Sliter med angst, noen som har gode råd?

[Gjest angst]

Har begynt å slite litt med angst i det siste.

Begynte med at jeg plutselig tenkte på døden. Alle skal dø, folk dør i alle aldre. Hjelp!

Jeg er ikke religiøs, jeg er en agnostiker.

Klarer ikke tro på noe uten beviser, men håper på at det finnes noe mer, selv om jeg synes det virker usannsynlig og heller som en enkel forklaring for nettopp å hjelpe folk som har tenkt i de samme baner som meg.

 

Dermed er jeg livredd for hva døden innebærer. Nå er jeg litt plaget av angst generelt, tenker ikke spesielt på døden, men kjenner jeg bare er redd og får den vonde følelsen i magen/brystet av og til.

 

Ellers lurer jeg på om jeg er litt deprimert. Hvis jeg tenker over livet og vurderer det logisk er det jo ingenting som er noe vits.

Alle skal dø, hvorfor skal man da utdanne seg, gjøre ting og lignende.

Ikke så drastisk som det ser ut som. Er ikke helt fastlåst her, det er bare når jeg virkelig låser meg fast i tankene og virkelig funderer.

 

Dette ble kanskje litt langt og rotete, men håper noen orker å ta seg tid til å lese og om noen har opplevd noe av det samme og har funnet gode løsninger og/eller verktøy til å "glemme" tanker som dette ville jeg satt stor pris på om de vil dele.

[CrappyEnding]

Bøøøøø!

[FlinkeFreddy]

Først av alt: Hvor gammel er du?

 

0- 14 = Helt normalt. Hormonene dine er som tennisballer i en vaskemaskin. Vent noen år med å få flere psykiske lidelser

 

14-20 = Fremdeles normalt. Du er fremdeles i "den tiden", men kanskje litt senere enn andre. Du begynner å tenke som en voksen, ikke som barn. Den tiden krever litt "tilpasning".

 

20< = Få deg en jobb. Du tenker for mye! Lediggang er roten til alt vondt!

[Gjest medlem-1432]

Det finnes nok ingen hokus pokus løsning for verken angst eller depresjoner.

Det du kan gjøre er og ta kontakt med din lege eller en helsesøster, så kansje dere finner ut hva som kan være lurt og gjøre. Kansje du blir satt i kontakt med psykiatrisk helsetjeneste hvis det kan hjelpe deg.

[Gjest angst]

Er 20 år gammel. Har hatt et friår nå og har søkt på studier neste år. Har gått mye hjemme, men har jobba en del som vikar på et gamlehjem.

 

Har jo hendt et par ganger at folk har dødd, og selv har jeg hatt en hjerteoperasjon i november 09 (ikke noe alvorlig, noe ledningsgreier bare) ironisk nok var jeg aldri spesielt redd før jeg fiksa hjertefeilen min, kun etter.

[dag1234]

Hei

Slik du beskriver plagene dine, hvordan du opplever dem, måten de startet på og hvor lenge de har stått på, så virker det som om du først og fremst er deprimert. Det er vanlig å få angst som et følgesymptom ved depresjon.

 

Det beste tror jeg hadde vært, om du tok kontakt med legen din, og at dere sammen finner ut om du skal prøve å gå i samtaleterapi hos psykolog. Samtaleterapi vil legges opp etter hva du spesifikt sliter med, og utfra dine sterke og svake sider. Derfor er det vanskelig å gi andre "gode råd" på nettet.

 

Mange har hatt nytte av å lese boken "Lykketyvene" av psykologene Torkil Berge og Arne Repål. Du kan jo se om du ikke kjenenr deg igjen i den.

 

Mvh

Dag

[FlinkeFreddy]

Vel, jeg mener du egentlig bare sykeliggjør deg selv. Du har ikke angst eller depresjoner, men så lenge du sier til deg selv at du har det, så tror du at du har det.

Jeg er helt uenig med Gupsy og Dag når de sier at du skal oppsøke lege og what not. De kommer helt sikkert til å gi deg en diagnose du ikke har godt av å ha. Istedet for å bli liggende når du har gått på en smell; reis deg opp! Ikke kom sutrende til legen.

 

Som sagt; Du tenker for mye. Du tenker for mye på det du holder på med akkurat nå; Ingenting! Det verste en voksen mann eller dame kan oppleve er å ikke gjøre noenting over lengre tid. Jeg har flere kamerater, meg selv inkludert, som har tatt et friår. Det sliter på sinnet rett og slett, og er usunt! Både for hodet og for kropp, og hvis sistnevnte ikke holdes i aktivitet forfaller hodet også.

 

Jeg gjentar meg selv; LEDIGGANG ER ROTEN TIL ALT VONDT!!!!

Endret 29. mai 2010 av FlinkeFreddy

[Snublefot]

Jeg er så gammeldags at jeg tenker "hva med å kombinere?". Kom deg ut, jobb og vær med folk. Samtidig går det ann å gå til fastlegen å få henvisning til psykolog. Er alltid litt ventetid. Om problemene løser seg av seg selv så er det supert. Om ikke så har du et sikkerhetsnett som kan hjelpe deg å komme deg videre. Prate med et annet menneske en time en gang i blant gjør i hvertfall ikke folk sykere.

[Lommebok]

Hei

 

Jeg hadde en kompis som hadde vært uten jobb i 1 år ca. Han sleit slik som du gjør nå, han fikk være med faren sin på jobb og etter litt når han hadde kommet inn i en rutine så ble det borte.

 

Som FlinkeFreddy sier, lediggang er roten til alt vondt!

 

EDIT: Sier ikke at du MÅ finne deg en jobb. Psykolog er også en veldig fin løsning. Psykolog hjelper deg veldig mye. (Egen erfaring.)

Endret 31. mai 2010 av GeneN

[Gjest medlem-1432]

Jeg syns du er alt for rask til og trekke konklusjoner flinke freddy. Hverken jeg eller du er kvalifisert til og gi noen diagnose, så derfor kan det være lurt og gå til noen som faktisk er kvalifisert.

 

Lediggang er roten til alt vondt? Trodde det var religion jeg...

Forøvrig er det ikke slik at hvis man er i sysselsetting, så ordner det alle problemer.

[dag1234]

Vel, jeg mener du egentlig bare sykeliggjør deg selv. Du har ikke angst eller depresjoner, men så lenge du sier til deg selv at du har det, så tror du at du har det.

Jeg er helt uenig med Gupsy og Dag når de sier at du skal oppsøke lege og what not. De kommer helt sikkert til å gi deg en diagnose du ikke har godt av å ha. Istedet for å bli liggende når du har gått på en smell; reis deg opp! Ikke kom sutrende til legen.

 

Som sagt; Du tenker for mye. Du tenker for mye på det du holder på med akkurat nå; Ingenting! Det verste en voksen mann eller dame kan oppleve er å ikke gjøre noenting over lengre tid. Jeg har flere kamerater, meg selv inkludert, som har tatt et friår. Det sliter på sinnet rett og slett, og er usunt! Både for hodet og for kropp, og hvis sistnevnte ikke holdes i aktivitet forfaller hodet også.

 

Jeg gjentar meg selv; LEDIGGANG ER ROTEN TIL ALT VONDT!!!!

 

Nå synes jeg du er litt i flinkeste laget, freddy, for det er jo du som stiller diagnose og forordner kur, i det du sier han ingen lidelse har, men kun trenger å bli sysselsatt.

 

Du må gjerne være uenig, men det er ikke mye som tyder på at TS sykliggjør seg selv. Han har angst og er nedfor og sliter med å se vitsen med livet og dette startet etter en hjerteoperasjon. Det er klassisk start på psykiske lidelser.

 

Det er lite som tyder på at dette skyldes lediggang. Det ser ut som om TS er i ferd med å se at han er på vei inn i en ond sirkel, da synes jeg du kan holde deg for god til å sparke ben på mannen. Du kan heller gi ham en håndsrekning enn å kritisere og moralisere.

 

Å kalle det å "komme sutrende til legen" er en forakt for mennesker som sliter med sine liv, og det er heller ikke slik at legen prakker på pasienten en diagnose som pasienten må slite med. En diagnose er en oppsummering av de symptomer som pasienten har, og som gir pekepinn for hva pasienten trenger for å bli frisk. Uten diagnoser ville det være vanskelig å gi behandling.

 

Dessuten er jeg dypt uenig med deg i at alt vondt skyldes at mennesker går ledig. Det er en overforenkling av årsaksforholdene, og selv i tider med lav arbeidsledighet har mennesker slitt med psykiske problem. Psykiske plager er et samspill mellom psykologiske, biologiske og sosiale faktorer, der arbeidsledighet kun utgjør en svakere faktor.

 

Så her har du en del å lære før du uttaler deg så bombastisk, imo.

[Pingla]

Jeg har selv opplevd akutte hjerteproblemer, jeg har følt redselen for å ikke våkne neste morgen, jeg har trodd at alle smerter kommer fra hjertet og jeg har ønsket å gjøre slutt på livet, men det er heldigvis hjelp å få! Av egen erfaring bør du bli henvist til psykolog for kyndig hjelp med din angst. Samtalegrupper fungerte dårlig for meg, men kan være at du opplever det annerledes.

 

Jeg har hatt utrolig god hjelp av min psykolog for å akseptere at tilstanden er som den er. Jeg var usynlig syk i nær tre år før jeg kom meg tilbake i arbeidslivet, har lært hvordan jeg skal takle og dempe angsten når den kommer, lært å leve i nuet og å nyte tilværelsen. Oppsøk din lege, fortell hvordan du opplever situasjonen og krev ett tilbud fra din lokale DPS-avdeling.

 

Til slutt: Stol på deg selv og ikke slike faens bedrevitere som FlinkeFreddy, han vet ikke hva han snakker om.

 

Lykke til videre!

[FlinkeFreddy]

Vel, jeg er ikke så bombastisk som folk skulle tro!

 

Norge er et av de landene i verden med høyest antall uføretrygdede. Dette er ikke fordi Norge har så mange syke folk, men jeg mener at det fordi alle ser på naboen. Og de fleste naboer har det godt i Norge.

 

Videre påpeker dere at jeg sier at lediggang er roten til alt vondt.

Dette er et ordtak, og skal selvfølgelig ikke tolkes bokstavelig talt. Poenget er at å gå ledig, uten å gjøre noe, er ille!

 

Jeg har selv hatt depresjoner, blant annet i militæret. Jeg var farlig nær en brå slutt! Så jeg vet hva jeg snakker om. Jeg fikk time hos legen som jobbet på leiren, og knakk sammen da jeg pratet med ham. Idioten trodde jeg prøvde å dimme, så han gadd ikke å gi noen tips til meg i det hele tatt. Tvert i mot, han småkjeftet litt på meg, siden "jeg var en unnasluntrer".

 

Da jeg var ferdig med militæret hadde jeg en veldig, veldig tom følelse inni meg. Jeg følte ingenting.

 

Etter mye analyse av situasjonen jeg var i, har jeg egentlig funnet ut at det er to måter å hanskes med slike lidelser på:

 

1: Gå til legen, få en skulder å gråte på, bli videresendt til psykolog, få noen piller og lev i visshet om at man har en psykisk lidelse.

 

2: Du ligger nede. Du er redd, har angst, er i dårlig humør etc. Min personlige mening

er at det beste er å tvinge seg selv til å delta i arbeidslivet, delta i sosiale eventer, gjøre det man liker på fritiden. Rett og slett bruke fritiden på noe konstruktivt. Med konstruktivt menes her noe som hjelper til å bygge opp et liv, for eksempel utdannelse, arbeid mot et mål (jobbe for å kjøpe hus/bil/etc.), uhjelp, lære seg å spille gitar etc.

Spørsmålet mange nordmenn spør seg er hvor mange problemer man møter. Det virker som meg at det er en kulturelt betinget forståelse av at mange nordmenn ikke har det så lett. Politikerne skal for eksempel bekjempe fattigdom (!). Jeg mener spørsmålet heller er hvordan man møter de obligatoriske problemene.

 

Et av de beste eksemplene på hvorfor jeg mener det jeg har skrevet i de to foregående postene, er det gode gamle "sultne barna i Afrika"- klisjeen. Den er brukt av mødre i mange år, men er genial til å beskrive hvorfor man ikke skal gidde å være deppa. TS: Du har det bedre enn 99,9% av verdens befolkning. Landet du bor i gir deg en historisk kjøpekraft, uante muligheter, du har en sikkerhet som samfunnet gir deg som det ikke finnes sidestykke til. Tenk deg at det finnes mennesker som er veldig, veldig dårligere stilt enn deg som ikke er deprimerte. Dette er min personlige mening, og hvis TS ikke klarer å assosiere seg med dette, er det greit. Da tar jeg feil.

 

Husk at dette er et forum hvor ALLE kan komme med sin mening. Jeg er egentlig bare ute etter å gi TS noen velmenende råd. Hvis noen er uenige, er dette både lov og det er sunt for en få en god debatt.

TS skrev ikke noe om hjerteproblemer i sitt første innlegg. Jeg fikk det heller ikke med meg i hans andre svar. Beklager dette, og er absolutt en faktor som spiller inn.

[dag1234]

Jo, du er nok ganske bombastisk, selv om du selv ikke tror det, Flinke Freddy.

 

Norge har relativt sett mange uføretrygdede fordi vi har et godt utbygd sosialt sikkerhetsnett for dem som faller utenfor et stadig hardere og mer krevende arbeidsliv. Absolutt ingen får uføretrygd av å se på naboen. Dette er jo bare fri fantasi fra din side. Du har ikke begreper om hva som kreves for å bli tilkjent uføretrygd, og hva en må igjennom av behandling og dokumentasjon før en får disse relativt beskjedne utbetalingene.

 

Jeg skjønner du ble dårlig behandlet av legen i militæret, men holdningen du ble møtt med og som du reagerte slik på, er ganske lik den du møter TS med. Du påstår han ikke er syk, og går ganske langt for å antyde at han er en unnasluntrer som trenger å komme seg i arbeid. Det synes jeg er ufølsomt av deg, og sikkert det siste TS trenger å høre i den situasjonen han er i. Du ber han igjen om å ta seg sammen og slutte å sutre, for han har ingen ting å klage over.

 

Jeg er ikke uenig i at han på ett eller annet tidspunkt må fylle dagene sine med noe konstruktivt, men utfordringen ligger i de tilfellene der TS ikke makter det. Da trenger han ikke pekefinger og moralisering, men forståelse og hjelp til å komme ut av den situasjonen.

 

Jeg får inntrykk av at du mener han bare kan bestemme seg for å ha det bra, han kan bare la være å gidde å være deprimert. Så enkelt er det nok ikke. Om lag 25% av oss vil i løpet av livet ha det psykisk så ille at vi vil trenge hjelp. Det skulle ikke være verken mer skamfullt eller vanskeligere å skaffe seg psykisk helsehjelp enn å få helsehjelp for kroppslige plager. Men dessverre er det det. Det eksisterer mange tabuer og myter både om psykiske plager og om behandling av dem.

 

Faktum er at befolkningen har store vansker med å få den behandling de trenger, da det er helt håpløst lange ventelister hos psykolog/psykiater. Det er noe alle vet. Derfor er vi ikke sykeliggjort, vi er i stor grad underbehandlet for våre psykiske plager. Og helsemyndighetene gjør for lite for å bøte på denne mangelen i helsevesenet. Det er også noe alle vet.

 

Å være deppa er ikke noe man gidder eller ikke, som du skriver. Man kan ikke bare bestemme seg for å ha det bra, hvis alt rundt deg, og alt i deg sier at situasjonen ikke er bra. Det trodde jeg alle visste.

 

Og det "barna i Afrika"-eksempelet du bruker, synes jeg faktisk er dårlig gjort over for en som ligger nede for telling. Det hjelper da verken ham eller de stakkars ungene at de sulter og har en helt forferdelig tilværelse, han får det ikke bedre av at de har det grusomt. Sånne utsagn er kun med på å øke hans dårlige samvittighet, og den er vel dårlig nok hvis han er deprimert.

 

Han trenger hjelp og oppmuntring. Ikke mistenkeliggjøring, kritikk og moralisering for at han ikke tar seg nok sammen. IMO.

 

Mvh

Dag

 

 

edit: skrivefeil

Endret 29. mai 2010 av dag1234

[Pingla]

...TS skrev ikke noe om hjerteproblemer i sitt første innlegg. Jeg fikk det heller ikke med meg i hans andre svar. Beklager dette, og er absolutt en faktor som spiller inn....

Og nettopp derfor så bør man la være å anklage og kategorisere folk man ikke kjenner. Er vel ett ordtak som heter "på seg selv kjenner man andre."

[Rgr00n]

Er enig med FlinkeFreddy. Sant nok at ein ikkje skal prøve å diagnostisere TS, men det er da betre å skaffe seg jobb, sosialisere, leve livet(rafting, strikk-hopping, ting som kicker litt i adrenalinet), og gå ut i helgene(visst han ikkje har gjort desse punkta allereie). Visst dette ikkje virkar, då kan han begynne å kontakte psykolog og diverse. Det er ikkje svart-hvitt.

[DuTTZi]

Har begynt å slite litt med angst i det siste.

Begynte med at jeg plutselig tenkte på døden. Alle skal dø, folk dør i alle aldre. Hjelp!

Jeg er ikke religiøs, jeg er en agnostiker.

Klarer ikke tro på noe uten beviser, men håper på at det finnes noe mer, selv om jeg synes det virker usannsynlig og heller som en enkel forklaring for nettopp å hjelpe folk som har tenkt i de samme baner som meg.

 

Dermed er jeg livredd for hva døden innebærer. Nå er jeg litt plaget av angst generelt, tenker ikke spesielt på døden, men kjenner jeg bare er redd og får den vonde følelsen i magen/brystet av og til.

 

Ellers lurer jeg på om jeg er litt deprimert. Hvis jeg tenker over livet og vurderer det logisk er det jo ingenting som er noe vits.

Alle skal dø, hvorfor skal man da utdanne seg, gjøre ting og lignende.

Ikke så drastisk som det ser ut som. Er ikke helt fastlåst her, det er bare når jeg virkelig låser meg fast i tankene og virkelig funderer.

 

Dette ble kanskje litt langt og rotete, men håper noen orker å ta seg tid til å lese og om noen har opplevd noe av det samme og har funnet gode løsninger og/eller verktøy til å "glemme" tanker som dette ville jeg satt stor pris på om de vil dele.

 

Snakk med noen om det, venner, familie, kolleger. Sosial støtte er viktig for å forebygge psykiske lidelser!

[FlinkeFreddy]

Uff a mei!

 

Jeg dropper å "hjelpe mer". Jeg har sagt det jeg skal si, og TS kan ta det til seg og bruke tipsene som h*n vil..

 

Jeg ytret min mening, og prøver å hjelpe, men blir jo nærmest kjefta på...

[Pingla]

...Jeg dropper å "hjelpe mer".....blir jo nærmest kjefta på...

Så du mener at det å snakke nedverdigende om andre og å stille diagnose utifra noen linjer på ett forum er å "hjelpe"? Konsentrer deg om de tingene du kan og lev vel i din verdensmesterboble.

[Raudridder]

Konrkrete tips > forstå seg ihjel på folk.