at de eneste personene som er igjen som faktisk kan prøve å stoppe det, det er meg og min storesøster. Og hun bor på andre siden av landet, så hun er sjeldent hjemme. Og jeg skjønner henne godt.

 

Hvis faren din ikke ønsker hjelp så er det ikke smart å presse ham for mye.

Jeg vil si at han bør få hjelp av en Psykolog til å finne ut hvorfor han reagerer som han gjør, men det kan bli litt vrient å få ham til å innse dette.

 

Helt sant. Det er derfor jeg prøver å finne ut om det er noen her på forumet som har noen erfaringer med slike intervensjoner med foreldre. Om noen kan dele sin erfaring med et slikt møte og hvordan det ble reagert og så videre. Anyone?

[enator]

nå kan jeg bare se det fra "kompis" synsvinkel ettersom jeg har blitt dratt inn som kompis og støtte fra andres familie.

 

men du nevner at din far ikke har noen å støtte seg til,

husk: det er fra hans synsvinkel.

dra inn venner/kollegaer så kommer han til å innse at det går ann å finne hjelp hos andre og at de ikke vil at han så ha problemer, verken hjemme eller på jobb.