Er det for mange uføretrygdede i Norge?

[-Void-]

Etter at Folketrygden ble opprettet i 1967, økte antall uføretrygdede relativt moderat i løpet av

1970-tallet. Utover 1980 årene skjedde det et taktskifte, og antall uføretrygdede økte sterkt.

Det skjedde i en periode med høy arbeidsledighet. Utviklingen ble sett i sammenheng med

dette, og man antok at veksten i uføretrygd skyldtes et vanskelig arbeidsmarked heller enn en

svekket folkehelse. Den voldsomme veksten skremte myndighetene, og i juni 1991 ble de

medisinske vilkårene for innvilgelse av uføretygd innskjerpet. Etter dette avtok

rekrutteringen, antall nye uføre gikk ned fra nesten 30 000 i 1990 til under 20 000 i 1993.

Politikken så ut til å virke. Nedgangen viste seg imidlertid å være midlertidig, og utover 1990-

tallet og frem til i dag økte igjen tilgangen til uføretrygd sterkt. Ved utgangen av første kvartal

av 2007 var det nesten 330 000 uføretrygdede i Norge, noe som utgjør over 11 % av

nordmenn i yrkesaktiv alder (kilde: nav.no).

 

Så jeg stiller spørsmålet: Er det for mange uføretrygdede i Norge? Bør grunnlaget for uføretrygd kraftig innskjerpes? Bør gjerne folk med lettere mentale lidelser ut å gjøre enn jobb istedenfor å motta trygd?

Endret 6. mai 2010 av -Void-

[vidarkri]

Ja, det er for mange uføretrygdede i Norge. Og ja, mange burde jobbe, MEN det er klin umulig å komme seg tilbake i jobb hvis man først har blitt syk i Norge.

 

Ok, kanskje ikke klin umulig men ekstremt tidkrevende. Alt, og da mener jeg absolutt alt tar minst 6mnd til 1år å få igjennom i det offentlige systemet.

 

Man kan ha så gode intensjoner at de tyter tur øra på en om å komme seg igjennom systemet, men det er helt umulig.

 

Jeg er en av de 330000 som mottar trygd, noe jeg har gjort i 6 år, jeg vet alt om hvor vanskelig det er å prøve og få ting igjennom systemet.

Siden jeg ble syk så har jeg ventet i 5 år før jeg omsider kom inn på en behandlingsinstitusjon som faktisk var i stand til å hjelpe.

Dette er ikke unikt for meg hvis noen skulle tro det.

 

Nå har jeg fått hjelp, jeg går på nye medisiner som faktisk fungerer såpass at jeg faktisk er i stand til å jobbe igjen, ikke full tid men dog.

 

Jeg er også heldig da jeg har en god utdannelse så jeg kan velge hvor jeg vil jobbe, veldig mange har ikke det og kommer seg ikke tilbake i noe fast. De blir gående på arbeidsmarkedstiltak i måneder og ofte år.

 

Skal man gjøre noe med antallet trygdede i Norge så må man satse på å korte ned helsekøene slik at ventetiden blir redusert noe helt sinnsykt.

 

Hadde helsekøene ikke eksistert så hadde jeg antagelig ikke behøvd og gå i 6 år men heller 6mnd.

[-Void-]

Er det uhøflig å spørre hva du ble trygdet for? Hvorfor køen var såpass lang. Om du ikke hadde fått trygd, hvordan tror du det da hadde gått med deg? Hadde du måttet ta en eller annen drittjobb for å få det til å gå rundt eller hadde du havnet på gatene?

Endret 6. mai 2010 av -Void-

[vidarkri]

Jeg har en veldig sjelden sykdom og kompetansen på den er heller mangelfull i Norge. Løsningen for meg ble en smerteklinikk på Aker Sykehus, men der var det så lang venteliste at du kunne tapetsert operan flere ganger med den.

 

Og nei, jeg hadde ikke klart meg uten hjelp. Jeg ville ikke engang fått en drittjobb med mitt sykdomsbilde.

 

Hadde jeg ikke fått den hjelpen jeg har fått så hadde selvmord vært eneste utvei.

[vidarkri]

Men denne tråden skal ikke være om meg, jeg er dog et utmerket eksempel på hvor ille systemet fungerer i Norge.

Jeg ser politikerene står å preker om at folk må ut i arbeid men de gjør ikke en dritt for å bedre behandlingstilbud, øke bevilgninger og korte helsekøen. Det er bare tomt pjatt og de vet det utmerket godt.

Alle som jobber i helsevesenet vet dette, de drømmer om mer penger slik at de kan hjelpe flere på kortere tid, men vi veit jo alle hvordan den kabalen er.

 

Spørsmålet til TS er absolutt relevant, men vinklingen er ikke helt rett.

Det er ikke de syke og trygdede som er skyld i dette, det er staten som ignorerer det reelle problemet.

[-Void-]

Spørsmålet til TS er absolutt relevant, men vinklingen er ikke helt rett.

Det er ikke de syke og trygdede som er skyld i dette, det er staten som ignorerer det reelle problemet.

 

Er også mange som er av oppfatningen at mange av dagens uføretrygdede slettes ikke er syke, derfor har jeg denne vinklingen. Jeg forholder meg nøytral til dette.

[vidarkri]

Det vil alltid være noen som snylter på systemet, slik har det alltid vært.

Men de utgjør bare noen få prosent. Det er alle de som vil ha hjelp, og som vil jobbe som er ett problem. Eller det er jo ikke de som er problemet, det er systemet som hindrer dem i å få hjelp til å bli friskere som er problemet.

 

Men jo jeg kjenner også til folk som ikke gidder å jobbe, og som klarer å lure seg til goder de ikke har krav på.

Endret 6. mai 2010 av vidarkri

[vidarkri]

Man bør jo også stille seg spørsmålet hvorfor er Norge så belastet på sykestatistikken.

 

Jeg tror mange som har arbeidet i noen år veit svaret på det. Arbeidsgiverne har ett stort ansvar for sykefraværet. Det er mange bransjer som er alt for kyniske med tanke på bruk/misbruk av sin arbeidsstyrke.

 

Nå er ikke jeg verken brukt eller misbrukt på noen som helst måte. Min sykdom ville kommet før eller siden uansett.

[sumptrollet]

Jeg tror mange som har arbeidet i noen år veit svaret på det. Arbeidsgiverne har ett stort ansvar for sykefraværet. Det er mange bransjer som er alt for kyniske med tanke på bruk/misbruk av sin arbeidsstyrke.

 

Er det så ille i Norge? Det kan vel knapt finnes andre land i verden hvor HMS-reglementet er mer detaljert og tilgangen på "gratis" helsevesen er større.

 

Endel uføretrygdede er i praksis hva andre land hadde kategorist som arbeidsledige.

http://www.aftenposten.no/jobb/article3636986.ece

[vidarkri]

Problemet er stort og komplekst, jeg har kun pekt på noen aspekter ved det. Artikkelen i Aftenposten peker på ett problem jeg ikke har belyst, men problemet med helsekøen er jo like relevant for disse menneskene som får psykiske problemer i forbindelse med oppsigelser.

 

Og komme inn til behandling under psykisk helsevern i Norge tar fra 6mnd til over 12mnd hvis du ikke klassifiseres som suicidal.

 

Som jeg og veldig mange ansatte i helsevesenet jeg har snakket med ser det så er økte bevilgninger til helsevesenet det eneste som kan avhjelpe situasjonen på kort sikt.

 

Jeg er ingen ekspert på dette temaet, jeg har en historie og fortelle, og jeg har følt problemet på kroppen. Jeg har også en kone som har slitt med nesten samme problemstilling, og jeg har gjennom mange år nå vært i kontakt med mange som er/har vært i samme situasjon.

 

Til syvende og sist så er dette ett problem politikerne må løse.

[V?rbris]

Er enig i mye av det vidarkri skriver.

 

Innsparinger på sykehus er gjennomført og det har fått konsekvenser.

 

Selv var jeg hos UNN i flere måneder fra 2003

I begynnelse var det ikke mangel på utstyr og bandasjer etter operasjoner.

 

Etterhvert ble bandasjer så småe, at mine klær var gjennomblødde før jeg kom meg hjem, og for sikkerhetsskyld hadde jeg med ekstra badasje, tape og plaster etter noen uheldige hjemreiser som betydde 2 fly, drosjer+++

 

Oppfølging ble også mere sporadisk og lengre mellom hver innkallelse, noe som gjorde problemene værre, slik at de varte til slutten av 2007

 

Også innsparinger hos den lokale hjemmesykepleie var påtakelig...

Første spørsmål som jeg fikk var om jeg hadde nødvendig ustyr selv, som plaster, sårtape, kompresser, saks, drensrør, skyllevæske, desinfeksjonsmidler og liggeunderlag.

 

Hjemmesykepleien fikk utdelt 1 stk liggeunderlag som var en rull gråpapir hvert år, mere hadde de ikke råd til...

Da måtte fremmøtende som trengte hjelp ha med dette selv, og nesten alt annet, noe som ikke gjorde det spesielt billig å være syk over lengre tid.

 

Gikk med stomi i 15 måneder, min første måned med dette kostet meg ca 5.000,- kr, noe mindre etterhvert.

Dette samtidig som man har sine faste utgifter og samtidig som at sykelønn går fra 100% av lønn ned til ca 66% av lønn som rehab.

 

Dette er ett politisk ansvar, og trekløveret KRF, V, og H har ikke så mye å skryte av.

Det har heller ikke det nye trekløveret SV, SP og AP.

 

Ser ut for meg som dette vedvarer eventuelt har blitt værre for de syke.

 

Jeg fikk dekket en god del av mine utgifter hos det lokale trygdekontor ved personlig fremmøte, jeg er ganske sikker på at dette ikke gjelder alle med samme "problemer".

 

På mange måter ble dette ett mareritt som nesten ikke hadde noen slutt, heldigvis fikk jeg kontakt med en overlege som jeg kunne sende email til når jeg trengte innkallelser, uten dette hadde dette vært enda værre.

 

Når det gjelder saksbehandlere hos det lokale trygdekontor under dette forløp, så fantes de i forskjellige utgivelser, fra de helt håpløse og til de mere oppegående i mine øyne.

 

Fikk byttet saksbehandlere minst 2 ganger, og jeg har flere uttalelser nå i ettertid fra overleger og medisinske professorer som jeg gjerne ville ha sendt til det lokale trygdekontor, om ikke annet enn for å vise dem at flere av deres saksbehandlere tok grundig feil.

 

I tillegg har jeg fått bekreftet for lenge siden minst 2 feilbehandlinger hos det lokale sykehus...

[aluxez]

Det er for mange som går på uføretrygd, men jeg vet ikke hvordan man skal løse problemet. Det er lett å legge skylden på NAV, men de gjør mye bra arbeid også. Så lenge trygdesatsene er så høye som de er i dag tror jeg ikke vi noen gang vil få ned antallet. Og det er på en måte litt trist, for uføretrygden er ikke noe høy sånn sett.

[ole_marius]

Et tiltak er å redusere helsekøene, vi kan være enig at de er alt for lang. La staten betale konstnaddene fra private også slik at det ikke blir noen økonomisk forskjell mellom å velge offentlig og privat. =)