Hun vil ha flere barn men jeg er ikke sikker

[Gjest Guest_usikker]

Jeg og kona har vært gift i ett år nå og har en sønn på 2 år.

Hun syns det snart er på tide og planlegge ett barn til men jeg er veldig usikker på om jeg vil ha flere barn.

Sønnen vi har nå er selvsagt verdens beste lille gutt og jeg kunne ikke tenkt meg ett liv uten ham men tanken på flere barn frister meg ikke nå.

 

Vi har hatt ett litt turbulent forhold en stund nå der vi har kranglet om stort sett det som er å krangle om, spesielt småting og spesielt småting som handler om meg og mine interesser.

Vi har veldig lite til felles av interesser og jeg syns hun har forandret seg MYE etter fødslen.

Som at hun aldri vil ut på fest lenger,sønnen vår skal helst ikke i det hele tatt ligge over borte hos besteforeldre(og da spesielt ikke hos foreldrene mine mener hun).forholdet mellom henne og familien min er litt anstrengt da kona ikke har noe til overs for mine foreldre og det sliter egentlig mye på meg og vi har kranglet veldig mye om dette.

Noe det sikkert bare vil bli mer av med ett barn til.

 

Dette syns jeg er dumt siden vi da ikke får tid til hverandre og tid til og dra ut på ting sammen som feks en fest da jeg er glad i en god fest(noe det har blitt utrolig lite av etter at han ble født og vi gift)

Og all denne kranglingen og at vi aldri er ute på noe sammen,eller i det minste hadde hatt mulighet til og kunne sove ordentlig ut en helg sliter litt på meg.Greit nok at jeg ikke kan sove lenge hver helg men på 2 år tror jeg at jeg har fått sovet til klokka 9-10 kansje 5 ganger tilsammen uten og bli vekt tidligere eller noe.

 

Hun er også lite interessert i at jeg er borte på kveldstid,sammen med kamerater og gjør noe, da klager hun gjerne på at jeg har vært borte mye den uka.Kansje jeg har vært på jobb 1 kveld og drevet med noe ute en annen kveld.

 

Pluss det økonomiske, ingen av oss tjener spesielt bra og med unge i barnehagen osv så har vi dårlig råd og også det har jo innvirkning på forholdet og jeg tenker på at får vi ett barn til kan vi doble barnehage utgiftene og det andre utgifter stiger.Og det har vi rett og slett ikke råd til slik det er i dag.

Så slik det er i dag er jeg veldig usikker på om jeg vil ha flere barn med henne(eller noen andre) og heller ha bare ett barn og heller gjøre det jeg kan for han.

 

Er det noen av dere som har dette problemet?Eller har hatt det?

Jeg elsker henne selvsagt men jeg syns vi ikke har det så bra lenger at jeg kunne tenke meg flere barn slik det er nå, kansje om 3 år men hvem vet...

[vidarkri]

Jeg heller til at du har rett i at å få en unge til inn i dette forholdet ikke er den smarteste tingen i verden. Å få flere unger løser definitivt ingen av de problemene dere sliter med.

 

Jeg har hatt akkurat samme problem og vi fikk en unge til, egentlig var det resultatet av ett uhell men dog. Han er 4 år nå og vi har kommet til veis ende og har bestemt oss for å skilles.

[darket]

Jeg har selv barn, og hatt det tungt økonomisk. Det hadde ikke gått rundt med 2 barn, jeg har kun 1.

Jeg synes man må tenke litt fornuftig, det økonomiske burde ligge i bunn, og være solid nok til å tåle barn. Jeg har ihvertfall sagt nei, aldri i verden til flere barn pr dags dato, og skal hun ha flere barn, så er ikke jeg med (med forbehold om at prevansjon fungerer, abort er jeg ikke tilhenger av..)

Ting skal jo faktisk avskrives, en økonomi skal være sterk nok til å avskrive produktene dere kjøper inn, og samtidig legge av litt til siden, for nye kjøp i fremtiden, da går det ihvertfall i riktig retning på sikt.

 

 

Du skriver ikke hvor mye dere tjener, men det er alltid mye penger å hente på å optimisere din økonomi. Jeg får det til å gå rundt ved å bo nøkternt(flyttet fra by, til forstad), kjøpe billigere mat(firstprice fks), se over alle diversekostnadene, mobilregninger, klær, internettet, tv kanalene, hobbyrelaterte kostnader, reiser, ferie(ikke hatt ferietur på.. mange år) strømbruk osv osv osv.....

 

 

Virker ikke som om du er helt fornøyd med situasjonen din, skaff deg noen faste sovedager, så du får sovet ut jevnlig. Hvorvidt dama di har et poeng angående dine foreldre vet jeg ikke, men hun burde ikke ha store meninger om dem uberettiget. Husk dine foreldre alltid går foran kona di, mener nå jeg. Å drikke, feste, slåss og spy gjorde du vel da du var 18, nå er det andre ting du må sette i fokus, noe må du da altså bare ofre.

Ungen din liker ikke å se deg bakfull eller i farta i liten alder, det kan være en skremmende opplevelse for små barn.

Om du ønsker å dra å se på fotballkamp, eller spille hockey whatever 1-2 ganger på kveldstid i uken, det synes jeg faktisk ikke er et problem i det hele tatt. Men må jo ta hensyn til kona di hvis hun ønsker å tilbringe tiden med deg istedetfor.

[Gjest guest usikker]

Ja jeg er definitivt ferdig med rølpefylla men savner og ha en fest med kamerater i ny og ne.Og da mener jeg kansje en gang hver 2 måned eller noe.Og sønnen min skal aldri få se pappan sin full eller beruset før han er gammel nok til og skjønne hva det er og takler det.

Derfor hadde det vært fint om han kunne sovet borte av og til.

 

Ja jeg mener også at hun burde tåle at jeg har litt andre interesser enn bare og sitte hjemme og holde henne i hånda, jeg er ikke den typen som liker og sitte og puse og kose hele kvelden.

Og mens vi er inne på kosing så er også sex livet ganske labert.Med litt flaks har vi sex en gang i uka.

Og selvsagt tar jeg hensyn til hva hun også vil.

Det med foreldrene mine skjønner jeg helt ærlig ikke problemet med, men hun har hvertfall fått det for seg at hun ikke liker de noe særlig og har heller ikke tenkt og gjøre noe med det virker det som.Jeg mener at skal ett forhold vare så må familien gå overrens med hverandre.Jeg kan godt ta med med junior og dra på besøk til hennes foreldre uten henne men det kommer ALDRI til og skje andre veien....

 

Vidarkri:

Beklager at det har gått sånn for dere men dette er også litt hva jeg er redd for.Jeg syns det hadde vært ille nok og bli skilt med 1 barn men 2 barn syns jeg blir enda verre.

Uansett så skal det ikke stå på omsorg og støtte fra min side til barnet hvertfall.

Han går selvsagt forran alt både personlig og økonomisk, men det suger og nesten ikke ha råd til og unne seg selv noe særlig.

Og det tror jeg ikke blir noe særlig bedre med 2 barn dessverre.

 

Men så er det det da, at jeg tenker at han hadde jo hatt godt av og ha søsken, både for og læringens del og for og ha noen og leke med.Men jeg vil ikke ødelegge livet og forholdet mitt for det, så egoist er jeg faktisk.

Men om vi skulle gå hver til vårt før eller senere kan det jo være jeg finner meg en annen dame jeg kunne tenke meg barn med.

Kona derimot er helt bestemt på og få flere barn før eller sener så jeg blir jo litt bekymret for om hun er så utspekulert at hun slutter med prevansjon for og få det som hun vil.Jeg håper og tror at hun ikke vil gjøre noe slikt mot meg, da er det hvertfall rett ut med en gang.

 

Uansett, veldig fint at flere deler mine meninger i dette, takk for innlegg.

[jamelia]

Jeg må bare spørre, har du forsøkt å ta det opp med henne? Virkelig satt deg ned med henne og snakket om hvordan du føler det og hørt hva hun føler?

Eventuelt ekteskapsrådgivning?

[Gjest guest usikker]

ja jeg har prøvd og snakke med henne om det men det ender bare i krangling og kjefting og hun griner og driver på.

Vi har snakket om rådgivning men jeg kan ikke se for meg at det kan forandre oss såpass at vi får dette til og fungere helt fint dessverre.

[celebra]

Hovedpoenget med terapi / rådgivning er vel at man få hjelp til å snakke sammen ute at dette skjer

ender bare i krangling og kjefting og hun griner og driver på.

 

Så blir hun utfordret til å si hva hun vil på en ordentli måte, og så blir du og det. Det er utrolig hva som kommer ut av å snakke sammen uten at man går i krisemodus (grining, og kjefting)lir utrolig mye mer konstruktivt sånn.

[Bonna86]

Hovedpoenget med terapi / rådgivning er vel at man få hjelp til å snakke sammen ute at dette skjer

ender bare i krangling og kjefting og hun griner og driver på.

 

Så blir hun utfordret til å si hva hun vil på en ordentli måte, og så blir du og det. Det er utrolig hva som kommer ut av å snakke sammen uten at man går i krisemodus (grining, og kjefting)lir utrolig mye mer konstruktivt sånn.

 

Enig. Blir man stilt til veggs går man ofte i forsvarsposisjon og man føler kanskje det er et angrep på seg.

 

Og vel, sex en gang i uka? Dere har barn, å regne med å ha sex like ofte som før tror jeg du bare kan glemme. Uansett burde ikke kvaniteten telle om kvaliteten er god. Jeg sier ikke at sex ikke er viktig, men man må nok også tilpasse seg en del. Mange kvinner sliter i etterkant av en fødsel, selv etter mange år, og kanskje du bør spørre henne ift det? Det kan være at hun ikke forteller deg alt. Kjenner ei som fikk et barn for to år siden, og hun sliter med noen fryktelige smerter når hun har sex.

 

Ift at barnet må ha søsken, så tenker jeg: ikke nødvendigvis. Det handler heller om hva foreldrene gjør ut av det selv. Jeg er enebarn og har overhodet ikke savnet søsken, men så var mine foreldre flink til å sosialisere meg gjennom at jeg gikk i barnehage, deltok mye i andre sosiale aktivteter osv.

 

Nåvel. Jeg synes du skal ta en ordentlig prat med henne. Ordentlig. Og da nytter det ikke å komme med beskyldninger, da vil du aldri komme noen vei. Prøv ekteskapsrådgivning, prøv ihvertfall. Det kan også være at hun synes det er enklere å forholde seg til en objektiv tredjepart som man ikke føler er dømmende.

[Gjest guest usikker]

Takk for mange gode innspill her.

Angående sex så skrev jeg at det bare er flaks hvis det blir en gang i uka.nå er det 3 uker siden sist og det er jo litt i lengste laget syns jeg.har prøvd å ta initiativet flere ganger men får til svar at hun er trøtt eller orker ikke.

 

Vi har pratet litt på rådgivning nå og skal kansje prøve det. pluss at vi var hos ett vennepar her som akurat har fått nr to og har en sønn på 3 år i tillegg og da hun så hvor mye jobb det faktisk ble med en til mistet hun nok litt lysten på flere barn, samtidig som hun nok skjønte at det blir mye dyrere med ett barn til.

 

På den annen side har det gått flere dager nå hvor vi ikke har kranglet:)

[vidarkri]

Siden jeg har avslørt at jeg skal skilles fra kona så kan jeg jo likegodt fortelle hvor ofte vi har hatt sex den siste tiden.

2 ganger på 4 år.

Nå skal det dog sies at jeg har vært alvorlig syk i mange år og at min kone heller ikke er den sprekeste her i verden.

[Gjest guest -usikker]

Har hatt litt oppturer og nedturer den siste tiden nå, det vanlige med småkrangling og irritasjoener.

Men nå i det siste har mye av hennes væremåte begynt og irritere meg, som måten hun fnyser på hvis det er noe hun ikke syns noe om(som er en del), måten hun rakker ned på mine interesser og alt annet som ikke gagner henne.

Så kom spørsmålet igjen i dagvil du ha flere barn?

hun har mast mange ganger om dette og planlegger i hytt og pine om hva hvem og hvordan...

Så i dag fikk hun beskjed om slik jeg føler det nå, verken vil eller er jeg klar for flere barn enda.Dette kan selvsagt endre seg over tid men slik det er nå er det uaktuelt for meg og få flere barn.

Da var grininga og kranglinga i gang.hun hadde vondt for og respektere mine meninger og følelser om dette temaet syns jeg og jeg fortalte at slik er det og slik blir det en stund til.

Da begynte hun om at sønnen våres trenger søsken osv noe jeg kan være enig i, men om det ødelegger livskavliteten min og forholdet våres, er det verdt det?

Hun vil begynne og prøve til sommeren igjen sier hun og at hvis jeg ikke vil ha barn da så har vi ett stort problem.Det har vi og det kan kun løses på en måte i mine øyne, at vi går fra hevrandre.Men...hvordan blir det med omsorgsrett?bidrag?forhold til sønnen vår ved at mor og far ikke bor sammen?

Jeg blir rett og slett litt deprimert av dette og vet ikke helt hva jeg skal gjøre.Foreløpig har jeg sagt hva jeg mener men jeg tror ikke følelsene mine kommer til og endre seg så mye til neste sommer.Er det beste og ta denne diskusjonen nå og bli ferdig så hun/jeg kan finne noen andre?

 

Blir litt rådløs av dette....hva er best for alle parter?(finnes vel ingen fastisvar akurat)

[vidarkri]

Hvis dere er gift så blir det antagelig en 50/50 deling, 60/40 er også mye brukt, spesielt hvis man ikke er gift.

 

Hvis dere havner på 50/50 så betaler du ikke barnebidrag mens på 60/40 så vil bidraget beregnes utifra din og hennes inntekt.

Litt avhengig av hva du tjener så havner du nok på mellom 1900 og 2500kr i mnd.

 

Undersøkelser viser også at barn i skilte familier får mer problemer enn barn hvis mor og far bor sammen, så det er ikke uten problemer for barnet at mor og far går fra hverandre.

 

Personlig så har jeg ikke klart å slå meg til ro med at mor og barna mine flytter ut, og jeg skal ærlig innrømme at det er en betydelig sorg inne i bildet, spesielt med tanke på at jeg ikke kommer til å få se barna mine annet enn annenhver helg.

 

Slik du beskriver deres situasjon så er det tydelig at det er vesentlige ting i forholdet deres som skurrer, og hvis dere ikke avsetter betydelig tid og ressurser til å lappe sammen restene så kan jeg ikke si jeg er spesielt optimisisk på deres/dine vegne.

 

En vesentlig ting man skal være klar over i en slik situasjon er at mange fikserer seg på et mål langt borte i horisonten, det være seg det å få flytte for seg selv og slippe de tingene man irriterer seg over hos partneren eller andre langsiktige mål.

 

Ett av tre par som tar ut seprarasjon velger etter en stund å flytte sammen igjen da mange finner ut at det ikke var så veldig stas å bo alene med alt det innebærer, og det er ofte sånn at det som irriterte der og da slett ikke var så viktig når man får ting litt på avstand.

 

 

Jeg håper inderlig du/dere klarer å finne ut av det uføret dere har kjørt dere inn i.

Mange sier at det er nok til det beste for barna at man flytter fra hverandre, men som sagt undersøkelser viser det stikk motsatte.

 

Det er en helvetes situasjon du er oppe i og jeg håper for alles del at dere klarer å finne en løsning.

[pOOf]

Hva med og ha en dag vær i helgene der dere får sove frempå? Iallefall noen helger. Sånn at den andre står opp med barnet.

[Slonken]

hold deg til en kid du, 2 gjør ting så mye mer komplisert på alle måter, tro meg

[Ekko]

Jeg har hatt samme diskusjonen med min kone (gift 2 år, barn på 2 år), hvor hun ønsker en til snart, mens jeg vil utsette det. Vi hadde en saklig opplisting av grunner for og i mot og konklusjonen ble at vi utsatte det.

 

I vårt tilfelle ønsker jeg og flere barn (dvs 1 til) og forholdet er helt fint, men jeg mente timingen var dårlig i jobbsammenheng. Det var hun delvis uenig i, men respekterte likevel mitt synspunkt uten at det ble skrik og tårer av den grunn.

 

Noen argumenter:

 

- Du synes ikke at overskuddet i forholdet er tilstede, hverken energimessig eller økonomisk. Er hun ikke enig i at dette bør være forutsetninger?

 

-Hvordan synes hun forholdet deres er? Alt bra og rosenrødt? Det er viktigere å "fikse" forholdet som dere har enn å risikere at det blir 2 barn som ikke har foreldre som bor sammen. Hvilken effekt forventer hun at et barn til skal ha?

 

-Jeg er 5 år yngre enn mitt eneste søsken. Det har funket helt fint. Dere har egentlig ikke hastverk.