Generalisert angstlidelse - grue seg til å dø

[Marthj]

Hei.

Jeg er en mann på 21 som i nærmere 5 år har hatt denne lidelsen generalisert angst. Det startet med bare en "liten" hypokondri for 6 år siden og det resultert i noen småplager som kvalme og litt anspenthet og tankene om sykdom og død kom bare når jeg hadde symptomer som jeg overdrev litt til å bli kreft... En liten svimmelhet ble hjernevulst blablabla. Men etter et par år med kvalme og anspenthet pga. hypokondri har ting utviket seg; nå er det kvalme/magesmerter (alt matinntak ender i dårlig mage eller oppkast etter 10 min.), anspenhet og rastløshet, følelse av å få støt i hjernen og nedover armene hvert 10 sekund og ja... søvnløshet (jeg har sjekka alt hos legen. Ingen sykdom) Jeg er ikke så hypokonder som før (løpe til lege etter hver smerte og skrike på undersøkelser har faktisk satt LITT vett om at ikke alt er kreft), men det er fortsatt dødsangst, bare at det ikke er fordi jeg er redd før å dø nå, men jeg gruer meg til å dø uansett om det er om 2 år eller 70 år. Jeg er veldig mørkt til sinns. Jeg er ikke noen religiøs person, jeg tror på det jeg ser, at når man dør så blir man helt borte, som den evige tiden før man ble født og det er et sted jeg IKKE vil være. Det er faktisk sånn at jeg er så redd for å være i det punktet mellom avsovning og våkning at jeg nesten aldri sover. Jeg vil være bevist! Det er gruingen til å havne i ingenting som er hele livet mitt. Jeg besvimer ofte, hovedsakelig pga. lite søvn, og når jeg tenker tilbake på hva jeg var mellom da jeg besvimte og da jeg våknet, blir jeg livredd. Tenk DET i all evighet...

Jeg må nevne at jeg kan være i godt humør og ha det gøy, men jeg har alltid en baktanke på alt det grusomme som plutselig kan skje.

Jeg er i behandling, men jeg skjønner at selv de proffeste i psykiatrien ikke klarer å få en person ut av dette. Jeg ser virkelig ikke noen vei ut av det... Jeg er i tankene mine hele dagen. Jeg gruer meg som et helvete til fremtiden. Hele livet er bare en vei til døden, og på den veien er det smerte. Og som man blir eldre er det mer og mer smerte. Tanken på at jeg er 21 år gammel og dette skal være den beste perioden i livet mitt gjør ting mye verre. Jeg er på vei til å gi opp og bare akseptere at jeg kommer til å være i angstsmerter resten av livet, at det bare er sånn jeg er, en del av personligheten min...

 

Noe som kunne gitt meg litt glede er å møte andre som er i denne situasjonen og kanskje snakket litt om det. Jeg har venner, men de klarer ikke sette seg i situasjonen min og jeg kan forstå de. Jeg spør behandlerer min om det ofte om jeg kan møte andre i samme situasjon, og jeg har møtt folk hypkondri og dødsangst, men ikke såpass ille og tidskrevende som min. Jeg mener... ligge i senga og grue seg til å dø i flere dager i strekk. Så.. Da tenkte jeg at jeg kunne spørre dere her: Er det noen her? Er det noen her som kom seg ut av det? Bare å høre fra en som tok meg seriøst nok til å lese gjennom alt dette hadde gjort meg godt også. Det er virkelig lite respekt for mørksinnede i denne deilige, lykkelig verdenen hvor alles liv ender i evig ingenting.

 

Å, ja. Jeg kan til slutte nevne at jeg kanskje virker som en som trenger antideprissiva, og jeg kan si at jeg har vært på mange forskjellige gjennom 2-3 år og har nå vært på 40mg cipralex i 2 år og har ikke blitt betydelig gladere. Det finnes ikke medisiner som forandrer hva du tenker på virker det som.

Endret 10. mai 2010 av Marthj

[vidarkri]

Jeg antar du er inne i DPS systemet. Hvis ja så spør behandleren din om du kan få bli med i en av gruppene de har, der treffer du likesinnete. Det kan hende at din DPS avd ikke har gruppe for din lidelse akkurat nå men planlegger en. Sjekk ut dette med din DPS avdeling.

 

 

PS. Cipralex gjør deg ikke glad men skal plane ut humøret ditt slik at du ikke får store topper eller dype daler.

Hvis du ikke synes du får ventet effekt av Cipralex så be om at det tas en prøve av serumkonsentrasjon i blodet ditt da du antagelig enten har for små doser, eller at Cipralex ikke er riktig medisin for deg. Dette er viktig, og du skal be om dette asap.

 

Det tar også ganske mange uker før medisiner som Cipralex virker som de skal.

Endret 10. mai 2010 av vidarkri

[Gjest Marthj]

Samtalegruppe, ja. Jeg tenkte egentlig ikke over det. Tenkte det ikke fantes noe sånt for en så smal og "skjerp deg, a!"-sykdom som angst. Jeg må kanskje nevne at jeg nok aldri ville ha skrevet dette innlegget hadde jeg ikke plutselig gått tom for cipralex rett før helgen. Så.. jeg tror den medisinen faktisk hjelper, bare at jeg ikke tenker over det før jeg har prøvd et par dager uten.