Svikt i Systemet? det er vel opp til den enkelte å se.

[Gjest sliten mann]

Hei.

 

Jeg skriver dette på bakgrunn av måten jeg har blitt behandlet på av NAV der jeg bor, og ikke minst min saksbehandler der.

 

Min historie begynte for mange år siden, men det var for litt over et år siden at livet mitt virkelig begynte og rakne.

Jeg hadde før den tid tatt tak i mine tidligere dårlige valg som resulterte i endel gjeld å personlige tanker og problemer, og prøvde da og få orden på dette, med veldig stor hjelp fra min daværende saksbehandler på NAV.

Hun var til utrolig stor hjelp, med tanke på både min gjeld og min jobbsituasjon. Jeg hadde jobb, og hadde fådd snakket med gjeldsrådgiver i kommunen, der vi, sammen med saksbehandler, skrev en søknad om gjeldsordning august/september 2008. Jeg var egentlig ganske fornøyd med meg selv.

høsten 2008 kom, og jeg jobbet selv om jeg misstrivdes grunnet dårlig arbeidssituasjon. der satt jeg alene med vaktmesteransvar, selv om jeg ikke har noen utdanning eller ordentlig opplæring i hvordan man skal fikse noe som er i ustand, fordi den person jeg skulle jobbe sammen med var sykemeldt, var på jakt, eller av merkelige grunner gjorde private ting, eller gjerne dro på besøk i jobbtiden. jeg var ansatt som vaktmesteassistent. lite og gjøre, annet enn skifte av lyspærer av og til, og stortsett jobb 1/2 time på morgenen, og 1/2 time før arbeidsdagen var over, gjorde at jeg begynte å bli lei. dette var jo selvfølgelig noe jeg tok opp flere ganger med min daværende saksbehandler på NAV, å han jeg "jobbet sammen" med.

Responsen man fikk var at det som regel var lite og gjøre, men at det faktisk var noen rom som skulle vært malt, så ventet jeg da på noe og gjøre, dager gikk, jeg etterlyste maling så jeg kunne fått mer å gjøre ( jeg er ikke av typen til å være på jobb å egentlig ikke gjøre noe som helst), og svarene var gjerne "det skal jeg ordne nå", "hun som vet hvilken farge som skal være der, er bortreist", samtidig som man ofte fant vaktmester kjørende rundt. i tillegg til å slite med kjedsomhet på jobb (5 timer dødtid gjør noe med meg), venting på arbeidsoppgaver, osv, så ble min saksbehandler sykemeldt. Jeg visste på det tidspunktet ikke hva jeg skulle gjøre. Folk flest sier til meg at jeg burde bare sette pris på all dødtiden, for da kunne jeg jo gjøre hva jeg ville i mellom arbeidsoppgavene. jeg får jo betalt for det. men det er ikke sånn jeg er. jeg vil gjerne jobbe når jeg er på jobb, ikke sitte å drikke kaffe i mange timer uten noe å gjøre.

Desember kom, og jeg sluttet i min daværende jobb.

Jeg prøvde snakke med NAV, men fikk liten respons der. de letet etter ny saksbehandler til meg. Julen gikk, nyåret hadde startet, det var nå 2009, jeg fikk meg ny saksbehandler.

ikke fikk jeg time med henne for og prate og finne ut av ting, for hun skrev det ned som en time, det at jeg hadde dratt på nav, hørt om å få pratet med henne, og fått hørt med henne om time hos dem. det ble forsåvidt regnet som en time, det at hun ringte meg og fortalte hva jeg måtte gjøre også. Og det hun sa var at jeg måtte gå og snakke med xxxxxx-produkter i kommunen vår, å jeg sa jo at jeg ville mye heller at vi skulle finne på noe annet, noe ordentlig jobb til meg, helst en annen plass en hos produkter. derfor ville jeg ha en time hos henne. men jeg trengte ikke det, for det var bare produkter de kunne tilby til meg, og om jeg ikke gjorde det så ville jeg motta mindre penger fra NAV. det skal jo sies da at jeg fikk sosialstønad på den tiden.

Jeg så jo ikke noe annet valg enn å si ja til dette, men at det var en mulighet for at jeg ikke kom til å dra til produkter og begynne i jobb. hun sa at jeg måtte det for at vi skulle kartlegge hva jeg var flink til og mulighetene for videre jobb om noen år. men jeg møtte ikke opp. jeg var overkjørt. saksbehandler ringte meg hver morgen for å be meg om å gå dit, for om jeg ikke gjorde det ville jeg få mindre i livsopphold. det gikk noen uker, jeg fikk mindre livsopphold, jeg nektet fortsatt og dra til produkter, men i april måned etter endel diskusjoner om det at jeg ville ha en time hos dem for og finne ut av min situasjon ang jobb, mitt livsopphold, og det faktum at jeg ikke fikk noen som helst av de tingene. jeg fikk mange ganger kommentarer som "du klarer deg på èn pizza noen dager", "du klarer deg på knekkebrød å vann i noen dager", "du har valgt selv og ikke få livsopphold så du får bare leve med det". Bare det i seg selv er ganske umenneskelig av en sosialkurrator ansatt i det offentlige og si. 350,- uka er ikke akkurat så mye for en voksen mann og leve av. ikke drikker jeg, men jeg røyker tobakk, ikke at det har noe og si. etter og ha psykisk brutt meg ned, sa jeg ja til og dra til produkter. snakket med mannen som har ansvar for ansettelse der, og fikk da vite at de ikke hadde noen plasser ledig, og det hadde de ikke hatt på noen måneder. Det var egentlig ganske sjokkerende for meg og høre, siden hun på NAV absolutt skulle presse meg inn der i flere måneder, om jeg så skulle dø for det. jo for det var jo plass der til meg i Januar måned. Tiden gikk. jeg måtte diskutere meg til enhver krone jeg fikk fra nav, i laaang tid. og da det hadde gått en uke over den dagen jeg skulle hatt livsopphold ifølge vedtak, og jeg fikk beskjed av saksbehandler at jeg måtte bare klare meg noen dager til , ringte jeg sosialsjefen, forklarte hvordan det var, og 5 minutter etter hadde jeg det livsoppholdet jeg skulle hatt uken før. Jeg hadde da 2200,- hver 14'ende dag. jeg klaget da samtidig på min saksbehandler og ba om en ny. dette var i Mai\Juni mnd 2009. de skulle ordne det, jeg skulle få time hos dem, så kunne jeg få forklare min sak, og evnt. få ny saksbehandler. da hadde jeg egentlig sett meg lei av opplegget deres, bekymringene jeg ikke hadde behøvd fra dem, fortvilelsen de hadde gitt meg i lang tid. eller, det var jo for det meste min saksbehandler som er skyld i mine negative opplevelser det halvåret.

Jeg valgte og flytte fra kommunen i Juni 2009, fikk meg vikariat en annen plass etter kort tid, og trivdes egentlig ganske godt der. men arbeidsmengden minket etterhvert, jeg og min samboer ventet barn, og hun savnet hjemplassen vår. så vi valgte å flytte tilbake hit i November 2009. jeg måtte jo begynne på nytt igjen da, med jobbsøking, og hjelp fra NAV. det første var jo boplass, noe som de på NAV overhodet ikke kunne hjelpe meg med. min samboer bodde da hos sin far, og pga komplikasjoner i forholdet så kunne ikke jeg bo der. jeg flyttet inn på sofaen til en venn og hans samboer. liten leilighet og sånn, men de sa ja til at jeg kunne bo der noen dager, uker. man visste jo ikke hvor lang tid det ville ta før jeg fant meg en plass og bo. derfor er jeg evig takknemlig for at jeg fikk bo hos dem. jeg ringte ofte til NAV, var innom der og fortalte at jeg hadde virkelig behov for plass og bo. men fikk bare en kald skulder, med beskjed fra, ja samme saksbehandler som før jeg flyttet, at de hadde ingenting, men jeg fikk bare håpe at de jeg bodde hos ikke kastet meg ut. han var lærling, og hun var skole-elev, og jeg mottok sosialstønad, og med husleie på 3500,- mnd inkl. 500,- i strøm (alt over det måtte leietaker betale), sa det seg selv at dårlig økonomi ble det jo. De så til slutt ikke noe annet valg enn at jeg måtte flytte, noen dager før julaften men NAV hadde tilogmed ikke da noe de kunne hjelpe meg med. jeg var fortvilet. hvor skulle jeg gjøre av meg. jeg var nå blitt helt hjemløs. Jeg tok det til meg, og flyttet da inn hos min far, selv om allergiene mine ikke helt er enig med huset han eier. våkne flere ganger hver natt for å ta medisiner for å greie og puste, flere ganger for dagen innhalerte jeg medisiner. bare for og overleve. men det var til tross for dette, en ganske hygglig julaften. jeg feiret den jo som jeg pleier, med min far.

nåvel, jula gikk, nyåret kom, jeg letet leiligheter som jeg hadde gjort siden november. utleiemarkedet er fortsatt fullt. Heldigvis litt uti Januar så fant jeg en leilighet, jeg fikk begynt å jobbe. avisbud på natten. kjøre to timer for og hente avis, for såå kjøre ut til abbonnenter. lett og fin jobb. hadde det bare ikke vært for bilen man fikk som arbeidsbil på vinteren.bilen ahdde vansker med å komme seg opp bakker, pga motoren ikke klarte mer enn 2000 omdr. til og med i nedoverbakker, og med eksos og dieseldunst så det holdt inni bilen, tok det ikke lang tid før man begynte og bli syk. oppkast når man kjørte den bilen var ikke til og unngå, hvertfall for min del. hele tiden ble man fortalt om den nye bilen som skulle komme, men tiden gikk og ingenting skjedde. ikke ble bilen man kjørte fikset, og ikke kom det annen bil. slutten av Februar kom, jeg sto fast i grøfta pga jeg hadde svimt av i bilen, pga eksos å diesel. jeg valgte å enten jobbe kun på dagen å kjøre ut vg og dagbladet, for da kunne vi bruke en annen bil, eller slutte. det ble visst til at jeg sluttet.

mars måned gikk, tiden begynte å nærme seg at barnet ble født, i midten av April fikk jeg en nydelig datter, jordmor råder oss til og ikke bo sammen (!), for da ville hun få mer i stønader. vi kom fra sykehus med barn, hun skal bo med barnet hos sin far. det er nå slutt mellom oss.

jeg drar til nav for å forklare min situasjon, og at jeg er sliten både psykisk og fysisk. hun jeg snakket med da, virket oppegående og ga inntrykk av at hun forsto min situsjon. jeg fikk forklart det at jeg sliter med meg selv og mitt selvbilde etter alt jeg har vært igjennom med nav, og at jeg prøvde å få ny saksbehandler for nesten et år siden men ingenting har skjedd, og det at jeg søkte gjeldsordning for over 1 1/2 år siden, men den var borte, om mine problemer ang penger, spilling på nett, det at jeg hadde behov for hjelp til å komme meg på bena igjen før jeg ga opp helt.

hun skrev ned alt jeg fortalte og jeg tenkte at nå er det endelig noen som faktisk hører på meg, kanskje jeg fikk den hjelpen jeg så inderlig ønsket, og hadde behov for.

men til min store fortvilelse har ingenting forandret seg, til tross for at jeg var innom der og ga ganske klare indikasjoner (jeg fortalte det til dem) på at jeg trenger hjelp, jeg trenger virkelig hjelp. de siste ukene har jeg fått 350,- i livsopphold en uke, 700,- for andre uke, og 650,- for enda en uke. ikke får jeg time der, og heller har jeg ikke sett noe til ny gjeldsordningssøknad som skulle blitt sendt meg i januar, til tross for endel purringer på hvor denne blir av. og med endel fram og tilbake i forholdet jeg har hatt, noe utroskap som jeg har oversett (jeg har aldri vært utro og kommer aldri til å være det heller, jeg er bare en svak person som godtar det meste), endel ryktespredning fra både henne og hennes familie pga ting hun har gått å sagt. det handler stort sett om penger, og at jeg tjener for lite. hun har ofte flyttet hjem til sin far pga jeg har vært fri for penger, selv om jeg har jobbet. jeg har gått så langt at alle mine personlige problemer, all min gjeld, alle telefoner jeg får ang gjeld, alle brev jeg får ang gjeld, ikke noe hjelp fra noen ang min gjeld, det at jeg får veldig lite i livsopphold, at jeg føler bare at jeg makter ikke mer. tankene har kommet mer og mer den siste tiden. hodet mitt er sliten, kroppen min er sliten. jeg tenker veldig ofte på hvordan man lettest kommer seg unna alt mas, hvordan alt blir stille, helt stille. måter på hvordan jeg aldri behøver bekymre meg for noe igjen. bare tanken på hvordan jeg lettest kan reise dit hvor ingen kan finne meg, ingen i hele denne verden kan noen gang kontakte meg igjen. ingen som kan behandle meg, et medmenneske, som en gjenstand de kan stue bort og slippe pusse for at den skal skinne som den gjorde da den var ny. disse tankene er ganske deilige, men samtidig skremmende, for det er jo ikke noe jeg vil. jeg har tre barn jeg ikke hadde fått sett igjen. noen familiemedlemmer som jeg ikke får sett igjen. det er sikkert noen som ville savnet meg, det tror jeg. og det er bare dette jeg tenker på når de negative tankene kommer. at det er noen som ville savnet meg for den jeg er. jeg kunne vært mye værre enn den jeg er. jeg sliter med min økonomi, og utover det så kjenner personer meg som en som alltid smiler, uansett hva det skulle være. jeg drikker alkohol veldig sjeldent, jeg tar sterkt avstand, og har aldri brukt narkotiske stoffer, ikke slår jeg, og sier bestandig ja når noen trenger hjelp til noe. uansett hva det skulle være. jeg er positiv til det meste, men nå er jeg så utrolig sliten. jeg viser det ikke så godt til andre, men jeg spiser nesten ikke, er nesten ikke ute, tar ikke kontakt med så mange. jeg stenger meg egentlig ganske mye inne med mine tanker, og dette var ikke meg for en stund tilbake. er det virkelig så umenneskelige personer her i vår verden, så skjønner jeg godt hvorfor folk tar sitt liv, og hvorfor det er krig.

jeg føler det er stor svikt ifra kommunen der jeg bor.

eneste jeg ber om fra de jeg har rundt meg, både offentlig og privat, er hjelp. for er det noe jeg har behov for nå er hjelp, hjelp bort fra mine tanker, hjelp bort fra det hellvette jeg har nå om dagen. hjelp til og rydde opp i mitt liv sånn at jeg kan leve et "normalt" liv, for dette er da ikke normalt?

 

Dette er bare en liten del av historien min, endel mangler, jeg makter bare ikke å skrive mer, men den forteller endel om mine tanker og følelser.

 

Vil avslutte med og takke deg for at ihvertfall du tok deg tid til å lese dette.

[vidarkri]

Jeg ser med en gang at du har gjort flere generaltabber.

 

Grunnen til at du ikke får støtte er at du nektet å møte opp på arbeidsutprøvingen på xxxx-produkter som du kaller dem.

 

Dette er det påbudt å delta på, og hvis man ikke gjør det faller alle støtteordninger fra, dette ble du innformert om da du ble bedt om å dra dit.

 

Jeg kan ikke se at staten/kommunen eller noen andre enn deg selv har skyld i din situasjon idag.

 

Regler er til for å følges, samme hvor dumme du måtte mene de er.

[Skandinav]

En ser jo helt klart at du har problemer godt blandet med utfordringer og håpløshet. Det slående er at den felles nevneren er deg selv, ingen andre. Du kunne ha trengt en fadder/mentor som på detaljnivå hjalp deg videre i livet. Med det mener jeg ikke en offentlig ansatt.

[AvidGamer]

Det nevnes ikke hvor gammel du er.

 

Men første "problemet" jeg ser er at du venter at NAV skal komme med jobber til deg. Dette er klassisk feil, NAV er et ressurs. Du never ikke at du faktisk leitet eller søkte andre jobber enn de bunn jobbene NAV kom med.

Jeg ser stadig folk hos NAV som går ut med hånden full av jobbsøknader og utskrifter av jobb annonser.

 

Du har jo famlie å tenke på, så JEG persolig ville satt egoen litt til sides og rett og sett fokusert på å få jobb, om det er busssjåfør, eller kassen i Rema 1000, bare så lenge penger kommer inn og dere kan leie et hybel eller leilighet.