Litteratur: den lille djevelen (kort fortelling fra bilde)

[Alekdreamer]

Jeg har skrevet en kort fortelling fra dette bildet:

http://www.3dtotal.com/3dcommunity/wallpapers/Marek_Okon/wallpaper_marek_okon_09_1680x1050.jpg

som heter rain av Marek Okon

 

 

Den lille djevelen

 

En jente står som ett gjenferd i midten av veien, hun er nesten som ett også. I måten hun beveger seg på, i måten hun ser utover folkemengden rundt henne, og i måten øynene hennes ser tomt ut i luften. Men hun er bare en liten pike, og hun vil bare hjem.

Hun ser at folkene rundt henne prater med hverandre, diskuterer, peker på henne, som en krigshær som skal angripe fienden. De er politistyrker, klare til å fyre av på henne med drepende skudd når som helst. Noen av dem ser vennelige ut med vennelige fjes som smiler til hverandre, men når de ser henne i øynene, strammes ansiktsmaskene deres, og de ser på henne som om hun er djevelen selv, og hun lurer på om hun kanskje er det, eller i hvert fall ikke noe langt unna, noe ondt.

Hun kjenner tåren renne ned det vakre ansiktet sitt, for hun har gjort noe hun angrer på, hun har røvet fra ett barn, livets rett, da hun tok livet fra det. Men det var en ulykke.

I håndflaten til piken hviler det en grønn militær granat. Hun liker den ikke, og hun angrer på at hun plukket den opp. Den er ond, men hun kan ikke snu nå, splinten er allerede dratt ut. Den er klar til å drepe. Mennene frykter den, så hun holder den strakt opp i været, og ser frykten i øynene deres vokse. Det hjelper, de tørr ikke beta seg noe som helst, bare står der som en hær med ubrukelige tinnsoldater på ett barns lekegulv.

Tretti røde laser flekker, svirrer og flakker omkring på regnfrakken hennes, de kommer fra lasersiktene på riflene til mennene. Det er tretti mot en. Mennene kaller det en vanskelig situasjon, hun kaller det urettferdighet.

Hun prøver å si noe. ”La meg gå..”

Stemmen brister og kveles av gråten som presser seg frem.

”Ta i splinten og ingen blir skadet” Lyder det fra en mann i uniform ti meter fremfor henne. ”Vi vil hjelpe deg, bare ta i splinten”

Hun tenker at vis hun tar inn splinten igjen, er det over, hun vil bli buret inne i evig tid. Det vakre ansiktet feller en tåre.

Den pene, blonde piken tar den ene foten foran den andre, og spurter plutselig som ett lyn mot mennene. De roper at hun skal stoppe, hun er som ett dødelig sendebud sent fra helvete. Febrilsk skyter mennene på piken, med mange skudd hver. Granaten slipper taket fra hånden hennes. Det smeller, rutene i butikkene rundt om kring knuses av trykket, de tretti mennene dør av skadene og hun forvitrer opp til støv. For hun hadde rett, hun er djevelen. Egoistisk, ond, og dødelig.

 

En historie av: Alekdreamer

 

 

Jeg syntes det er gøy å skrive, og planlegger å skrive mer. Så hva syntes dere om fortellingen?

Kom gjærne med kritikk.

 

Historien ikke er bruket mer enn 30 minutter på. Jeg og broren min konkurerte om å skrive den beste historien på 20-30 min, og dette er hva jeg skrev.

Endret 17. mai 2010 av Alekdreamer

[TitoCosta]

Jeg har skrevet en kort fortelling fra dette bildet:

http://www.3dtotal.com/3dcommunity/wallpapers/Marek_Okon/wallpaper_marek_okon_09_1680x1050.jpg

som heter rain av Marek Okon

 

 

Den lille djevelen

 

En jente står som ett gjenferd i midten av veien, hun er nesten som ett også. I måten hun beveger seg på, i måten hun ser utover folkemengden rundt henne, og i måten øynene hennes ser tomt ut i luften. Men hun er bare en liten pike, og hun vil bare hjem.

Hun ser at folkene rundt henne prater med hverandre, diskuterer, peker på henne, som en krigshær som skal angripe fienden. De er politistyrker, klare til å fyre av på henne med drepende skudd når som helst. Noen av dem ser vennelige ut med vennelige fjes som smiler til hverandre, men når de ser henne i øynene, strammes ansiktsmaskene deres, og de ser på henne som om hun er djevelen selv, og hun lurer på om hun kanskje er det, eller i hvert fall ikke noe langt unna, noe ondt.

Hun kjenner tåren renne ned det vakre ansiktet sitt, for hun har gjort noe hun angrer på, hun har røvet fra ett barn, livets rett, da hun tok livet fra det. Men det var en ulykke.

I håndflaten til piken hviler det en grønn militær granat. Hun liker den ikke, og hun angrer på at hun plukket den opp. Den er ond, men hun kan ikke snu nå, splinten er allerede dratt ut. Den er klar til å drepe. Mennene frykter den, så hun holder den strakt opp i været, og ser frykten i øynene deres vokse. Det hjelper, de tørr ikke beta seg noe som helst, bare står der som en hær med ubrukelige tinnsoldater på ett barns lekegulv.

Tretti røde laser flekker, svirrer og flakker omkring på regnfrakken hennes, de kommer fra lasersiktene på riflene til mennene. Det er tretti mot en. Mennene kaller det en vanskelig situasjon, hun kaller det urettferdighet.

Hun prøver å si noe. ”La meg gå..”

Stemmen brister og kveles av gråten som presser seg frem.

”Ta i splinten og ingen blir skadet” Lyder det fra en mann i uniform ti meter fremfor henne. ”Vi vil hjelpe deg, bare ta i splinten”

Hun tenker at vis hun tar inn splinten igjen, er det over, hun vil bli buret inne i evig tid. Det vakre ansiktet feller en tåre.

Den pene, blonde piken tar den ene foten foran den andre, og spurter plutselig som ett lyn mot mennene. De roper at hun skal stoppe, hun er som ett dødelig sendebud sent fra helvete. Febrilsk skyter mennene på piken, med mange skudd hver. Granaten slipper taket fra hånden hennes. Det smeller, rutene i butikkene rundt om kring knuses av trykket, de tretti mennene dør av skadene og hun forvitrer opp til støv. For hun hadde rett, hun er djevelen. Egoistisk, ond, og dødelig.

 

En historie av: Alekdreamer

 

 

Jeg syntes det er gøy å skrive, og planlegger å skrive mer. Så hva syntes dere om fortellingen(noen vits å fortsette)?

Kom gjærne med kritikk.

 

4/6

[Thefka]

Her har du en del lange, litt knotete setninger(på seg selv kjenner man andre).

 

Ellers er historien fin, selv om en vanlig jente IKKE ville kjenne "tårene renne nedover det vakre ansiktet sitt", da man sjeldent tenker slik om seg selv, så akurat den setninge nfremstod som litt merkelig.

 

I bunn og grunn en fin historie, men kanskje ikke det mest nyskapende jeg har lest--- 4/6

[HValder]

Du beskriver ho som din definisjon av eit spøkjelse, mange vil ikkje ha den definisjonen av spøkjelser.

Soldatar vil ikkje smile til kvarandre i ein slik situasjon og dei vil aldri ta augene bort frå ho for å snakke med kvarandre.

Ho har drept eit barn, ved eit uhell, og fått tak i ein granat, historia gir ingen meining.

Ho kan ikkje snu fordi splinten er ute, men likevel får ho beskjed om at ho kan sette den inn igjen?

Dersom ho var i eit såpass trangt rom at granaten kunne tatt livet av alle hadde dei ikkje fått plass, i tellegg nemner du at ein av dei er 10m unna, mao utanfor drapssona (5m), alle hadde nok blitt fillerista, men du går ikkje nært nokon som held ein granat .

Så mange som tretti soldatar som risikerar livet gir berre meining dersom dei beskyttar noko anna, men det nemnar du ingenting om.

Korleis er ho djevelen? Utifrå historia er ho berre desperat (og dum).

Endret 17. mai 2010 av HValder

[Alekdreamer]

Takker for all kritikken.

 

Første gangen jeg bruker dette forumet, og jeg er overasket over den raske og gode responsen.

Ser fra kritikken mange åpenbare feil som jeg kanskje skal rette på, og jeg må inrømme at historien ikke var veildig gjennomtenkt.