Har begynt å tenkt gjennom livet..

[Gjest Gutt16]

God kveld til alle dere lesere.

 

De siste ukene har jeg tenkt over livet mitt, var nylig i en krasj med mopeden min.. tippa i fart, kom veldig lett skadet unna. Jeg føler ikke at hjernen min er koblet mot jorda lengere, jeg lever bare helt automatisk. Er nå 16, har søkt studiespesialisering til høsten og kommer ganske sannsynligvis inn. Men hva så? 3 år til med skole? Livet gir ikke særlig mye mening lengre.

 

Gråter ikke når jeg skriver dette, jeg er føler meg bare tung og deprimert. Selv er jeg ikke særlig religiøs, ei heller mine foreldre - selvom jeg er døpt og konfirmert. Likevel har jeg begynt å gå i kirken etter skolen for å finne meg selv i livet, noe å støtte meg til for å gå videre.

 

Livet føles bare langt og uten mening lengre, etter tre år på videregående er det nok fem-seks år med masterutdanning på ett universitet. Har aldri vært noe praktiker, mer en teoretiker. Men hva skjer etterpå? Hvordan skal jeg klare meg alene?

 

Skriver ikke innlegget mitt med noe ordentlig struktur, håper noen av dere andre lesere skjønner hvordan dette føles. Livet føles bare kaldt og tomt. Er enebarn og har gifte foreldre som stiller opp og er svært greie, har litt nærmere følelsesforhold forhold til mamma - jeg og pappa prater bare ikke like mye om kjærlighet o.l.

 

Føler at jeg trenger mine foreldre mer enn aldri nå, da jeg føler meg kald og tom. Lever livet som en robot, det er ikke så mye som skjer i livet mitt. Har gode venner på skolen, har aldri vært mobbet o.l. Helt normal tenåringsgutt som går 10. klasse.

 

Sommerferien er snart her, har ingen spesielle planer lagt for ferien. Tenker ofte over hvordan livet ville vært om ting hadde vært annerledes fra starten av, hvordan sommerferien kommer til å bli, presset på videregående skole rundt karakterer og alkohol.

 

Har aldri hatt noe forhold til alkohol, synes det bare virker meningsløst å drikke seg full på fest for å så ligge hjemme hele søndagen å spy ut senga. Hva er logikken? Har selvfølgelig ingenting i mot folk som drikker seg drita, bare at det kommer til å være større press på dette på videregående.

 

Livet føles bare så sort-hvitt uten noe spesiell mening, føler ikke at jeg har en plass i verden.

 

Har forandret meg veldig personlig også, før hadde jeg en mer liberalistisk politisk holdning. Akkurat nå har jeg begynt å bli ett annerledes tenkende menneske som bryr seg om andre og deres følelser.

 

Jeg synes livet er brutalt. Ungdommer vokser opp med alkoholdrikkevaner i tenåringsalderen, snusing o.l. Hva er meningen? Utdanning er noe som det legges store krav på, det skjønner jeg.

 

Føler meg kanskje på en måte mer ensom, kald og tung enn jeg gjorde før. Skrev veldig mye nå, setter veldig stor pris på dere som leser gjennom hva jeg har skrevet.

[Ajaco]

Leste gennom det du skrev, men kom ikke frem til så mye. Du føler deg tom, og finner ingen mening med livet?

 

Kanskje det å finne på noe nytt kunne vært en god forandring for deg? Du sier selv at du bare lever, og føler deg som en robot. Det første jeg tenker er at alt bare er automatikk, og at det ikke skjer noe spennende i hverdagen din. Prøv å finn på noe nytt, og se om det hjelper på humøret?

 

Ellers vil jeg si at.. drikkepress på videregående er langt lavere enn på ungdomskolen. Slik jeg føler det iallefall.

[Gjest medlem-1432]

Hei.

Skulle ønske at jeg har noen gode råd til deg, men det har jeg da altså ikke. Men kjenner meg igjenn i mye av det du beskriver.

Kansje du skal vurdere og prate med noen?

[cuadro]

Det er ingen gevinst i å grue eller å erge seg. Du har hva du har fått, og du blir det du må. Din rolle i samfunnet har andre gitt, og du trenger ingen mening utover dèt.

 

Er dette et spørsmål om lykke, så tror jeg ikke mer på dette enn hva ignoranse strekker til.

[Gjest gjestesen]

Jeg var akkurat som OP for en stund siden, går selv 10. klasse nå.

 

Beste løsningen er å skaffe seg hvertfall en god venn du kan snakke med om alt, og være en del av en vennegjeng, det løste hvertfall mitt problem.

Ser du tar avstand fra alkohol, men det å faktisk drikke en gang i blant skader aldri og som oftest ganske sosialt.

[digernes]

Synes det er litt feil det du skriver om alkohol at man må ligge å spy hele søndagen.

Om du drikker med måte, og setter grenser skal det gå bra dagen etter.

Er like gammel som deg, har drukket en hel del ganger og har aldri hatt noen problem dagen etter.

[Martin HaTh]

Jeg tror du trenger å gjøre noe anderledes, vær litt spontan, hopp ut i ting, gjør ting du ikke egentlig gjør. Før eller senere vil du finne noe du synes er morsomt, treffe mennesker du trives med, og da er resten ikke noe problem.

 

Det trenger ikke være snakk om store greier, bare småting du vanligvis ikke gjør. Er du heldig kommer du i en tøff klasse med masse folk du ikke kjenner til neste år, noe lignende skjedde med meg.

Jeg var til tider litt som deg, fant ikke "greia" med alt, helt til jeg begynte på videregående og kom in i et helt nytt miljø.

[SweetMaryJane]

Den eneste meningen med livet er den du selv gir det.

 

Det har tatt evolusjonen mange milliarder år å forme deg slik at du faktisk har den muligheten.

 

Og du er ikke alene.

Du lever på en oase av liv i en galaktisk ørken så enorm at det er vanskelig å forstå. Du er lagd av akkurat det samme som alt annet liv du kan se rundt deg; støv etter døende stjerner.

 

Jeg pleier alltid å finne fram noen Carl Sagan video'r når jeg føler meg litt nedenfor

[€uropa]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier. Foreldrene mine ble skilt da jeg gikk i første klasse. På ungdomsskolen tenkte jeg ofte hvordan livet ville vært hvis de ikke hadde blitt skilt, jeg hadde bodd i det huset jeg bodde i, hadde gått på den barneskolen jeg gikk på, hvem vennene mine ville vært og hva slags person jeg ville vært hvis jeg aldri hadde møtt de menneskene som ble mine beste venner på den nye skolen og fortsatte å være mine venner på ungdomsskolen. Som deg var jeg en robot som bare var i live, uten å leve. Jeg hadde ingenting å se fram til, eller noen gleder å leve for.

 

Jeg kom fram til at livet mitt sannsynligvis ikke ville vært så veldig forskjellig fra det det var. Selv om hendelsesforløpet de ti siste årene ville vært anerledes, ville jeg sikkert endt opp der jeg var nå. Uansett ville jeg aldri kunne endre på det som hadde skjedd, og det ville ikke gjøre meg noe godt å fortsette å tenke på det. Jeg er 17 år gammel og går på Vg1 studiespesialisering nå. For et år siden begynte jeg å leve. Jeg valgte selv å flytte, og i en ny by på en skole der ingen kjente meg, fant jeg gode venner. Jeg fant interesser og fant ut hva slags person jeg egentlig var og hvem jeg ville være. Jeg pratet bevisst med andre mennesker for å bli kjent med dem. Hvis jeg syntes de var hyggelige og sosiale, og hadde felles interesser med meg, fortsatte jeg å ta initiativ til å bli bedre kjent med dem. Jeg lette aktivt etter nye opplevelser og aktiviteter å drive med på fritida. Jeg ble en ny person. Jeg er ikke bare i live for å spise, sove og drite. Jeg lever med opplevelser, følelser og gode venner. Jeg vil aldri falle tilbake til det livet og den selvfølelsen jeg hadde tidligere.

[Sitronsaft]

Først vil jeg nevne at jeg er i samme situasjon som deg TS, i alle fall føler jeg det slik veldig ofte. Kjenner meg veldig igjen i deg sånn generelt. Som flere andre har jeg få råd å gi, mest fordi du egentlig ikke spør om noe konkret.

 

Jeg legger merke til at du nevner innledningsvis at du har vært i en trafikkulykke. Det er bra du kom lettskadet unna dette Siden du nevner dette, som er én hendelse av sikkert mange andre hendelser i livet ditt, så kan jeg tenke meg at denne hendelsen har betydd mye for deg. Kanskje er du takknemlig for at du er i live, kanskje skylder du på deg selv for det som skjedde, og kanskje føler du anger og dårlig samvittighet. Kanskje ble noen andre skadet i ulykken, jeg vet ikke.

 

Er det sånn at det er trafikkulykken som har fått deg til å tenke mer over livet ditt? Satt i gang en slags tankeprosess? Det kan være svært viktig at du snakker med noen om hva som skjedde, lette på trykket, få ut alt. Det er ikke lurt å begrave det langt inni seg, uansett om ulykken var liten eller stor, om noen ble hardt skadet eller ikke. Det går innpå en å ha en nær-døden opplevelse, og miste kontroll over livet sitt.