Hva skal til for å forandre mening?

[wilberforce]

Etter å ha lest en god del tråder på P&S-delen av forumet lurer jeg på hva det er som danner folk sine meninger og hva som får de til å evt. forandre mening?

 

Dette er selvfølgelig en høyst subjektiv og ikke-vitenskapelig undersøkelse hvor ingen har rett eller feil, og jeg avventer derfor også med å lage en poll til evt. senere. Jeg vil vite den enkelte bruker her inne sitt ståsted og hva de mener deres meninger bygger på og hvordan de evt. kan forandres når de diskuterer fortrinnsvis politikk og samfunn.

 

For å få i gang debatten kommer jeg med noen spørsmål som kan stå til inspirasjon:

Har venner og familie mye å si? Føler du et press til å inneha visse meninger om ting fra de? Henter du informasjon fra media og danner deg en mening ut i fra dette og i så fall hvilke mediekanaler? Har utdanning din noe å si for dine meninger? Føler du at du må innta en rolle som følge av din religiøse overbevisning el.a.? Bruker du i stor grad personlige hendelser som grunnlag eller søker du mer objektivtet gjennom f.eks. statistikk? Tar du til deg informasjon fra andre brukere her/andre steder eller føler du en stolthet å forsvare? Gjelder dette også f.eks. ditt opphav ved at du f.eks. som norsk føler at du må forsvare Norge, evt. som greker at du må inneha noen sett med greske meninger og troskap mot de som er av samme blod eller kultur spesielt når en er en minoritet i et land? Har skolegangen din stor påvirkning på dine meninger, og da spesielt grunnskolen hvor en har fått sin basiskunnskap fra? Er du medlem av et politisk parti og føler du evt. at du blir låst til å tale deres program? Ser du på deg selv som åpen og mottakelig for ny/alternativ kunnskap, eller har du visse prinsipper som står fjellstøtt? osv osv...

 

Dette skal være en åpen debatt og jeg setter pris på at flest mulig forklarer sin mening og ikke bare hiver ut tre ord. Det skal være lov å diskutere og stille spørsmål ved andre sine innspill, men dette skal ikke være en debatt om hva som er et riktig grunnlag for meninger eller andre politiske innspill.

 

Som topic sier så er jeg først og fremst ute etter hva som får en til å forandre mening da en ser mange skyttergravdiskusjoner evt. at den ene parten forlater diskusjonen på denne delen av forumet.

 

Innspill til forandring i åpningsinnlegget og poll mottas med takk også.

 

(Edit: Formateringen fungerte ikke helt så beklager litt wall of text)

Endret 25. mai 2010 av wilberforce

[Decline]

Min erfaring er at det avhenger veldig av hvem jeg diskuterer med. Om motparten har veldig bastante meninger i den ene retningen, er det veldig enkelt å bli bastant i den andre retningen, for å motbevise motparten. Det har noe med innstillingen til debatten å gjøre. Noen er mindre bastante, da er det enklere å gjøre premisser også fra min side.

 

Fra mitt standpunkt står jeg ofte ganske alene om mine meninger, siden jeg er kommunist. Jeg er opptatt av å forsøke å forklare konseptene jeg "tror på", men det er også fort gjort å havne på defansiven, særlig når det dukker opp ørten liberalister.

[ole_marius]

Oi oi, for et spørsmål du kommer med...

 

 

Men for å forstå litt mer av min politiske holdning må man nesten forstå litt mer av min oppvekst, noe jeg egentlig ikke har lyst til å dele med alle, men kan være interessant uansett..

 

Siden det blir mye skriblerier legger jeg oppveksten min i spoiler for å lage mindre plass..

 

 

I min familie har jeg hele tiden blitt opplært å være høflighet tolerant mot alle andre, noe som har vist seg under hele min oppvekst. Som et eksempel på gjensidig respekt var under en dåp, tror jeg var rundt 3-4 år. Alle andre jevngamle sprang rundt og laget mye støy bortsett fra meg, som den litt smårare guttungen som jeg er var jeg fascinert av Jesus statuen. Etter litt mimring fikk jeg alle de andre ungene til å stå på rekke og rad, samt ga dem streng beskjed om å være stille, noe de gjorde under den resterende student av dåpen.

Men er selv ikke religiøs..

 

Jeg selv som person har siden tidlig barndom vist en særegen evne til å føle sympati og forståelse mot andre. Da jeg var rundt 3 år døde en venninne av meg sin far, jeg sa da til hun at jeg syntes synd på henne og at hun kunne låne min pappa fordi jeg kunne dele ham med henne.

Et annet eksempel var at jeg syntes meget synd i min bestefar da han måtte selge alle kyrne sine på hans gård i en alder av 7-8..

 

Da jeg begynte på barneskolen ble jeg konstant mobbet fra 1-7 klasse. Selv om jeg flyttet når jeg gikk i 3 klasse ble jeg mobbet, særlig da jeg begynte å bruke briller. All mobbingen resulterte med at jeg var meget selektiv med å velge venner, men siden alle ble tilfeldig valgt i nye klasser på ungdomskolen fikk jeg aldri nye venner pga jeg er sjenert. Så jeg fikk kun 1 venn i klassen min, men hadde også andre venner spredd over parallellklassene.

Selv den dag i dag merker jeg at jeg enda er selektiv og treg med å finne nye venner pga jeg har mistet en del sosiale antenner som gjør at jeg liker å være litt alene, men føler nå at jeg helst vil gå ut på byen med andre..

 

Da jeg ble 12 år begynte jeg i speideren. Dette tror jeg har hat størst innvirkning på meg som "voksen". Etter som årene har gått har jeg stadig fått tiltrodd mere ansvar, fra å begynne som patruljefører til å sitte som styremedlem i nordre Nordlan krets, samt være ansvarlig for årlige helgeleirer..

 

Karaktermessig på skolen har jeg alltid vært den gjennomsnittlige elev. Har alltid vært litt tunglært, har altid slitt med matte og språk, men har tildels når jeg for dårlige karakterer grått noen tårer på vei hjem. Pga at jeg har vært dypt uenig i hvordan skolen var og er ville ha stor betydning senere da jeg valgte meg et parti..

 

 

 

Men ble aldri interessert i politikk før jeg ble 17 år. Allerede da viste jeg at det fantes et parti som het Arbeiderpartiet og FRP, mer viste jeg ikke. Har vært til dels interessert i enkeltsaker pga familien min alltid har snakket om ditt og datt over matbordet. Så jeg spurte her på forumet hvordan man kan komme med politiske ideer, og på oppfordring fra dette forumet var ungdoms partiarbeid den beste veien å gå.

Jeg begynte å lese som smått på ungdomspartienes hjemmesider og takket glatt nei til de som støttet sidemålsundervisning. Da jeg fant ut at eneste lokale aktive ungdomsparti som ikke støttet sidemål var Unge Høyre her i Bodø sende jeg uheldigvis mail til fylkeslederen for UH her i Nordland. Daværende politiske leder for Nordland Unge Høyre inviterte meg med åpne armer som observatør til deres årsmøte som skulle være kommende helg. Jeg trappet opp på hotellet de var på og ble åpenbart av deres politiske ideologi og ståsted.

 

Har gått fra å være mot sidemål som min viktigste sak til skole, samferdsel og region som mine nåværende saker.

Var også så heldig å blitt tiltrodd et verv i fylkeslaget til NUH hvorav jeg har blitt skolert i ideologi og debatteknikker, noe som har ytterlige resultert til en større interesse for politikk. har også lekt med tankene om å bli politiker i det voksne liv, men dette gjenstår å se..

 

----

 

Håper dette satte et lys på hvorfor jeg har valgt mitt politiske ståsted og hvorfor jeg har mine meninger som som de er..

Og fordi jeg har en sterk forankring i liberalkonservativ tenkegang er det vanskelig for meg å skifte standpunkt..

Endret 25. mai 2010 av ole_marius

[thael]

Kan vell begynne med å oppsummering av oppveksten min.

 

Jeg lærte å lese og skrive 4 år gammel, men jeg har aldri likt noe særlig å lese bøker fordet. 6 år gammel kunne jeg snakke flytende engelsk, selvlært fra å ha sett tv, spilt tv-spill etc.

 

Da jeg begynte på barneskolen gikk alt fint. Jeg hadde mange venner og det faglige gikk lett, dog kunne jeg ha jobbet på et mye høyere nivå i de fleste fagene.

 

Rett før ungdomsskolen flyttet alle bestevennene mine vekk fra hjembyen min Så jeg endte opp som en loner på ungdomsskolen, og ble etterhvert mobbeofferet til den multietniske innvandrergjengen der.

 

Det faglige var null problem, fikk 5'ere og 6'ere uten å jobbe noe særlig. Ettersom årene gikk tilspisset konfliktene mellom meg og alle invandrerne seg, jeg bestemte meg for å begynne å ta igjen, så jeg skambanket den somaliske lederen.

 

Noen få dager etterpå kommer de tilbake og skal ta meg, selvfølgelig 10-20stk mot 1. Jeg var ildsint, og jeg banket opp lederen enda en gang (!), denne gangen brakk jeg fingrene og nesen hans. Etter det skjedde så banket de meg ikke opp, men de spredde rykter om at jeg var rasist, og at jeg banket somaligutten fordi han var svart, og ikke fordi at han rett og slett var en fuckings idiot som ikke fortjener å leve. Denne taktikken funket jo bra for innvandrerguttene, og jeg ble da utstøtt av mitt eget folk på en skole i mitt eget land. Bare pågrunn av noen idioter som i bunn og grunn ikke har rett til å være i dette landet, utakknemlige rotter.

 

Etter mine erfaringer med innvandrere så leste jeg The Bell Curve, ut av nysjerrighet og frustrasjon over våre "nye landsmenn", og den boken var da ganske overbevisende, og stemte godt med mine egne opplevelser fra ungdomsskolen.

 

Jeg begynte med WoW, og quittet skolen, jeg tok eksamener hjemmenifra, så jeg fikk greie avgangskarakterer. Nå er det ca. 6mnd siden jeg sluttet med WoW, dog skal det nevnes at jeg ikke gjør annet enn å trene eller sitte på pc'n på fritiden, og jeg klarer å holde meg lykkelig nok med det.

 

Idag ligger jeg to år etter, men skal begynne på VGS realfag etter sommerferien. På VGS'en min er det ikke mange innvandrere, men jeg tror at mine opplevelser fra ungdomsskolen har gjort meg til en kald beregnende psykopat som ikke er så sosialt åpen og livlig. Dog klarer jeg meg bra faglig.

 

Mine politiske meninger er jeg ikke helt sikker på, er iallefall sterkt imot ikke-vestlig innvandring, sterkt for å prioritere miljø foran økonomi og menneskers levestandard. Hvis vi ikke hadde hatt ikke-vestlige innvandrere hadde jeg vært for en velferdsstat, fordi at en velferdsstat blir bare alt for dyrt for staten når vi har såpass mange blindpassasjerer som vi har idag.

 

Det er ikke så mye som kan forandre mine meninger egentlig, dog i det vanlige liv så sensurerer jeg meg selv sterkt hvis jeg ikke vet hvilke politiske ideologier personen(e) jeg snakker med har. Når jeg søker meg inn i forsvaret vil jeg nok snakke som en inspirert og positiv multikulturalist, fordi det er politisk korrekt, og hvis jeg sier hva jeg virkelig mener så slipper jeg nok ikke inn.

 

Jeg har greit høy IQ, og har derfor klart å bli litt nedlatende mot gjennomsnittlige A4-folk når de uttaler seg om diverse saker.

 

Hvis jeg kunne velge å bli født med lavere IQ hadde jeg definitivt valgt det, for da kunne jeg bare akseptert ting som de er istedet for å være kritisk til enhver ting. Jeg hadde nok bare vært enda en sau i flokken da, men jeg hadde vært en lykkelig sau...

 

ble litt walloftext dette her ja, hehe

Endret 25. mai 2010 av thael

[TheSoapmaker]

For det første er bevis for emne en viktig faktor. Det hjelper ikke komme med propaganda fra partisider osv... Men det hjelper også med et godt argument som for meg til å tenke bedre tanker om ideologien/saken.

 

Jeg har vokst opp med en høyre-familie, både fra mamma og pappa sin side. Jeg har lært at omsorg og ansvar er viktig. Jeg er ikke en den beste på skolen, men holder meg på 4 i gj.snitt. Jeg er ikke spesielt selektiv med venner, det er kanskje fordi jeg har vært både "gangzta-yo-m'fucka", skaterdude og "pønk". Er ikke spesielt sjenert og liker å møte nye folk. Jeg ble interessert i politikk når vi hadde om kapitalisme og kommunisme i 8. klasse. Når jeg så den kapitalistiske pyramide skjønte jeg med en gang at det var helt feil å stå for det. Men så leste jeg også litt om hva "kommunistene" hadde gjort opp gjennom tia, og jeg blei ikke særlig fornøyd med det heller. Først når jeg var 15 år, så begynte jeg å lese litt gjennom ungdomsorganisasjoner, og fant til slutt SU. Jeg leste litt om sosialisme, og tenkte at det var en master ideologi. Jeg ble til slutt venner med en gjeng på ungdomshuset i Larvik. De hadde akkurat starta lokallag for ATTAC. Der lærte jeg mye om anarkisme, sosialisme osv.

Så nå sitter jeg som den eneste i familien som er radikal, rød eller hva-du-vil-kalle-det i familien. Jeg er altså anarkososialist/syndikalist, så det er ikke bare-bare å få meg til å bli en høyrevridd person, eller diktaturstøttende kommunist(sier ikke at alle kommunister støtter diktatur).

Endret 29. mai 2010 av Anarkorken

[sokkrygeren]

Wow! Ros til førstepost her, for et kjempeviktig tema som alle som driver med diskusjon burde ta seg tid til å reflektere over.

 

Det er ulike grunner til at folk er på diskusjonsforum. Motivasjonen for å diskutere kan f.eks. være å lære noe, å finne sine egne holdninger, teste egne argumenter, å overtale andre eller bare ha det moro. Dette er også grunnen til at det er vanlig å bli frustrert på hverandre her, fordi jeg forventer at dere har samme motivasjon og idé om diskusjonen som jeg. Og sånn er det ikke

 

Det er selvfølgelig retningslinjer og sanksjoner for brudd på disse, men det tillates mye som etter min mening verken er gyldige argumenter eller saklige i det hele tatt (min personlige ubegrunnede mening i en tråd om helseskader ved røyking, f.eks.). Skyttergravskrig med kilder er kanskje enda verre, fordi da ender man ofte med å ikke definere noe som kan ta diskusjonen til et høyere nivå pga. personlig stolthet. Jeg liker det ikke, men må nok leve med det (og er nok ikke bedre selv heller).

 

Edit: For å svare noe på topic i det hele tatt: Hvis en person skal forandre mening må vedkommende være ydmyk nok til å tape en diskusjon, og dette sitter nok altfor langt inne i det øyeblikket temperaturen er høy og innleggene løper fort. Men hvis man er i stand til å sette opp argumenter mot hverandre og vurdere ny informasjon, skulle en tro at det var naturlig å skifte standpunkt.

 

Hvis man er interessert i psykologi, går det sikkert an å hente ideer fra forskning på holdninger. Dette er kompliserte greier og er sammensatt av bl.a. lydighet og konformitet, som er en sterk motivasjon for å "passe inn" i et gitt fellesskap. De aller fleste er svake for den slags. Det interessante med internett er at meningsfellesskap over større avstander er mulig, og på den måten vil folk har muligheten til å uttrykke andre standpunkter offentlig enn de kanskje ville hatt hjemme i den trangsynte bygda si Og dette var bare en brøkdel av det som kan sies om meningsdanning, seff...

Endret 29. mai 2010 av sokkrygeren

[Mynotir]

Jeg har vokst opp i en sosialistfamilie. God oppvekst. Har lært mye av dem når det kommer til politikk. Blant annet at jeg ikke er enig. Alltid gjort det veldig bra på skolen, aldri jobbet. Grovt understimulert barn. Husker en lærer en gang slo meg når jeg maste etter flere oppgaver. Men tross alt; hadde det bra sosialt fram til sjette klasse.

 

Fikk litt problemer. Delvis mobbing, for det meste "ungdomstungsinn". Det var her jeg begynte å bli interessert i politikk. Jeg har strengt tatt aldri virkelig blitt et mobbeoffer, noe som jeg syns er ganske rart, mtp at jeg alltid har vært veldig datainteressert og ganske nerdete. Men ungdomsskolen var tøft. Hadde dårlig med venner, og var veldig asosial. Drev med internettforum og dataspill mye. Begynte å røyke hasj, eksperimenterte med rusmidler privat. Leste opp alt på emnet. Når jeg var 16 hadde jeg prøvd masse psykedelika (LSD, meskalin..), amfetamin, forskjellige piller... Prøvde å holde det så skjult som mulig fra omgivelsene, med variabel suksess. Jeg har sluttet med alt idag. En trip en gang iblant takker jeg ikke nei til.

 

Startet på videregående. Fikk mange venner. Veldig "multi-kulturell" skole og de fleste av vennene mine var innvandrere. Fram til da hadde jeg levd under den illusjonen at innvandrere flest var helt normale folk og at det var de "yo utlendinger vi er" som var unntakene. Til en viss grad er det riktig, for de innvandrerne som jeg ble venner med var ikke sånn. Men muslimene hadde null respekt for norsk kultur. De respekterte andre innvandreres kultur, men de var direkte hatefulle mot norsk kultur. Jeg endret noens syn akkurat på det punktet, men endte til slutt opp med å droppe de fleste. Jeg har respekt for andres kulturer, men ikke når de krever at jeg ikke skal spise grisepølse når vi griller, eller snakker dønn seriøst om vold mot de som tegner Mohammed. Dette er ikke ekstremistene. Dette er vanlige muslimer.

 

Et annet punkt jeg biter meg i er at de (muslimene) med en gang skylder på det norske samfunnet og nordmenn hvis noe går galt. Dårlige karakterer - diskriminering. Blir ikke tatt seriøst i politiske debatter - diskriminering. Får anmerkning - diskriminering. De skulle også hele tiden dytte nordmenn vekk fra seg og skape et "Vi - Oss" scenario. Dette skjedde hver gang de følte at en nordmann hadde gjort urett mot dem. Hvis en nordmann hadde vært litt småfrekk mot dem skyldte de med engang på alle nordmenn. De ble hatefulle. Jeg takler ikke folk som er så enkle.

 

Dette har jeg ikke opplevd i det hele tatt hos øst-europeere. De har respekt for den norske kulturen, og behandler folk med respekt uavhengig av hvor de kommer fra. De greier også å ivareta sin egen kultur uten å bli fanatiker av det. Jeg lurer på det kan ha å gjøre med at de er førstegenerasjon og faktisk har opplevd deres egen kultur, i motsetning til annengenerasjonsmuslimer som har et veldig naivt syn på det skapt av deres foreldre.

 

Jeg velger å ikke plassere meg selv på et politisk barometer enda. Jeg er ganske langt mot høyre, antar jeg. Jeg kommer neppe til å melde meg inn i et ungdomsparti. Jeg har bildet av at de består hovedsaklig av pretensiøse, naive, "vi skal redde verden ved å redde en panda"-type folk.

 

Jeg tror på frihet for individet, men at individet skal hindres fra å drite seg helt ut. Individet skal alltid ha muligheten for å reise seg igjen. Hvis ikke, ser jeg ikke funksjonen i at det lever lenger. Idag føler jeg regjeringa fører en politikk hvor individet skal styres inn mot et bestemt ideal isteden for å selv komme seg dit. Det plager meg. Jeg tror på den sterkestes rett.

 

Jeg er interessert hovedsakelig i skole, kriminalitet/rusmidler og innvandring.

 

For å svare på trådtittelen: jeg endrer mening ofte. Det er umulig å vokse hvis man holder seg til det samme hele tiden.

[Tå.]

Meningene man har er jo åpenbart farget av erfaringer og den informasjonen man sitter med.

For meg er det også åpenbart at meninger er farget av intelligens.

 

Personlig liker jeg dog å argumentere for meninger jeg egentlig ikke har. Gitt at det jeg argumenterer imot er svakt fremstilt.

 

Forutsetningen for at jeg skal endre mening er at jeg sitter med feil eller mangelfull informasjon og at korrekt informasjon blir formidlet til meg via en autoritet som jeg stoler på. Eventuellt jeg erfarer noe som tilsier at meningen jeg sitter med bør endres(blir litt av det samme igrunn).

 

En ting som er helt sikkert, og det er at det er svært vanskelig, om ikke umulig å endre noens mening når det kommer til politikk. Extra vanskelig blir det via et forum.

 

Egentlig er det meste av diskusjonen på denne delen av forumet meningsløs.

[sumptrollet]

Jeg har blitt vesentlig mer høyrevridd de siste 10 årene, noe som skyldes at internett har gitt meg tilgang på andre kilder som er vesensforskjellige fra det stereotypiske venstrevridde verdensbildet som jeg har blitt servert i skolen og gjennom norske medier.

Endret 29. mai 2010 av sumptrollet

[Camlon]

Skal vi se.

 

Jeg vokste opp i en venstrevridd familie og var naturligvis venstrevridd i starten av livet mitt. Jeg har alltid vært interesert i å jobbe hard på skolen, og jeg så ned på de som var for "kule" til å jobbe. Altså, selv om jeg beskrev meg selv om venstrevridd var verdiene mine allerede høyrevridde. Grunnen til at jeg var venstrevridd var fordi jeg ikke hadde fått forståelse for høyrevridde argumenter og politikere hadde alltid dårlig argumenter for f.eks. lavere skatter. F.eks. at lavere skatter vil føre til flere offentlige tjenester.

 

Argumentene mine for høyere skatter var

1. Bedrifter har ledere som tar inn profitt, det må da være mye mer effektivt om denne profitten kom til staten som de da kan bruke på offentlige tjenester.

2. Det staten bruker penger på er av større verdi enn det private bruker penger på. Fordi staten bruker penger på viktige formål som fattigdom, mens private bruker penger på en ny TV eller en masasje.

 

Tilegg var det mye jeg ikke visste om, f.eks. jeg visste ikke at det var noe begrensinger på hvor lenge man kunne jobbe. I tilegg tenkte jeg ikke så mye over fagforeninger og lignende. Jeg var et år i USA, det eneste som skjedde der tror jeg var at verdiene mine ble litt mer høyrevridde.

 

Men jeg ble mer høyrevridd når jeg studerte økonomi på IB etter at jeg hadde vært i USA, fordi da begynte jeg faktisk å få forståelse for høyrevridde argumenter og det slo hull på en del av mine argumenter. Dette satte meg inn i tenkeboksen, og jeg ble gradevis mer høyrevridd. Da fant jeg også ut en del om Norge jeg ikke visste fra før av. Først forsto jeg at skolesystemet i Norge fungerer dårlig og at høyrevridde argumenter ga mer mening. Så fant jeg ut hvem de fattige var og at nettopp de jeg så ned på skolen ville være de fattige. Men ikke bare det, men de er heller ikke fattige. De er bare mindre rike enn andre.

 

Jeg begynte å forstå at det var viktig å gi folk insentiver til å arbeide, og jeg la merke til at Norge har et enormt høyt trygdefravær og sykefravær. Jeg la merke til at det fantes masse unødvendige restriksjoner som ga veldig lite mening, annet enn å begrense folks frihet. På den måten ble jeg høyrevridd, men litt av problemet var at jeg endte opp med å utfordre allmenne sannheter i Norge. F.eks. at fagforeninger er fantastisk og noe alle bør være medlem av, eller at inntektforskjeller bør være så små som mulig.

 

Heldigvis gikk jeg på en internasjonal skole så jeg likte meg godt på den skolen. Problemet kom når jeg startet på universitetet og alle rundt meg var etniske nordmenn med norske verdier. De passet jeg ikke veldig godt med, og meningene mine gjorde ikke saken særlig mye bedre. Jeg hadde allerede snakket med en venn av meg om å studere i New Zealand siden jeg har ofte tenkt på å studere i utlandet. Jeg hadde et ganske kjedelig semester på NTNU før jeg stakk til New Zealand og ble kraftig positivt overasket. Ikke bare hadde de mine meninger, men jeg passet veldig godt sammen med dem sosialt, og ble kjent med veldig mange. Etterhvert bestemte jeg meg for å bli her nede, fordi det er her jeg hører hjemme.

 

Jeg tror det skal mye til for at jeg bytter verdier siden jeg har aldri byttet dem før. Det som dermed kan skje er at jeg vil bli gradevis mer venstrevridd eller høyrevridd, men jeg tror ikke det vil bli de enorme forandringene fordi jeg har allerede hatt en opplysningsprosess. Jeg vil nok alltid ha meninger som ikke passer inn i den norske debatten.

Endret 30. mai 2010 av Camlon

[arifkarim]

Eneste som danner og forandrer meninger er "brainwashing". Får du det til effektiv uten at ofre aner hva som foregår, ja da "tror" de fortsatt på at deres meninger kommer fra dem selv!

[Gjest medlem-140898]

Du forandringe mening, når man ikke har lest nok eller analysert godt nok.

[lilminime]

At en person skal endre mening om noe som engasjerer han i større eller mindre grad tror jeg avhenger av flere ting.

 

En av disse tingene er andre personer som en har tiltro til, og som gjerne har en annen vinkling av saken enn det en selv har. Jeg har et eksempel på dette i den politiske saken som omhandler kontantstøtten.

 

Kontantstøtten er ment å være en økonomisk støtte til foreldre / barnefamilier som heller vil være hjemme med barn selv enn å sende de i barnehage. Både jeg og min far (begge med et brennende engasjemang for politikk generelt) var i lengre tid enige om at vi likte denne valgfriheten. For oss handlet det om at foreldre skal kunne ha valgfriheten, uansett hvordan grunn som måtte ligge bak i de enkelte tilfellene. Dette er noe "husets parti", høyre, har kjempet for lenge og som de "skumle sosialistene" har vært motstander av, og da spesielt SV. Vi har nå i senere tid endret syn på kontantstøtten etter at min far ble samboer med ei som har jobbet i barnehage i flere år.

 

Hun hadde et helt annet syn på saken enn oss; for hun hadde / ser daglig den negative siden ved den. Innvandrerbarn som ikke blir sendt i barnehage pga. foreldrene heller har ungene hjemme for å tjene penger på de - hvor konsekvensene blir at disse blir dårligere inntegrert i samfunnet, lærer seg dårlig norsk og minsker graden av norsk kultur.

 

Slik hadde ikke vi sett ting, tenkt på eller vurdert i samme grad før han møtte ho som hadde (og fortsatt) jobbe(t)® i barnehage.

 

Eksemplet over viser at hvis man kan legge politisk stolthet til side og ikke minst lytte til personer med et annet perspektiv på saken så kan man endre mening.

 

Det finnes mange slike eksempler og jeg tror miljøet rundt (personer, forbilder, media mm) endrer folks meninger og standpunkter i større eller mindre grad.