Depresjon - Søkte hjelp, fikk ikke så mye - noen ord?

[Gjest Gjest]

Hei

 

Jeg så meg litt rundt på dette forumet siden jeg var ramet av følelse løshet en stund tibake, dette utviklet seg over 5-6 måneder til at jeg ble ganske demprimert (Suicidal) - jeg ble henvist til BUP, da jeg fortalte min kontakt person på BUP at jeg antok at jeg kom til å ta livet av meg selv iløpet av en 1 års periode spurte han om vi kunne møtes igjen om 2 uker.

 

Det gikk 2 uker, jeg har bare følt meg dårligerere og dårligere - jeg sa til min kontakt at jeg like godt kunne tatt livet av meg imorgen, samt at jeg ofte hadde godt detaljerte fantasier om drap/massakerer før jeg skulle ta knekken på meg selv. Min kontakt reagerte ganske passivt (forventet), selvsagt burde jeg ikke gjøre det, men han "Skjønte" hvordan jeg hadde det. Jeg ble irritert og sa at jeg regelrett ville ha HJELP, fordi det føles som om jeg holder på å bli gal - jeg får et utrolig sterkt ubehag når jeg planerleger og ta mitt eget liv, noe som er grunn nok til å gjøre det .. så du kan forstille deg det, TANKENE mine plager meg så mye at jeg vil ta mitt eget liv.

 

 

For et halvt år siden var dette en svak "Skimring" bak i hodet mitt, nå vil jeg ta mitt eget liv.

Dette har jeg understreket gjentatte ganger.. på slutten av dette møtet sa min kontakt dette:

 

"Vel, vi kan møtes om 2 uker, jeg har sett dette mange ganger - noen ganger blir bare hodet lei av å tenke på slike ting når du får "åpnet" deg for folk slik som dette."

 

Jeg forklarte da at jeg skal bort, og at jeg bunn i grunn ikke så noen som helst grunn til å komme igjen før jeg var "Bedre". Jeg ble bedt om å ta kontakt når jeg ville møtes igjen - etter sommer ferien.

 

Gjør ting som du liker sa kontakten, jeg liker ikke og gjøre noe - jeg vil dø. Finn noe du liker og gjøre da - end of conversation.

 

 

Jeg håper at dere kan hjelpe meg litt her.

1. Jeg føler at denne personen ikke tar meg på alvor, er dette en normal følelse?

2. Jeg har ikke lest noen plass at man "Tenker" det bort, når det har vart et HALVT år - er det normalt?

3. Burde jeg åpne meg til en og enhver sånn at det går "Fortere" over? Virket som om dette var teorien til min kontakt person. Har bunn i grunn ikke fortalt mine foreldre det, så det er vel en bra start?

 

Grunne til at jeg ikke har fortalt så veldig mange om det er at jeg ganske enkelt ikke er på utkik etter sympati, eller endeløse taler om hvorfor jeg ikke burde gjøre dette - Kirkens SOS har gitt meg mer en nok av begge deler.

 

PS. Dette er jo ikke et rop om hjelp - jeg har jo allerede fått "Hjelp" av BUP.

PSS. Burde jeg nevne i mitt selvmords brev at min kontakt i BUP oppfordret meg til å gjøre det jeg "Ville" (Skole massaker, kill-count og selvmord på toppen) ?

[Malvado]

Du bør sannsynligvis dra til legevakten og fortelle dem at du behøver øyeblikkelig hjelp , du bør be om innleggelse på for eksempel en psykiatrisk poliklinikk eller annet mentalt helsetilbud som er tilgjengelig med øyeblikkelig virkning.

 

I ditt tilfelle har du fått nevroser / tvangstanker som er av en såpass økende grad og kraftighet at du frykter at du selv ikke lenger greier å holde kontroll, da vil du være til fare for deg selv og di rundt deg i forhold til det du forteller meg og derfor bør du ta turen innom legevakta snarest.

 

Bra at du står fram og ber om hjelp, det finnes nok mye håp for deg så stå på!

[dag1234]

Hei

Jeg synes at slik du har beskrevet ditt møte med BUP, så har du ikke fått den helsehjelp du har krav på. Så kan det være at du har sagt andre ting i timene i tillegg, som gjør at BUP er så passive, for du skriver jo ikke så mye. Jeg svarer utfra det du har skrevet i posten din.

 

De fleste føler seg ikke tatt på alvor hvis kontakten er slik som du beskriver den. En slik måte å bli møtt på, vil lett kunne forsterke problemene dine og føre til et sterkt sinne. Det er vel gjerne det som kommer til syne i det siste PSet ditt.

 

Det er ingen forsking eller behandlingstradisjon som hevder at men kan "tenke bort" selvmordstanker eller depresjoner. Så store problem som du har, så må du i behandling. Det holder ikke å satse på at dette skal gå over av seg selv.

 

Jeg synes ikke det er noen god idé at du åpner deg for alle du møter. Du skal ha en normal tilværelse igjen etter at du er ute av depresjonen, og da er det ikke bra for deg om alle rundt deg vet hva du har stått oppe i.

 

De aller fleste får i dag hjelp for sine depresjoner, men det forutsetter at de får riktig og nok behandling. I de fleste akutte tilfeller av selvmordsønsker er en samtale annen hver uke alt for lite, og et riktigere nivå ville være å starte med to til tre samtaler i uken, der behandleren er langt mer aktiv i timene enn det du beskriver. Og så justere hyppigheten etter hvordan det går med pasienten.

 

 

Lykke til.

 

Mvh

Dag

 

 

Edit: Tastefeil

Endret 9. mai 2010 av dag1234

[dag1234]

Hei igjen

Hvis du er misfornøyd med oppfølgingen du får, må du ta dette opp med den du har kontakt med på BUP, eventuelt dennes overordnede og be om en ny behandler. Du kan få dine foresatte eller fastlegen din til å hjelpe deg om du synes dette er vanskelig.

 

Hvis det ikke fører frem kan du kontakte Pasientombudet på sykehuset/DPSet du får behandling, der vil du få hjelp om du ikke får god nok helsehjelp. Du kan klage til Fylkeslegen som en siste utvei. Det er Fylkeslegen som er tilsynsmyndighet med sykehusene.

 

Lykke til

Dag

[Malvado]

Forsåvidt enig med Dag1234 , men sørg for å komme deg til legevakta om du føler at disse tankene øker / fortsetter som beskrevet og spesielt om det stemmer at du holder på å skrive ditt eget selvmordsbrev.

Det er jo tydelig at du ønsker hjelp, men det er neppe god nok hjelp å få på et forum for å bli frisk, og derfor bør du få tak i kyndig hjelp snarest.

Endret 9. mai 2010 av Malvado

[Gjest Gjest]

Dag, takk - skulle virkelig ønske at det var DEG jeg måte forholde meg til ..

 

Jeg kan understreke det faktume at jeg har fortalt BUP alt det jeg har fortalt her, og mye mer. Jeg blir sint, jeg blir lei meg - jeg sier at jeg er REDD for meg selv og forslaget de kommer med er vent og se?

 

Musikk for mine ører.. jeg hadde lyst til og finne et balltre å bare KNUSE skallen på den første og beste personen jeg fant.

 

Det tok måneder for meg å bygge om "Motet" til og fortelle noen at jeg har et problem.. det å bli avvist slik får meg virkelig til og ønske at jeg bare hadde holdt kjeft å GJORT det.

 

 

Det og faktisk forholde seg sakelig når jeg skriver i sinne, det er nesten umulig!

 

Jeg vil ikke skade meg selv! .. jeg vil DØ!

Vis jeg dreper en person nå, vis jeg lar sinnet mitt slippe ut så blir det der resten for livet!

Ingen utdanning og et rulleblad??

 

Jeg får hodepine bare av å TENKE på alt dette, og det gjør jeg i alle våkene stunder ... GUD!

 

 

Jeg venter, jeg tror ikke det er sunt, vis jeg får muligheten tar jeg livet av meg .. men jeg venter, når jeg virkelig er bruttsammen - kansje jeg kan kontakte legen min da å få hjelp, blir en hærlig sommer for min del ..

 

 

PS Malvado, jeg vet dere ikke kan hjelpe - men jeg lurte bunn i grunn på om det virkelig er vanlig å bli avvist slik når jeg faktisk sa "Jeg kunne like godt tatt livet av meg selv imorgen" ...

 

 

Thx anyway.. Gud .. hvorfor kan det ikke bare slutte ...

[Gjest been there]

først og fremst...

 

tungt å lese slikt, vet hvordan folk har det, har slitt med milde selvmordstanker selv og mye aggresjon...

 

og ja du må nok prøve å få snakke med noen andre. vet at slike problemer ikke alltid blir tatt seriøst, spesielt blant ungdom da det er mye hormoner og greier inne i bildet.

og denne "trenden" rundt emo's og deres wannabe depresjoner hjelper ikke...

 

men jeg ville ha fått kommet i kontakt med noen andre hos BUP for å få noen andre øyne til å se på saken.

 

i mitt tilfelle så roa problemene med aggresjon seg ned kraftig i slutten av tenåra.

 

sorry for å høres ut som de du allerede har snakka med nå men:

 

det du kan gjøre for deg selv er å sosialisere (vi mennesker er flokkdyr og trenger å sosialisere)

 

du kan også prøve med en sport eller hobby som kan gi utløp for aggresjonen,

i mitt tilfelle har dette vært kampsport, ekstremsport og alkohol (den siste anbefales ikke)

dette har vært min "kur" gikk aldri til noen hjelp da disse aktivitetene er ting som kom litt av seg selv og jeg erfarte at det hjalp.

 

andre folk tyr til religion for å få bukt med slikt, andre maler, noen mediterer, ja det er merkelig hva kan gi utløp for aggresjon.

 

vet det er tungt men du må komme deg ut blant folk, gjør ting men ikke minst søk hjelp!

 

jeg er selv kvitt alt som heter aggressive tanker og selvmordstanker, men jeg blir rastløs uten et adrenalin-kick i ny og ne

[dag1234]

Hei igjen

Jeg synes du skal ta dette opp med fastlegen din, og be om hjelp til å finne en annen behandler som har større evne til å sette seg inn i hva du strever med. Sånn som dette skal du ikke trenge å ha det.

 

Det er fritt sykehusvalg, og du kan velge å gå i behandling et annet sted.

 

Mvh

Dag

[m90mw]

Hei,

 

Vi er en gruppe journaliststudenter som skriver flere saker om BUP. Hvis noen kunne tenke seg å snakke med oss (anonymt) om sine opplevelser, send meg gjerne en inboksmelding.

Endret 7. januar 2014 av m90mw