Løgn om penger, og nytt barn på vei.

[Gjest Sliten og redd.]

Nå har jeg gått og lurt på om jeg skulle poste dette i flere dager, men jeg trenger virkelig gode råd og hjelp til å sette dette i riktig perspektiv...

 

Min samboer og jeg har vært sammen i snart 12 år. Vi har en liten sønn på snart tre, kjøpte hus i borettslag for over tre år siden, og for en måneds tid siden fant jeg ut at jeg er gravid med nr. 2. Alt virket skjønt og grønt. To dager etter positiv test ble strømmen stengt.

 

Jeg går på skole, og skal være ferdig mai 2011. Jeg går på arbeidsavklaringspenger, og derfor passet det jo å bli gravid nå. Jobbe intenst et halvt år til på skole, og ta resten av studiet hjemme etter at babyen hadde kommet. Så et halvt år med foreldrepenger, mens jeg søkte jobb. (Grunnen til at jeg går på skole er at jeg var en av 200 som fikk sparken pga 'finanskrise', jeg fikk en psykisk knekk, men heldigvis ble jeg fanget opp av systemet. :-))

 

Men så smeller altså bomben. Strømmen ble stengt pga manglende betaling, og jeg måtte ut med over 7000 kr (den dagen jeg fikk utbetalt 6000 kr av Nav...), og jeg var sikker på at dette bare var en feil. Det viste seg at det var det ikke. Samboer betaler husleie, strøm og forsikring, jeg kjøper klær til sønnen, mat, betaler tlf og barnehage.

 

Da jeg endelig fikk ham til å snakke, sier han at vi har et etterslep på over 250 000. Dette har ballet på seg siden vi flyttet inn i huset, og han har ikke sagt noenting! Han har slitt med spilleavhengighet tidligere, noe som gjorde at jeg til slutt flyttet fra ham en periode, rett og slett for å få ham til å innse hvor viktig det var for ham å jobbe med dette, og jeg trodde virkelig at han hadde greid å rette opp i dette ved å ta seg sammen og jobbe hardt for å bli kvitt gjeld. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt til ham at jeg ikke skal bli sint hvis han forteller meg det med en gang noe skulle skje, men heller prøve å rette det opp sammen med ham. Dette har jeg sagt om igjen og om igjen... Og så gjør han dette.

 

Jeg VET at husleien her er høy. Men vi får ikke solgt. Jeg VET at det kan være vondt for en mann å ikke klare alt av regninger og utgifter når samboeren går på arbeidsavklaringspenger. Jeg skjønner det! Og jeg skulle snudd om på så mye for å hjelpe til å rette opp i dette.

 

Men det verste er at vi i fellesskap har planlagt et nytt barn, jeg i den tro at vi hadde det ok økonomisk. Ikke superbra, men heller ikke dårlig. Faktisk helt ok. Han har ikke fortalt meg noenting, men faktisk vært med på å produsere et lite menneske når han VISSTE hvordan situasjonen var?

 

Jeg har vurdert å flytte. Men jeg greier ikke. Jeg kan ikke la dette gå utover sønnen vår. Hvorfor skal han straffes ved å plutselig skulle se mamma eller pappa bare annenhver uke? Og hvorfor skal jeg straffes ved å måtte være uten den lille gutten min annenhver uke? Jeg klarer ikke å gjøre det mot han, meg eller barnefar.

 

Men jeg er livredd, sliten og så ute av meg at jeg ikke greier å sove om natta. Og jeg blir faktisk såret og forbanna når han sier ting som: 'Det blir ikke noe bedre av at du tenker på det', 'Du må slutte å kverne på dette her', eller 'Har du tatt sinnapiller?'

 

Nei, for pokker, jeg tar ikke sinnapiller! Men jeg måtte slutte på lykkepiller pga graviditeten, og kommentarer som det hjelper ikke!

 

Jeg har elsket denne mannen i snart 12 år. Men ikke nå lenger. Det har vært for mange løgner, for mange lån bak min rygg, for mange tilgivelser fra min side. Jeg klarer ikke å legge meg ved siden av ham om kvelden, jeg føler bare sinne, forakt og fortvilelse...

 

Han vil låne penger i banken for å dekke dette. Jeg er enig i at det er bedre å skylde banken penger enn å skylde kreditorer og spesielt Lindorff penger, men dette betyr at drømmen om et selveid hus er satt mange år tilbake. Det betyr også at vi må ha svigers som kausjonister på et forbrukslån, og hans mor har jo i flere år lånt ham penger bak min rygg og dermed bidratt til å skape vansker i forholdet vårt! Så det siste jeg ønsker, er jo å komme til dem og tigge.

 

Jeg trenger virkelig hjelp til å se dette fra andre vinkler. Jeg er utslitt.

[South_Bridge]

Dette er strengt tatt for tunge greier til at jeg ville ha tatt det på et online forum. Men generelle "Luksusfellen-råd" er at du må prate med banken(om ikke en vil så finn en annen) og finnet ut av det økonomiske. Du har meget rett da det er bedre å skylde banken penger enn Lindorff.

 

Når det gjelder resten burde du kontakte din kommune å se hva slags rådgivningstjenester (familieterapi/familierådgivning)de kan tilby. Det er kanskje kjipt, men når man har barn og venter et til er prioriteringene annerledes... Det er bare å ta det og ikke utsette det.

[Gjest Sliten og redd.]

HI her... Du har nok rett. Det burde kanskje ikke blitt lagt ut på et forum. Jeg er bare så fryktelig i tvil om hva jeg skal gjøre. Men jeg får jo ikke slettet dette heller... :-(

[South_Bridge]

No worries... Bare ta kontakt med de rådgivningstjenestene som finnes. Start med kommunen og banken. Får man ryddet opp en del og lagt en plan vil jo det gi litt ro, iaff sånn jeg liker å ha det :-).

[kjetilkl]

Siden det virker som du jar noenlunde kontroll på økonomien, mens din samboer åpenbart sliter med å takle slike ting - kunne det kanskje vært en løsning at du overtok hele ansvaret for familieøkonomien?

[Gjest Sliten og redd.]

Ja, jeg kunne forsåvidt det. Men jeg har dyskalkuli (jeg er tallblind), og sliter veldig med å holde styr på tall og nummer. Det er jo ingen unnskyldning, selvsagt skal jeg prøve, men det som sliter mest nå er at jeg etter så mange år fortsatt ikke kan stole på ham. Jeg er nok ekstra sårbar på grunn av graviditeten og det faktum at vi har et lite barn fra før, og jeg synes rett og slett han har gamblet på det at 'det går sikkert bra om vi får en til!'.

For meg er det kjempeviktig å kunne tilby et barn et stabilt, trygt og kjærlig hjem, og nå sitter jeg og er livredd for at vi skal få namsmannen på døra og bli kastet ut. Hva gjør vi hvis vi ikke får lån i banken? De ser jo ikke på arbeidsavklaringspenger som fast inntekt, og hvis han nå har fått betalingsanmerkninger får vi ihvertfall ikke lån!

Jeg må selvsagt forsøke alle de mulighetene jeg kan komme på, og tenke positivt, men jeg er rett og slett for sliten og redd til å tenke klart akkurat nå...

[kjetilkl]

Ja, jeg kunne forsåvidt det. Men jeg har dyskalkuli (jeg er tallblind), og sliter veldig med å holde styr på tall og nummer. Det er jo ingen unnskyldning, selvsagt skal jeg prøve, men det som sliter mest nå er at jeg etter så mange år fortsatt ikke kan stole på ham. Jeg er nok ekstra sårbar på grunn av graviditeten og det faktum at vi har et lite barn fra før, og jeg synes rett og slett han har gamblet på det at 'det går sikkert bra om vi får en til!'.

 

 

Jeg tror du må nullstille dette litt, og skjønner at du sikkert er i en ekstra sårbar posisjon siden du er gravid, men hvis han har problemer med spilleavhengighet må du nok bare innse at akkurat på det punktet vil du aldri kunne stole på han. - Misbrukere er verdensmestre i å skjule, fornekte og lyve om misbruket sitt.

 

- Hvis du eller noen andre tar ansvar for det økonomiske, så vil jo forhåpentligvis både du og han kunne distansere seg fra dette problemet, og kanskje få resten til å virke. - Du får bare tenke at han ikke kan noe for problemet han har, og frata han muligheten til å gjøre det til et "familiproblem".

[Antatra]

For å ta det med lånet først.

 

Uten tanke på forholdet dere i mellom, bør du i det minste sørge for at du ikke blir ansvarlig for de pengene han har brukt og lånene han har tatt opp. Skulle det skjære seg er det lite gunstig for deg om du kommer ut med et lån på 100.00,- i tillegg.

 

Har han brukt dette på andre ting en fellesutgifter, skal ikke du måtte svare for dette. Men om alt er gått med til strøm osv. så må nok også du bære din del.

 

Så til forholdet.

 

Slik du forklarer det er eneste grunnen til at dere fremdeles bor sammen, barna. Du har har allerede slitt med depresjoner, og dette kan kanskje få deg til å knekke igjen. Spesielt om du sitter i et forhold til en du hverken stoler på, elsker, eller føler deg komfortabel med. Om du gjør dette for barna, over lengre tid, vil dette ikke bare tære på deg, men også gå ut over barna ettersom de vokser til.

 

Hvis du vet at dette er slutten, men gjør det bare for barnas del, så anbefaler jeg deg å komme deg videre.

 

Gir du ham enda en sjanse, bør dere få hjelp av rådgiver/terapeut og virkelig få orden på forholdet og økonomien.

 

Som sagt kan det være en idé at du tar over den økonomiske styringen. Det er også mulig (om det er et så alvorlig tilfelle ) å gjøre din samboer umyndig, slik at han ikke har mulighet til å sette seg i gjeld. Igjen vil jeg minne om at du kan bli ansvarlig for gjeld han tar opp, og det vil du ikke dersom det er så stor mulighet for at dette ender i et brudd.

 

Her må du nesten selv veie for/mot om det er verdt å fortsette sammen. Samtidig bør du også se på mulighetene for endring fremover, men det trenger dere tydeligvis hjelp med.

[Lekr]

Du må spørre deg selv om det er realistisk at han noen gang skal forandre seg, og hvis svaret er nei er det faktisk best å forlate han.

 

Jeg skjønner også at det er vanskelig når du elsker, eller har elsket han, og dere har barn sammen. Men han har spilleproblemer, lyver og kjefter når du blir sinna eller lei deg.

 

Det er tvilsomt om det er en mann du er sammen med, en mann hadde vært langt mer ydmyk etter å ha bæsja så kraftig på leggen.

 

Noen tror at man må holde sammen gjennom ALT, siden det liksom er det beste for barna, men barna har det ikke bra om du/dere ikke har det bra.

 

Du må også tenke på deg selv, du kommer til å knekke sammen om det ikke skjer noen drastiske endringer i det forholdet deres.

[Gjest Sliten og redd.]

HI igjen. Tusen takk for gode og nyttige svar. Jeg setter stor pris på at dere har tatt dere tid til å svare meg! Jeg tenker som så: Vi må, som dere har foreslått, bestille time hos Familievernkontoret. Selv om jeg er sliten og ikke finner følelsene nå, så håper jeg jo at jeg kan finne dem igjen. Vi har vært sammen såpass lenge, og jeg synes det er kan være verdt å kjempe litt mer for. Hvis det skulle bli slik at jeg med 110 % sikkerhet kan si at følelsene mine er borte, da må jeg jo revurdere dette. Men jeg vil ikke sette streken før jeg kan være absolutt og totalt sikker på at jeg har gjort alt jeg kunne for å få dette til å fungere, både psykisk, fysisk og økonomisk. Selv om jeg er villig til å gjøre alt for barna mine, så skal jeg jo ha det såpass bra at jeg klarer å være en god og kjærlig mamma for dem, ikke sant? Og hvis dette ender med at jeg kjører meg selv helt til bunns, vil det jo til syvende og sist også gå utover dem...

 

Men, jeg skal prøve så godt jeg kan. Forhåpentligvis går han med på slike samtaler, og prøver å finne en løsning i felleskap. Vil han ikke det så sier vel egentlig det ganske mye..?

[Antatra]

Er han ikke villig til å løse problemene, da er jeg ikke i tvil om hva jeg hadde gjort.

[Pop]

Ingen barn tjener på at foreldre bor sammen, når de ikke ER sammen. Et dårlig forhold er verre enn et venner på avstand-forhold. Det virker som du definitivt har prøvd og det i flere år. Det kan høres ut som om egentlig har skjønt det ikke kan vare, og uten tillitt har man ikke et varig forhold. Samtidig er du redd for det ukjente, hva som skjer om dere går hver deres vei. Og slik føler nok 99% av dem som går fra hverandre.

Ha tro på deg selv. Har han ikke virkelig innsett hvilket problem han har, sier han hva som helst for å oppnå det han selv vil. Avhengige strekker seg langt for å slippe å konfronteres med virkeligheten. Og det virker ikke som om han har innsett sitt problem, når han i tillegg kommer med kommentarer som "har du tatt sinnapiller". Da er han nok langt unna.

 

Kan vel bare si at jeg føler med deg, og håper du finner rett avgjørelse. Personlig tror jeg er best uten han.