Klaraklok kunne ikke svare, kan dere? Angst og skummel oppførsel

[Gjest Gutt 17]

Hallo! Jeg lurer på om min mors oppførsel er positiv eller negativ i relasjon til hennes kvittelse av angstproblemene hennes (hun er selv under oppfatningen av at den er positiv).

 

Min mor har hatt et svært urettferdig liv. Hun har fortalt historier hvor hun beskyttet oss fra pappa med kniv og alle dødstruslene og de syke tingene han gjorde. Den psykologiske torturen hun har blitt utsatt for, og tingene han sa til henne. Hun har også fortalt mye om alvorlig misbruk fra søsken og familie fra da hun var liten, og refererer ofte til dem som monstre og syke mennesker. I pausene mellom rettsakene hvor hun sloss for foreldreretten til meg og mine 3 søsken, lå hun på doet og gråt og hadde hysterianfall. Gjennom høyskole-utdannelsen hun presset seg gjennom utviklet hun alvorlige angstproblemer og gikk gjennom et enormt press. Og mellom alle problemene har hun oppdratt fire unger på egenhånd, uten noen særlig sosial kontakt og null kontakt med familie. Hun har aldri hatt en kjæreste heller til å hjelpe siden vi "rømte" fra min far (vi flyttet vekk med politi-årvåkning). Gjennom de neste få årene hvor de delte foreldrerett lærte jeg og min bror (vi var der alene, mine to søstre hadde fleksible tider) at min far var en skummel og uforutsigbar person. Hun kjempet derfor enda hardere for at hun skulle få foreldrerett, noe hun klarte da min far ble finansielt ute av stand til å ta seg av oss og flyttet vekk.

 

Nå gråter min mor hver eneste kveld, over at hun har følt smerte gjennom hele livet sitt og aldri har fått hjelp. Hun sier hun har alltid blitt misbrukt, at mennesker er onde skapninger og at hun ikke har gitt oss det vi har fortjent. Som en søskenflokk har vi en felles forståelse for situasjonen og tar vare på hverandre (det er hovedsakelig yngstebroren som blir tatt vare på), via at vi bytter på tur med å håndtere henne og hjelpe henne. Det ender som regel opp med at jeg snakker til henne som en baby og får henne gjennom det og legger henne uten at hun får et eller annet panikkanfall eller noe. Selv sier hun at dette er bra, fordi angsten hennes løses opp og hun må få ut sorgen før hun kan bevege seg fremover i livet. Det jeg lurer på: Er det virkelig det?

 

Hun gråter så mye og sier ofte at jeg ikke forstår siden jeg ikke er voksen og godtar ingen andre teorier eller løsninger til problemet. Da blir hun fornærmet og ber oss gå vekk så hun kan gråte alene. Jeg syns det blir helt feil å snakke til henne som en baby på denne måten, men hun er min mor og jeg forstår at hun trenger hjelp og jeg syns jo selvfølgelig synd på henne. Det er ekstremt ukomfortabelt og jeg finner det vanskelig å ha et normalt forhold til henne nå, men det får bare være. Jeg er bare bekymret for om dette virkelig hjelper henne, eller om gråtingen blir en vane og at hun simulerer at sorgen må ut i hode sitt.

 

Tusen takk for eventuelle svar/tips, og tusen takk for denne fantastiske nettsiden.

 

Gutt 17

 

Takk for alle svar.

[Trollfjes]

Send meg en PM. Fortiden vår virker uhyre lik, dog min nåtid er helt annerledes.